Import: XML-importering

2018-10-22T06:10:55Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1988-12-12
|Publisert=
Rt-1988-1418 (448-88)
|Sammendrag=

|Stikkord=
Arbeidsrett
|Saksgang=
L.nr 547 K/1988, jnr 313/1988
|Parter=
1) Johan Kristiansen, 2) Kjell Vidar Lund 3) Odd Arve Eriksen 4) Knut Sigurd Wattø, 5) Bernhard Ludwig, 6) Johan Pedersen, (advokat Kai Aagaard) mot A.M. Liaaen A/S (advokat Einar Østerdahl Poulsen).
|Forfatter=
Schweigaard Selmer, Holmøy, Schei
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§61 Arbeidsmiljøloven (1977) §61], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§392 Tvistemålsloven (1915) §392]
}}

I forbindelse med driftsinnskrenkninger ved skipsverftet A.M. Liaaen A/S ble det høsten 1987 besluttet å redusere bemanningen ved bedriftens verftsseksjon med ca 80 personer. Under forhandlinger først mellom bedriften og bedriftsklubbens forhandlingsutvalg og senere mellom hovedorganisasjonene oppsto det uenighet om 12 av de personer som etter bedriftens utvelgelseskriterier ikke skulle få fortsette etter omorganiseringen. Bedriften gikk til oppsigelse av 30 av de ansatte. De øvrige som ble overflødige, gikk selv med på å slutte.

Blant de oppsagte var også de 12 som det hadde vært uenighet om. Disse krevet forhandlinger i henhold til arbeidsmiljøloven §61. Under disse forhandlinger trakk bedriften tilbake oppsigelsene for fire. De øvrige reiste sak ved Nordre Sunnmøre herredsrett for å få oppsigelsene kjent ugyldige. Under hovedforhandlingen trakk bedrfiten tilbake oppsigelsene for to av saksøkerne. I forhold til de øvrige ble A.M. Liaaen A/S frifunnet ved herredsrettens dom 7. juli 1988. Dommen er avsagt under dissens, idet den ene av de to arbeidslivskyndige meddommerne stemte for at oppsigelsene skulle kjennes ugyldige.

De seks arbeidstakerne anket avgjørelsen til Frostating lagmannsrett, A.M. Liaaen A/S tok til motmæle og fremsatte samtidig begjæring om at de oppsagte skulle fratre sine stillinger under sakens videre behandling, jf arbeidsmiljøloven §61 nr 4. Frostating lagmannsrett avsa 1. november 1988 kjennelse med slik slutning: "John Kristiansen, Kjell Vidar Lund, Odd Arve Eriksen, Knut Sigurd Wattø, Bernhard Ludwig og Johan Pedersen fratrer sine stillinger fra 10. november 1988." Om det nærmere saksforhold vises til herredsrettens dom og lagmannsrettens kjennelse.

De seks arbeidstakerne har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil bevisbedømmelse, rettsanvendelse og saksbehandling.

De gjør blant annet gjeldende at lagmannsretten feilaktig har konsentrert oppmerksomheten for meget om A.M. Liaaen A/S' økonomiske situasjon. Den faktiske bemanning er i dag 47 personer, mens bedriftens egen bemanningsplan i forbindelse med oppsigelsessaken tilsa en arbeidsstokk på 66 personer, senere redusert til 59 personer. Lagmannsretten har således vurdert A.M. Liaaen A/S' situasjon mere pessimistisk enn bedriften selv har. Stor naturlig avgang har ført til at bedriften har et udekket arbeidskraftbehov, og dette burde vært tillagt vekt. Det er riktig at også Liaaen har hatt tap på skipsbygging, men dette er nå et tilbakelagt stadium. De fleste reparasjonsverksteder i Møre og Romsdal har relativt godt med oppdrag, og enkelte har svært gode tider.

Det er primært valget av hvem som skulle sies opp som anfektes. Det er ikke riktig, som uttalt av lagmannsretten, at det skulle legges til grunn et strengt ansiennitetsprinsipp. Det hevdes imidlertid at det etter Hovedavtalen skal legges vekt på ansiennitet under ellers like vilkår. Dette er imidlertid ikke skjedd.

De kjærende parter fremholder at risikoen for å bli oppsagt var vesentlig større om man var tillitsvalgt. Det følger imidlertid av Hovedavtalen §6.11 at det skal legges vekt på den spesielle stilling som de tillitsvalgte arbeidstakere har i bedriften. Den behandling de tilitsvalgte har vært utsatt for, er også i strid med vanlig praksis i norsk arbeidsliv. De oppsagte og tillitsvalgte har i flere tilfelle vært utsatt for et betydelig press etter at oppsigelsene ble foretatt. Bedriften har også gitt uttrykk for at man vil benytte leiefirmaer også mens egne ansatte er permittert.

Arbeidsmiljøloven §61 nr 4 må ikke tolkes innskrenkende på en slik måte at det som er hovedregelen blir unntaket. Hovedregelen er at de tilsatte har rett til å være i sine stillinger til oppsigelsen er rettskraftig avgjort så lenge oppsigelsen ikke skyldes de oppsagtes eget forhold. De oppsagte er i en meget alvorlig situasjon. Flere av dem har stor forsørgelsesbyrde og store økonomiske forpliktelser. Bedriften vil ikke tape på å beholde de ansatte den etter sine bemanningsplaner har behov for, og den vil i større grad kunne la arbeidet bli utført av egne ansatte i stedet for leiefirmaer.

Lagmannsrettens saksbehandling angripes på det grunnlag at det ikke er gitt fristutsettelse, og at saken derfor har fått et hastepreg. Lagmannsretten har derimot brukt lang tid på å avsi sin kjennelse, og begrunnelsen er også utilstrekkelig.

De kjærende parter har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt: Begjæringen om fratredelseskjennelse tas ikke til følge.

Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten."

De kjærende parter har bedt om at kjæremålet gis oppsettende virkning.

I prosesskrift 16. november 1988 har de kjærende parter opplyst at A.M Liaaen A/S er delt i to selskaper, og at den virksomhet saken gjelder, forestås av Liaaen Verft A/S. De har forutsatt at avgjørelsen i saken vil være bindende også i forhold til Liaaen Verft A/S.

A.M. Liaaen A/S har tatt til motmæle i kjæremålet og blant annet vist til at den økonomiske situasjon for A.M. Liaaen ikke har bedret seg, og at markedssituasjonen innen verftsindustrien i Møre og Romsdal har forverret seg betraktelig.

Bemanningen ved Liaaen Verft A/S som har overtatt virksomheten, er nå 51 mann med tillegg av 12 lærlinger. Det er besluttet at naturlig avgang ikke skal erstattes av nye folk. Bedriften forsøker å redde arbeidsplassene. En hver forsinkelse av rasjonaliseringsprosessen medfører en risiko for at resterende arbeidsplasser går tapt.

Det bestrides at oppsigelsene vesentlig har vært rettet mot tillitsmenn, og redegjøres nærmere for årsaken til oppsigelsene av blant annet Lund og Pedersen.

Det tas også avstand fra den kjærende parts anførsler om behandlingen av tillitsvalgte.

Bedriften viser også til at den ikke har benyttet, og heller ikke kommer til å benytte, leiefirmaer til arbeid som kan utføres av egne ansatte. Uoverensstemmelsene skyldes at klubben forlanger at alle antatte leiefirmaer skal ut ut bedriften i det øyeblikk permitteringsvarsel gis, d.v.s. 14 dager før permitteringene iverksettes, og da også 14 dager før arbeidsoppdrag avsluttes.

Fratredelsene er allerede blitt effektuert fordi A.M. Liaaen ved fratredelsesfristen 10. november 1988 ikke var klar over at kjennelsen ville bli påkjært. Det hevdes å ville skape uheldig uro om de oppsagte arbeidstagere måtte tas midlertidig inn igjen.

A.M. Liaaen A/S har nedlagt slik påstand:

"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes og kjæremålsmotparten tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett."

De kjærende parter har i prosesskrift 30. november 1988 utdypet og presisert sine anførsler.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Hovedregelen etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 er at en oppsagt arbeidstaker har rett til å fortsette i stillingen til oppsigelsessaken er rettskraftig avgjort. Ifølge lovforarbeidene - se Ot. prp. nr 41 for 1975-76 side 74-75 - er arbeidstakerens rett til å fortsette i stillingen særlig understreket i tilfelle der oppsigelsen skyldes rasjonaliseringer og driftsinnskrenkninger. Men også i slike tilfelle kan det avsis kjennelse for at den oppsagte skal fratre under sakens behandling når det vil være urimelig om han fortsetter, se uttalelser i kjæremålsutvalgets kjennelser i [[Rt-1984-400]] og [[Rt-1987-117]]. Man må imidlertid ha loven hovedregel for øye.

Ved den konkrete vurdering må det etter utvalgets mening først og fremst legges vekt på de oppsagte parters og bedriftens aktuelle situasjon.

Det er i saken omstridt hvor vanskelig bedriftens økonomiske situasjon er i dag. Lagmannsretten har lagt til grunn at bedriftens situasjon fortsatt er vanskelig, men den har ikke foretatt en konkret vurdering av hvilke problemer som vil være forbundet med å ta inn igjen de oppsagte arbeidstakere som er parter i saken. Lagmannsrettens begrunnelse gjelder bedriftens behov for å si opp en større del av arbeidsstokken som følge av innskrenkninger. Selv om man ikke kan se bort fra at dette vil kunne være et moment ved rimelighetsvurderingen etter §61 nr 4 annet ledd tredje punktum, er det etter utvalgets mening her mindre relevant i forhold til de oppsagte parter som krever å fortsette i stillingen til saken er rettskraftig avgjort. Det samme gjelder lagmannsrettens vurdering av de utvelgelseskriterier som bedriften la til grunn ved oppsigelsene.

Utvalget vil peke på at det nå er spørsmål om de seks oppsagte parter, som etter det opplyste, har fratrådt etter utløpet av den frist som var satt av lagmannsretten, skal gjeninntas og få fortsette i bedriften til saken er rettskraftig avgjort. Etter de opplysninger som ble gitt for lagmannsretten, vil to av partene neppe gjeninntre. Etter dette er spørsmålet bare aktuelt for fire av de oppsagte. Det er bedriftens problemer med å gjeninnta disse parter, som må vurderes.

Som påpekt er lagmannsrettens bevisbedømmelse og vurderinger bare i liten grad knyttet til det som foran er angitt som det relevante vurderingstemaet etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledds tredje punktum. Utvalget anser det lite heldig om Høyesteretts kjæremålsutvalg som reell førsteinstans skulle foreta den nødvendige bevisvurdering og finner derfor at lagmannsrettens kjennelse bør oppheves, jf de prinsipper som ligger til grunn for tvistemålsloven §392 annet ledd. Spørsmålet om arbeidstakerne skal fratre sine stillinger under saken, må da hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.

De kjærende parter har ikke krevet saksomkostninger verken for lagmannsretten eller Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Kjennelsen er enstemmig.

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1988-1418 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering