Import: XML-importering

2018-10-22T06:10:31Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1988-09-09
|Publisert=
Rt-1988-1026 (323-88)
|Sammendrag=

|Stikkord=
Jordskifte, Anke, Saksomkostninger, Oppreisning
|Saksgang=
L.nr 363 K/1988, jnr 149/1988
|Parter=
Tarald Øygarden (advokat Pål Eide) mot Torgeir Mykland og (advokat Ove Andersen) Carsten Tønnesen).
|Forfatter=
Michelsen, Halvorsen, Langvand
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§360 Tvistemålsloven (1915) §360], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§365 §365], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§369 §369], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§97 §97], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/ Tvistemålsloven (1915)], [https://lovdata.no/lov/1979-12-21-77/§81 Jordskifteloven (1979) §81], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§153 Domstolloven (1915) §153], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§175 §175], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§181 §181], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§364 §364], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§370 §370], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§371 §371], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§372 §372], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§373 §373], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§398 §398], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 §404], [https://lovdata.no/lov/1979-12-21-77/§61 §61]
}}

Nedenes jordskifterett avsa 30. november 1984 dommer i sak om veirett for Torgeir Mykland, eier av gnr 90, bnr 1 og 6 i Froland og Carsten Tønnesen, eier av gnr 90, bnr 2 i samme kommune over Tarald Øygardens eiendom, gnr 90, bnr 3.

Dom nr. 1 har slik slutning:

"Eieren av gnr. 90, bnr. 6 har vegrett fra før etter veg nr. 1."

Det fremgår av dommen at jordskifteretten antok at verdien av denne tvist var under 2.000 kroner.

Dommen ble forkynt for partene 9 januar 1985.

Tarald Øygarden innga 1. mars 1985 anke over dommen. Jordskifteretten fant at ankeerklæringen ikke tilfredsstilte kravene i tvistemålsloven §365, og satte i brev til Øygarden av 21. mars 1985 en frist på 15 dager for retting av anken. Retten anbefalte samtidig Øygarden å søke advokatbistand.

Øygarden skrev til jordskifteretten 26. mars 1985, 2. april 1985 og 20. april 1985, men uten å rette feilene ved den opprinnelige ankeerklæringen.

I brev til Torgeir Mykland og Carsten Tønnesen av 16. april 1985 - etter rettingsfristens utløp - meddelte jordskifteretten at dommen nå var rettskraftig. Gjenpart av dette brev ble sendt Tarald Øygarden.

15. januar 1987 innga advokat Pål Eide på vegne av Tarald Øygarden prosesskrift til Agder lagmannsrett. Han anførte at Øygardens anke skulle vært behandlet etter tvistemålsloven kapitel 25, og viste til loven §369. I samme prosesskrift ble rettet ankeerklæring fremsatt. Det ble videre hevdet at jordskifterettens angivelse av ankegjenstandens verdi var åpenbart uriktig, jf jordskifteloven §61 tredje ledd i. f.

I brev av 10. februar 1987 til advokat Eide redegjorde jordskifteretten for sitt syn på ankespørsmålet. Fra brevet gjengis:

"Utifra det som er anført ovenfor kan jeg ikke se at det foreligger noen anke i fra Tarald Øygarden i sak 8/1983.

Så vidt jeg kan se av gjeldende rettsregler må rettsmidlet for Tarald Øygarden være oppreisning etter domstolsloven §153 og utover.

I denne forbindelse henleder jeg oppmerksomheten på de to domstoler for anke av jordskiftesaker samt den tidligere nevnte §365 i tvistemålslova. Jeg viser ellers til reglene om rettsgebyr."

Begjæring om oppreisning ble fremsatt ved prosesskrift av 24. februar 1987.

Deretter ble anken oversendt ankemotpartene med pålegg om tilsvar. Også oppreisningsbegjæringen ble meddelt ankemotpartene.

Etter at tilsvar var innkommet, avsa Nedenes jordskifterett 18. juli 1988 kjennelse med slik slutning:

"1. Oppreising blir ikke gitt.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Begge parter påkjærte jordskifterettens kjennelse til Agder lagmannsrett. Tarald Øygarden påkjærte kjennelsen i sin helhet, mens Torgeir Mykland og Carsten Tønnesen påkjærte saksomkostningsavgjørelsen.

Agder lagmannsrett avsa 18. april 1988 kjennelse med slik slutning:

"1. Ankene fra Tarald Øygarden, inngitt ved brev 1. mars 1985 og prosesskrift 15. januar 1987, avvises.

2. Begjæring om oppreisning avvises for så vidt gjelder Carsten Tønnesen.

3. Jordskifterettens kjennelse i oppreisningsspørsmålet stadfestes for så vidt gjelder Torgeir Mykland.

4. Tarald Øygarden plikter innen 2 - to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse å betale til Torgeir Mykland og Carsten Tønnesen, begge ved advokat Ove Andersen, til sammen 2.900 - totusennihundre 00/100 - kroner som erstatning for saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten."

Det fremgår av premissene at begrunnelsen for avvisning av anken og oppreisningsbegjæringen for så vidt gjelder Carsten Tønnesen er at den påankede dom bare gjelder Myklands eiendom.

Det nærmere saksforhold fremgår av de ovennevnte avgjørelser.

Tarald Øygarden har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet angis å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking i forbindelse med punktene 1 og 4 i slutningen.

Den kjærende part viser til at hans opprinnelige ankeerklæring var fremsatt innen ankefristen, men tilfredsstilte ikke tvistemålsloven krav til en ankeerklæring. Dette ble han gjort oppmerksom på av jordskifteretten, og han sendte så tre brev til jordskifteretten om sakens realitet. Han overholdt imidlertid ikke fristen for retting av anken.

Da jordskifteretten mottok anken, skulle retten ha forberedt ankesaken og sendt den til lagmannsretten i samsvar med tvistemålsloven §369. Da den kjærende part mottok anken i retur fra jordskifteretten, trodde han at han hadde tapt ankesaken. Jordskifteretten burde ha opplyst om at anken var rettidig fremsatt og så avhjulpet manglene, jf tvistemålsloven §97. Deretter burde jordskifteretten ha forkynt anken for motparten og innsendt saken til lagmannsretten, jf tvistemålsloven §370, §371 og §372.

Den kjærende part viser til at en anke etter tvistemålsloven §373 første ledd skal avgjøres uten ankeforhandling når den har slike feil at den må avvises. Jordskifteretten har hverken avsagt kjennelse om avvisning av anken eller bistått den kjærende part med å få bragt anken formelt i orden. Lagmannsretten er enig i dette, se side 3 i kjennelsen.

En naturlig konsekvens av disse forhold må være at den kjærende part gis oppreisning for fristforsømmelse. Dette bør være en særlig omstendighet som taler for at oppreisning gis, jf domstolsloven §153 første ledd.

Når "anken" av 1. mars 1985 og prosesskriftet av 15. januar 1987 samlet gir en formelt korrekt anke, kan det heller ikke være riktig av lagmannsretten å avvise anken. Dersom den reelle begrunnelse for avvisningen er at ankegjenstandens verdi anses utilstrekkelig, burde lagmannsretten ha gitt en nærmere begrunnelse for sitt standpunkt i dette spørsmål.

Det hensiktsmessige må være at den kjærende part gis anledning til å begrunne dette nærmere ved at det formelt gis oppreisning for fristforsømmelse.

Den kjærende part anfører at jordskifterettens feil ved behandlingen av ankesaken bør tillegges vekt ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet.

Tarald Øygarden har nedlagt slik påstand:

"1. Tarald Øygarden gis oppreisning for fristforsømmelse ved anke over Aust-Agder jordskifteretts dom av 30. november 1984.

2. Tarald Øygarden tilkjennes saksomkostninger ved alle retter."

Torgeir Mykland og Carsten Tønnesen har i tilsvar anført at det ikke er angitt nærmere hvilke feil som hevdes å foreligge ved lagmannsrettens saksbehandling.

De anfører videre at kjæremålet i realiteten ikke retter seg mot lagmannsrettens lovtolkning, men mot den konkrete vurdering av om anken var rettidig. Også lagmannsrettens bemerkninger om at det ikke er adgang til å sette ny frist for rettelse av ankeerklæring er konkret rettsanvendelse.

Heller ikke avgjørelsen av om oppreisning bør gis kan prøves i et videre kjæremål.

Kjæremotpartene anfører subsidiært - dersom saken skulle komme til realitetsavgjørelse i kjæremålsutvalget - at lagmannsrettens avgjørelse er riktig både i begrunnelse og resultat.

Kjæremotpartene viser til prosesskrifter av 27. mars 1987 (feildatert 1986) og 6. november 1987 og nedlegger slik påstand:

"Prinsipalt: Kjæremålet avvises.

Subsidiært: Kjæremålet forkastes.

I begge tilfeller: Torgeir Mykland og Carsten Tønnesen tilkjennes saksomkostninger med kr. 900,-."

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Det er uklart hvilke punkter i lagmannsrettens kjennelse som er angrepet ved kjæremålet. I kjæremålserklæringen heter det innledningsvis at kjæremålet gjelder punkt 1 og 4 i lagmannsrettens kjennelse - avvisning av anken og saksomkostningsavgjørelsen for de tidligere retter i forhold til begge motparter. Den nedlagte påstand gjelder imidertid oppreisning for fristforsømmelse ved "anke over Aust-Agder jordskifteretts dom av 30. november 1984" og tilkjennelse av "saksomkostninger ved alle retter". Så vel Mykland som Tønnesen er formelt gjort til motparter i kjæremålserklæringen. Hva Tønnesen angår, har lagmannsretten avvist både anken og oppreisningsbegjæringen fordi jordskifterettens dom ikke gjelder hans eiendom. Dette avvisningsgrunnlag er ikke berørt i kjæremålserklæringen. Således er heller ikke nevnt punkt 2 i kjennelsens slutning om avvisning av oppreisningsbegjæringen for så vidt angår Tønnesen. Kjæremålsutvalget legger da til grunn at kjæremålet i forhold til Tønnesen bare gjelder saksomkostningsavgjørelsen, mens lagmannsrettens kjennelse er angrepet på alle punkter når det gjelder Mykland.

Avvisning av anken forsåvidt angår Mykland behandles først. Utvalget har her full kompetanse.

Om dette avvisningsspørsmål uttaler lagmannsretten:

"Øygardens ankebrev 1. mars 1985 er i og for seg rettidig. Brevet fyller imidlertid ikke loven krav til en ankeerklæring. Det mangler bl.a. underskrift eller medunderskrift fra advokat i samsvar med tvistemålsloven §364 annet ledd. Innholdsmessig er anken ikke i overensstemmelse med loven §365. Øygarden ble av jordskifteretten gitt frist til å rette ankeerklæringen. Fristen er ikke overholdt. Ny ankeerklæring som var i overensstemmelse med loven krav ble først inngitt ved advokat Eides prosesskrift av 15 januar 1987. Øygarden sendte jordskifteretten tre brev 26. mars, 2. april og 20. april 1985, og jordskifteretten oppfattet Øygarden dithen at han ikke opprettholdt sin anke. Brevene er uklare i sitt innhold, og det er ikke godt å forstå hva som har vært Øygardens mening.

Advokat Eide hevder i sitt prosesskrift at jordskifteretten skulle ha behandlet Øygardens anke i samsvar med tvistemålsloven kapittel 25. Lagmannsretten er enig i at jordskifteretten allerede i 1985 burde ha forberedt anken på vanlig måte og sendt saken til lagmannsretten for avgjørelse. For at anken skulle kunne ansees som frafalt, måtte det ha foreligget et klart utsagn om dette. De tre etterfølgende brev fra Øygarden gir etter lagmannsrettens oppfatning ikke noen utvetydig meddelelse om et ankefrafall. Øygardens egen anke må avvises som mangelfull etter tvistemålsloven §373 første ledd nr. 1. Det vises til hva som foran er nevnt om hvilke feil anken lider av. Lagmannsretten har ikke anledning til å sette frist for ny ankeerklæring etter loven §360 annet ledd ettersom jordskifteretten allerede i 1985 satte slik frist som omhandlet i §97. Anken fra advokat Eide er fremsatt etter ankefristens utløp og må avvises av denne grunn."

Utvalget er enig i resultatet og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse lagmannsretten har gitt, og tilføye:

Jordskifterettens formann begikk ingen feil ved å gi den ankende part frist i medhold av tvistemålsloven §97 jf §369 første punktum, til å bringe ankeerklæringen i lovlig stand. Fristfastsettelsen skjedde før ankefristens utløp. På dette tidspunkt kunne retten ikke ha avvist anken etter §360 annet ledd og satt ny frist i medhold av denne bestemmelse. Når ankeerklæringen ikke bringes i lovlige former innen utløpet av den fastsatte, nye frist, følger det av §360 annet ledd første punktum at lagmannsretten var avskåret fra å gi ny frist, idet frist til å rette ankeerklæringen er gitt på forhånd etter §97.

Utvalget nevner for ordens skyld at jordskifterettens formann i forbindelse med fristfastsettelsen etter §97 også gjorde oppmerksom på den ankende parts rett til å fremsette muntlig anke etter tvistemålsloven §364.

Kjæremålet over avgjørelsen av oppreisningsspørsmålet overfor Mykland gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. I et slikt videre kjæremål er utvalgets kompetanse begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §404. Etter §404 nr 2 og 3 kan kjæremålsutvalget bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning. Det kan ikke sees at det i kjæremålserklæringen er påberopt noen feil av den art som utvalget kan prøve. Etter gjeldende lov kan kjæremålsutvalget ikke prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse eller dens henføring av det beviste saksforhold under den aktuelle lovbestemmelse (subsumsjonen).

Når det gjelder kjæremålet over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse i forbindelse med behandlingen av avvisning av anken og av jordskifterettens avgjørelse av oppreisningsspørsmålet for Myklands vedkommende, har kjæremålsutvalget full kompetanse, idet "saken selv" på dette punkt er brakt inn for utvalget jf tvistemålsloven §181 første ledd, se [[Rt-1987-259]] og 410. Kjæremålsutvalget er her enig med lagmannsretten når den i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §175 første ledd, har funnet at Mykland bør få erstattet sine saksomkostninger.

Kjæremålet over lagmannsrettens kjennelse for Tønnesens vedkommende antas, som ovenfor nevnt, bare å angå avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for jordskifteretten og lagmannsretten for behandlingen av oppreisningsspørsmålet og avvisningen av anken. Her er kjæremålsutvalgets kompetanse begrenset i medhold av tvistemålsloven §181 annet ledd til å prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven.

Lagmannsretten har på dette punkt begrunnet sin avgjørelse slik:

"Mykland og Tønnesen har inngitt særskilt kjæremål over jordskifterettens saksomkostningsavgjørelse. Ved slikt særskilt kjæremål er lagmannsrettens kompetanse begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Senere har Øygarden påkjært realitetsspørsmålet i kjennelsen. Dermed åpnes adgangen til en full prøvelse av omkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §181 første ledd uten at det er påkrevet med kjæremål fra den annen side, jf tvistemålsloven §398a første ledds siste punktum. Ser man de to kjæremål i sammenheng, oppfatter lagmannsretten Mykland og Tønnesen slik at de mener å ha krav på saksomkostninger for behandlingen av oppreisningsspørsmålet for jordskifteretten. Lagmannsretten finner at den etter omstendighetene kan ta stilling til dette spørsmål med full kompetanse. Noen særskilt behandling av kjæremålet fra Mykland og Tønnesen skulle derfor ikke være nødvendig.

Partene på begge sider mener at jordskifteretten har gjort seg skyldig i gal rettsanvendelse når den har bygget sin omkostningsavgjørelse på at jordskifteloven §81 ikke gir bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 13 anvendelse for behandlingen av en begjæring om oppreisning. Lagmannsretten er enig med partene i dette spørsmål. Carsten Tønnesen bør få erstattet sine omkostninger for denne del av saken i medhold av hovedbestemmelsen i tvistemålsloven §180 annet ledd jfr §175 første ledd.

Når det gjelder avvisningen av anken bør ankemotpartene få erstattet sine saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §175 første ledd."

Utvalget kan ikke se at saksomkostningsspørsmålet her er avgjort i strid med loven.

Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste så langt den er påkjært.

Kjæremålsmotpartene har påstått seg tilkjent saksomkostninger for utvalget med 900 kroner. Påstanden tas til følge og omkostningene fastsettes til 900 kroner.

Kjennelsen er enstemmig.

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1988-1026 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering