Rt-1964-132: Forskjell mellom sideversjoner

{{Høyesterett

|Instans=

Høyesterett - Dom

|Dato=

Rt-1964-132

|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=

|Parter=

|Forfatter=

|Lovhenvisninger=

}}

Nord-Hedmark herredsrett avsa 2. mai 1961 dom i saken med denne domsslutning:  

Steinar Larsen innanket saken for Eidsivating lagmannsrett, som den 10. mai 1962 avsa dom med denne domsslutning:  

Steinar Larsen har påanket dommen til Høyesterett, men ved Kjæremålsutvalgets kjennelse av 13. september 1962 ble anken nektet fremme etter tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1 og 2. Imidlertid fremkom nye opplysninger, og ved Kjæremålsutvalgets kjennelse av 24. januar 1963 ble saken gjenopptatt for utvalget, og da henvist til Høyesterett.  

Den ankende part har nedlagt sådan påstand:  

Motparten, Staten ved Forsvarsdepartementet, har nedlagt sådan påstand:  

Sakens sammenheng fremgår av de tidligere retters domsgrunner, men det foreligger for Høyesterett vesentlige nye opplysninger som har brakt saken i en ny stilling. Foranledningen til at saken ble gjenopptatt i utvalget var at det var fremkommet  

Ved bedømmelsen av saken legger jeg til grunn at da skaden er oppstått på fabrikkens område og mens de skadede ting var i fabrikkens varetekt, må det være fabrikken som har å gi alle opplysninger som er nødvendige for å vise at det ikke foreligger feil fra dens side som har forårsaket skaden. Videre legger jeg til grunn at da fabrikken i sin virksomhet behandler særlig ildsfarlige stoffer, må man kunne forlange at den treffer adekvate forholdsregler for å motvirke denne særlige fare. Jeg tar imidlertid også hensyn til at det her dreier seg om en forholdsvis ny virksomhetsart hvor man ikke har lang tids erfaringer om hvordan man skal motvirke de spesielle faremomenter, og hvor man mangler spesielle bestemmelser og i noen grad må forsøke seg frem. Det må være situasjonen på branntiden, altså mars 1958, som er avgjørende.  

Side:134  

Jeg stemmer for denne  

Steinar Larsen frifinnes.  

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.   

Den 25 mars 1958 ca. kl. 2230 oppsto det brann i Steinar Larsens plastfabrikk på Jessnes i Furnes. Brannen ble oppdaget ca. kl. 2245 av folk i nabolaget. Brumunddal brannvesen som ble varslet kl. 2254, kom til stede få minutter senere. Fabrikkbygningen var på det tidspunkt omspent av flammer. Resultatet var at hele bygningen, som hadde yttervegger av jernbetong, ble gjennombrent og så å si alt brennbart strøk med.  

Ledelsens forsømmelse av å gi og sikre seg gjennomførelsen av direktiver på dette område antas å ha ført til at det den 25. mars 1958 oppsto brann ved selvantennelse i en tvistdott som var glemt igjen. På dette grunnlag finner retten at saksøkte må være ansvarlig for det tap staten har lidt ved brannen. Det antas ikke nødvendig å avgjøre om selve forglemmelsen eller unnlatelsen av å oppdage tvistdotten ved inspeksjon etter arbeidets slutt, må betegnes som uaktsomhet eller som et hendelig uhell. Den erstatningsbetingende uaktsomhet er bruken av tvistdotter på en måte som skaper fare for selvantennelse. At en tvistdott kan bli gjenglemt eller ha unngått den etterfølgende inspeksjon, selv om det skjer ved et hendelig uhell, er noe man må regne med. - - -  

Lagmannsretten er hva ansvarsspørsmålet angår kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker: