Import: XML-importering

2018-10-22T06:27:37Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Dom
|Dato=
1990-08-17
|Publisert=
Rt-1990-781 (272-90)
|Sammendrag=

|Stikkord=
Odelsrett
|Saksgang=
L.nr 96B/1990, nr 137/1989
|Parter=
A og B (Advokat Thorstein Vale) mot C (Advokat Karl Arne Utgård).
|Forfatter=
Halvorsen, Gjølstad, Philipson, Schweigaard Selmer, Holmøy
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1974-06-28-58/§21 Odelsloven (1974) §21], [https://lovdata.no/lov/1974-06-28-58/§74 §74], [https://lovdata.no/lov/1974-06-28-58/§8 §8], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/ Grunnloven (1814)], [https://lovdata.no/lov/1821-06-26/§12 Odelsloven (1821) §12], [https://lovdata.no/lov/1821-06-26/§13 §13], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1974-06-28-58/§70 §70]
}}

Dommer Holmøy: Saken gjelder tvist om rett til odelsløsning av X, gnr. 37 bnr. 1 i Y. Gården, som har vært odelseiendom i slekten Y fra midten av 1800-tallet, ble i 1985 overtatt av de ankende parter, A og B, i henhold til testament fra tidligere eier, D, som ikke hadde livsarvinger. A hadde forut for overtakelsen drevet eiendommen i henhold til en forpaktningskontrakt av 1978. Han hadde en slektstilknytning til gården ved at hans tippoldefar, som også het D, hadde eiet eiendommen. A faller utenfor kretsen av odelsberettigede etter odelsloven av 1974 §8.

Løsningssak ble reist av C ved stevning av 12. april 1985 til Tinn og Heddal herredsrett. Det er ubestridt at C har odelsrett, idet hun er datterdatter av D, As tippoldefar. A og B bestred imidlertid at hun hadde noen løsningsrett overfor dem. De gjorde gjeldende at løsning måtte være avskåret etter de ulovfestede regler om odelsmisbruk, og dessuten var så urimelig at den kom i strid med prinsippene i odelsloven §21, som måtte få analogisk anvendelse i en sak som denne.

Tinn og Heddal herredsrett avsa 23. september 1988 dom med slik domsslutning:

"I. C kjennes i forhold til A og B berettiget til å løse på odel eiendommen X, gnr. 37, bnr. 1 og 24 i Y.

II. a) A og B pålegges å skrive ut skjøte på eiendommen til C for løsningssum kr. 1.670.000,- - kronerenmillionsekshundreogsyttitusen 00/100, eventuelt med fradrag for effektiv påhvilende pantegjeld.

b) Tidspunktet for skjøtningen settes til 14. april 1989.

Mot å få skjøte erlegger C løsningssummen denne dag, idet hun samtidig overtar besiddelsen av eiendommen.

c) I tiden frem til saksøkerens overtagelse av eiendommen forbys saksøkte å foreta fysiske og/eller rettslige disposisjoner over eiendommen som forringer verdien av den.

d) I samme tidsrom som nevnt under post II c tilpliktes saksøkte å holde eiendommens hus forsikret etter nyverdidekning.

III. A og B tilpliktes å betale saksomkostninger med kr. 18.010,- - kronerattentusenogti 00/100 til C. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Partene er enige om at bnr. 24 som er nevnt i domsslutningens punkt I, ikke omfattes av saken.

A og B påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett, som 17. mars 1989 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt I og II, stadfestes med de endringer at bnr. 24 utgår, og tidspunktet for skjøtningen settes til 1. november 1989.

2. Saksomkostninger tilkjennes verken for herredsrett eller lagmannsrett."

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til domsgrunnene.

A og B har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett har partene og i alt ti vitner forklart seg ved bevisopptak for Tinn og Heddal herredsrett. Samtlige vitner er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Når det ses bort fra at de ankende parters anførsler i noen grad er endret, står saken i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.

De ankende parter, A og B, har i det vesentlige anført:

Det gjøres for Høyesterett ikke gjeldende som en selvstendig anførsel at løsning må nektes ved en analogisk anvendelse av odelsloven §21. De ankende parter opprettholder imidlertid sin anførsel om at løsningskravet må forkastes etter de ulovfestede regler om odelsmisbruk. Ved vurderingen av om det foreligger odelsmisbruk, må det ses hen til odelsrettens formål, slik dette har fått uttrykk i Grunnloven. Ved en slik vurdering må også rimelighetsbetraktninger som er relevante i forhold til odelsloven §21, få betydning.

Det fremholdes at C, som nå er 85 år gammel, i realiteten løser eiendommen til fordel for sine barn, som ikke selv har odelsrett. Det er også datteren og hennes ektefelle som har vært mest aktive i løsningssaken. Det foreligger riktignok høyesterettspraksis for at det ikke er odelsmisbruk å løse en odelseiendom for at den skal kunne overtas av barn og barnebarn som ikke selv har odelsrett. I de tidligere dommer var det imidlertid tale om løsning av odelseiendom som var gått ut av slekten. De kan derfor ikke være avgjørende for den foreliggende sak, der løsningskravet er rettet mot et medlem av slekten.

De tidligere retter har ikke hatt tilstrekkelig syn for de sterke slektstradisjoner som knytter seg til X. As oldefar var E, som var eldste sønn av D. D overdro eiendommen i 1887 til sin nest eldste sønn F, og ikke til sin eldste sønn E. Dette må forklares ved at E hadde "giftet seg til" en enda større gård, og dessuten kjøpte en gård av sin morfar. Da E etter dette ikke nyttet sin åsetesrett, og overdragelsen av X til F må anses som et ledd i et suksessivt skifte, gikk retten til D for E og hans linje ikke tapt ved foreldelse. Løsningsretten kunne etter den gamle odelslov av 1821 §12 og §13 gjøres gjeldende da Fs linje døde ut. Etter den tidligere odelslovgivning var det således E' linje som var best prioritert i denne situasjon. C må imidlertid, som yngste datter etter Ds yngste datter, være blant de lavest prioriterte.

Innen slekten var A tidlig utsett til å overta gården. Da D ba ham komme til gården, følte han seg forpliktet til å gjøre dette. Han var skogbruksutdannet, og oppga en stilling som overlærer ved en skogskole i Sverige hvor han hadde gode fremtidsutsikter.

I samsvar med gammel tradisjon overtok A og B også omsorgen for de gamle på gården, både tidligere eier og hans ugifte søsken. De var sykelige og kunne ikke greie seg selv. Det var ingen andre i slekten som kunne tenkes å påta seg denne oppgave. A og B fikk et godt forhold til de gamle.

I realiteten fikk A en eierposisjon allerede ved kontrakten av 1978. Dette var ingen vanlig forpaktningskontrakt. A fikk også rett til å ta ut av skogen det han trengte, og han fikk rett til å løse eiendommen til en viss pris ved utløpet av forpakningstiden på ti år eller tidligere når D måtte ønske det, eventuelt ved hans død. Senere ble ektefellene A og B innsatt som Ds universalarvinger.

Når man i 1978 valgte en forpaktningsordning og ikke en formell eiendomsoverdragelse, skyldtes dette de dagjeldende regler om gjennomsnittsbeskatning i skogbruket som virket spesielt ugunstig overfor en ny eier. Det er således ikke riktig - slik lagmannsretten uttaler - at forpaktningsformen ble valgt for å unngå odelsløsning. For de andre i slekten måtte det imidlertid være klart at det var A som var den reelle eier. Dette ble også fortalt dem av D.

De ankende parter er uenig i lagmannsrettens uttalelse om at A måtte være klar over risikoen for at eiendommen kunne bli løst på odel. D hadde orientert de toneangivende innen hver gren av familien om at A skulle overta, og fikk deres uttalelse om at ingen var interessert. A måtte kunne stole på dette. At det ikke ble sørget for at odelsretten ble frafalt, må forklares ved at man i denne familie ikke fant det naturlig med en mer formell fremgangsmåte.

A og B har foretatt omfattende investeringer og nedlagt en betydelig arbeidsinnsats på eiendommen i tillit til at de skulle overta som eiere. Dette var slektningene klar over. Alminnelig hederlighet tilsier at de skulle sagt fra på et tidlig tidspunkt hvis de ville kreve løsning. En særlig oppfordring til å si fra fikk de da A og B holdt et slektsstevne på eiendommen i 1982, der også C var til stede. Her berømmet hun A og B for å ha satt eiendommen godt i stand, men nevnte ikke noe om at hun overveiet å fremme løsningskrav. Ved vurderingen av om det foreligger odelsmisbruk er dette vesentlige momenter.

For A og B er det en tragedie om de nå skal drives fra eiendommen. En odelsløsning som i realiteten skjer til fordel for ikke-odelsberettigede som har sitt yrke utenfor landbruket, og som først og fremst synes interessert i eiendommen som et statussymbol og på grunn av utbyggingsmulighetene, tåler ikke å bli konfrontert verken med oppfatningen innen slekten eller med opinionen i bygda. En løsning vil i dette tilfelle komme klart i strid med odelsrettens formål.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"A og B frifinnes, og tilkjennes saksomkostniger hos C for alle retter."

Ankemotparten, C, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Man står overfor en ordinær løsningssak. Man er langt fra en situasjon der løsning kunne vært nektet etter prinsippene i odelsloven §21. Rettslig sett er det imidlertid sentralt at det i denne sak ikke skal skje den type vurdering som er forutsatt i denne bestemmelse. Spørsmålet er om det foreligger misbruk av odelsrett. Ved denne vurdering er det imidlertid ikke lett å se helt bort fra eiernes situasjon.

Ankemotpartens alder må være uten betydning ved vurderingen av om en løsning innebærer misbruk av odelsrett. Heller ikke er det noe misbruk av odelsrett å gå til løsning for å sikre eiendommen for barn og barnebarn som ikke selv har odelsrett. Dette syn har klar støtte i Høyesteretts praksis, og også i odelsloven §74. At løsning skjer fra et slektsmedlem, må i denne forbindelse være uten betydning.

Ankemotparten har også ellers innvendinger mot en rekke av de momenter som de ankende parter har anført for at odelsløsning ville virke spesielt urimelig i dette tilfelle.

Det virker etter ankemotpartens syn anstrengt å argumentere med at A ville hatt odelsrett etter den eldre odelslov. Utgangspunktet må være at odelsretten for Ds eldste sønn, E, og hans linje ble preskribert tre år etter overdragelsen til F. Et annet standpunkt måtte forutsette at overdragelsen til F var et ledd i et skiftelignende oppgjør, se [[Rt-1937-855]]. Om så var tilfellet, har man ikke tilstrekkelige opplysninger til å vite noe om.

Det er heller ikke riktig at ankemotparten var blant de lavest prioriterte når man ser på dem som hadde sin odelsrett i behold etter at gjeldende odelslov trådte i kraft. Av de bedre prioriterte linjer etter D hadde de fleste fått en eiendom.

Det er etter ankemotpartens mening ikke dekning for at det innen slekten var en alminnelig oppfatning at A skulle overta D. A hadde ingen særlig sterk tilknytning til eiendommen før 1978.

Det er direkte provoserende når det hevdes at det ikke var andre i slekten som kunne tenkes å påta seg de personlige omsorgsforpliktelser overfor de gamle på gården. Rettslig forelå for øvrig ingen slike forpliktelser, og faktisk ble det heller ikke spørsmål om noen større omsorgsforpliktelser for A og B.

A og B kunne ikke ha noen begrunnet forventning om at odelsrett ikke ville bli gjort gjeldende. Det er vanskelig å finne dekning for at D foretok noen egentlig undersøkelse av om odelsrett ville bli gjort gjeldende. Om han i det hele tatt snakket med noen av de berettigede om det, kan det ikke ha vært mange. Noe seriøst forsøk for å få de berettigede til å fraskrive seg odelsretten, ble ikke gjort.

Den eneste naturlige forklaring på at man i 1978 valgte en brukskontrakt med klausul om løsningsrett, er at man ville unngå løsningskrav. Alle de odelsberettigede var gamle mennesker. Det bestrides at det kan ha vært skatteplanlegging som var begrunnelsen for den ordning som ble valgt.

Det bestrides også at de odelsberettigede hadde noen spesiell foranledning til å si fra om at løsning ville bli krevet. Det kunne iallfall ikke være naturlig å ta et slikt spørsmål opp på det slektsstevne som ble holdt i 1982.

Når det gjelder de økonomiske vurderinger, har ankemotparten innvendinger mot flere punkter i de oppgaver som A og B har gitt over sine investeringer på eiendommen. Bortsett fra nytt redskapshus og ny korntørker, er det ikke gjort vesentlig større investeringer enn vanlig vedlikehold. Redskapshuset ble først oppført i 1986, etter at løsningssak ble reist, og hensikten må ha vært å få en høyere takst. I odelsovertaksten ble opplyst at alle påkostninger og investeringer var foretatt over gårdsregnskapet, uten at eiendommen var belånt. Det har i de senere år vært hugget sterkt i skogen, og det kan ikke være mer enn naturlig at en del av de verdier som er tatt ut av eiendommen, er brukt til investeringer.

A og B vil sitte igjen med store verdier også etter en løsningssak. I tillegg til at de får løsningssummen, vil de beholde grunneierrettigheter og festeavgifter for tomter og områder som er utlagt til utbyggingsområde. Utbyggingsinteressene kan derfor ikke ha vært noe motiv for løsningssaken slik det har vært antydet av de ankende parter.

Etter ankemotpartens mening har A og B tatt den risiko at odelsløsning kunne bli krevet, og de må ta konsekvensene av det.

Ankemotparten viser til at løsningssaken har tatt meget lang tid. Overtakelse av eiendommen bør derfor gjennomføres før 14. april 1991, jf. odelsloven §70 annet ledd.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom punkt 1 stadfestes, likevel slik at tidspunktet for skjøtningen settes til 1. februar 1991.

2. C tilkjennes omkostninger for alle retter."

Jeg finner at anken ikke kan føre frem.

Det rettslige grunnlag som påberopes for å nekte C løsningsrett, er de ulovfestede regler om odelsmisbruk. De ankende parter har for Høyesterett ikke gjort gjeldende at løsning også må nektes på grunnlag av en analogisk anvendelse av odelsloven §21. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder etter sin ordlyd bare når løsning er rettet mot en eier som har odelsrett. Jeg finner grunn til å bemerke at det ikke kan være grunnlag for en analogisk anvendelse i tilfelle eieren ikke har odelsrett.

De ankende parters prosedyre innebærer at også spørsmålet om odelsmisbruk må skje på grunnlag av en omfattende rimelighetsvurdering hvor også hensynet til eieren må tillegges en vesentlig vekt. Slik kan imidlertid ikke reglene om odelsmisbruk forstås.

Som et alminnelig utgangspunkt må gjelde at odelsløsning bare i rene unntakstilfelle kan nektes på det grunnlag at det foreligger odelsmisbruk. Dette har sin bakgrunn i at man i odelsloven har faste regler om hvem som har odelsrett og om prioritetsforholdet. Slike regler er nødvendige for at odelsretten skal kunne fungere i praksis. Ved odelsloven §21 er det riktignok blitt adgang til å fravike prioritsforholdet når det gjelder løsning fra en odelsberettiget, men dette er en bestemmelse som har en meget begrenset rekkevidde. Jeg viser for øvrig til de generelle synspunkter i Høyesteretts dom i [[Rt-1990-278]].

Som der uttalt har reglene om odelsmisbruk tradisjonelt vært knyttet til odelsløserens subjektive forhold. I praksis vil man vanskelig kunne se helt bort fra andre momenter, herunder om en odelsløsning vil virke spesielt urimelig overfor eieren. Slike andre momenter kan imidlertid bare få en perifer betydning, og må nærmest ses som en bakgrunn for en vurdering av odelsløserens subjektive forhold.

Når det gjelder Cs forhold, er det påberopt at hun nå er 85 år, og at hennes motiv for å løse eiendommen er å sikre den for sine barn som ikke selv har odelsrett. Høyesterett har i flere dommer lagt til grunn at en slik bruk av odelsretten ikke er odelsmisbruk eller i strid med den begrensning av odelsretten som er fastslått i odelsloven §8, se [[Rt-1985-452]] og 1215 og [[Rt-1988-1062]]. Jeg tilføyer at resultatet etter min mening også støttes av odelsloven §74 som regulerer situasjonen når en saksøker dør etter at løsningssak er reist. Avdødes livsarvinger får da rett til å tre inn i saken selv om de ikke selv har odelsrett.

Jeg kan ikke se at det i denne sak foreligger spesielle forhold som kan føre til et annet resultat enn i de dommer jeg har nevnt. At odelsløsning er rettet mot et annet medlem av slekten, kan ikke ha noen betydning for den rettslige vurdering av om odelsmisbruk foreligger. At Cs datter og svigersønn har vært aktive i forbindelse med løsningssaken, finner jeg etter forholdene naturlig.

De ankende parter har videre rettet sterke bebreidelser mot C for at hun ikke på et tidligere tidspunkt sa fra om at hun var interessert i å løse eiendommen på odel. Jeg vil til dette bemerke at det skal svært mye til for å konstatere odelsmisbruk på grunnlag av et slikt forhold. I denne sak finner jeg at C overhodet ikke kan bebreides for den måte hun har gått frem på i forbindelse med løsningen. Jeg finner det unødvendig å gå inn på hvilke forespørsler som ble rettet til de odelsberettigede før A kom til gården i 1978. Det er ikke hevdet at C selv fikk noe direkte spørsmål om hun ville overta eiendommen. Løsningssak ble reist i 1985, få måneder etter at A og B hadde overtatt eiendommen og løsningsretten var blitt aktuell.

Etter denne vurdering av Cs subjektive forhold finner jeg at de øvrige anførsler er uten betydning for vurderingen av om det foreligger odelsmisbruk. Jeg går derfor ikke inn på disse anførsler.

Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes, dog slik at det må fastsettes et nytt tidspunkt for gjennomføringen av overtakelsen. Etter odelsloven §70 annet ledd er hovedregelen at tidspunktet for skjøting m.v. skal fastsettes til 14. april førstkommende. Da løsningssaken i dette tilfelle har tatt lang tid, bør tidspunktet settes til 1. februar 1991 i samsvar med ankemotpartens påstand.

Jeg finner at ankemotparten bør tilkjennes saksomkostninger for alle retter etter hovedregelen i henholdsvis tvistemålsloven §172 første ledd og §180 første ledd. Saksomkostninger bør i samsvar med ankemotpartens omkostningsoppgave tilkjennes med 106.178,- kroner, hvor av 12.378,- kroner er utlegg. Det er da også tatt hensyn til tidsforløpet fra herredsrettens og lagmannsrettens dom.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 1 - stadfestes, dog slik at tidspunktet for skjøting, betaling av løsningssummen og overtakelse av bruken av eiendommen settes til 1. februar 1991.

2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler A og B en for begge og begge for en til C 106.178,- - etthundreogsekstusenetthundreogsyttiåtte - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1990-781 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering