Import: XML-importering

2018-10-22T06:21:54Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1989-11-16
|Publisert=
Rt-1989-1266 (433-89)
|Sammendrag=

|Stikkord=
Arbeidsrett
|Saksgang=
L.nr 523 K/1989, jnr 281/1989
|Parter=
Roald Andersen (advokat Pål Kraby) mot Plastindustriforbundet (advokat Arnfinn Sørskår).
|Forfatter=
Sinding-Larsen, Halvorsen, Backer
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§36 Domstolloven (1915) §36], [https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§60 Arbeidsmiljøloven (1977) §60], [https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§61 §61], [https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§66 §66], [https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/ Arbeidsmiljøloven (1977)], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 Tvistemålsloven (1915) §404], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§93 §93], [https://lovdata.no/lov/1926-06-25-2/ Plenumsloven (1926)]
}}

Roald Andersen reiste ved stevning 23. januar 1989 til Oslo byrett søksmål mot Plastindustriforbundet og gjorde prinsipalt gjeldende at han på møte 31. oktober 1988 ble urettmessig avskjediget fra sin stilling som direktør og daglig leder, subsidiært at det forelå en oppsigelse som måtte kjennes ugyldig. På møtet 31. oktober hadde Roald Andersen undertegnet følgende erklæring:

"Oppsigelse

Jeg sier herved opp min stilling som direktør i Plastindustriforbundet, og håper på Styrets aksept på at den kan gjøres effektiv fra dags dato."

Roald Andersen har gjort gjeldende at han følte seg presset og trengt opp i et hjørne. Han fikk valget mellom selv å si opp eller bli oppsagt. Han hevder at han i realiteten ble avskjediget, og han krever erstatning av Plastindustriforbundet. Plastindustriforbundet gjorde i sitt tilsvar gjeldende at Roald Andersen selv hadde sagt opp sin stilling, og påstod prinsipalt saken avvist fra Oslo byrett som lokal arbeidsrett. Subsidiært påstod forbundet seg frifunnet, idet det hevdet at vilkårene for avskjed, subsidiært oppsigelse, forelå.

Oslo byrett besluttet å innkalle til muntlige forhandlinger vedrørende spørsmålet om saken skulle tas under behandling etter arbeidsmiljøloven regler. Etter at muntlige forhandlinger var avholdt avsa Oslo byrett 19. juni 1989 beslutning med slik slutning:

"1. Saken fremmes.

2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avsluttende avgjørelse i saken."

Byretten kom til at det var forbundet som hadde bragt arbeidsforholdet til opphør, og saken skulle derfor behandles etter arbeidsmiljøloven regler.

Plastindustriforbundet påkjærte beslutningen til Eidsivating lagmannsrett som 21. september 1989 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Saken behandles ikke etter arbeidsmiljøloven regler.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Roald Andersen 1.800 - ettusenåttehundre - kroner til Plastindustriforbundet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke."

Lagmannsretten har begrunnet kjennelsen slik:

"Det legges til grunn at oppsigelsen var konsipert av Plastindustriforbundet på forhånd, at styreformannen brakte den med seg til møtet den 31. oktober, at den hadde sammenheng med samarbeidsproblemer mellom Andersen og ansatte i forbundet, og at disse problemene var drøftet mellom styreformannen og Andersen en ukes tid forut for møtet. Det bygges på at Andersen ikke på forhånd var varslet om hva som skulle behandles den 31. oktober På møtet, som skal ha hatt en varighet på mellom 1 og 1 1/2 time, ble Andersen av forbundet stilt overfor valget mellom selv å si opp sin stilling eller å bli avskjediget eller oppsagt av forbundet. Det er på det rene at Andersen forgjeves ba om betenkningstid.

Etter lagmannsrettens oppfatning kan Andersen ikke ansees som avskjediget eller oppsagt av forbundet.

Om Andersen skulle være ubundet av sin oppsigelse på grunn av press fra forbundets side, kan dette i seg selv ikke tillegges den betydning at Andersen ansees avskjediget eller oppsagt av Plastindustriforbundet. Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger andre forhold som kan tillegges en slik betydning. Det tilføyes at man har funnet støtte for resultatet i [[Rt-1981-1205]] og [[Rt-1988-712]]. Plastindustriforbundets påstand blir etter dette å ta til følge." Roald Andersen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolkning av lovforskrift og saksbehandling. Det gjøres prinsipalt gjeldende at Roald Andersens pretensjon med hensyn til de materielle spørsmål må være avgjørende i valg av prosessform. Det foreligger to avgjørelser fra kjæremålsutvalget som er motstridende. Det er [[Rt-1984-398]] og [[Rt-1988-712]], og Roald Andersen gjør gjeldende at kjæremålsutvalgets uttalelse i kjennelsen i [[Rt-1984-398]] må være den riktige. Her ble det uttalt at den materielle pretensjon måtte være avgjørende. Dette er i samsvar med domstolsloven §36 annet ledd. Siden det foreligger motstridende avgjørelser kan det være naturlig å forelegge saken for Høyesterett, jf lov 25. juni 1926 nr 2 om forandring i lovgivningen om Høyesterett (Høyesterettsloven).

Sentrale reelle hensyn tilsier at arbeidstakers pretensjon bør være avgjørende for at saken fremmes etter arbeidsmiljøloven prosessregler. Det vises også til [[Rt-1984-417]].

Subsidært gjøres det gjeldende at lagmannsretten har gjort seg skyldig i uriktig lovtolkning når den uttaler at selv om Roald Andersen skulle være ubundet av sin oppsigelse på grunn av press fra forbundets side, kan dette i seg selv ikke tillegges den betydning at han anses avskjediget eller oppsagt. Roald Andersen vil hevde at om han skulle være ubundet av sin oppsigelse på grunn av press, må dette i seg selv tilsi at han anses avskjediget eller oppsagt. Forbundet ville besluttet avskjed eller oppsigelse hvis han ikke selv hadde sagt opp, og den logiske konsekvens måtte være at han var å anse som avskjediget eller oppsagt hvis han var ubundet av sin oppsigelse. Selv om presset ikke skulle være rettstridig hevdes det at konsekvensen av presset er at avskjed eller oppsigelse i realiteten er foretatt av arbeidsgiver. Atter subsidiært gjøres det gjeldende at lagmannsrettens kjennelse mangler tilstrekkelige grunner, idet det ikke lar seg gjøre å se hvorvidt en riktig rettslig forståelse er lagt til grunn.

I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:

"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.

2. Roald Andersen tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesteretts Kjæremålsutvalg."

Plastindustriforbundet gjør i sitt tilsvar gjeldende at lag mannsrettens lovtolkning er riktig og viser til [[Rt-1981-1205]] og [[Rt-1988-712]]. Her slås det fast at de særlige saksbehandlingsregler i arbeidsmiljøloven kun får anvendelse når det faktisk foreligger en avskjed eller oppsigelse. Kjæremålsutvalget kan ikke prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse om at Roald Andersen ikke er oppsagt eller avskjediget. Saken som er inntatt i [[Rt-1984-398]] er ikke parallell til herværende sak. Lagmannsrettens kjennelse er ikke i strid med domstolsloven §36 annet ledd. Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er ikke mangelfulle.

I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:

"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

2. Plastindustriforbundet tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg hos Roald Andersen med kr 800,00."

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:

Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse i en kjæremålssak. Utvalget har da bare den kompetanse som fremgår av tvistemålsloven §404. Det videre kjæremål er i dette tilfelle begrunnet med at lagmannsretten har grepet feil i tolkingen av en lovforskrift - domstolsloven §36 annet ledd og arbeidsmiljøloven §66, eventuelt arbeidsmiljøloven §60 jf §61 - og at det er feil i saksbehandlingen for lagmannsretten - mangelfulle kjennelsesgrunner.

Byretten har overensstemmende med prinsippet i tvistemålsloven §93 i særskilt rettsmøte tatt stilling til spørsmålet om saken skulle tas under behandling etter arbeidsmiljøloven regler. Under henvisning til avgjørelsene i [[Rt-1988-712]] og [[Rt-1981-1205]] la byretten til grunn at partenes pretensjoner alene ikke er avgjørende. Prejudisielt måtte det foretas "en ren bevisbedømmelse m.h.t. faktum, for å få klarlagt hvem som har bragt forholdet til opphør i den konkrete sak". Byretten kom etter sin bevisvurdering til at arbeidsgiveren måtte anses å ha sagt opp eller avskjediget arbeidstakeren og traff da avgjørelse om at saken skulle fremmes etter arbeidsmiljøloven prosessregler.

Lagmannsretten la det samme prosessrettslige syn til grunn for sin avgjørelse som byretten, men kom etter sin vurdering av bevisene og loven konkrete anvendelse på disse - subsumsjonen - til at arbeidstakeren ikke kunne anses avskjediget eller oppsagt. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Premissene er tilstrekkelige - også til at lovtolkningen kan prøves.

Når det gjelder lovtolkingsspørsmålet peker utvalget først på at en arbeidstaker som vil hevde at det foreligger en ugyldig oppsigelse eller avskjed, vil måtte reise søksmål etter bestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Dersom retten kommer til at det ikke foreligger oppsigelse eller avskjed fra arbeidsgiver, må den treffe avgjørelse om at saken ikke skal behandles etter de særlige prosessuelle regler i arbeidsmiljøloven. Dette spørsmål vil kunne tas opp til særskilt avgjørelse i medhold av tvistemålsloven §93, slik det er gjort i den foreliggende sak. Ved denne avgjørelse er det utslagsgivende ikke saksøkerens pretensjon, men det materielle - hvorvidt det foreligger en oppsigelse eller avskjed fra arbeidsgivers side, jf [[Rt-1988-712]] og de avgjørelser det der er vist til. Lagmannsrettens avgjørelse i den foreliggende sak er i overenstemmelse med dette. Så lenge det ikke er truffet noen avgjørelse om det motsatte, må saken imidlertid behandles etter arbeidsmiljøloven regler i samsvar med saksøkers pretensjon, slik det skjedde i den sak som er referert i [[Rt-1984-398]]. Det spørsmål som her ble prøvet av Høyesteretts kjæremålsutvalg, var om den prosessform som fulgte av saksøkers pretensjon, skulle få materiellrettslig betydning, noe som ble besvart benektende.

Til den kjærende parts subsidiære anførsel om at det er feil lovtolking ikke å likestille arbeidstakerens egen oppsigelse på grunn av press fra arbeidsgiverens side med avskjed eller oppsigelse fra arbeidsgiveren bemerkes at det må bero på en konkret vurdering om det foreligger en oppsigelse fra arbeidstaker eller om realiteten er en avskjed. Kjæremålsutvalget kan verken prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse eller den konkrete lovanvendelsen, jf her også [[Rt-1981-1205]].

Krav som arbeidstakeren mener å ha mot sin tidligere arbeidsgiver ut fra bakgrunnen for sin egen oppsigelse må han eventuelt fremme etter de vanlige regler i tvistemålsloven.

Kjæremålet må etter dette forkastes og kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Disse settes til kr 800.00 som påstått.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.

I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Roald Andersen til Plastindustriforbundet 800.00 - åttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1989-1266 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering