HR-2019-1725-A: Forskjell mellom sideversjoner

{{Høyesterett

|Instans=Høyesterett - Kjennelse

|Stikkord=(Rettspraksis-saken), Immaterialrett, Opphavsrett, Databasevern, Midlertidig forføyning, Hovedkrav, Sikringsgrunn, Ytringsfrihet, Informasjonsfrihet, Sakskostnader

Åndsverkloven bygger på internasjonale rettskilder og reflekterer lovgivers bevisste avveining av rettighetshavernes legitime rettigheter på den ene siden og ytringsfriheten på den andre siden. Hensynet til ytringsfriheten kunne i denne saken ikke slå igjennom overfor lovens klare bestemmelser.  

Les mer om Rettspraksis-saken her:

|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§14 Åndsverkloven (2018) §14], [https://lovdata.no/lov/2018-06-15-40/§24 §24], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§100 Grunnloven (1814) §100], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/emkn/a10 Menneskerettsloven (1999) EMKN A10], [https://eur-lex.europa.eu/legal-content/DA/TXT/HTML/?uri=CELEX:31996L0009 EUs databasedirektiv 1996/9/EF], [https://lovdata.no/lov/1961-05-12-2/ Åndsverkloven (1961)], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§15-8 Tvisteloven (2005) §15-8], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 §20-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§30-6 §30-6], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§34-1 §34-1]

}}

(2) <b>Sakens bakgrunn</b>

(3) Lovdata er en stiftelse opprettet i 1981 av Justisdepartementet og Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Formålet er i vedtektene § 3 angitt slik:

(4) Lovdatas styre består i henhold til vedtektene § 6 av fem medlemmer med personlige varamedlemmer. Justisdepartementet, Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Den Norske Advokatforening, Den norske dommerforening og Stortinget oppnevner hver et styremedlem med varamedlem. Justisdepartementet utpeker et av styremedlemmene til styrets leder.

(5) Det følger av vedtektene § 11 at Lovdata har plikt til å vedlikeholde en database over lover. Siden 2001 har Lovdata etter avtale med Justisdepartementet stått for den offisielle kunngjøringen av lover og forskrifter. I henhold til forskrift av 21. juni 1994 nr. 644 kan Justisdepartementet inngå avtale med Lovdata om utnyttelse av Lovdatas databaser for lover og forskrifter. Slike databaser er unntatt fra kreditorbeslag, og staten har rett til å overta dem dersom Lovdata blir oppløst eller slutter å tilby rettslige informasjonstjenester. For øvrig gjelder ingen særregler for Lovdatas databaser.

(8) Lenge videreformidlet Lovdata høyesterettsavgjørelser til andre aktører som hadde kommet til etter hvert. Denne ordningen opphørte imidlertid i 2004. De andre aktørene ønsket da en ordning med overføring av avgjørelser direkte fra Høyesterett, men dette ble avvist under henvisning til at saksbehandlingssystemet ikke var innrettet slik at man kunne tilby elektronisk overføring til flere adressater. Fra og med 2008 har Høyesterett gjort sine avgjørelser tilgjengelig for allmennheten gjennom egen publisering på internett.

(11) Øverst på forsiden på nettstedet står det:

(12) Under overskriften «Om Rettspraksis.no» er det videre sagt:

(13) Rettpraksis.no er et idealistisk prosjekt som ikke har til formål å tjene penger.

(14) Nettstedet ble lansert 17. mai 2018. Ved lanseringen omfattet tjenesten høyesterettsavgjørelser fra perioden 1836-2005 lastet ned fra en DVD utgitt av Lovdata i 2005 og 740 høyesteretts-avgjørelser fra årene 2006 og 2007 donert til Rettspraksis.no av en privatperson. Lagmannsretten la til grunn at disse avgjørelsene er lastet ned fra Lovdatas onlinedatabaser. Endelig inneholdt Rettspraksis.no høyesterettsavgjørelser fra 2008 og fremover hentet fra Høyesteretts nettsider. For så vidt gjelder avgjørelsene for perioden frem til 2002, er innholdet fra 2005-DVD-en senere slettet og erstattet med avgjørelser tatt fra en CD utgitt av Lovdata høsten 2002.

(16) Den 31. mai 2018 fremmet Lovdata begjæring om midlertidig forføyning mot Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie.

(17) Uten forutgående muntlig forhandling avsa Oslo byfogdembete 1. juni 2018 kjennelse med slik slutning:

(18) Etter begjæring fra Ljone og Lie avholdt Oslo byfogdembete muntlig forhandling og avsa 21. september 2018 kjennelse med slik slutning:

(19) Ljone og Lie anket kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 13. desember 2018 avsa kjennelse med slik slutning:

(20) Ljone og Lie har anket kjennelsen inn for Høyesterett. Anken gjelder lovtolkningen og sakskostnadene. Anken er avgrenset mot bruk av sammendragene av høyesterettsavgjørelsene.

(27) Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie har nedlagt slik påstand:

(28) <b>Ankemotparten - Stiftelsen Lovdata</b> - har i korte trekk gjort gjeldende:

(35) Lovdata har nedlagt slik påstand:

(36) <b>Norsk Redaktørforening</b> og <b>Norsk Journalistlag</b> har inngitt felles skriftlig innlegg til belysning av allmenne interesser som saken reiser, jf. tvisteloven § 15-8.

(42) Lovens regler fremgår av åndsverkloven § 24, som lyder:

(43) En database kan også være et åndsverk underlagt opphavsrett, og som det fremgår av åndsverkloven § 24 fjerde ledd, vil den i så fall ha vern både som åndsverk og som database. Databasevernet har derfor først og fremst praktisk betydning som vern for databaser som ikke oppfyller kravene til åndsverk.

(46) Jeg behandler først spørsmålet om de aktuelle databasene er uten vern etter åndsverkloven § 14, som i henhold til § 24 «gjelder tilsvarende» for databasevernet. Paragraf 14 første ledd, første og annen setning lyder slik:

(47) Det følger av denne bestemmelsen at høyesterettsavgjørelser ikke har opphavsrettslig vern. Dette er imidlertid ikke avgjørende for vernet etter § 24 mot uttrekk fra og gjenbruk av Lovdatas databaser. For at databaser skal være uten vern etter § 14, må databasene som sådanne være å anse som «forslag, utredninger, uttalelser og lignende som gjelder offentlig myndighetsutøvelse», og være «avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige».

(49) I Prop. 104 L (2016-2017), Lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven) uttalte Justisdepartementet følgende om § 9 i den tidligere åndsverkloven av 1961, som tilsvarer § 14 i den någjeldende loven:

(50) Under arbeidet med lovforslaget hadde aktører i mediebransjen - med henvisning til blant annet Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 - gjort gjeldende at alle dokumenter utarbeidet av eller på vegne av det offentlige burde være uten vern etter åndsverkloven uansett om de var knyttet til offentlig myndighetsutøvelse. Departementet var ikke enig i dette, og bemerket at hensynet til ytrings- og informasjonsfriheten kunne ivaretas selv om et dokument utarbeidet av eller på vegne av det offentlige ikke på generelt grunnlag var unntatt fra åndsverklovens vern. Departementet uttalte også at det kunne reises spørsmål om et så bredt unntak ville være i samsvar med blant annet Bernkonvensjonen.

(57) Ljone og Lie har i sine anførsler tatt utgangspunkt i EMK artikkel 10, og jeg finner det hensiktsmessig å gjøre det samme for min videre drøftelse. EMK artikkel 10 lyder i engelsk originaltekst som følger:

(58) Ytringsfriheten gjelder blant annet å «receive and impart information and ideas without interference by public authority». Det er uomstridt at dette i utgangspunktet omfatter tilgjengeliggjøring på Rettspraksis.no av materiale fra Lovdatas databaser, slik at det foreligger et inngrep i ytringsfriheten dersom dette hindres. Jeg viser her til EMDs avgjørelse 19. februar 2013 <i>Neij og Sunde Kolmisoppi mot Sverige</i> - Pirate Bay-saken. Spørsmålet er derfor om åndsverklovens bestemmelser likevel kommer til anvendelse med grunnlag i begrensningsadgangen i artikkel 10 nr. 2.

(61) Det vilkåret som da gjenstår, er at inngrepet må være «necessary in a democratic society». Anvendelsen av dette vilkåret i en sak hvor ytringsfriheten skal avveies mot opphavsretten, er oppsummert i blant annet Pirate Bay-saken, som gjaldt straff for medvirkning til ulovlig fildeling i form av etablering og drift av nettstedet Pirate Bay. EMD uttalte på side 11:

(62) Det er vesentlige forskjeller mellom denne saken, der klagen ble avvist av EMD som «manifestly ill-founded», og vår sak. Det er imidlertid verd å merke seg den vekt EMD legger på at de svenske myndigheter ikke bare hadde rett, men også plikt, til å beskytte opphavsrettigheter, som er å anse som «eiendom» etter EMK første tilleggsprotokoll artikkel 1 (EMK P1-1). Det samme må gjelde databaseretten. Jeg nøyer meg her med å vise til Ole-Andreas Rognstad, Property Aspects of Intellectual Property, 2018 side 194.

(65) Vår sak er et godt eksempel på begrunnelsen for å beskytte rettigheter etter åndsverkloven. Det har krevet store ressurser å bringe Lovdatas rettsinformasjonssystemer dit de er i dag. Lovdata anslår at det er medgått minst 52 årsverk til å bygge opp databasene over høyesterettsavgjørelser, og samlet har Lovdata siden oppstarten på begynnelsen av 1980-tallet foretatt investeringer og pådratt seg driftskostnader på flere hundre millioner kroner. Midlene er i hovedsak bragt til veie gjennom salgsinntekter fra lisenser og annet. Tilsvarende som for Rettspraksis.no er det ingen privat profittinteresse knyttet til Lovdata. Norge har gjennom Lovdata fått et meget godt juridisk informasjonssystem. Det er på ingen måte opplagt at Lovdata i fravær av lisensinntekter ville ha kunnet få de nødvendige midler som støtte fra det offentlige eller private givere, og kommersielle aktører ville neppe ha vært interessert i å investere uten rettslig beskyttelse av sine databaser.

(67) Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens anvendelse av åndsverkloven ikke innebærer noen krenkelse av EMK artikkel 10.

2. I sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Fredrik Ljone og Håkon Wium Lie én for begge og begge for én til Stiftelsen Lovdata 773 200 - syvhundreogsyttitretusentohundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

(80) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

1. Anken forkastes.