Import: XML-importering

2018-10-22T06:24:00Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesterett - Dom
|Dato=
1991-02-08
|Publisert=
Rt-1991-98 (32-91)
|Sammendrag=

|Stikkord=
Skatterett
|Saksgang=
L.nr 22/1991, nr 45/1989
|Parter=
Elkem A/S (advokat F.B. Sigmond) mot 1. Sørfold kommune 2. Fauske kommune (advokat Erik Bryn).
|Forfatter=
Schei, Rygg, Langvand, Skåre, Røstad
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1911-08-18-9/§4 Byskatteloven (1911) §4], [https://lovdata.no/lov/1911-08-18-9/§5 §5], [https://lovdata.no/lov/1975-06-06-29/§33 Eigedomsskattelova (1975) §33], [https://lovdata.no/lov/1911-08-18-8/§19 Skatteloven (1911) §19]
}}

Dommer Schei: Saken gjelder fastsettelse av eiendomsskattetakst etter byskatteloven §4 og §5, jfr lov om eiendomsskatt §33 annet ledd, for Siso Kraftverk og Salten Verk, som begge tilhører og drives av Elkem A/S.

Takstnemnda i Sørfold kommune fastsatte ved vedtak av 27. februar 1984 eiendomsskattetaksten for Salten Verk til kr 120 millioner og for Salten kommunes andel av Siso Kraftverk til kr 400 millioner. Fauske kommunes andel av kraftverket ble 23. mai s.å. av skattetakstnemnda i Fauske satt til kr 84 millioner. Fordelingen mellom kommunene for kraftverket er foretatt etter skatteloven §19.

Elkem A/S begjærte overtakst over Sørfold kommunes takstvedtak. Ved vedtak av 4. juni 1984 av overtakstnemnda ble fastsettelsen av skattetakstene opprettholdt. For kraftverkene bygget taksten på en rentabilitetsberegning med utgangspunkt i statskraftpris etter 1976-kontrakter for leveranser til kraftkrevende industri. For Salten Verk ble taksten bygget på substansverdiberegninger.

Slik saken foreligger for Høyesterett gjelder den to hovedspørsmål. For det første om kraftverket i forhold til byskatteloven §5 annet ledd må ses som en integrert del av Salten Verk, slik at salgsverdien, og dermed eiendomsskattetaksten, må fastsettes under ett og da primært ut fra anleggenes substansverdi, alternativt ut fra en rentabilitetsberegning med kraftens verdi som innsatsfaktor i Salten Verk. For det annet om det ved beregningen av salgsverdien for kraftverket skal tas hensyn til eventuelle tyngende vilkår om kraftleveranser til Salten Verk som kjøpere av kraftverket kan måtte akseptere for å få konsesjon på ervervet.

Elkem A/S anla sak ved Salten herredsrett med påstand om at overtaksten av 4. juni 1984 og Fauske kommunes takstvedtak av 23. mai 1984 skulle oppheves.

Salten herredsrett, med settedommer og fagkyndige meddommere, avsa 19. mars 1986 dom med slik domsslutning:

"1. Sørfold og Fauske kommuner frifinnes.

2. Elkem A/S tilpliktes innen 2 - to - uker å erstatte Sørfold og Fauske kommuner sakens omkostninger med kr 87.434,- - kroneråttisjutusenfirehundreogtrettifire 00/100."

Elkem A/S påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett som, med to fagkyndige meddommere, 6. november 1988 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsrett eller lagmannsrett."

Dommen er avsagt under dissens. De to fagkyndige meddommere stemte for å ta påstanden fra Elkem A/S til følge.

Elkem A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. For Høyesterett er anførslene konsentrert om at det er rettsanvendelsesfeil, alternativt saksbehandlingsfeil - mangelfull begrunnelse - i takstvedtakene vedrørende de forhold jeg innledningsvis betegnet som ankesakens hovedspørsmål. Det bemerkes at for herredsretten og lagmannsretten var takstvedtakene angrepet også på andre grunnlag. Om det nærmere saksforhold og rammen for saken i disse instansene samt anførslene for herredsretten og lagmannsretten, viser jeg til dommene.

Elkem A/S har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er en klar samhørighet mellom kraftverket og smelteverket. Siso Kraftverk og Salten Verk er "siamesiske tvillinger". Salten Verk ville ikke blitt anlagt uten at Elkem hadde fått bygge ut Siso, og Elkem ville ikke ha fått konsesjon på utbyggingen av Siso om kraften ikke skulle gå til smelteverket. Det følger da direkte av byskatteloven §5 at kraftverk og smelteverk skal takseres under ett, som integrerte deler av ett og samme anlegg.

Det bestrides ikke at det kan gis takster separat for smelteverket og kraftverket. Men det blir ikke noe annet enn en fordeling av en samlet verdi.

Eiendomsskattetaksten, eventuelt oppsplittet som nevnt, må fastsettes ut fra en substansverdiberegning. Dette er lagt til grunn i rettspraksis helt fra dommen i [[Rt-1912-501]]. Avgjørelsen i [[Rt-1987-129]], hvor eiendomsskattetaksten for et kraftverk ble fastsatt ut fra en rentabilitetsberegning, kan ikke anvendes hvor kraftverket inngår som et ledd i en større virksomhet eieren driver. Alternativet til en substansverdiberegning måtte være å foreta en rentabilitetsberegning ut fra den verdi kraften har som innsatsfaktor i smelteverkets produksjon og ikke ut fra en hypotetisk salgsverdi.

Hensynet til å unngå dobbeltbeskatning taler for Elkems standpunkt. Skattevedtakene bygger på en høy kraftpris - statskraftpris etter 1976-kontrakter for leveranser til kraftkrevende industri - løsrevet fra den verdien kraften har i smelteverksproduksjonen. Om dette hadde vært riktig, skulle motstykket vært å benytte den samme prisen ved verdsettelsen av Salten Verk. Denne verdien måtte i så fall settes til null, fordi det ikke ville være mulig å drive smelteverket lønnsomt med en slik kraftpris.

Det grunnlag skattevedtakene bygger på er også i strid med det generelle prinsipp om skattlegging etter evne.

Å fastsette en salgsverdi ut fra de kraftpriser vedtaket hviler på, er også uholdbart fordi en kjøper av Siso Kraftverk ikke ville kunne selge kraften til en slik pris. Salg av kraftverket forutsetter konsesjon. Konsesjon er ikke tenkelig uten at Salten Verk er sikret rimelig kraft fra den nye kjøper etter langsiktige leveransekontrakter. Salten Verk er en hjørnestensbedrift i distriktet. Det sier seg selv at myndighetene ikke kan medvirke til at bedriftens eksistensgrunnlag - billig kraft - fjernes. Slike langsiktige leveranseforpliktelser for en eventuell kjøper, vil selvsagt påvirke salgsverdien for kraftverket negativt.

Det kan ikke være tvilsomt at takstvedtakene hviler på en annen rettsoppfatning enn den som den ankende part mener er riktig. Skulle Høyesterett være i tvil om hva som rettslig ligger til grunn for vedtakene, må vedtakene iallfall underkjennes på grunn av mangelfull begrunnelse. Det gjøres med styrke gjeldende at på dette feltet må det stilles særlige krav til begrunnelsen av vedtaket. Kommunenes skattetakstfastsettelser for kraftverk har nærmest karakter av "selvdømme", og det er ingen grunn til å akseptere avgjørelser det kan være tvil om riktigheten av.

Elkem A/S har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

"1. Overtakstnemndas anketakst av 4. juni 1984 for Sørfold kommune oppheves og hjemvises til ny behandling.

2. Takstnemndas vedtak av 23. mai 1984 for Fauske kommune oppheves og hjemvises til ny behandling.

3. Elkem A/S tilkjennes saksomkostninger for alle retter."

Sørfold kommune og Fauske kommune har, for de spørsmål som er tatt opp for Høyesterett, i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten og lagmannsretten. Det anføres at Siso Kraftverk og Salten Verk er to separate eiendommer som etter byskatteloven §5 skal takseres hver for seg, og ikke under ett. De takster som er fastsatt for kraftverket og smelteverket, er i samsvar med de prinsipper som følger av byskatteloven §5 og den rettspraksis som knytter seg til bestemmelsen. Angrepet på saksbehandlingen - mangelfull begrunnelse - bygger for en stor del på anførsler som ikke var tatt opp for takstnemndene eller overtakstnemnda. Det følger da blant annet av Høyesteretts avgjørelse i [[Rt-1987-1290]] at de ikke kan danne basis for angrep på vedtakene. Også av andre grunner er disse anførslene uholdbare.

Salten kommune og Fauske kommune har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for alle retter, innbefattet renter av saksomkostningene for herredsretten og lagmannsretten."

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsrettens flertall og kan langt på vei slutte meg til den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt.

Elkem A/S har, som jeg har referert under anførslene, gjort gjeldende at Siso Kraftverk er en "integrert del" av Salten Verk og at eiendomsskattetakstene for smelteverket og kraftverket må fastsettes under ett, dog slik at det kan skje en fordeling av den samlede verdi mellom de to delene av det totale anlegg. Jeg kan ikke se at dette er holdbart. Kraftverket og smelteverket er to geografisk adskilte eiendommer, hvor det drives forskjellige virksomheter. Ordlyden i byskatteloven §5 taler for at det er den enkelte eiendom som skal takseres. Annet ledd om "maskiner og andet, som hører anlæget til, og er nødvendige for anlægets øyemed" kan ikke med rimelighet forstås slik at det også skal tas med eiendommer som ut fra alminnelig språkbruk må betegnes som egne anlegg. Den ankende part kan ikke ses å ha støtte for sitt standpunkt i forarbeidene til byskatteloven §5 eller i rettspraksis.

Jeg tilføyer at det etter min mening her neppe ville fått virkning for takseringsprinsippene eller resultatet av eiendomsskattetaksten om kraftverket og Salten Verk var taksert under ett. Etter byskatteloven §5 er det antatt salgsverdi under "sedvanlige omsetningsforhold" som skal legges til grunn. For å finne en samlet verdi, er det her nødvendig å beregne verdien så vel for kraftverket som for smelteverket. Jeg antar at det i en samlet takst måtte skje på samme måte som eiendomsskattetakstene for verkene fastsatt i egne takster.

Jeg kan ikke se at eiendomsskattetaksten for Siso Kraftverk hviler på uriktig rettslig grunnlag. Som nevnt er det salgsverdien etter "sedvanlige omsetningsforhold" som det skal finnes frem til. Det er etter rettspraksis, se særlig avgjørelsen i [[Rt-1987-129]], men også blant annet avgjørelsene i [[Rt-1912-501]] og [[Rt-1974-332]], lagt til grunn at man skal finne frem til en mest mulig objektivisert verdi av eiendommen. Vanligvis vil det være riktig å fastsette en slik objektivisert salgsverdi ut fra en substansverdiberegning med utgangspunkt i kostnadene ved investeringene og med korreksjoner for slit og elde, generell verdiendring på investeringsobjektene m.v. Men i en del tilfelle kan en rentabilitetsberegning gi et riktigere uttrykk for en objektivisert salgsverdi. Ikke minst vil dette gjelde for kraftverk hvor anleggsomkostninger m.v. ofte vil gi et mangelfullt grunnlag for et overslag over salgsverdien. I avgjørelsen i [[Rt-1987-129]] vedrørende A/S Tyssefaldene la Høyesterett til grunn at det ikke var uriktig å fastsette eiendomsskattetaksten ut fra en rentabilitetsvurdering, og det en rentabilitetsvurdering hvor det ble sett bort fra langsiktige - tyngende - kraftleveransekontrakter som kraftverket hadde inngått.

Jeg kan ikke se at det forhold at Siso Kraftverk leverer kraft til en annen av Elkems bedrifter, Salten Verk, kan gi grunnlag for å fravike det som må være utgangspunktet ved eiendomsskattetaksering av kraftverk, nemlig en rentabilitetsberegning. Ved denne rentabilitetsberegningen finner jeg det klart, i tråd med avgjørelsen i [[Rt-1987-129]] om betydningen av kontraktsforpliktelser for eiendomsskattetaksten, at Elkem ikke kan kreve å få rentabiliteten beregnet ut fra en internpris for kraften. Å benytte en slik internpris, ville nettopp åpne for en fastsettelse av eiendomsskattetaksten ut fra eierens subjektive forhold.

Heller ikke kan jeg gi den ankende part medhold i anførselen om at salgsverdien, og dermed eiendomsskattetaksten, må fastsettes ut fra at en kjøper, for å få konsesjon på ervervet, ville måtte akseptere langsiktige og tyngende forpliktelser til å levere rimelig kraft til Salten Verk. Av flere grunner kan anførselen ikke føre frem. Allerede de hypotetiske problemstillinger man her kommer inn på, taler etter min mening på avgjørende måte for at spørsmålet om hva konsesjonsvilkår ville gå ut på ikke kan trekkes inn i salgsverdivurderingen.

Jeg legger til: Hverken for takstnemndene eller overtakstnemnda gjorde Elkem A/S gjeldende at verdsettelsen måtte skje under hensyn til det forhold at en kjøper kunne bli pålagt tyngende forpliktelser overfor Salten Verk i forbindelse med et erverv. Jeg kan da ikke se at nemndene hadde noen foranledning til å gå inn på dette spørsmålet. Det foreligger av den grunn ingen feil ved vedtakene på dette punkt som kan føre til at de må oppheves. Jeg viser i denne forbindelse til Høyesteretts dom i [[Rt-1987-1290]], særlig side 1302-1303.

Elkem A/S har for de tidligere retter gjort gjeldende at hvis det er riktig å basere rentabilitetsberegningen på en kraftpris som den takstnemndene har lagt til grunn, må det også foretas en rentabilitetsberegning for Salten Verk og da basert på samme kraftpris. Slik rentabilitetsberegning vil vise, hevdes det, at det overhodet ikke ville være mulig å drive smelteverket lønnsomt, og verdien av smelteverket må ved eiendomsskattetakseringen settes til null. Jeg oppfattet Elkem A/S under ankeforhandlingen slik at denne anførselen ble frafalt som grunnlag for å få underkjent utelukkende eiendomsskattetaksten for Salten Verk, men er på grunn av Elkems rettslige argumentasjon under ankeforhandlingen noe usikker på dette. Jeg vil derfor komme med noen synspunkter på anførselen.

Jeg peker her først på at det forhold at eiendomsskattetaksten på kraftverket ble fastsatt etter en rentabilitetsberegning, ikke i seg selv kan tilsi at Elkems øvrige eiendommer, uten hensyn til eiendommenes karakter, skal taksteres på samme måte. Det er omsetningsverdien for Salten Verk under "sedvanlige omsetningsforhold" det skal finnes frem til. Eiendomsskattetaksten er her fastsatt ut fra en substansverdiberegning. Normalt vil dette være et riktig utgangspunkt for fastsettelsen, og jeg kan ikke finne holdepunkter for at den er uriktig i dette tilfelle.

Bare hvis det er "temmelig åpenbart" at man i takstperioden ikke kan regne med lønnsom drift, må avkastningsverdien slå igjennom, jfr. [[Rt-1974-332]] og [[Rt-1987-1290]]. Hverken for takstnemnda eller for overtakstnemnda ble det anført at avkastningsverdien skulle legges til grunn for Salten Verk, dersom synspunktet om samlet taksering for kraftverk og smelteverk ikke ble gitt medhold. Det ble for øvrig heller ikke søkt dokumentert at en avkastningsverdi for smelteverket ville bli lavere enn en substansverdi. Av denne grunn kan jeg ikke se at det var noen feil av overtakstnemnda å fastsette eiendomsskattetaksten for Salten Verk ut fra substansverdien og ikke gå inn på spørsmålet om avkastningsverdien eventuelt var lavere. Jeg viser også her til avgjørelsen i [[Rt-1987-1290]], særlig side 1302-1303. Spørsmål omkring hvorledes en eventuell avkastningsverdi i dette tilfelle skulle ha vært beregnet, finner jeg ikke grunn til å gå inn på.

Anken har vært forgjeves. Den ankende part har krevet seg tilkjent saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett. Jeg er kommet til at lagmannsrettens omkostningsavgjørelser bør stadfestes, men at den ankende part må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. I henhold til fremlagt omkostningsoppgave settes saksomkostningene for Høyesterett til kr 153.600, hvorav for utgifter kr 3.600.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Elkem A/S til Sørfold kommune og Fauske kommune i fellesskap 153.600 - etthundreogfemtitretusensekshundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

[[Kategori:Høyesterett]]

Rt-1991-98 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering