LB-2000-1694

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-03-05
Publisert:	LB-2000-01694
Stikkord:	(Jaktulykke-saken), Strafferett, Opphavsrett, Medierett, Fotografirett, Personfoto, Privatlivets fred, Ytringsfrihet
Sammendrag:	Saken gjaldt tvist om en avis hadde fått samtykke til å publisere bilde av ansiktet til en person som var skadet etter vådeskudd. Hvis slikt samtykke ikke forelå, var spørsmålet om det lå innenfor ytringsfriheten at avisen hadde rett til slik publisering. Bakgrunnen for saken var at VG i forbindelse med en pågående straffesak etter en jaktulykke publiserte tegning av et personfoto av den skadde ([A-mann]), basert på et fotografi publisert av jaktbladet "Jeger, Hund & Våpen". [A-mann] krevde erstatning fra VG etter Åndsverkloven (1961) § 45c og hevdet fotografiet dreide seg om et bestilt portrett. Lagmannsretten kom til at [A-mann] hadde solgt enerett til saken og bildene til jaktbladet, og at en avtale mellom jaktbaldet og VG var å regne som at [A-mann] hadde samtykket til publisering også i VG. Både VG og journalisten ble etter dette frifunnet. Avgjørelsen betyr at det er loven (og eventuelt domstolen) som bestemmer om man kan publisere eller ikke, hvis det ikke gis samtykke. Se også Rt-2009-1568 (Snøbrett-fotosaken).
Saksgang:	Oslo byrett Nr 99-6169 A/18 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01694 A/02 og LB-2000-01695 A/02. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-707-K.
Parter:	[A-mann] (advokat Hans Olav Heli) mot 1. Verdens Gang AS v/styrets leder Kjell Aamot, 2. Tor-Hartvig Bondø (advokat Cato Schiøtz)
Forfatter:	Lagdommer Hans Kr Bjerke, Lagdommer Erik Chr Stoltz, Lagdommer Anne Ellen Fossum
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §390, §238, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, §3-9, Menneskerettsloven (1999) EMKN A10, Åndsverkloven (1961) §39j, §43A, §45c, §55, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §213, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Saken gjelder tvist om en avis hadde fått samtykke til å publisere bilde av ansiktet til en person som var skadet etter vådeskudd. Hvis slikt samtykke ikke forelå, vil det være spørsmål om det lå innenfor ytringsfriheten at avisen hadde rett til slik publisering.

Den 20. august 1996 var A sammen med en kamerat på ulovlig rådyrjakt på en øy ved Helgelandskysten. Kameraten mente han så et rådyr og skjøt. Skuddet traff A i ansiktet. Han fikk skutt i stykker store deler av hakepartiet.

Ved rutineforespørsel til lokale politi og lensmannskontorer fikk avisen Verdens Gang (VG) rede på ulykken og skrev en kort notis om den tre dager senere.

A ble behandlet ved Ullevål Sykehus der det ble foretatt en rekke operasjoner og transplantasjoner. Behandlingene har vært vellykkede, men skadene er fortsatt godt synlige. Han er i dag helt arbeidsufør.

Se og Hør Forlaget startet i 1996 et eget jaktblad, Jeger, Hund & Våpen (JHV). En journalist i bladet, Frank Haug, var kjent med historien og kontaktet Ullevål sykehus med sikte på å komme i kontakt med A. En tid etter tok A kontakt med Haug som sammen med sjefsredaktør Nelvik, inngikk avtale med A om at Se og Hør Forlaget skulle få enerett til As historie samt bruk av bilder. Vederlaget var på 20.000 kroner.

I første omgang skulle historien publiseres i JHV, men det kunne også bli aktuelt med en artikkel i ukebladet Se og Hør. I tilfelle publisering i ukebladet skulle A og hans kone godkjenne manus, og det var i så fall forutsatt ytterligere vederlag.

Kontrakten er datert 10. desember 1996 og er sålydende:

KONTRAKT

Mellom A og Se og Hør Forlaget A/S

Se og Hør Forlaget A/S har enerett på As historie om jaktulykken samt bruk av alle bilder i forbindelse med denne saken. Manus til saken vil bli utarbeidet av journalist Frank Haug og skal godkjennes av A.

Se og Hør Forlaget A/S har også enerett på oppfølging av saken, første gang om ett år.

A vil motta en godtgjørelse på kr 20.000,- som avtalt når endelig manus er godkjent. Senest 15. desember 1996.

Se og Hør Forlaget A/S har enerett på å lage et kortere utdrag av saken i sitt ukeblad, men en slik sak kan under ingen omstendighet lages hvis ikke A og - - (ektefelle) godkjenner dette.

A | Odd Johan Nelvik | Frank Haug

| Sjefsredaktør | Journalist

Frank Haug og fotograf Tom Hansen hadde flere møter med A, både på Ullevål sykehus og hjemme hos A i Mosjøen. Historien ble publisert i JHVs januar nummer i 1997. Den ble slått stort opp, både på første side og inne i bladet i en syvsiders artikkel. Artikkelen var ledsaget av 16 fotografier, dels av privat karakter i forskjellig format samt noen små kartutsnitt. To av bildene er påtrykket tekst «privat foto» og ett bilde, det saken gjelder, er påtrykt tekst «foto Ullevål sykehus». Artikkelen angir for øvrig at foto er ved Tom Hansen.

Kort tid etter denne artikkelen ønsket journalist Tor-Hartvig Bondø i VG, som hadde stått for avisnotisen tre dager etter ulykken, å lage en reportasje. Han ringte til A. A var ikke hjemme og Bondø snakket med hans kone. De hadde en lengre telefonsamtale der det ble klart at det ikke var aktuelt å medvirke på det daværende tidspunkt. Det ble blant annet vist til at A hadde gitt enerett til historien til Se og Hør Forlaget.

Bondø tok deretter kontakt med redaktøren i Se og Hør Forlaget, som også var redaktør i JHV, Odd Johan Nelvik. Det er noen uenighet mellom de to om hva som da ble sagt. Nærmere om dette gjengis nedenfor under partenes anførsler.

As jaktkamerat ble tiltalt etter straffelovens §238 for å ha forvoldt betydelig skade på legeme eller helbred samt for uforsiktig bruk av skytevåpen og ulovlig jakt. A ble ikke tiltalt for ulovlig jakt, men møtte som vitne. Som fornærmet i saken var han representert med bistandsadvokat.

Straffesaken gikk over to dager i februar 1998. Bondø var til stede sammen med VGs fotograf Pål Rune Hansen, da avisen ville lage en rettsreportasje. Det var også fra avisens side ønskelig med intervju med A og bilde av ham. Fra JHV var Frank Haug til stede.

Alle bodde på samme hotell og det var flere møter mellom disse, eller noen av disse, både på hotellet og i vitnerommet. Det er også uenighet om hva som ble sagt ved de forskjellige anledninger, og det vises til partenes anførsler nedenfor. Imidlertid er det enighet om at Haug og Bondø avtalte at VG kunne benytte teksten i JHVs tidligere artikkel mot å kreditere JHV, det vil si at det måtte fremgå av VGs artikkel at JHV var kilden. Det er uenighet om avtalen innbefattet bildene.

Etter første rettsdag, om kvelden på hotellet, mottok Bondø telefaks fra VGs redaksjon i Oslo der VGs tegner Harald Nygård hadde laget en tegning av A. Nygård hadde laget tegningen i Oslo etter et fotografi som stod i JHVs artikkel. Tegningen viste As ansikt etter operasjonene hvor arr og sting og noe skjevhet tydelig fremkom. Tegningen var meget godt utført, og sammenholdes fotografi og tegningen er de tilnærmet identiske.

Bondø viste tegningen til de tilstedeværende, Haug, As bistandsadvokat og tiltaltes forsvarer. A var ikke tilstede. Det er også uenighet mellom Bondø og Haug om det ble gitt kommentarer til bruken av tegningen av Haug på det tidspunkt.

På rettens andre dag var det åstedsbefaring på øya der jakten hadde foregått. Alle reiste i samme båt, og det var flere samtaler mellom journalistene og A, både under båtreisen og befaringen.

Denne dagen hadde VG sin rettsreportasje. Tegningen av A dekket det meste av avisens første side. Inne i avisen dekket reportasjen nesten en hel side, og tegningen var også inntatt der sammen med et fotografi av tiltalte, sett bakfra, og hans forsvarer.

Det er noe uenighet om når på dagen A og Haug fikk se oppslaget i VG, men Haug hadde i alle fall kjennskap til innholdet under befaringen. Det er imidlertid enighet mellom Bondø og Haug om at Haug ga uttrykk for skuffelse over at JHV ikke var kreditert som lovet. Samtalen mellom de to resulterte i at Haug og A lot seg avbilde for VGs fotograf og dagen etter kom en ny artikkel i VG. Artikkelen var fokusert på jaktsikkerhet og viste fargefoto av A sett bakfra iført rød jaktvest og med gevær i hånden. På bildet er han avbildet sammen med Haug. JHV er kreditert i teksten under bildet.

As jaktkamerat ble dømt for alle tre tiltaleposter til betinget fengsel i nitti dager. A ble tilkjent oppreisning med 50.000 kroner.

I tiden som fulgte var det ingen kontakt mellom partene.

Redaktør Bernt Olufsen i VG og Nelvik i JHV hadde en telefonsamtale om andre ting ca en måned senere. I samtalen nevnte Nelvik at tegningen av A var kopi av et bilde tatt av en frilansjournalist i Se og Hør Forlaget, og at han var berettiget til kompensasjon. Dette ble avvist av Olufsen.

I midten av mars 1998 fremsatte A ved sin advokat krav mot VG for bruk av bildet. Kravet var basert på overtredelse av åndsverkloven og var satt til 100.000 kroner.

Partene kom ikke til enighet, og stevning ble uttatt mot VG og journalist Bondø.

Oslo byrett avsa dom 4. februar 2000 med slik domsslutning:

1. Verdens Gang AS frifinnes for å betale erstatning /selskapets nettofortjeneste.

2. Verdens Gang AS betaler innen 2 -to- uker til A oppreisning med kr 40.000,- -kronerførtitusen- med tillegg av 12 % -tolv prosent- rente fra oppfyllelsesfristens utløp og til betaling skjer.

3. Tor-Hartvig Bondø betaler innen 2 -to- uker til A kr 10.000,- kronertitusen- med tillegg av 12 % -tolv prosent- rente fra oppfyllelsesfristens utløp og til betaling skjer.

4. Saksomkostninger idømmes ikke.

VG og Bondø har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. A har tatt til motmæle og inngitt motanke. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 30. og 31. januar 2001. A og Bondø møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaringer. For VG møtte ansvarlig redaktør Bernt Olufsen. Han fikk anledning til å overvære forhandlingene før han avga forklaring, jf tvistemålsloven §213 annet ledd. For øvrig ble det avhørt fire vitner, hvorav to ved fjernavhør. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten. For det nærmer saksforhold vises det til byrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

De ankende parter, Verdens Gang og Tor-Hartvig Bondø har i det vesentlige anført:

Straffelovens §390, jf erstatningslovens §3-9 får ikke anvendelse da det foreligger samtykke og det under ingen omstendighet er utvist uaktsomhet.

Avisen fikk samtykke til å benytte både tekst og bilder fra artikkelen i JHVs januarnummer 1997. A hadde solgt eneretten til historien til Se og Hør forlaget. Han hadde derfor ikke anledning til å gi direkte samtykke til VG - han var avhengig av enighet med Se og Hør Forlaget. As stadige henvisning til eneretten, har gitt VG den forståelse at A overlot avgjørelsen til Se og Hør Forlaget.

JHV var et nystartet blad på den tiden, og det var i bladets interesse at det ble gitt positiv omtale i VG. Da Bondø kontaktet redaktør Nelvik etter at artikkelen hadde stått i JHV i januar 1997, ble de enige om at de skulle ha ny kontakt når det nærmet seg jaktstart, det vil si sensommer eller høsten 1997. Nelvik ga også uttrykk for at nærmere avtale måtte gjøres med Frank Haug.

Under straffesakens første dag var det direkte kontakt mellom partene. A var da ikke villig til å stille opp for nytt bilde, men når det gjaldt bruken av det som var publisert i JHV overlot han det til Haug. Haug samtykket i at materialet kunne brukes mot at JHV ble kreditert. Det ble ikke sondret mellom tekst og bilder. Haug hadde heller ingen innvendinger til tegningen som kom på telefaks og ble vist Haug kvelden før avisen gikk i trykken.

Bondø aksepterte at JHV skulle krediteres. Når det ikke ble gjort, skyldtes det en misforståelse i VGs redaksjon i Oslo. Bondø og Haug diskuterte dagen etter i forbindelse med åstedsbefaringen, hvordan dette kunne rettes. Korrigeringen, slik partene var enige om, kom i neste dags VG. I denne artikkelen medvirket både Haug og A på bildet. Og JHV ble kreditert. Det fremkom da ingen klager eller innvendinger på artikkelen som var trykket samme dag.

Det er opplyst at JHV betaler alle saksomkostninger for A. Det kan skyldes at Haug kan ha innsett at han har gått for langt i forhold til A i å gi samtykke. At Haug har gått for langt kan ikke komme VG til skade. VG har fått den oppfatning at samtykket omfattet både Se og Hør Forlaget og A.

Selv om samtykke ikke skulle foreligge, kan Bondø ikke bebreides uaktsomhet, som er krav for å oppnå erstatning jf straffelovens §390, jf erstatningslovens §3-6. Bondø har ikke hatt ansvar for tegningen eller førstesideoppslaget. Han har forevist tegningen på forhånd for Haug og har sikret seg avtale med Haug. Publisering av tegningen uten samtykke kan i verste fall skyldes en forståelig misforståelse, men ikke uaktsomhet.

VG har uansett rett til å publisere tegningen i henhold til reglene for ytringsfrihet. Bestemmelsene i åndsverkloven må tolkes i lys av EMK-reglene og EMD-praksis. Hovedregelen etter EMK artikkel 10 er at alt er tillatt hvis det ikke uttrykkelig er forbudt. Åndsverklovens §45c som har et omvendt utgangspunkt, må vike for prinsippet i EMK.

Avbildningen av A har aktuell og allmenn interesse, jf åndsverkloven §45ca) og er ikke utilbørlig.

Tegningen har ikke høy grad av intimitet, og en tegning er mindre belastende enn et fotografi, i det avisleseren ikke vil vite hva fotografiet viser.

Det dreier seg om en dagsaktuell hendelse av stor allmenn interesse. Hovedsaken i teksten i VGs artikkel gjelder rettsreferat fra straffesak ført for åpne dører. Skaden er selve saken, og tegningen formidler dette godt. VGs tegner kunne ha tegnet A i retten, og det blir helt subtilt å vurdere spørsmålet annerledes fordi han har tatt utgangspunkt i et fotografi.

VGs artikkel er for øvrig hensynsfull mot A. Verken ulovlig jakt eller endrede politiforklaringer er berørt.

Tegningen viser heller ikke annet enn det A har stått frem med offentlig i JHV. Det er helt underordnet at bildet stod på avisens førsteside; det følger av EMD-praksis at formen for publisering ikke tillegges spesiell vekt.

Det bestrides at tegningen kan anses bestilt jf åndsverkloven §39 j.

Subsidiært gjøres det gjeldende at erstatningslovens §3-6 annet ledd ikke får anvendelse for VG for så vidt gjelder krav på oppreising idet bestemmelsen forutsetter at kravet er rimelig. Bondøs stilling reguleres av §3-6 først ledd og er en «kan» bestemmelse. Det Bondø eventuelt kan bebreides vil være så unnskyldelig at det ikke ville være rimelig å pålegge ham ansvar, særlig hensett til As eget forhold.

Heller ikke etter åndsverkloven kan A tilkjennes oppreisning av VG. Denne loven hjemler ikke ansvar for arbeidsgiver og grov uaktsomhet foreligger ikke.

A har ikke lidt økonomisk tap som kan gi grunnlag for erstatning.

De ankende parter, Verdens Gang AS og Tor-Hartvig Bondø har nedlagt slik påstand:

1. Verdens Gang AS og Tor-Hartvig Bondø frifinnes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten til Verdens Gang AS og Tor-Hartvig Bondø med tillegg av 12% forsinkelsesrente fra fjorten dager etter dommens forkynnelse og til betaling skjer.

Ankemotparten, A, har i det vesentlige anført følgende:

Bruk av tegningen er i dette tilfellet å likestille med bruk av fotografiet. Det er feil i JHVs artikkel der det fremgår at fotografiet er tatt av Ullevål sykehus. Bildet er tatt av JHVs fotograf Tom Hansen. Det bestrides at det foreligger samtykke til at VG kan benytte bildet. Tvert i mot, både A og hans kone har klart tilkjennegitt at de ikke ville medvirke til en artikkel i VG. VG må dessuten ha bevisbyrden for at det foreligger samtykke.

A deltok bare i liten grad under samtalene i Sandnessjøen under straffesaken. Han gjorde det klart at han ikke ville la seg avfotografere, noe han forstod VG ville respektere. Han var ikke til stede da telefaksen ble mottatt om kvelden før utgivelsen, men Haug har da gitt uttrykk for at As samtykke var nødvendig- slikt samtykke ble aldri gitt. Avtalen mellom Bondø og Haug var begrenset til bruk av teksten, ikke bildene. Haug kunne ikke gi samtykke på vegne av A.

Da han godtok å la seg avfotografere i rød jaktvest sammen med Haug, var det i en sammenheng han aksepterte. På det tidspunkt visste han ikke om oppslaget i VG.

Ved å tegne av fotografiet i stedet for å gjengi fotografiet, har VG vist at de ikke selv kan ha ment å ha fått samtykke. Hvis de hadde fått rett til å bruke fotografiet, hadde det vært det enkleste og riktigste å gjengi fotografiet. Bruk av tegning viser at VG handlet forsettelig. VG var klar over at det ikke forelå samtykke og prøvde å omgå dette ved å bruke tegning i stedet for fotografi. Kravet til grov uaktsomhet er derved oppfylt.

EMD-praksis vedrørende ytringsfrihet gir liten veiledning for vår sak. Denne sak er enestående i den forstand at det ikke er vanlig at pressen publiserer bilder av personer som er kommet til skade i ulykker.

Også EMK oppstiller regler som beskytter privatlivets fred. Straffelovens §390 og åndsverkloven §45c vil ikke være i strid med det som følger av EMK-reglene. Utgangspunktet er at selv om en sak har allmenn interesse vil offentliggjøring ikke være tillatt hvis det vil være utilbørlig.

Formidlingen kunne gjøres på annen måte enn det VG gjorde. Det er irrelevant for bruken av bildet at teksten ikke omhandler krypskyting eller andre forhold som kan være belastende for A. Utilbørligheten blir imidlertid grovere når bilder slås stort opp på første side.

Bruk av tegning basert på fotografi får direkte anvendelse i relasjon til åndsverkloven §45c. Det følger av lovens §43a.

Subsidiært anføres det at fotografiet er å anse som et bestilt bilde, jf åndsverkloven §39j. Se og Hør Forlaget har bestilt det av frilansjournalist Tom Hansen. Samtykket fra bestilleren foreligger ikke.

Atter subsidiært anføres at VG har bestilt tegningen av Harald Nygård. Det er uten betydning at Nygård er ansatt i avisen i relasjon til åndsverkloven §39j. Heller ikke her foreligger det samtykke.

Erstatning for krenkelse av åndsverklovens §55 må fastsettes skjønnsmessig basert på netto fortjenesten av den ulovlige handling. Det må legges til grunn at valg av førsteside ville påvirke salget av VG med ca 10 prosent. Opplaget kan anslås til 330.000 - 340.000 eksemplarer.

Krenkelsen er forsettelig, og i alle fall grovt uaktsom, hvilket innebærer at A er berettiget til oppreisning for skade av ikke-økonomisk art.

For overtredelse av straffeloven §390, gir erstatningsloven §3-6 hjemmel for erstatning og oppreisning i den utstrekning retten finner det rimelig.

Ankemotparten, A, har for hovedanken og motanken nedlagt slik påstand:

1. Verdens Gang AS betaler til A erstatning/selskapets netto- fortjeneste etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 300.000 med tilllegg av 12 % rente av kr 100.000 fra og med 17.04.98 og til 25.06.99 og av kr 300. 000 fra 25.06.99 og inntil betaling skjer.

2. Verdens Gang AS betaler A oppreisning for ikke-økonomisk tap fastsatt til rettens skjønn begrenset oppad til kr.500.000 med tilllegg av 12 % rente fra oppfyllelsesfristens utløp og inntil betaling skjer.

3. Tor-Hartvig Bondø betaler til A oppreisning for ikke-økonomisk tap fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 50.000 med tillegg av 12 % rente fra oppfyllelsesfristens utløp og inntil betaling skjer.

4. Verdens Gang AS og Tor-Hartvig Bondø dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten med tillegg av 12 % rente fra oppfyllelsesfristens utløp og inntil betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Det er ubestridt at journalistene Haug og Bondø under straffesakens første dag inngikk en muntlig avtale vedrørende anvendelsen av det materialet som tidligere var publisert i JHV. Lagmannsretten vil først drøfte omfanget av denne avtalen og vil deretter ta stilling til avtalens eventuelle betydning for rettsforholdet mellom de ankende parter og A.

Haug har forklart at han var interessert i en avtale med VG fordi kreditering ville gi JHV positiv omtale, noe som ville være en stor fordel for et nystartet blad. Han bestrider imidlertid at avtalen innbefattet bruk av bildene. Bondø har på sin side hevdet at det ikke ble diskutert noe skille mellom tekst og bilder.

Lagmannsretten har kommet til at avtalen omfattet bruk av både tekst og bilder . Det videre hendelsesforløp etter avtalen indikerer at det ikke ble skilt mellom tekst og bilde. Samme kveld som avtalen ble inngått, mottok Bondø telefaksen med tegningen av A. Det er åpenbart at hensikten med å vise tegningen til Haug var å informere ham om hva som ville bli trykket i neste dags utgave av VG. Haug protesterte ikke mot at tegningen skulle publiseres, og Haug var klar over at tegningen var laget etter fotografi. Han har påpekt at han ved denne anledning nevnte at As samtykke var nødvendig. Dette er bestridt av Bondø og Hansen. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet, idet det er uten betydning for forståelsen av avtalen mellom Haug og Bondø. Hadde avtalen ekskludert bruk av bilder, ville Haug ha protestert på det grunnlag, men det gjorde han ikke. Avtalen mellom Se og Hør Forlaget og A gir heller ikke grunnlag for å sondre mellom tekst og bilder, den likestiller begge disse.

Det er enighet mellom Haug og Bondø at avtalen innebar at JHV skulle krediteres. På grunn av misforståelser med VGs redaksjon i Oslo, ble kreditering utelatt. Haug tok dette opp med Bondø og ga uttrykk for skuffelse over at JHV ikke hadde blitt kreditert. Teksten i VGs artikkel fremsto som et referat fra rettssaken, og ikke «lånt» tekst fra JHV. Det var bildet som i første rekke kunne tilbakeføres til artikkelen i JHV. Haug protesterte heller ikke mot bruken av bildet etter at han hadde sett det på førstesiden. Det var krediteringen, omtalen av JHV, han var opptatt av. Bondø aksepterte kritikken over av kreditering manglet, og han sørget for ny artikkel i VG som mer fokusert på jaktsikkerhet, og hvor JHV ble kreditert.

Både Haug og A stilte opp for fotografering til bruk i denne artikkelen. Lagmannsretten antar at Haug ikke ville ha medvirket på denne måten uten protest hvis han hadde ment at bruken av tegningen var i strid med avtalen med Bondø.

A har anført at bruken av tegning i stedet for fotografi viser at VG ikke kan ha vært i god tro. Lagmannsretten legger til grunn at valg av tegning, og også av plassering på førsteside, ble gjort av VGs redaksjon og uavhengig av Bondø. I relasjon til forståelsen av avtalen er det avgjørende hva Bondø avtalte og oppfattet. Redaktør Olufsen har forklart at VGs redaksjon anså tegning mer skånsomt for A samtidig som tegningen bedre fremhevet skadebildet. Lagmannsretten kan heller ikke se bort fra at det kan ha skapt en viss usikkerhet i redaksjonen at fotografiet i JHV var påtrykt tekst «foto Ullevål sykehus». På den tiden var ikke VG blitt opplyst at dette var uriktig. Uansett hva redaksjonen i Oslo kan ha ment, må det avgjørende være at Bondø var sikker på at han hadde en avtale som inkluderte bruk av fotografier og at Haug ikke protesterte mot bruken av tegningen da den ble vist.

Lagmannsretten legger derfor til grunn at VG i forhold til JHV hadde rett til både å benytte tekst og bilder fra JHVs tidligere artikkel.

Lagmannsretten må videre ta stilling til om denne avtalen får betydning for As rettsstilling i forhold til VG og Bondø.

A hadde solgt sin historie samt bilder med enerett for Se og Hør Forlaget. Denne avtalen har A forholdt seg lojalt til. De gangene han fikk henvendelse fra VG, henviste han (og også hans kone) til avtalen. Lagmannsretten oppfatter As standpunkt til disse henvendelsene slik at han på grunn av avtalen var forhindret fra å gi intervju eller bilder til VG. For å medvirke overfor VG var det fra hans side nødvendig at Se og Hør Forlaget samtykket. Det som tidligere var offentliggjort i JHV med As medvirkning, kan Bondø ikke ha antatt ville støte an mot privatlivets fred og følgelig heller ikke kan tilsi et skjerpet aktsomhetskrav for ham. Bondø må ha oppfattet situasjonen slik at hvis Haug samtykket til bruk av materialet var det i orden også for A. Bondø hadde ikke sett avtalen mellom Se og Hør Forlaget og A, og han var ukjent med om Se og Hør Forlaget eventuelt måtte ha samtykke fra A til videre bruk. Også her vil det videre hendelsesforløp indikere at det var slik det ble oppfattet også av A på det tidspunkt.

Under åstedsbefaringen samme dag som tegningen sto på førsteside i VG, medvirket A sammen med Haug for at JHV skulle få positiv omtale i VG neste dag. Grunnen til at denne nye artikkelen skulle trykkes i VG var, som nevnt, å oppfylle manglende kreditering dagen før. Dette må A ha vært inneforstått med. Selv etter at han så tegningen i avisen, protesterte han ikke overfor Bondø.

Lagmannsretten finner derfor at på tiden for offentliggjørelsen måtte Bondø ha oppfattet at A hadde overlatt avgjørelsen til Haug for det som allerede var offentliggjort i JHV. Ved Haugs samtykke ble også A bundet. Hvis det har vært noen uklarhet på dette punkt, må A selv ta risikoen for det, forholdene tatt i betraktning. Lagmannsretten finner derfor at VG hadde rett til - både i forhold til A og Se og Hør Forlaget - å benytte bildene som tidligere var offentliggjort i JHV. Motydelsen var kreditering som ble foretatt i VG dagen etter. Noen uaktsomhet foreligger ikke fra Bondøs eller VGs side. VG og Bondø må derfor frifinnes.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, er det ikke nødvendig å ta stilling til de øvrige spørsmål som er reist i saken.

Hovedanken har ført frem og saksomkostningene blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 første ledd. A bør etter disse bestemmelser dekke motpartenes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Motanken har ikke ført frem. Saksomkostningene for denne del av saken avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd, jf. §172 første ledd. A bør etter disse bestemmelser dekke motpartenes saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Schiøtz har angitt sitt salærkrav for lagmannsretten til kr 81.000 med tillegg av utgifter på kr 5.600 og rettsgebyr kr 15.000, til sammen kr 101.600. Han har fordelt omkostningene likt mellom hovedanken og motanken. Lagmannsretten anser at meromkostningene ved motanken kan settes til 10 %, dvs. kr 8.100. For øvrig godkjennes omkostningsoppgaven. Advokat Schiøtz har angitt omkostningene for byretten til kr 95.000 med tillegg av kr 3.260 i utgifter, til sammen kr 98 260. Dette legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Verdens Gang AS og Tor-Hartvig Bondø frifinnes.

2. A dømmes til å betale til Verdens Gang AS og Tor-Hartvig Bondø sakens omkostninger for lagmannsretten med 93.500 -nittitretusenfemhundre- kroner i hovedanken og 8.100 -åttetusenetthundre- kroner i motanken, til sammen 101.600 -etthundre ogentusensekshundre- kroner med tillegg av renter etter forsinkelsesrentelovens §3 fra forfall til betaling skjer.

3. A dømmes til å betale til Verdens Gang AS og Tor-Hartvig Bondø sakens omkostninger for byretten med 98.260 - -nittiåttetusentohundreogseksti- kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrentelovens §3 fra forfall til betaling skjer.

4. Oppfyllelsesfristen etter pkt. 2 og 3 er 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen.