Import: XML-importering

2018-10-22T06:28:39Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1990-09-14
|Publisert=
Rt-1990-918 (308-90)
|Sammendrag=

|Stikkord=
Straffeprosess, Habilitet
|Saksgang=
L.nr 1543/1990, jnr. 903b/1990.
|Forfatter=
Sinding-Larsen, Skåre, Langvand
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§227 Straffeloven (1902) §227], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§228 §228], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§229 §229], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§241 Straffeprosessloven (1981) §241], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§388 §388]
}}

A som er siktet for overtredelse av straffeloven §229, §228 og §227, fremsatte 20. mai 1990 begjæring om rettergangsskritt i medhold av straffeprosessloven §241 til avkreftelse av mistanken.

Bergen forhørsrett avsa 25. mai 1990 beslutning med slik slutning:

"Begjæringen tas ikke til følge".

A påkjærte avgjørelsen til Gulating lagmannsrett som 19. juni 1990 avsa kjennelse med slik slutning:

"Kjæremålet forkastes".

Om saksforholdet og anførslene for byretten og lagmannsretten vises til de nevnte avgjørelser.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Han gjør gjeldende at lagdommer Lillebø er inhabil, og viser i den forbindelsee til [[Rt-1988-481]], [[Rt-1989-604]] og til [[Rt-1990-214]]. Han opplyser at sistnevnte sak er begjært gjenopptatt ved gjenopptagelsesbegjæring datert 27. mai 1990. Han viser videre til at kjæremålsutvalget tidligere har erklært lagdommer Lillebø inhabil. På dette grunnlag kreves kjennelsen opphevet.

A anfører at forhørsretten og lagmannsretten pliktet å ta begjæringen om rettergangsskritt etter straffeprosessloven §241 til følge. Han viser til at han ikke har forsvarer. Det er videre i kjæremålet anført følgende:

"...Alt gjøres for at saker skal ende i tiltale. Det mest tragiske er at man benytter et menneske som av legen ved X er karakterisert som en person med skjellig grunn til å tro at hun lider av alvorlig sinnslidelse.

Der er ikke i saken prøvet å finne en omstendighet som skulle bevise mitt saksforhold. Intet av det jeg har bedt om er avklart. Alt er avvist. Politiet skriver ned akkurat det som passer for å få fremmet saken.

Ved et rettergangsskritt som det begjærte ville jeg fått anledning til å få satt tingene på plass og jeg ville i stor grad kunne bevise at det her dreier seg om en person som er sinnslidende og som er helt umulig å ha med å gjøre. Jeg hevder at rettergangsskrittet ville redusert mistanken og for noen tilfelle fjernet den helt".

A har nedlagt slik påstand:

"Forhørsrettens og byrettens kjennelse oppheves, og hjemvises til ny behandling".

Påtalemyndigheten har til As anførsel vedrørende fornærmedes mentale helbred vist til brev datert 27. juli 1990 fra overlege B ved X. Overlegen har i nevnte brev uttalt at han intet kjennskap haddde til fornærmede, og at han har fått forståelse for at sykehusets psykiatriske polioklinikk ikke fant grunnlag for engasjement i saken.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388 til å prøve om det foreligger feil i saksbehandlingen ved lagmannsretten eller om retten har bygget på uriktig lovtolking.

Den kjærende part har gjort gjeldende at lagdommer Lillebø var inhabil. Inhabilitetsinnsigelsen bygger på at Lillebø har vært saksøkt av den kjærende parts firma i anledning av saksbehandlingen i lagmannsretten i en erstatningssak mot dette firma. Utvalget finner at anførselen om inhabilitet ikke kan føre frem. Det motsetningsforhold som påberopes av den kjærende part, har sitt utspring i lagdommer Lillebøs behandling av en tidligere sak hvor den kjærende var part. Det skal sterke grunner til for at en dommer skal anses inhabil som følge av et slikt motsetningsforhold. Det søksmål mot dommer Lillebø og to andre dommere ved Gulating lagmannsrett som påberopes som grunnlag for den kjærende parts inhabilitetspåstand, er rettskraftig avgjort av Høyesterett som førsteinstans. Ved dom inntatt i [[Rt-1990-214]] flg. ble de saksøkte dommere frifunnet. Selv om det nå skulle foreligge en gjenopptagelsesbegjæring, antar utvalget etter en samlet vurdering at lagdommer Lillebø ikke var inhabil til å delta i behandlingen og avgjørelsen av kjæremålet.

Lagmannretten har i tilslutning til forhørsretten funnet at de rettergangsskritt som den kjærende part har begjært ikke er egnet til å avkrefte mistanken mot ham. Denne vurdering kan ikke overprøves av kjæremålsutvalget etter et videre kjæremål.

Det kan ikke sees at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig forståelse av straffeprosessloven §241.

Kjæremålet vil bli å forkaste.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1990-918 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering