Rt-1984-624

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1984-05-11
Publisert:	Rt-1984-624 (152-84)
Stikkord:	(Tromsø-kjøl-dommen), Avtalerett
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om erstatning for positive kontraktsinteresse, subsidiært for den negative. Spørsmålet var om det var inngått bindende avtale om levering av fryseutstyr. Bakgrunnen var at partene hadde forhandlet om leveranse av fryseutstyr og at det var gitt tilbud etterfulgt av ordrebekreftelse. Ordrebekreftelsen inneholdt vilkår om bankgaranti, noe kjøperen hadde avvist tidligere i forhandlingene. Høyesterett kom til at det ikke var inngått bindende avtale og at det heller ikke forelå noe forhold som kunne gi rett til å kreve dekning for den negative kontraktsinteresse.
Saksgang:	Senja herredsrett 27.04.1981 - Hålogaland lagmannsrett 01.10.1982 - Høyesterett HR-1984-74, L.nr. 74/1984
Parter:	Tromsø Kjøle- og Elektroservice v/Rolf Hansen og Jan Berg (advokat Knut Skjærgård) mot Haug & Co. (advokat Ivar Kleiven)
Forfatter:	Skåre, Schweigaard Selmer, Sandene, Bugge, Tønseth
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Dommer Skåre: Haug & Co., Finnsnes, som driver med innfrysing av bær og frukt m.v., planla i 1979 en fryseribedrift i Trysil. Selskapet - senere kalt Haug - tok kontakt med tre andre bedrifter for levering av fryseutstyr. Den ene av disse bedriftene var Tromsø Kjøle- og Elektroservice, senere kalt Tromsø Kjøl. Tromsø Kjøl leverte to tilbud i 1979 og endelig et nytt tilbud 29. januar 1980. Det sistnevnte tilbud ble akseptert av Haug 24. mars 1980, men under forbehold fordi det var oppstått tvil om frysekapasiteten var i samsvar med de oppgitte data. Da det viste seg at maskineriet for innfrysingstunnelen ikke hadde den angitte kapasitet, kansellerte Haug avtalen ved telegram 27. mars 1980.

Deretter skrev Tromsø Kjøl den 28. mars 1980 et nytt tilbud basert på kompressoraggregat fra en annen produsent. Dette ble fulgt av en ordrebekreftelse 1. april 1980. I brev av 11. april 1980 meddelte Haug at ordren ikke ville bli plassert hos Tromsø Kjøl.

Tromsø Kjøl reiste deretter søksmål ved Senja herredsrett med krav om erstatning for den positive kontraktsinteresse, subsidiært for den negative. Det prinsipale krav bygde på at det var inngått avtale mellom Tromsø Kjøl og Haug i samsvar med tilbudet 28. mars 1980 og at Haug ikke hadde rett til å gå fra denne avtalen.

Senja herredsrett avsa 27. april 1981 dom med slik domsslutning:

«1. Haug & Co. frifinnes.

2. Tromsø Kjøle- og El. service v/Rolf Hansen og Jan Berg dømmes til å betale sakens omkostninger til Haug & Co. med kr. 8420,-.»

Tromsø Kjøl påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som 1. oktober 1982 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Herredsrettens dom, slutningens pkt. 1, stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.»

Denne dommen har Tromsø Kjøl påanket til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

I anledning av ankesaken har Jan Berg og Rolf Hansen avgitt partsforklaringer for Tromsø Kjøl, og Bjarne og Kjell Martin Haug har avgitt partsforklaringer for ankemotparten. To vitner er avhørt ved bevisopptak ved Trondheim byrett og Sandefjord byrett. Ingen av vitnene har vært ført tidligere.

Når det gjelder partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett har den ankende part i det vesentlige anført:

Partene hadde muntlig kontakt den 27. eller 28. mars 1980 allerede før det nye tilbudet ble skrevet. De ble da enige om en avtale. Brevet 28. mars 1980 ble betegnet tilbud fordi Tromsø Kjøl ønsket å få bekreftet det som var avtalens innhold. Etter ytterligere telefonisk kontakt ble det skrevet en ordrebekreftelse 1. april 1980. I hvert fall da forelå en avtale. Haug må under enhver omstendighet være bundet fordi han ikke reklamerte mot et skriftlig utsagn som klart bygget på en forutsetning om at avtale forelå.

I ordrebekreftelsen var forutsatt at maskinmonteringen skulle påbegynnes 1. juni 1980 og at kjøpesummen i sin helhet skulle betales 30. juni 1980. For beløpet skulle Haug utferdige en veksel. I ordrebekreftelsen heter det imidlertid også at Haug skulle stille bankgaranti for innfriing av vekselen. Bankgaranti var ikke forlangt i de tidligere tilbud, men Tromsø Kjøl mener at bankgaranti er vanlig i bransjen for så store beløp, og derfor var forutsatt også tidligere. Dessuten ble betalingsvilkårene nå endret i Haugs favør. Det måtte være berettiget å stille krav om bankgaranti når Haug nå skulle få kreditt for hele avtalebeløpet på ca 700000 kroner.

Tromsø Kjøl erkjenner at spørsmålet om bankgaranti ikke var avklart ved de forhandlinger som fant sted forut for ordrebekreftelsen. Etter påske - i tiden 8.-11. april - var det diskusjon mellom partene om bankgarantien, men det ble ingen avklaring før Haug trakk seg. Det var imidlertid enighet om hvilket utstyr som skulle leveres, og om pris, leverings- og betalingstid. Det forelå derfor en avtale som Haug ikke kunne trekke seg fra, i hvert fall ikke uten forvarsel. Bankgarantispørsmålet var ikke vesentlig for Tromsø Kjøl, som etter en undersøkelse av Haugs likviditet kunne ha renonsert på kravet, og derved brakt det eneste uløste spørsmål ut av verden.

Siden Haug brøt en inngått avtale, må han være ansvarlig for den positive kontraktsinteresse, som ut fra en beregning av bruttofortjenesten settes til 100000 kroner. Subsidiært kreves erstatning for den negative kontraktsinteresse. Det sistnevnte kravet bygger på at Haug på en urimelig måte trakk seg fra forhandlingene. Kravet omfatter ansvar i forhold til underleverandører - ca 30000 kroner - og dertil prosjekteringsutgifter.

Den ankende part - Tromsø Kjøle- og Elektroservice - har nedlagt slik påstand:

«Firma Haug & Co. dømmes til å betale erstatning begrenset oppad til kr.100000 etter rettens skjønn med tillegg av 10% renter fra stevningens forkynnelse til 1. desember 1980 og derfra 15% renter til betaling skjer, samt saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten - Haug & Co. - har i det vesentlige anført:

I det telegram som kansellerte den første avtale, gav Haug uttrykk for at det nye tilbud ville bli vurdert på linje med tilbud fra andre leverandører, og i bevisopptaket har Berg som representant for Tromsø Kjøl erkjent at det forelå en konkurransesituasjon. Det er også erkjent at det nye tilbud reiste tekniske spørsmål som Haug kunne ha behov for å overveie nærmere. Det er derfor helt usannsynlig at det skulle være inngått noen form for avtale i telefonsamtalen 27. eller 28. mars, og tilbudet av 28. mars er ikke mer enn det betegner seg som. Heller ikke de etterfølgende dager ble det inngått noen muntlig avtale. Det er feil når Tromsø Kjøls ekspedisjon 1. april 1980 ble betegnet som en ordrebekreftelse. Fremdeles forelå bare et tilbud, og Haug gjorde Tromsø Kjøl oppmerksom på dette. Det kan derfor ikke bli tale om noen passivitetsvirkninger for Haug.

Under enhver omstendighet forelå det uenighet om et viktig spørsmål, nemlig spørsmålet om bankgaranti. Dette spørsmålet ble brakt på bane av Tromsø Kjøl, som utvilsomt betraktet spørsmålet som meget viktig. Også for Haug var dette et spørsmål av betydning, dels fordi en bankgaranti ville bety en renteutgift og dels fordi garantien fikk betydning for Haugs samlede kredittmuligheter. Når det ikke var enighet om et så sentralt spørsmål, kan en avtale ikke anses inngått.

Haug har ikke opptrådt illojalt. Haug var i tidsnød, og Tromsø Kjøl var klar over dette. Det kan ikke stilles noe krav om at Haug skulle ha satt frist for avslutning av forhandlingene før han definitivt trakk seg.

Haug har også innvendinger mot erstatningsberegningen. Fortjenesten er for høyt beregnet, og i kravet om erstatning for den negative kontraktsinteresse inngår to krav som underleverandører har rettet mot Tromsø Kjøl for uberettiget annullasjon. Disse krav knytter seg imidlertid til bestillinger som Tromsø Kjøl foretok på grunnlag av de tilbud til Haug som det ikke ble noe av.

Ankemotparten - Haug & Co. - har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Haug & Co. tilkjennes saksomkostninger for samtlige rettsinstanser.»

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten, og vil bemerke:

Det er på det rene at det ble etablert telefonisk kontakt mellom partene umiddelbart etter at Haug hadde kansellert den første avtale, og at Tromsø Kjøl under disse samtaler fremkom med et tilbud som ble bekreftet skriftlig den 28. mars. Det foreligger ikke opplysninger som viser at Haug hadde konkrete innvendinger av teknisk art mot det nye tilbudet, eller at han forsøkte å få redusert prisen. Det synes heller ikke å ha vært noen dissens om leverings- og betalingstid.

Det er etter min mening ikke holdepunkter for å si at Haug herved skal ha akseptert de forannevnte deler av tilbudet. Jeg ser det slik at kontakten mellom partene hadde som formål å klarlegge tilbudets innhold og premisser med sikte på en endelig vurdering når alle spørsmål var avklart.

Flere forhold støtter denne oppfatning av situasjonen. Haug hadde i kanselleringstelegrammet gitt uttrykk for at et nytt tilbud fra Tromsø Kjøl ville bli vurdert på linje med andre tilbud. Den konkurransesituasjon som her ble antydet, var etter min mening reell fordi Haug hadde kontakt med to andre firma også. Dette var Berg klar over. Til dette kommer at Haug ifølge Bergs egen partsforklaring var skeptisk til ny kontakt med Tromsø Kjøl på bakgrunn av det som var skjedd. Av denne grunn foreslo Berg at Haug skulle kontrollere de nye tekniske opplysninger. Det synes ikke rimelig å anta at Haug umiddelbart skulle være rede til å akseptere det forholdsvis teknisk kompliserte tilbudet i en telefonsamtale. Ordrebekreftelsen kan under disse omstendigheter ikke gi uttrykk for en avtale. Poenget må ha vært å presisere premissene for en avtale.

Denne oppfatning støttes etter min mening på en helt avgjørende måte av det ordrebekreftelsen inneholder om bankgaranti for riktig betaling fra Haugs side. Det er erkjent fra Tromsø Kjøls side at dette var et vilkår som ikke var akseptert av Haug, og Tromsø Kjøl hadde ingen grunn til å tro at det ville ble akseptert uten videre. Det ble da heller ikke akseptert under de senere forhandlinger, dels fordi Haug ikke ønsket å ta utgiften til en slik garanti og dels fordi bankgarantien ville belaste den totale kreditt. Det er heller ikke noe som tyder på at Tromsø Kjøl var villig til å oppgi kravet om bankgaranti. Uenigheten om dette punkt i avtalen, som etter partenes mening var viktig, bekrefter etter mitt skjønn oppfatningen av at partene fremdeles befant seg på et forhandlings- og oppklaringsstadium og at noen avtale ikke var inngått.

Jeg kan heller ikke se at det gjennom kontakten mellom partene kunne anses å være etablert en plikt for Haug til å fortsette forhandlingene, eventuelt til å sette en frist for Tromsø Kjøl til å frafalle kravet om bankgaranti. Det var åpenbart at Haug etter hvert kom i tidsnød fordi endelig avtale måtte inngås snarest dersom anlegget skulle bli driftsklart til bærsesongen 1980. Dette forhold var Tromsø Kjøl utvilsomt klar over. Allerede dette må være avgjørende for at Haug kunne bryte forhandlingene uten noe forvarsel.

Det følger av det jeg har lagt til grunn at Haug ikke har brutt noen avtale, og at det heller ikke foreligger noe forhold som kan gi Tromsø Kjøl rett til å kreve dekning for den negative kontraktsinteresse.

Tromsø Kjøl har tapt saken i samtlige instanser, og jeg finner ikke grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §172, jfr. §180 om saksomkostninger. For herredsretten utgjorde de samlede omkostninger 8420 kroner. For lagmannsretten er det opplyst at kravet var 12245 kroner hvorav 2045 kroner for utlegg. For Høyesterett er de samlede krav oppgitt til 24686 kroner, hvorav 4686 kroner er utlegg. Saksomkostninger settes samlet til 45000 kroner.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Haug & Co. frifinnes.

I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Tromsø Kjøle- og Elektroservice v/Rolf Hansen og Jan Berg til Haug & Co. 45000 - førtifem tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Sandene, Bugge og Tønseth: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Torstein Møller):

Firma Haug & Co. Finnsnes (nedenfor kalt Haug) og firma Tromsø Kjøle- og El. service v/innehaverne Rolf Hansen og Jan Berg (nedenfor kalt Berg) var i kontakt med hverandre fra april 1979 for levering av frysemaskineri til Haugs anlegg i Trysil. Berg utarbeidet flere tilbud til Haug og det endte med at et tilbud av 29. januar 1980 ble akseptert av Haug. Aksepten skjedde pr. brev 24. mars 1980.

Det viste seg senere at de oppgitte ytelsene for frysemaskineriet i tilbudet var ukorrekte og ved telegram av 27. mars 1980 hevet Haug avtalen.

Berg fremsatte en nytt og revidert tilbud skriftlig 28. mars 1980. Han hevder dessuten at dette tilbudet ble fremsatt pr. telefon den 27. mars 1980.

Berg sendte ordrebekreftelse til Haug den 1. april 1980.

I brev av 11. april 1980 til Berg, skrev Haug at han ikke kunne godta tilbudet av 28. mars 1980.

Det er oppstått tvist mellom partene om det ble inngått avtale i tiden 27. mars til 1. april 1980. I den forbindelse har Berg reist krav om den positive kontraktsinteresse skal erstattes, subsidiært den negative kontraktsinteresse. - - -