Import: XML-importering

2018-10-22T06:27:26Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Dom
|Dato=
1989-11-17
|Publisert=
Rt-1989-1209 (418-89)
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
L.nr 133/1989, nr 127/1989
|Parter=
Karmøy Montering, dets konkursbo (advokat Trond Hjelde - til prøve) mot Fabin A/S (advokat Ole Bjørn Støle).
|Forfatter=
Schei, Bugge, Langvand, Borchsenius, Christiansen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1863-06-06/§44 Konkursloven (1863) §44], [https://lovdata.no/lov/1980-02-08-2/§4-10 Panteloven (1980) §4-10], [https://lovdata.no/lov/1939-02-17-1/§29 Gjeldsbrevloven (1939) §29], [https://lovdata.no/lov/1939-02-17-1/§4-10 §4-10], [https://lovdata.no/lov/1980-02-08-2/§4-4 §4-4], [https://lovdata.no/lov/1980-02-08-2/§4-5 §4-5], [https://lovdata.no/lov/1980-02-08-2/ Panteloven (1980)]
}}

Dommer Schei: Saken gjelder forståelsen av panteloven §4-10 om factoring. Den reiser to tolkningsspørsmål:

1. Hvor omfattende en pantsettelses- eller overdragelsesavtale må være for at den skal gå inn under bestemmelsen.

2. Om factor oppnår rettsvern i forhold til medkontrahentens kreditorer for overdratte krav ved at debitorene underrettes om overdragelsen, eller om det er nødvendig å tinglyse factoringavtalen.

Karmøy Montering, et personlig eid firma som drev monteringsarbeid, platearbeid m.v. for annen industri, og finansieringsselskapet Fabin A/S inngikk 11. april 1984 en "factoring-avtale med kredittgaranti". Fabin A/S - heretter kalt Fabin eller factor - påtok seg å finansiere Karmøy Monterings - heretter kalt KM eller leverandøren - fakturaer. KM forpliktet seg på sin side til å overføre sine kundefordringer til Fabin. Dette skjedde ved at hver originalfaktura ble påstemplet trapsporterklæring til Fabin hvor det var angitt at betaling med befriende virkning bare kunne skje til denne. Kopi av fakturaene ble sendt Fabin med erklæring om at fordringen var overdratt Fabin til eie.

Det var satt et maksimum for factoringkreditten, og Fabin skulle innenfor dette maksimumsbeløpet finansiere inntil 80 % av fakturaene. Enkelte salg var unntatt fra finansieringsordningen. Det gjaldt blant annet salg til utlendinger, til kunder leverandøren hadde "økonomisk interessefellesskap med" og salg til kunder "som etter factors skjønn ikke er kredittverdige".

Fabin skulle etter avtalen utføre en del oppgaver for KM, blant annet innkassering av fakturaer, kundebokholderi, utarbeidelse av salgsstatistikk m.v. Videre påtok Fabin seg en såkalt kredittgaranti. Det ble fastsatt et garantibeløp for den enkelte kunde. Inntil dette beløpet skulle Fabin ha risikoen for kundens solvens. KM på sin side hadde risikoen - som selvskyldnerkausjonist overfor Fabin - for betalingsuteblivelser som skyldtes andre forhold enn insolvens, f.eks. mangler ved det leverte og for manglende betaling av fakturaer Fabin hadde finansiert uten at selskapet hadde påtatt seg garantiansvar.

Avtalen har også en rekke andre bestemmelser om partenes gjensidige rettigheter og plikter, blant annet om provisjon og om avregning og oppgjør.

Factoringavtalen ble ikke tinglyst.

KM utstedte 29. november og 7. desember 1984 to fakturaer til Teknisk Isolering, Drammen, på henholdsvis kr 6.336 og kr 228.000. Fakturaene var, på vanlig måte, påstemplet erklæringen om at fordringen var overdratt Fabin A/S og at betaling med befriende virkning bare kunne skje til dette selskapet. Betalingsfristen for de to fakturaene var 30 dager fra utstedelsen.

Den 17. desember 1984 gikk KM konkurs. Før konkursåpningen hadde Teknisk Isolering mottatt underretning om transportene og Fabin hadde fått gjenpart av fakturaene med erklæring om at fordringene var tiltransportert Fabin til eie. Fakturaene var på konkurstidspunktet ikke betalt.

Det oppsto tvist mellom konkursboet og Fabin om hvem som var rette kreditor for de to fakturabeløpene. Boet gjorde gjeldende at Fabin etter panteloven §4-10 (2) ikke hadde rettsvern for transporten på fakturaene fordi factoringavtalen ikke var tinglyst. Subsidiært gjorde boet gjeldende at transporten måtte omstøtes som sikkerhetsstillelse for eldre gjeld eller som betaling med usedvanlig betalingsmiddel, jfr. §45 og §44 første ledd bokstav a i dagjeldende konkurslov av 1863. Boet på sin side hevdet at transporten var fullt gyldig og vernet i forhold til KM's kreditorer.

Partene kom ikke til enighet, og Fabin reiste sak mot konkursboet ved Karmsund herredsrett. Herredsretten avsa 14. november 1986 dom med slik domsslutning:

"1. Fabin A/S, Bergen, er rette mottaker av et beløp, stort kr. 234.336,- - kronertohundreogtrettifiretusentrehundreogtrettiseks - fra firmaet Teknisk Isolering, Drammen.

2. Karmøy Monterings konkursbo frifinnes for Fabin A/S sitt krav på morarente fra 29. desember 1984 og 7. januar 1985 av kr. 234.336,-.

3. Karmøy Monterings konkursbo betaler Fabin A/S, Bergen, sakens omkostninger med kr. 12.000,- - kronertolvtusen - innen 14 - fjorten - dager."

Boet anket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett. For lagmannsretten frafalt Fabin et krav på morarenter. Lagmannsretten avsa 22. desember 1988 dom med slik domsslutning:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Vedrørende det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten vises til dommene.

Boet har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Bevismessig står saken i samme stilling som for de underordnede retter. Boet har frafalt den subsidiære anførsel om at transporten må ses som sikkerhetsstillelse for eldre gjeld og derfor kan omstøtes etter §45 i konkursloven av 1863. For øvrig står saken i rettslig henseende som for lagmannsretten.

Den ankende part, Karmøy Montering, dets konkursbo, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Factoringavtalen går inn under panteloven §4-10 (1). Avtalen gjelder hele KM's virksomhet. Det er bare mindre begrensninger som er gjort i factoringordningen. Avtalen har preg av en en bloc overdragelse til sikkerhet av alle fakturaer KM ville få i sin virksomhet. Etter panteloven §4-10 (2) får en slik avtale rettsvern, i forhold til medkontrahentens kreditorer, ved tinglysing på medkontrahentens blad i Løsøreregisteret. Noe alternativ til tinglysing for å oppnå rettsvern i forhold til kreditorene, gir bestemmelsen ikke. Dette må være tilsiktet. Hvis underretning til medkontrahentens debitorer hadde vært et alternativ for rettsvern, måtte det vært angitt ved en henvisning til panteloven §4-5 eller gjeldsbrevloven §29. Dette støttes av at det i §4-10 (2) er fastsatt at underretning til debitor er nødvendig for å få rettsvern i forhold til godtroende konkurrerende erverver.

Motivene til panteloven §4-10 viser at kravet om tinglysing som rettsvernsvilkår i forhold til kreditorene er absolutt. Forutsetningsvis har en fortolkning etter ordlyden støtte i avgjørelser i [[Rt-1987-35]] og [[Rt-1987-984]], i uttalelser fra Justisdepartementets lovavdeling og delvis i uttalelser i juridisk teori. Reelle hensyn tilsier også at tinglysing er nødvendig for rettsvern. Det er viktig av hensyn til leverandørens øvrige kreditorer at disse kan gjøre seg kjent med om fordringene er beslaglagt gjennom overdragelse eller pantsettelse. For dem vil det være å innføre et unødig usikkerhetsmoment om tinglysing ikke ble ansett som et absolutt vilkår for å oppnå rettsvern for factoringavtaler, herunder rettsvern for den enkelte fordring som innenfor en slik avtale måtte bli transportert til factor. Det er ikke noe motargument at debitor etter panteloven §4-4, jfr. §4-5 har adgang til å pantsette enkeltkrav. Sikkerhetsstillelse eller overdragelse av hele fordringsmassen er langt mer inngripende.

Subsidiært gjøres det gjeldende at Fabins avregning av de to uforfalte fordringene på Teknisk Isolering i sitt mellomværende med KM innebærer betaling med usedvanlig betalingsmiddel. KM oppnådde ved dette ingen tilførsel av frisk kapital. Selv om avregningen ikke var i strid med factoringavtalen, innebærer den en så vidt irregulær oppgjørsmåte at den må kunne omstøtes etter §44 første ledd bokstav a i konkursloven av 1863.

Den ankende part, Karmøy Montering, dets konkursbo, har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

"1. Karmøy Monterings konkursbo er rette mottaker av det deponerte beløp stort kr 234.366,- med de til enhver tid opptjente renter.

2. Fabin AS tilpliktes å betale saksomkostningene for så vel herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotparten, Fabin A/S, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

For at factor skal oppnå rettsvern overfor medkontrahentens kreditorer for overdragelse av fordringer medkontrahenten måtte erverve i fremtiden og for fordringer hvor debitor ikke er underrettet om overdragelsen, må factoringavtalen tinglyses. Dette følger av panteloven §4-10 (2). Hverken lovteksten eller forarbeidene til panteloven §4-10 gir imidlertid holdepunkter for at factor ikke oppnår rettsvern for de overdragelser der debitor er underrettet om transporten. Den rettspraksis og de uttalelser den ankende part har påberopt seg for sitt tolkningsresultat, kan dels ikke forstås slik boet hevder og dels har de begrenset vekt. At factor oppnår rettsvern ved at debitor underrettes om transporten, uten hensyn til om factoringavtalen er tinglyst, har støtte i teorien, se særlig Brækhus: Omsetning og kreditt, del 2 side 132. Det publisitetshensyn den ankende part har påberopt seg, har begrenset vekt og kan uansett ikke være avgjørende for tolkningen.

Om tinglysing skulle være nødvendig for å oppnå rettsvern i forhold til medkontrahentens kreditorer også hvor debitorene er underrettet om overdragelsen, kan dette iallfall bare gjelde hvis avtalen er av den karakter at den går inn under panteloven §4-10 (1). I andre avtaleforhold må rettsvern ved pantsettelse eller overdragelse til sikkerhet etableres etter reglene i panteloven §4-4, jfr. §4-5 og gjeldsbrevloven §29. Etter panteloven §4-10 (1) skal avtalen gjelde de enkle pengekrav den næringsdrivende har eller får i sin virksomhet. Loven åpner for at avtalen kan begrenses til en "særlig del" av virksomheten. Andre begrensninger åpner ikke bestemmelsen for. I dette tilfelle gjelder avtalen i utgangspunktet hele KM's virksomhet, men det er foretatt flere viktige begrensninger i forhold til dette utgangspunktet. For det første gjelder avtalen bare kundefordringer, ikke fordringer KM ellers måtte erverve. Dernest er det også begrensninger i hvilke kundefordringer avtalen får anvendelse på. Slike begrensninger følger av bestemmelser i avtalen om kredittgrenser, dels i forholdet mellom factor og KM og dels i forholdet til den enkelte av KM's kunder. Det er også andre begrensninger av betydning. Samlet sett er begrensningene så omfattende at avtalen ikke kan gå inn under panteloven §4-10 (1), og det må da som nevnt etableres rettsvern for overdragelsen av fordringene etter reglene i panteloven §4-5 og gjeldsbrevloven §29, og ikke ved tinglysing.

Anførselen om omstøtelse på grunn av betaling med usedvanlig betalingsmiddel er uholdbar. Factoringavtalen etablerte et system med avregninger partene imellom. Factor skulle forskuttere fakturaer, men kunne og skulle etter avtalen avregne i dette f.eks. beløp KM skulle dekke i kraft av sin selvskyldnerkausjon. Når det ikke ble utbetalt penger på de to fakturaene til Teknisk Isolering, skyldes dette at det forelå grunnlag for Fabin til å foreta en avregning med fakturaer Fabin hadde honorert, men hvor Fabin på sin side ikke hadde fått betaling fordi det forelå reklamasjoner fra kundene. At Fabin benyttet seg av den helt regulære avregningsadgang avtalen hjemlet, kan ikke innebære noen form for betaling med usedvanlig betalingsmiddel. §44 første ledd bokstav a i konkursloven av 1863 kan derfor ikke få anvendelse.

Ankemotparten, Fabin A/S, har for Høyesterett nedlagt slik på stand:

"1. Fabin A/S Bergen er rett mottaker av deponert beløp stort kr. 234.336,- innbetalt av firma Tennisk Isolering, Drammen, med tillegg av opptjente renter.

2. Fabin A/S tilkjennes saksomkostninger for samtlige instanser."

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten.

Jeg behandler først spørsmålet om det var nødvendig å tinglyse factoringavtalen for at Fabin skulle være vernet mot KM's kreditorer også hvor debitor etter de aktuelle fakturaene, her Teknisk Isolering, er underrettet om overdragelsene. Jeg forutsetter i drøftelsen at factoringavtalen har et slikt innhold at den går inn under panteloven §4-10 (1). Om avtalen faktisk har et slikt innhold kommer jeg noe tilbake til. Ved det aktuelle tolkningsspørsmål er det etter min mening helt sentralt at panteloven §4-4, jfr. §4-5 og gjeldsbrevloven §29 åpner en generell adgang til pantsettelse, avhendelse til sikkerhet og reell avhendelse av enkle fordringer. Pantsettelsen m.v. kan gjelde en enkeltfordring eller en rekke av pantsetterens fordringer. Reelt sett var dette ordningen også før panteloven av 1980, selv om det først ved denne loven ble åpnet adgang til formell pantsettelse av enkle krav. Før panteloven av 1980 var overdragelse av fordringer i henhold til factoringavtale som i nærværende sak vernet mot overdragerens kreditorer, forutsatt at debitorene etter de overdratte krav var underrettet om overdragelsen. Factor kunne gjennom factoringavtalen og underretning til debitorene om overdragelsen få sikkerhet i samtlige av medkontrahentens fordringer etter hvert som fordringene oppsto.

Panteloven §4-10 utvidet muligheten for å oppnå sikkerhet i enkle krav i forhold til det som gjaldt tidligere. Etter bestemmelsen får factor sikkerhet også i de fordringer medkontrahenten måtte erverve i fremtiden, og han får sikkerhet - i forhold til medkontrahentens kreditorer - uten hensyn til om debitorene etter fordringene underrettes om pantsettelsen eller overdragelsen. Dette utvidede vernet er etter §4-10 (2) betinget av at factoringavtalen tinglyses på medkontrahentens blad i Løsøreregisteret. Etter min mening må §4-10 (2) naturlig forstås slik at det er dette utvidede rettighetsvernet som følger av §4-10 (1), som er betinget av tinglysing etter §4-10 (2). Jeg kan ikke se at bestemmelsen innenfor sitt anvendelsesområde opphever eller tilsidesetter det mer begrensede vern som ellers kan oppnås etter panteloven §4-4, jfr. §4-5 og gjeldsbrevloven §29. Av ordlyden i §4-10 (2) kan man ikke utlede et slikt resultat.

Partene har i meget bred utstrekning gått inn på forarbeidene til panteloven og har der ment å finne støtte for hver sin forståelse av panteloven §4-10. Jeg nevner her først at jeg ikke har funnet noe i forarbeidene som tilsier at panteloven §4-4, jfr. §4-5 ikke skal kunne benyttes til pantsettelse av pantsetterens fordringer uten begrensning. Videre peker jeg på at det i motivene til panteloven §4-10 ikke noe sted er nevnt uttrykkelig at rettsvern ikke kan oppnås ved underretning til debitor, om medkontrahenten vil nøye seg med å få sikkerhet i de enkelte fordringer etter hvert som debitorene etter disse får underretning om overdragelsen. I og med at et slikt mer begrenset rettighetsvern tidligere kunne oppnås ved underretning til debitor, er det påfallende at det ikke uttrykkelig ble nevnt i motivene at denne ordningen skulle opphøre for avtaler som går inn under panteloven §4-10, dersom det hadde vært meningen.

Det er nok i forarbeidene uttalelser om nødvendigheten av tinglysing, men disse uttalelsene kan meget vel forstås slik at de nettopp går på det utvidede rettighetsvern som bestemmelsen etablerer. Uttalelsene i Rådsegn 8 om pant på side 108 må, som lagmannsretten peker på, og som det for øvrig direkte går frem av disse motivene, ses som en konsekvens av at det i Rådsegn 8 ble foreslått en regel om at enkle krav skulle kunne pantsettes sammen med varelageret.

Jeg kan i det hele ikke se at forarbeidene til panteloven §4-10 med tyngde taler for den ankende parts forståelse av bestemmelsen. Den rettspraksis som er påberopt, særlig [[Rt-1987-35]] og [[Rt-1987-984]], har etter min mening ikke vekt i forhold til nærværende sak. Juridisk teori har iallfall langt på vei det samme syn på bestemmelsen på dette punkt som jeg anser for det riktige. Jeg nevner her særlig Brækhus: Omsetning og kreditt, del 2 side 132. Den ankende part har påberopt seg reelle hensyn, særlig "publisitetshensynet". Jeg finner det noe uklart hvilken tyngde dette hensynet har i relasjon til det aktuelle tolkningsspørsmål, men ser ikke grunn til å forsøke å analysere dette nærmere. Jeg kan ikke se at et slikt mer generelt hensyn her kan tillegges en slik vekt som den ankende part hevder.

Jeg er etter dette kommet til at factor oppnår rettsvern i forhold til medkontrahentens kreditorer ved at debitor, her Teknisk Isolering, underrettes om overdragelsen uten hensyn til om factoringavtalen er tinglyst. Det er da ikke nødvendig for meg å ta stilling til om den aktuelle factoringavtalen faktisk går inn under panteloven §4-10 (1). Jeg finner likevel grunn til å si noe om spørsmålet.

Panteloven §4-10 (1) gjelder pantsettelse eller overdragelse av "de enkle pengekrav" som den næringsdrivende "har eller får i sin virksomhet". Avtalen kan begrenses til å gjelde særlige deler av virksomheten. Andre begrensninger åpner bestemmelsen etter ordlyden ikke for. Men nettopp ut fra at factoringavtaler har vært en viktig del av bakgrunnen for at vi overhodet har fått bestemmelsen, jfr. bestemmelsens overskrift, finner jeg det likevel ikke særlig tvilsomt at en avtale etter panteloven §4-10 (1) kan begrenses til kundefordringer. Jeg er tilbøyelig til å anta at man også må kunne akseptere visse ytterligere begrensninger som må ses som en naturlig og nødvendig konsekvens av en hensiktsmessig factoringordning. Men det må være et vilkår at disse begrensningene ikke er så vidtgående at de fratar avtalen preget av en en bloc overdragelse av kundefordringene.

Det gjenstår for meg å ta standpunkt til om Fabins avregning, som medførte at fakturaene til Teknisk Isolering ikke ble honorert av Fabin, må ses som betaling med usedvanlig betalingsmiddel og derfor må omstøtes etter §44 første ledd bokstav a i konkursloven av 1863. Jeg finner det klart at denne anførselen ikke kan føre frem. I factoringavtalen, inngått 8 måneder før konkursen, ble det lagt opp til et avregnings- og oppgjørssystem som forutsatte at fakturaer Fabin ikke fikk honorert, og som KM hadde risikoen for, skulle avregnes i Fabins og KM's løpende mellomværende. Den avregning som skjedde var en nødvendig og naturlig konsekvens av den ordning som var etablert. Det var ikke noe irregulært i avregningen. Ut fra dette kan jeg ikke se at det er grunnlag for omstøtelse etter §44 første ledd bokstav a i konkursloven av 1863. Jeg finner støtte for dette i avgjørelsene i [[Rt-1982-1232]] og [[Rt-1974-631]].

Anken har vært forgjeves. Saken har imidlertid reist prinsipielle spørsmål av stor praktisk betydning, og jeg finner at hver av partene bør bære sine omkostninger for alle instanser.

Det må utformes ny domskonklusjon, og jeg stemmer for denne dom:

1. Fabin A/S er rett mottaker av deponert beløp på 234.336 - tohundreogtrettifiretusentrehundreogtrettiseks - kroner innbetalt av Teknisk Isolering, Drammen, med tillegg av opptjente renter.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1989-1209 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering