TOSL-2021-184887: Forskjell mellom sideversjoner

TOSL-2021-184887

|Stikkord=

|Sammendrag=

Saken gjaldt begjæring om midlertidig forføyning mot vedtak om felling av ulv innenfor ulvesonen, som innebar at det kunne felles i alt 25 ulver.

Tingretten tok kravet til følge og avgjorde at ulvejakten skulle stanses inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse. Retten mente det ikke var mulig for domstolen å gjøre en forsvarlig vurdering av vedtakets gyldighet og vilkåret om sannsynliggjøring av hovedkravet var derfor ikke oppfylt. Vurderingen ble da om det forelå «fare ved opphold», jf. Tvisteloven (2005) §§ 32-7 annet ledd og 34-2 annet ledd. I denne interesseavveiningen la retten særlig vekt på risikoen for at felling av ulv representerer rettsstridig inngrep i artsmangfoldet som ikke uten videre enkelt lar seg reparere i ettertid, satt opp mot statens interesser ved forberedelser med sikte på å foreta snarlig desimering av den samme ulvebestand.

Oslo tingrett TOSL-2021-184887 (sak nr. 21-184887TVI-TOSL/08)

|Parter=

|Forfatter=

Tingrettsdommer Terje Reinholt Johansen

Jaktperioden er ment å skje i tidsrommet fra og med 1. januar 2022 frem til 15. februar 2022, og det er - så langt retten forstår på saksøkte - allerede gjort en del praktiske forberedelser for planlagt jaktstart 1. januar 2022 kl. 0900.

Retten understreker at denne preliminære beslutning er foretatt ut fra ren tidsnød hvor det ikke gis praktisk mulighet for iverksettelse av ordinær kontradiksjon der staten som saksøkt skal kunne komme til orde før en mer veloverveid rettsavgjørelse fattes. Retten har i den rådende situasjon, og i kraft av unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 32-7 annet ledd sammenholdt med § 34-2 annet ledd om «fare ved opphold», heller ikke hatt mulighet til å danne seg et tilstrekkelig saksgrunnlag til å kunne gjøre en nærmere vurdering av gyldigheten av departementets vedtak 22. desember 2021. Saksøkerne er i denne uavklarte fase likevel tilkjent sakskostnader; slik som krevet i begjæringen. Se nærmere i rettens merknader avslutningsvis i denne foreløpige avgjørelse.

<span id="rp-tittel3">2021: Statens vedtak 22. desember 2021 om felling innenfor ulvesonen</span>

Side:5

Før staten fattet klagevedtaket, ble foreldreparet i Slettås-reviret skutt 11. desember 2021 i forbindelse med jakten utenfor ulvesonen (uten at det forelå vedtak om felling av disse). Som følge av dette har departementet i vedtak 22. desember 2021 besluttet at de gjenværende ulvene i Slettås-reviret skal felles. Til sammen utgjør vedtaket om kvote 25 ulver.  

Departementet har begrunnet vedtaket på samme måte som i vedtaket 31. desember 2019. Dette vedtaket ble som nevnt ovenfor kjent ugyldig i Oslo tingrett fordi hensynet til den verneverdige arten ikke hadde blitt tillagt tilstrekkelig vekt i vurderingen etter § 18 (1) c. I tingrettens dom ble staten kritisert for at «<i>Bestandsmålet får dermed indirekte helt avgjørende betydning i vurderingen</i>» (s. 22)

Stortinget har gjennom <i>prinsippet om geografisk differensiert forvaltning</i> delvis «forhåndsutført» den interesseavveiningen som naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav c) gir anvisning på. Soneforvaltningen innebærer at landet er delt opp i beiteprioriterte områder, der terskelen for å felle ulv skal være lav, og rovviltprioriterte områder (ulvesonen), der terskelen for å felle ulv skal være tilsvarende høy. Ulvesonen ligger i region 4 og region 5 som samlet befinner seg i det som var Østfold, Oslo, Akershus og Hedmark, nå Oslo, Viken og Innlandet, jf. rovviltforskriften § 2 bokstav d. Ulvesonen er et prioritert forvaltningsområde for ulv og utgjør omtrent fem prosent av fastlandsarealet i Norge. Formålet med soneforvaltningen er å forvalte beitedyr og rovvilt så adskilt som mulig for å begrense skader voldt av rovvilt, og derigjennom skape forutsigbarhet og dempe konfliktene omkring rovvilt.

Side:8

Retten konkluderte etter dette med at staten hadde «<i>lagt til grunn en lavere terskel i vedtaket enn det lovgiver har forutsatt</i>» og kunne ikke se at hensynet til tillit «<i>til forvaltningen talte for felling av Letjennareviret.</i>». På bakgrunn av «<i>avviket mellom terskelen forarbeidene oppstiller og de konkrete omstendighetene som gjorde seg gjeldende for Letjennareviret</i>» konkluderte retten med at dette avviket var «<i>så markert at forvaltningens avveining bør tilsidesettes.</i>».

I likhet med vedtaket av 31. desember 2019 har staten på nytt i dette vedtaket kommet til at de negative effektene på de ulike interessene - beitenæring, jakt, trygghet og psykososiale forhold - er begrenset og kan dermed alene ikke gi hjemmel til unntak under naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav c. Deretter konkluderer staten med at den samlede belastningen fra ulvens tilstedeværelse har bidratt til konflikt i lokalsamfunnet, og at dette - sammen med tillitt til forvaltingen - er tilstrekkelig for at vilkåret i § 18 første ledd bokstav c er oppfylt. For å illustrere likheten mellom de to vedtakene inntas den konkrete begrunnelsen om denne avveiningen. I vedtak av 31. desember 2019 (s. 30) fremgår det:

Lovbestemmelsen § 32-7 annet ledd åpner likevel for at retten, i situasjonsbetingede rettsforhold, kan treffe avgjørelse uten kontradiksjon og rettsmøte:

Selve begjæringen om midlertidig forføyning vil i alminnelighet bare kunne tas til følge etter sitt innholdskrav når saksøker sannsynliggjør at det både foreligger et materielt hovedkrav og en prosessuell sikringsgrunn, jf. tvisteloven § 34-2 første ledd som lyder:

[[Kategori:Tingretter]]