Import: XML-importering

2018-10-22T06:29:08Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Dom
|Dato=
1989-12-11
|Publisert=
Rt-1989-1327 (455-89)
|Sammendrag=

|Stikkord=
Sikring, Sedelighetsforbrytelse, Incest
|Saksgang=
L.nr 194B/1989, snr 261/1989
|Parter=
Aktor: statsadvokat Edward Dahl mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae).
|Forfatter=
Schei, Smith, Bugge, Langvand, Michelsen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§192 Straffeloven (1902) §192], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§195 §195], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§196 §196], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§207 §207], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§29 §29], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§39 §39], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§62 §62]
}}

Dommer Schei: Agder lagmannsrett avsa 1. september 1989 dom med denne domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1937, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §192 første ledd, annet straffalternativ, straffeloven §195 første ledd, annet straffalternativ, straffeloven §195 første ledd, første straffalternativ, straffeloven §196, straffeloven §207 første ledd, annet straffalternativ og straffeloven §207 første ledd, første straffalternativ - alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 5 - fem - år, med fradrag av 296 dager for utholdt varetektsfengsel.

2. Påtalemyndigheten bemyndiges til - i sikringsøyemed - å anvende overfor A de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr. 1, a-f så lenge det er påkrevet, dog ikke utover 10 - ti - år uten rettens samtykke.

3. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale erstatning for ikke økonomisk skade (oppreisning) til B med kr. 60.000,-, - kronersekstitusen -, til C med kr. 50.000,- - kronerfemtitusen - og til D med kr. 35.000,- - kronertrettifemtusen.

4. Saksomkostninger idømmes ikke."

Dommen er avsagt under dissens. En lagdommer stemte for at sikringstiden ble avgrenset til fem år.

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens domsgrunner.

Domfelte har påanket dommen. Han gjør gjeldende at straffen er for strengt utmålt og hevder videre prinsipalt at vilkårene for å anvende sikring ikke er til stede, subsidiært at sikringsfullmakten begrenses til fem år. Jeg er kommet til at anken delvis må tas til følge, idet jeg mener at lengstetiden for sikring bør reduseres. Jeg finner derimot ikke grunnlag for å nedsette straffens lengde.

Domfelte er kjent skyldig i å ha misbrukt seksuelt to av sine døtre og en niese.

Overgrepene mot den ene datter, født i 1967, startet allerede i 1977 da hun var bare 10 år gammel. Han tiltvang seg da samleie med henne. Det er funnet bevist at han i årene fram til 1988 fortsatte med utuktig omgang og herunder jevnlig hadde samleier med henne. Flere av samleiene ble gjennomført ved fysisk tvang, slik at det for disse foreligger fullbyrdede voldtekter.

Den utuktige omgang med den andre datter, født i 1963, startet også i 1977, før hun var 14 år gammel. Det er godtgjort at han ved denne anledning masturberte henne og førte en finger inn i skjeden. Senere fortsatte overgrepene hyppig. Før denne datter var 16 år, hadde han samleier med henne, liksom samleier også senere ved en rekke anledninger fant sted i tiden fram til 1988.

Når det gjelder domfeltes niese, startet overgrepene i 1986, da hun var 14 år gammel. Domfelte tiltvang seg da samleie med henne. I tiden fram til 1988 hadde domfelte ved en rekke anledninger samleier med henne, og flere av disse var voldtekter.

Forbrytelsene fremstår, som lagmannsretten uttaler, som et grovt og hensynsløst seksuelt misbruk av de fornærmede. For domfeltes to døtre har overgrepene pågått i hele 11 år. Hans niese er en evnemessig dårlig utrustet pike som søkte hans støtte og fortrolighet. Domfeltes seksuelle misbruk av døtrene har ifølge uttalelser fra psykolog, som de psykiatrisk sakkyndige har sluttet seg til, påført dem varige psykiske skader. Jeg legger dette til grunn.

Jeg er etter dette kommet til at den straff lagmannsretten har utmålt ikke er for streng.

Jeg går så over til spørsmålet om sikring. Den rettspsykiatriske erklæring har konkludert med at domfelte må anses som en person med mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner. Jeg bygger på dette. Når det gjelder faren for gjentakelse, har forsvareren sterkt fremhevet at man her står overfor intrafamiliære seksuelle overgrep, og at denne type overgrep erfaringsmessig vil opphøre når først situasjonen er blitt kjent. Høyesterett har ikke tidligere anvendt sikring i tilfelle der de utuktige handlinger som domfelte er funnet skyldig i, har vært begrenset til medlemmer av familie og nær slekt. Lagmannsretten har imidlertid enstemmig kommet til at domfelte på grunn av defekter ved sitt drifts- og følelsesliv frembyr en særlig fare for gjentakelse av straffbare handlinger av samme karakter som de han nå dømmes for. I en psykiatrisk tilleggsuttalelse til bruk for ankebehandlingen har de sakkyndige uttalt at det etter deres skjønn dreier seg i den foreliggende sak om "person med en svær personlighetsdefekt, med svikt i dømmekraft og styring av seksuelle impulser" og om "en uttalt primitivitet, som har vedvart over nesten en menneskealder". De sakkyndige mener at det således er liten grunn til å tro at domfelte personlighetsmessig kan endres radikalt. Erklæringen uttaler så:

"Følgelig er det grunn til å frykte for at han vil kunne fortsette å utnytte nære slektninger og pårørende seksuelt såsant han fikk mulighet for dette. De primitive, umodne og slett integrerte seksuelle følelser er trekk ved hans personlighet og karakter som vil vedvare livet ut. Den eneste måten man kan forebygge fremtidige overgrep må være å ha han under oppsikt."

De sakkyndige antar også at det behandlingsmessig sannsynligvis er lite å stille opp med en mann i hans alder.

Jeg må etter dette bygge på at det foreligger en slik fare for nye straffbare handlinger at påtalemyndigheten må gis bemyndigelse til anvendelse av sikringsmidler.

Lagmannsretten har gitt sikringsbemyndigelse etter straffeloven §39 nr 1 a-f. Etter de sakkyndiges vurdering legger jeg til grunn at det særlig er sikring etter a som vil være aktuelt - nemlig at domfelte forbys å ta opphold eller reise til det sted familien oppholder seg. Sikring etter f eks f. - fengslig forvaring - vil først bli aktuelt om domfelte bryter sikringsbestemmelser eller det ellers inntrer en mer akutt fare for at han vil forgå seg på ny. Men med henblikk på slike muligheter finner jeg, som lagmannsretten, at sikringsbemyndigelse bør gis etter straffeloven §39 nr 1 a - f.

Når det gjelder hvilket tidsrom sikringsbemyndigelsen skal gis for, finner jeg at dette ut fra rettssikkerhetshensyn ikke må gjøres lenger enn det behovet for sikring tilsier, da tatt i betraktning at sikringstiden kan forlenges. Jeg har vurdert om sikringstiden kan gjøres kortere enn fem år, f eks settes til tre år, men er kommet til at det ikke er tilstrekkelig her. Som nevnt ser jeg anvendelse av straffeloven §39 nr 1 a som det mest nærliggende sikringsalternativet. Selv om domfelte i tre år skulle overholde sikringsbestemmelser etter dette alternativet, har jeg, etter de sakkyndiges uttalelser, vondt for å se at man vil kunne bygge på at grunnlaget for og behovet for fortsatt sikring ikke vil være til stede. En bedre mulighet for en forsvarlig vurdering av dette vil man ha etter fem år, og som nevnt finner jeg at sikringstiden bør begrenses til dette. Spørsmålet om domfelte etter at sikringstiltak eventuelt er iverksatt kan få rettslig prøvet et vedtak om ikke å oppheve sikringstiltakene, har vært reist under rådslagningen i Høyesterett. Jeg kan ikke se at Høyesterett bør uttale seg om dette spørsmålet, som ikke foreligger til avgjørelse i saken, og som ikke har vært berørt under forhandlingen i Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

I lagmannsrettens dom gjøres den endring at lengstetiden for sikring settes til 5 - fem - år. Kst dommer Smith: Jeg er enig med førstvoterende, men finner grunn til å tilføye følgende.

I lagmannsrettens domsgrunner for sikringstidens lengde har mindretallet - uten kommentar fra flertallet - fremholdt at en sikringsbemyndigelse vil innebære "å overlate til påtalemyndigheten å avgjøre sikringsspørsmålet uten ny domstolsprøving" for det tidsrom sikringsbemyndigelsen varer. Til dette er å si at Høyesterett i kjennelse inntatt i [[Rt-1984-1175]] har avgjort, blant annet på grunnlag av Den europeiske konvensjon om menneskerettighetene artikkel 5 nr 4 slik denne bestemmelse er tolket av Domstolen og Kommisjonen for menneskerettighetene, at en sikringsdømt innlagt i psykiatrisk sykehus har rett til med rimelige mellomrom å få prøvet ved domstol om fortsatt frihetsberøvelse er lovlig. Jeg mener at den rett til domstolsprøving som konvensjonens artikkel 5 nr 4 gir, og som Høyesterett i denne avgjørelse har fastslått for en gruppe av sikringsdømte, må håndheves av norske domstoler også i forhold til sikringsdømte som er undergitt frihetsberøvelse ved andre institusjoner.

Dommer Bugge: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Schei.

Dommer Langvand: Likeså. Dommer Michelsen: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

I lagmannsrettens dom gjøres den endring at lengstetiden for sikring settes til 5 - fem - år.

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1989-1327 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering