Import: XML-importering

2018-10-22T06:10:03Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1987-12-10
|Publisert=
Rt-1987-1563 (422-87)
|Sammendrag=

|Stikkord=
Sivilprosess, Saksomkostninger
|Saksgang=
L.nr 510 K/1987, jnr 260/1987
|Parter=
Magnor Hansen mot Vann- og Kloakkomiteen (advokat Erik Bryde Sundseth) Toppåsveien, v/Paul Gamborg-Nielsen, Johannes Skinnes, Olga Sjødal og Nora Linnes Larsen.
|Forfatter=
Michelsen, Philipson, Schei
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§176 Tvistemålsloven (1915) §176], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§181 §181], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§147 Domstolloven (1915) §147], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§148 §148], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§153 §153], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§156 §156], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§170 §170], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§396 §396], [https://lovdata.no/lov/1982-12-17-86/§5 Rettsgebyrloven (1982) §5]
}}

I 1980 ble det begjært tvangsauksjon over Magnor Hansens boligeiendom. Begjæringen ble tatt til følge men tvangsauksjonen ble avverget ved at Magnor Hansen innbetalte kr 122.733,20 til namsmyndighetene. Ved stevning av 12. februar 1985 anla Magnor Hansen sak mot Vann- og kloakkomiteen Toppåsveien v/Johannes Skinnes idet han påsto at det ved erleggelsen av nevnte kr 122.733,20 var betalt for meget. Han krevet tilbakebetaling av kr. 38.932,55 med tillegg av renter.

Oslo byrett avsa 23. desember 1985 dom med slik domslutning:

"1. Saksøkte frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler Magnor Hansen til Vann og kloakkomiteen Toppåsveien v/Paul Gamborg-Nielsen Johannes Skinnes, Olga Sjødal og Nora Linnes Larsen in solidum kr. 5550 - femtusenfemhundreogfemtikroner - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom."

Magnor Hansen påanket byrettens dom til lagmannsretten Han søkte om fri sakførsel i forbindelse med ankeerklæringen. Søknaden ble avslått av Fylkesmannen i Oslo og Akershus 2. april 1986. Magnor Hansen ble gitt frist til 14. april 1986 med å betale ankegebyr, men gebyret ble ikke betalt.

Oslo byrett avsa 7. januar 1987 kjennelse med slik slutning:

"1. Ankesak 343/85 IV-15 avvises, jfr. tvistemålsloven §170.

2. Magnor Hansen tilpliktes å betale saksomkostninger til ankemotparten med kr. 1.000,- kronerettusen 00/100."

Magnor Hansen påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 27. mai 1987 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Byrettens kjennelse oppheves og hjemvises til byretten til ny behandling.

2. I saksomkostninger betaler Vann- og kloakkomiteen Toppåsveien v/Paul Gamborg-Nielsen til Magnor Hansen 650 - sekshundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."

Magnor Hansen påkjærte 19. juni 1987 lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, punkt 2 i kjennelsens slutning, til Høyesteretts kjæremålsutvalg og gjorde gjeldende at det beløpet som ble tilkjent ham i saksomkostninger, var utilstrekkelig da han ikke hadde fått noen godtgjørelse for sitt eget arbeide med saken. Gebyr ble imidlertid ikke innbetalt innen kjæremålsfristens utløp. I skriv til Magnor Hansen av 22. juli 1987 meddeler rettskriveren i Eidsivating lagmannsrett at da oppgjør ikke er foretatt innen den satte frist, må kjæremålserklæringen til Høyesterett, i samsvar med tvistemålsloven §170 annet ledd, anses som ikke innkommet. Rettskriveren bemerker at søknaden om fri sakførsel/gebyrfritak er endelig avslått. Det kan derfor ikke gis henstand etter rettsgebyrloven §5 i senere tvister om samme sak, heller ikke i tvist om fremme eller avvisning av den sak myndighetene allerede har vurdert og ikke har kunnet benefisere.

Magnor Hansen har den 3. august 1987 påkjært skrivet fra Eidsivating lagmannsrett av 22. juli 1987 til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at beslutningen bygger på feil rettsanvendelse som igjen har ført til feil saksbehandling. Etter en oppsummering av sakens gang heter det videre i kjæremålserklæringen:

"I anbefalt skriv 5. januar 1987 protesterte den ankende part mot en eventuell avvisningskjennelse i saken med bakgrunn i at han skulle ha blitt gitt frist til 14. april 1986 med å betale ankegebyret. Det ble så av Oslo byrett v/byrettsdommer Carl-Hugo Lund 7. januar 1987 likevel avsagt kjennelse i sak nr. 343/85IV-15. Kjennelsen ble påkjæret 30. januar 1987 til Eidsivating lagmannsrett med gjenpart av søknad av 29. s.m. til Fylkesmannen om fri sakførsel og fritak for rettsgebyr. Fylkesmannen har 4. februar 1987 avslått søknaden fordi han åpenbart har misforstått hva søknaden gjaldt. Han hadde ikke oppfattet at søknaden gjaldt et kjæremål og ikke selve ankesaken. Avslaget ble så av den kjærende part 9. mars 1987 påklaget til departementet som 10. april s.å. tilskrev Fylkesmannen om en nærmere redegjørelse om hva hans avslag gjaldt. Som ovenfor nevnt har den kjærende part etter dette ikke hørt verken fra departementet eller Fylkesmannen. Det må derfor være feil når lagmannsretten v/rettskriveren påstår at søknaden er ferdigbehandlet av departementet.

Uten å avvente utfallet i departementet har lagmannsretten 27. mai 1987 avsagt kjennelse i kjæremålssak nr. 65/87 samtidig som det ble anmodet i likhet med tidligere anmodning av 24. mars 1987 om innbetaling av rettsgebyret kr. 620,-. Disse to skriv har den kjærende part besvart h.h.v. 30. mars og 2. juni 1987.

P.g.a. at den kjærende part ikke er fornøyd med kjennelsens pkt. 2, ble kjæremål over saksomkostningsfastsettelsen levert lagmannsretten 19. juni 1987 hvor kjæremålet fikk den påtegning av rettskriveren som går frem på 2. Den frist som der er satt til 23. juni 1987 hevdes for det første å være feil, jfr. domstl. 147 og 148 annet ledd, og dernest i strid med §5, første punktum i lov om rettsgebyr.

Etter det anførte må lagmannsrettens v/rettsskriverens beslutning i skriv av 22. juli 1987 åpenbart være feil fordi den er avsagt på bristende premisser. Dette desto mer fordi Fylkesmannen i skriv 6. s.m. har kunnet innvilge søknad av 19. juni d.å., bilag 1."

Den kjærende part har nedlagt slik påstand:

"1. Eidsivating lagmannsretts v/rettsskriverens beslutning av 22. juli 1987 oppheves.

2. Magnor Hansen tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med hittil kr. 1.620,inkl. rettsgebyr."

Vann- og kloakkomiteen Toppåsveien v/ Paul Gamborg Nielsen har i tilsvar gjort gjeldende:

"1. Kjæremotpart påstår prinsipalt at lagmannsrettens ovennevnte beslutning etter sin art må være unntatt fra kjæremål (tvistemålsloven §396). Etter tvistemålsloven §170 annet ledd skal en begjæring om rettergangsskritt betraktes som ikke innkommet når retten har satt frist for betalingen av utgiftene forbundet med rettergangskrittet, og betalingen ikke har skjedd innen fristens utløp. Skal denne bestemmelse kunne virke etter sin hensikt, må den beslutning som retten treffer i medhold av denne bestemmelsen være uangripelig i form av kjæremål. Dette betyr ikke at det ikke gis noe rettsmiddel mot en slik frist oversittelse (domstolsloven §153, jfr. §156).

2. Magnor Hansen begrunner sitt kjæremål bl.a. med en henvisning til domstolsloven §147 og §148. Disse bestemmelser kan åpenbart ikke være relevante.

3. Dernest hevder kjærende part at lagmannsrettens beslutning er i strid med rettsgebyrloven §5, første punktum. Lagmannsrettens beslutning er truffet i samsvar med tvistemålsloven §170 annet ledd (og ikke fjerde ledd, sammen holdt med første ledd). Av lagmannsrettens beslutning synes det klart å fremgå at lagmannsretten ikke ble gjort kjent med Magnor Hansens søknad om fri tak for rettsgebyrer datert 19. juni 1987. Magnor Hansens kjæremål datert 19. juni 1987 henviser da heller ikke til nevnte søknad. Det gjør han heller ikke i sitt etterfølgende brev til lagmannsretten datert 20. juni, dagen etter at betalingsfristen var blitt meddelt ham (jfr. påtegningen på kjæremålserklæringen av 19. juni).

Når det, som lagmannsretten har bygget på, ikke er dokumentert for retten at det er søkt om fri sakførsel og fritak for rettsgebyrer når kjæremålet inngis, er tvistemålsloven §170 første ledd heller ikke anvendelig. Lagmannsrettens henvisning til Magnor Hansens "søknad om fri sakførsel/gebyrfritak" i beslutningen side 1, 2. avsnitt innledningsvis, refererer seg til saksfremstillingen i Magnor Hansens brev til retten av 20. juni, der han omtaler søknader om fri sakførsel (og klager over meddelte avslag), som er kjæremålet av 19. juni 1987 uvedkommende, men uten å nevne (som jeg har opplyst ovenfor) søknaden av 19. juni. Jeg vil tilføye at hvis Magnor Hansen hadde gjort lagmannsretten kjent med sistnevnte søknad, kunne denne umulig ha unngått rettens oppmerksomhet (jfr. ordlyden i søknaden)."

Kjæremålsmotparten bemerker subsidiært at det etter rettsgebyrloven neppe er anledning til å gi henstand med gebyrbetalingen knyttet til rettergangsskritt som utspringer av et saksforhold, som etter søknad er nektet benifisert. Det er på det rene at Magnor Hansens søknad om fri sakførsel og fritak for rettsgebyrrer for overprøving av byrettens dom i lagmannsretten er definitivt avslått.

Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Prinsipalt: Kjæremålet avvises.

2. Subsidiært: Lagmannsrettens beslutning av 22. juli 1987 stadfestes.

3. I begge tilfelle: Magnor Hansen tilpliktes å betale saksomkostninger til Vann- og kloakkomiteen Toppåsveien v/Paul Gamborg-Nielsen m.fl. med kr. 1.500, omfattende advokathonorar.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Den kjærende part har påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, den avgjørelse som er truffet gjennom lagmannsrettens brev til ham av 22. juli 1987. Lagmannsretten inntok det standpunkt at kjæremålserklæringen av 19. juni 1987 i samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §170 annet ledd måtte ansees som ikke innkommet. I denne forbindelse la lagmannsretten til grunn at en søknad fra Magnor Hansen om fri sakførsel og gebyrfritak var endelig avslått.

Denne faktiske antakelse fra lagmannsrettens side var uriktig. Ved brev fra fylkesmannen i Oslo og Akershus av 6. juli 1987 var Magnor Hansen innrømmet fri sakførsel i anledning det kjæremål som var erklært.

Kjæremålserklæringen over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse i kjennelsen av 27. mai skulle vært tatt under behandling. Magnor Hansen hadde etter rettsgebyrloven §5 krav på utsettelse med å betale gebyr, og har fått fritakelse.

Under disse omstendigheter finner Høyesteretts kjæremålsutvalg at man kan ta kjæremålet over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse under behandling. Det bemerkes at kjæremålserklæring ved lagmannsrettens ekspedisjon av 5. august 1987 må anses forkynt for motparten, jfr. tvistemålsloven §399 annet ledd. Motparten har imidlertid ikke avgitt uttalelse i anledning kjæremålserklæringen av 19. juni 1987. Etter det resultat kjæremålsutvalget er kommet frem til i denne kjæremålssaken, har dette ingen betydning.

Magnor Hansen har erklært kjæremål over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Etter tvistemålsloven §181 annet ledd kan kjæremålsutvalget da bare prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. De rent skjønnsmessige spørsmål den underordnede rett treffer i henhold til loven §176 første ledd, kan ikke overprøves.

Magnor Hansen gjør imidlertid gjeldende at avgjørelsen er i strid med loven da han ikke er tilkjent noe beløp til dekning av sin egen arbeidsinnsats med saken.

Etter kjæremålsutvalgets oppfatning kan en part bare under særlige omstendigheter få godtgjørelse gjennom saksomkostningsavgjørelsen for det arbeidet han personlig har måttet yte i anledning saken. Den kjærende part har overhodet ikke for lagmannsretten godtgjort at slike grunner skulle foreligge.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Magnor Hansen har fått medhold i at kjæremålssaken skulle fremmes, men avgjørelsen av selve kjæremålet er gått ham imot. Motparten har ikke uttalt seg i anledning det kjæremålet som forkastes. Det motparten har uttalt i anledning lagmannsrettens standpunkt til spørsmålet om å fremme kjæremålssaken, har ikke ført frem. Under disse omstendigheter finner kjæremålsutvalget at hver av partene bør bære sine omkostninger for utvalget.

Kjennelsen er enstemmig.

SLUTNING:

Kjæremålet av 19. juni 1987 forkastes. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke. Riktig utskrift:

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1987-1563 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering