Import: XML-importering

2018-10-22T06:05:38Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Dom
|Dato=
1988-01-22
|Publisert=
Rt-1988-65 (15-88)
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
L.nr 16/1988, snr 198/1987.
|Parter=
Aktor: statsadvokat Erling O. Lyngtveit mot A (forsvarer: advokat Johan Hjort).
|Forfatter=
Sinding-Larsen, Schei, Bugge, Christiansen, Schweigaard Selmer
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§260 Straffeloven (1902) §260], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§317 §317], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§318 §318], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§432 Straffeprosessloven (1981) §432], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§434 §434], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§435 §435], [https://lovdata.no/lov/1887-07-01-5/ Straffeprosessloven (1887)], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§257 §257], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§265 §265], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§392 §392], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§393 §393], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§52 §52], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§53 §53], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§54 §54], [https://lovdata.no/lov/1951-05-11-2/ LOV-1951-05-11-2], [https://lovdata.no/lov/1958-12-12-7/§41 Fengselsloven (1958) §41], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§362 §362]
}}

Dommer Sinding-Larsen: Moss forhørsrett avsa den 18. august 1987 dom med slik domsslutning:

"A født xx.xx.1966 dømmes for overtredelse av straffeloven §318, første ledd jfr §317, første ledd til fengsel i 30 -tretti- dager som i medhold av straffeloven §52 flg gjøres betinget med en prøvetid på 2 -to- år og på det særskilte vilkår etter straffeloven §54 nr 4 at han i prøvetiden betaler den fornærmede avdrag på erstatning med kr 1.500,- - kronerettusenfemhundre 00/100 pr måned, første gang pr 30. september 1987.

A dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale til Seaside Marina A/S ved daglig leder Johnny Ulvan kr 47.824,- -kronerførtisyvtusenåttehundreogtjuefire 00/100-."

Når det gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold, viser jeg til forhørsrettens dom.

Domfelte har anket over straffutmålingen idet han hevder at det særskilte vilkår som er stilt for utsettelse av fullbyrdelsen - et erstatningsvilkår - er urimelig. Under ankefor handlingen har forsvareren utenom anken tatt opp lovanvendelsen. Det hevdes at domfeltes forhold ikke går inn under straffeloven §318, jfr. §317, og at det heller ikke vil kunne henføres under §260. Forsvareren har videre anført at det var en saksbehandlingsfeil at det borgerlige krav ble pådømt. På disse grunnlag er det nedlagt prinsipal påstand om opphevelse av forhørserttens dom.

Aktor har erklært seg enig i at det beror på uriktig lovanvendelse når straffeloven §318, jfr. §317, er brakt til anvendelse. Forholdet skulle etter hans syn ha vært henført under strafeloven §260 femte ledd, jfr. første ledd. Da domfelte tidligere er dømt for overtredelse av §260, kommer også paragrafens fjerde ledd til anvendelse. Aktor har under henvisning til straffeprosessloven §362 annet ledd nedlagt påstand om at det skal avsies ny dom.

Aktor er enig i at det ikke bør fastsettes erstatningsvilkår, idet det må anses usikkert hvor stor erstatning fornærmede kan ha krav på fra domfelte. Av samme grunn må det etter aktors syn anses som en saksbehandlingsfeil at det ble gitt dom for fornærmedes borgerlige krav, jfr. straffeprosessloven §432 annet ledd.

Jeg er kommet til at forhørsrettens lovanvendelse er uriktig, at domfeltes forhold skulle ha vært henført under straffelovens §260, og at betingelsene for avsigelse av ny dom er til stede. Jeg er videre kommet til at det ikke bør fastsettes erstatningsvilkår ved en betinget dom, og at forhørsrettens dom må opheves når det gjelder fornærmedes krav.

Domfelte så en 18-fots uregistrert båt av merket Ceray Monaco med 175 hk motor som lå og hugget i strandkanten i nærheten av en brygge i Son. Han antok at båten var stjålet. Han satte seg i besittelse av den og brukte båten denne og neste dag inntil han ble oppdaget av båtens eier.

Domfelte hadde således selv satt seg i besittelse av båten og ikke "mottatt" den fra noen annen, slik straffeloven §317 forutsetter. Det er derfor en lovanvendelsesfeil når denne bestemmelse er brakt til anvendelse.

Når det gjelder forholdet til straffeloven §260, er det på det rene at domfelte, som ikke hørte til eierens husstand, rettsstridig har brukt båten. Etter vanlig språkbruk må han også sies i ha "tatt" båten. Det kan imidlertid spørres om ikke ordet "tar" i §260 må forstås på samme måte som "borttar" i §257, slik at det var et vilkår at båten var i noens besittelse da den ble tatt.

Etter mitt syn er det ikke grunn til å forstå §260 på denne måten. Jeg peker på at biler og motorbåter som er kommet på avveier, gjerne vil bli gjenfunnet etter kortere eller lengre tid. "Besittelse" i snevrere forstand, kan derfor ikke ha samme betydning som for ordinært løsøre. Det må videre antas å være ikke uvanlig at biler eller båter som har vært gjenstand for brukstyveri, blir etterlatt og deretter urettmessig tatt i bruk av en annen enn den opprinnelige båt- eller biltyv. Den nye brukers forhold adskiller seg ikke vesentlig fra den første bil- eller båttyvs, og straffverdigheten er omtrent den samme. Det vil være lite rimelig og reelt sett ubegrunnet om den nye urettmessige bruk bare skulle rammes av straffeloven §393, som ikke hjemler annen straff enn bøter.

Jeg kan ikke se at spørsmålet har vært gjenstand for nærmere vurdering i forarbeidene til §260. En særskilt bestemmelse om brukstyveri av motorvogn ble tatt inn i straffeloven ved lov av 6. juni 1930 som §265a. Her brukte man ordet "borttar" uten at det ble drøftet hvilke begrensninger dette ville kunne medføre. Av Ot.prp. nr 14 for 1930 fremgår imidlertid klart at det man ønsket, var å få en straffebestemmelse som hjemlet en strengere reaksjon mot urettmessig bruk av motorvogn enn §392 og §393. Ved lovendring av 11. mai 1951 fikk bestemmelsen en endret plassering og ble §260, og det ble også for øvrig foretatt endringer. Ordet "borttar" ble skiftet ut med "tar" uten at dette kan sees å være kommentert i Ot.prp. nr 75 for 1948 8, hvor endringene for øvrig er omtalt. Forarbeidene tar, slik jeg ser det, ikke stilling til forståelsen av loven på dette punkt. Jeg tilføyer at jeg ikke har kjennkap til at man i praksis har brukt §393 istedenfor §260 på urettmessig bruk av bil eller motorbåt fordi bilen eller båten tidligere har vært gjenstand for brukstyveri og er etterlatt. Aktor har under ankeforhandlingen opplyst at man ved Eidsivating statsadvokatembeter har anvendt §260 i slike tilfelle.

Etter mitt syn er det grunn til å forstå §260 slik at ordet "tar" bare innebærer at den som utøver den rettsstridige bruk, selv må ha skaffet seg besittelsen og ikke blitt overlatt den av en annen. Jeg vil likevel ikke utelukke at en bil eller båt kan befinne seg i en slik situasjon at det ikke vil være grunnlag for å si at den som setter seg i besittelse av den for å bruke den, "tar" bilen eller båten. Noen slik spesiell situasjon foreligger imidlertid ikke i denne sak, og jeg finner at domfeltes forhold rammes av §260 femte, jfr. første ledd. Da domfelte tidligere er dømt for overtredelse av §260, kommer også paragrafens fjerde ledd til anvendelse. Jeg finner at det foreligger tilstrekkelig grunnlag for å avsi ny dom, jfr. straffeprosessloven §362 annet ledd.

I likhet med forhørsretten finner jeg at det bør avsies særskilt dom for det forhold domfelte nå er funnet skyldig i. Straffen kan passende settes til fengsel i 30 dager som gjøres betinget med en prøvetid på to år. Etter mitt syn bør det ikke settes erstatningsvilkår. Det er meget usikkert hvor stor skade domfelte har tilføyet båten. Han har forklart at båten lå og hugget mot fjæresteinene da han tok den. Forhørsretten har ikke drøftet hvilke skader båten kan ha hatt før domfelte tok den i bruk. Når fengselsstraffen gjøres betinget, bør det i tillegg ilegges en ubetinget bot. Denne kan passende settes til kr 3.000, med subsidiær fengselsstraff på 10 dager.

Etter straffeprosessloven §432 annet ledd, skal forhørsretten bare pådømme de borgerlige krav når de finnes utvilsomme. Forhørsretten har ingen drøftelse av kravet, og det fremgår ikke at kravet er funnet utvilsomt. Etter mitt syn beror det således på en saksbehandlingsfeil når forhørsretten har pådømt fornærmedes krav. Jeg antar at denne del av dommen da må kunne oppheves uten hinder av de kompetansebegrensninger som følger av straffeprosessloven §434 og §435. Det dreier seg ikke om en prøvelse av selve kravet, men av om vilkårene for å ta det med i straffesaken har vært til stede, jfr. om et tilsvarende spørsmål etter straffeprosessloven av 1887, [[Rt-1955-426]].

Jeg stemmer for denne dom:

1. A, født xx.xx.1966, dømmes for overtredelse av straffeloven §260 femte ledd, jfr. første ledd, jfr. fjerde ledd til fengsel i 30 - tretti - dager som særskilt dom, jfr. straffeloven §54 nr 3, jfr. fengselsloven §41. Fullbyrdelsen av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 - to - år.

I medhold av straffeloven §52 nr 3 idømmes han i tillegg en ubetinget bot på 3.000 - tretusen - kroner, subsidiært fengsel i 10 - ti - dager.

2. Forhørsrettens dom oppheves for så vidt A er dømt til å betale erstatning til Seaside Marina A/S.

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1988-65 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering