Hopp til innhold

Informasjon om «Rt-1967-261»

Grunnleggende informasjon

VisningstittelRt-1967-261
StandardsorteringsnøkkelRt-1967-261
Sidestørrelse (i byte)64 643
Navneroms-ID0
Side-ID163042
Språk for sideinnholdetnb - norsk bokmål
Sidens innholdsmodellwikitekst
Bot-indekseringTillatt
Antall omdirigeringer til denne siden0

Sidebeskyttelse

RedigeringTillat alle brukere (uendelig)
FlyttingTillat alle brukere (uendelig)
Vis beskyttelsesloggen for denne siden.

Redigeringshistorikk

SideoppretterImport (diskusjon | bidrag)
Dato for opprettelse av siden22. okt. 2018 kl. 07:19
Siste bidragsyterImport (diskusjon | bidrag)
Dato for siste redigering22. okt. 2018 kl. 07:19
Totalt antall redigeringer1
Totalt antall forskjellige forfattere1
Antall nylige redigeringer (innen siste 90 dager)0
Antall nylige forfattere0

Sideegenskaper

Magisk ord (1)
  • __INGENINNHOLDSFORTEGNELSE__
Transkluderte mal (1)

Mal som brukes på denne siden:

SEO properties

Description

Content

Article description: (description)
This attribute controls the content of the description and og:description elements.
Dommer Hiorthøy: Østerriksk statsborger dr. Ernst Strutz, som i 1950 av det østerrikske Bundeskammer der gewerblichen Wirtschaft (BgW) var ansatt som leder av Aussenhandefsstelle, Oslo, ble i 1962 gjort ansvarlig for økonomiske uregelmessigheter som angivelig hadde påført BgW betydelige tap. Under forhandlinger om en ordning i minnelighet undertegnet han i Oslo 24. oktober 1962 en av representanter for BgW utformet erklæring, der han sa seg rede til å erstatte den av kontrollen konstaterte skade, etter avtale fastsatt til et samlet beløp av ø. Sch. 750 000. Beløpet skulle senest betales 1. juli 1963. Som sikkerhet for gjelden ble det, i samsvar med bestemmelse i erklæringens pkt. 4, utstedt en obligasjon til høyesterettsadvokat Johan Hjort som juridisk rådgiver for BgW, pål. kr. 220 000 med pant i dr. Strutz' eiendom gnr. 28 bnr. 328, Vesteråsveien 7 i Oslo, rentefri til forfall 1. juli 1963, deretter rentebærende med 5 % p. a. Dr. Strutz underskrev pantobligasjonen samme dag, og hans hustru Anne Margrete Strutz påtegnet sitt samtykke dagen etter, - 25. oktober 1962. Da det skyldige beløp ikke ble betalt til forfallstid, begjærte høyesterettsadvokat Hjort 4. september 1963 tvangsauksjon over den pantsatte eiendom. Herr og fru Strutz reiste innsigelse mot fremme av auksjonen, og i henhold til beslutning av Oslo namsrett 17. mars 1964 ble begge tvister i samsvar med tvangslovens §53 jfr. §55 brakt inn for namsretten i søksmåls former og der forent til felles forhandling og avgjørelse (tvml. §98). Dr. Strutz nedla som saksøker nr. 1 for namsretten påstand om at gjeldserklæringen og pantobligasjonen skulle kjennes ugyldige (pkt. 1), og at auksjonsbegjæringen ikke skulle tas til følge. Saksøker nr. 2, Anne Margrete Strutz, påstod at auksjonsbegjæringen ikke skulle tas til følge, subsidiært at fullbyrdelsen skulle utsettes inntil tvisten var rettskraftig avgjort (pkt. 1 og 2).
Information from Extension:WikiSEO