Import: XML-importering

2018-10-22T06:10:03Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1988-05-19
|Publisert=
Rt-1988-590 (175-88)
|Sammendrag=

|Stikkord=
Kjæremål
|Saksgang=
L.nr 215 K/1988, jnr 110/1988
|Parter=
A (advokat Bjarne Berg) mot staten ved Justisdepartementet (advokat Tolle Stabell).
|Forfatter=
Christiansen, Sinding-Larsen, Skåre
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§400 Tvistemålsloven (1915) §400], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§384 §384], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§396 §396], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§403 §403], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 §404], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§2 Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §2], [https://lovdata.no/lov/1942-11-07/§1 LOV-1942-11-07-§1], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§174 Straffeprosessloven (1981) §174], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§183 §183], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§184 §184], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§382 §382], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/ Straffeprosessloven (1981)]
}}

Ved stevning av 15. september 1987 anla A sak mot Staten v/Justisdepartementet med krav om at vedtak fra Justisdepartementet om å nekte ham politisk asyl, arbeids- og oppholdstillatelse på humanitært grunnlag samt oppholdstillatelse i studieøyemed, kjennes ugyldig. Det ble samtidig begjært midlertidig forføyning med slik påstand:

"1. A har rett til å oppholde seg i Norge inntil det foreligger en rettskraftig avgjørelse i den verserende sak.

2. Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger."

Oslo byrett avsa 13. januar 1988 kjennelse med slik slutning:

"1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. Saksomkostninger ilegges ikke."

A påkjærte kjennelsen og ba samtidig om at kjæremålet ble gitt oppsettende virkning jfr tvistemålsloven §400, første ledd.

Oslo byrett har 4. februar 1988 truffet slik beslutning:

"Oslo byrett har funnet å burde gi kjæremålet oppsettende virkning." Staten v/Justisdepartementet påkjærte beslutningen om å gi kjæremålet oppsettende virkning til lagmannsretten. Eidsivating lagmannsrett avsa 16. mars 1988 kjennelse med slik slutning:

"Byrettens beslutning om oppsettende virkning oppheves"

Saksforholdet for øvrig fremgår av de tidligere avgjørelser.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandling.

Når det gjelder lovanvendelsen gjør den kjærende part gjeldende at de identiske bestemmelsene i tvistemålsloven §400, første ledd og straffeprosessloven §382, første ledd må forstås likt. Etter bestemmelsen i straffeprosessloven er det helt på det rene at det i praksis gis oppsettende virkning der det synes som om det ikke eksisterer noen rettsavgjørelse det kan bli spørsmål om å utsette virkningen av, d.v.s. når forhørsretten ikke tar til følge påtalemyndighetens begjæring om første gangs varetektsfengsling. Da tas begjæringen ikke til følge, men et kjæremål kan likevel gis oppsettende virkning. Den kjærende part er av den oppfatning at situasjonen er tilsvarende i den foreliggende sak, og at lagmannsretten har tolket bestemmelsen i tvistemålsloven §400, første ledd for snevert.

Den kjærende part har videre anført at det i tilknytning til vurderingen av tvistemålsloven §400 første ledd må ses hen til realiteten i saken. Det innebærer at den kjærende part vil bli sendt ut av Norge dersom ikke kjæremålet over byrettens kjennelse hadde blitt gitt oppsettende virkning, d.v.s. et tvangsvedtak ville kunne ha blitt gjennomført. Den kjærende part hevder at det spesielt er på dette punkt foreliggende sak stiller seg annerledes enn saksforholdet i den kjennelse som er inntatt i [[Rt-1978-874]], som lagmannsretten henholder seg til.

Når det gjelder anførselen om saksbehandlingsfeil har den kjærende part anført at byrettens beslutning om oppsettende virkning er en beslutning som er uangripelig "etter sin art",jfr tvistemålsloven §396, jfr [[Rt-1946-1183]]. Etter den kjærende parts oppfatning er det en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for lagmannsrettens kjennelse at retten ikke synes å ha vurdert spørsmålet om byrettens beslutning etter sin art er uangripelig. Av lagmannsrettens bemerkninger er det ikke mulig å se hvorvidt dette spørsmål er vurdert. Den kjærende part har videre anført at det er en saksbehandlingsfeil å se kjæremålet over Oslo byretts kjennelse av 13. januar 1988 og foreliggende kjæremål som to separate saker. Lagmannsretten skulle ha foretatt en realitetsavgjørelse av hovedkjæremålet samtidig med at kjæremål fra kjæremålsmotparten ble avgjort. Den kjærende part har endelig gjort gjeldende at lagmannsretten heller ikke har gitt uttrykk for noen vurdering av spørsmålet om forholdet mellom tvistemålsloven §400, første ledd og straffeprosessloven §382 første ledd. Også disse mangelfulle kjennelsesgrunner er etter den kjærende parts oppfatning en saksbehandlingsfeil.

Den kjærende part har nedlagt slik påstand: "1. Prinsipalt: Byrettens beslutning om oppsettende virkning stadfestes.

Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg."

Staten v/Justisdepartementet har i tilsvar blant annet gjort gjeldende at når byretten ikke tok kravet om midlertidig forføyning til følge, har den heller ikke truffet noen avgjørelse som det kan bli tale om å utsette virkningen av. Det understrekes at statens adgang til å bortvise Wojnius fra Norge idag ikke hviler på Oslo byretts kjennelse, men på den myndighet som fremmedforvaltningen har etter fremmedlovgivningen. Kjæremålsmotparten kan etter dette ikke se annet enn at avgjørelsen i [[Rt-1978-874]] direkte avgjør spørsmålet. Når det gjelder kjennelsen i [[Rt-1946-1183]] vises det til at det i angjeldende sak forelå en avgjørelse fra domstolenes (herredsrettens) side, og at det var iverksettelse av denne som ble utsatt i medhold av tvistemålsloven §400. Det antas at rekvisisjonen av boligen skjedde i medhold av "lov" av 7. november 1942 §1. Etter §7 hadde domstolene en særlig rolle som klageorgan. Det dreide seg ikke om alminnelig domstolsoverprøving av forvaltningens vedtak.

Staten er ikke enig i at sammenligningen med straffeprosessloven §382 i den situasjon der forhørsretten beslutter løslatelse, men gir påtalemyndighetens kjæremål oppsettende virkning, gir noe holdepunkt for løsning av foreliggende tvistepunkt.

For det første vil det etter straffeprosessloven særlige regler alltid være forhørsretten (og ikke påtalemyndigheten) som skal avgjøre om fengsling skal finne sted eller ikke, jfr straffeprosessloven §183. Det er her ikke tale om noen midlertidig forføyning med prejudisiell gyldighetsprøvning. Tvert om skal forhørsretten etter §184 annet ledd, jfr §174, helt ut prøve såvel lovlighet som rimelighet av inngrepet. Disse forhold skiller de straffeprosessuelle kjæremålsspørsmål fra de alminnelige tvangsprosessuelle. I foreliggende sak tilligger det fremmedforvaltningen å avgjøre bortvisningsspørsmålet.

For det annet vil den siktede allerede være pågrepet når han fremstilles for forhørsretten. Dersom forhørsretten gir ham medhold, er det i form av at han løslates. Kjæremålsmotparten fremholder at dette er en endring av situasjonen status quo. Status quo i foreliggende sak er av A er besluttet bortvist fra Norge og at det ikke er oppnådd noen rettsavgjørelse i motsatt retning. Også her er det forskjell i forhold til det straffeprosessuelle eksemplet.

Staten har også pekt på at byretten, ved å beslutte oppsettende virkning, i realiteten ga A en midlertidig forføyning til tross for at dette var nektet ved kjennelse.

Hva angår den kjærende parts anførsler om at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil, jfr tvistemålsloven §396 og kjennelsen i [[Rt-1946-1183]], gjør kjæremotparten gjeldende at statens kjæremål er bygget på byrettens beslutning etter sin art og prinsipielt strider mot tvistemålsloven §400, jfr tvangsfullbyrdelsesloven §2, hvilket faller utenfor området for tvistemålsloven §396. Det vises til at bestemmelsen omfatter bare skjønnsmessige avgjørelser, jfr Bratholm/Hov side 497 og 498. Kjennelsen i [[Rt-1946-1183]] bygger på at den nærmere skjønnsmessige avgjørelse av om et kjæremål skal tillegges oppsettende virkning ikke kan påkjæres.

Kjæremålsmotparten hevder at lagmannsretten må antas å ha bygget på denne korrekte forståelse av kjæremålsreglene. Etter dette var det ikke nødvendig for lagmannsretten å kommentere anførselen fra A side, og unnlatelsen er i alle fall en mulig feil som ikke kan ha virket bestemmende på kjennelsens innhold, jfr tvistemålsloven §403 annet ledd, jfr §384 første ledd, jfr tvangsfullbyrdelsesloven §2.

Til den kjærende parts anførsel om at lagmannsretten skulle ha avgjort begge kjæremål samtidig, bemerkes at det ikke finnes noen hjemmel for en slik plikt. Avgjørelsen må bero på lagmannsrettens frie vurdering av hva som anses hensiktsmessig, og det må være en avgjørelse som ikke kan påkjæres, jfr tvistemålsloven §396. Foreliggende kjæremål dreier seg om et atskilt prinsippspørsmål som egner seg for separat avgjørelse.

Staten gjør endelig gjeldende at A anførsel om at lagmannsretten har begått en saksbehandlingsfeil når den ikke har gitt uttrykk for noen vurdering for såvidt gjelder betydningen av praksis i forbindelse med straffeprosessloven §382 første ledd, ikke kan føre frem. Anførselen er fremsatt i anledning et tvistepunkt der Høyesteretts kjæremålsutvalg har full kompetanse og selv kan vurdere hvilken vekt argumentet måtte ha. Hertil kommer at lagmannsretten åpenbart har vært klar over argumentet, jfr sitatet i kjennelsen, men ikke har funnet det avgjørende. Det er ingen feil at retten i sine egne premisser ikke nevner ethvert rettslig moment som er påberopt av partene.

I prosesskriv av 2. mai 1988 har kjæremålsmotparten fremlagt kopi av artikkel i Lov og Rett 1982 159: "Oppsettende virkning av kjæremål i saker om arrest" av byrettsdommer, nå byrettsjustitiarius Håkon Børresen. Det pekes på at forfatteren går ut fra at det ikke er anledning til å tillegge kjæremål mot avgjørelser som nekter å ta til følge arrestbegjæringer, oppsettende virkning.

Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:

"Kjæremålet forkastes"

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404.

Den kjærende part hevder at byrettens beslutning av 4. februar 1988 om å gi kjæremålet over byrettens kjennelse av 13. januar 1988 oppsettende virkning ikke kunne angripes ved kjæremål, jf tvistemålsloven §396, og at det derfor var en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten tok statens kjæremål under behandling. Kjæremålsutvalget er ikke enig i dette.

Spørsmålet om det overhodet er adgang til å gi et kjæremål oppsettende virkning, må kunne overprøves, men derimot ikke den skjønnsmessige vurdering av om oppsettende virkning bør gis, jf om dette siste [[Rt-1946-1183]]. Lagmannsretten har utelukkende behandlet spørsmålet om adgangen til å gi et kjæremål oppsettende virkning.

Det var ingen feil at lagmannsretten tok spørsmålet om oppsettende virkning opp til særskilt avgjørelse.

Byretten avslo ved kjennelsen av 13. januar 1988 en begjæring fra den kjærende part om midlertidig forføyning. Når et krav om midlertidig forføyning er avslått, foreligger det ingen avgjørelse av retten som det kan bli spørsmål om å iverksette, og dermed ingen iverksettelse som det kan bli spørsmål om å utsette. Den iverksettelse den kjærende part vil hindre, knytter seg til Justisdepartementets vedtak om å nekte asyl og oppholdstillatelse, og ikke til en avgjørelse av retten. Kjæremålsutvalget er enig i den forståelse av tvistemålsloven §400 som lagmannsretten har lagt til grunn, og viser i likhet med lagmannsretten til [[Rt-1978-874]].

Kjæremålsutvalget er ikke enig med den kjærende part i at praksis etter straffeprosessloven §382 må være bestemmende også for forståelsen av tvistemålsloven §400, og finner det tilstrekkelig å vise til at et avslag på begjæring om fengsling også vil innebære en avgjørelse om løslatelse, m a o en endring i den bestående tilstand som følge av rettens avgjørelse.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Avgjørelsen er enstemmig.

S L U T N I N G:

Kjæremålet forkastes.

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1988-590 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering