RG-1997-1581

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-01-31
Publisert:	RG-1997-1581 (273-97)
Stikkord:	Politivold
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett Nr. 96-00322M - Gulating lagmannsrett LG-1996-01465 M
Parter:	sDen offentlige påtalemyndighet mot A
Forfatter:	Førstelagmann Matningsdal Sorenskriver Sommersten Herredsrettsdommer Vonen, 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §228, §325, §52, §53, §54, §63, Veitrafikkloven (1965) §31, §3, Straffeprosessloven (1981) §331, §73

Ved tiltalebeslutning av 13. mars 1996 har statsadvokatene i Rogaland satt A, fnr. - - - -, under tiltale ved Stavanger byrett for overtredelse av:

"I.

Straffeloven §228 første ledd ...

Grunnlag:

Lørdag 6. januar 1996 ca kl. 02.00 i Stavanger i garasjen og/eller i arresten på Stavanger politikammer tok han flere ganger med begge hender rundt halsen på arrestant B, født xx.xx.79, klemte til og løftet henne klar av gulvet hvilket medførte smerte og/eller pusteproblem, samt at han ved en anledning slo henne i ansiktet.

II.

Straffeloven §325 nr. 1 og/eller nr. 3 ...

Grunnlag:

Til tid og på sted som nevnt under post I og under utførelse av sin stilling som polititjenestemann, forholdt han seg som der nærmere beskrevet."

Ved Stavanger byretts dom av 24. juli 1996 ble A frifunnet. Frifinnelsen er avsagt under dissens, idet rettens formann, sorenskriver Stedal, som var oppnevnt som settedommer voterte for domfellelse. Statsadvokaten i Rogaland har etter dette i rett tid påanket dommen til Gulating lagmannsrett idet det anføres at bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet er uriktig. Ved lagmannsrettens beslutning av 4. september 1996 er anken henvist til ankebehandling.

Statsadvokatene i Rogaland har etter dette 15. januar 1997 utferdiget følgende tilleggstiltalebeslutning for forbrytelse mot:

"Straffeloven §228 annet jfr. første ledd ...

Grunnlag: Torsdag 25. februar 1993 ca kl. 0120 i - - -bakken 18 i Stavanger tok han med begge hender kvelertak rundt halsen på C, klemte til, løftet henne klar av bakken med den følge at det "svartnet" for fornærmede samt at hun "var borte" et kort øyeblikk."

A har samtykket i at denne tiltalebeslutningen behandles av lagmannsretten som første instans, jfr. straffeprosessloven §331 annet ledd.

Ankebehandling ble holdt i Stavanger i dagene 27. - 30. januar 1997. Tiltalte møtte og forklarte seg. I tillegg ble det avhørt 18 vitner, lest opp én vitneforklaring samt foretatt avhør av to sakkyndige. Som aktor møtte statsadvokat Haugnes, mens adv. Torstrup var oppnevnt som forsvarer.

Tiltalte, A, er født xx.xx.64, og bor - - -tunet 1, Stavanger. Han er gift og har forsørgelsesbyrde overfor to barn. A er politioverkonstabel v/Stavanger politikammer hvor han har en inntekt på ca kr 210000. Han har ingen formue. A er i 1994 av Høyesterett idømt en bot for forseelse mot vegtrafikkloven §31 jfr. §3.

Aktor nedla slik påstand:

"1. A, født xx.xx.64, dømmes for overtredelse av straffeloven §228 første ledd og straffeloven §325 nr. 1 og nr. 3, sammenholdt med straffeloven §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 45 - førtifem - dager som gjøres betinget på vanlige vilkår med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52, §53 og §54. I tillegg idømmes han en bot stor kr 5000,- - kroner- femtusen 0/100 - subsidiært 15 - femten - dager fengsel.

2. Han frifinnes for ett tilfelle av straffeloven §228 annet jfr. første ledd.

3. Han tilpliktes videre til å erstatte omkostninger fastsatt etter rettens skjønn."

Det bemerkes at påstanden pkt. 2 refererer seg til tilleggstiltalebeslutningen. Bakgrunnen for frifinnelsespåstanden er at aktor ikke fant bevismessig grunnlag for å anføre at straffeloven §228 annet ledd var overtrådt. Et eventuelt straffansvar etter §228 første ledd er dermed foreldet. Det vil etter dette bli avsagt frifinnelsesdom for dette forholdet, jfr. straffeprosessloven §73 første ledd.

På bakgrunn av det som kom fram under bevisførselen, og under henvisning til at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, legger lagmannsretten følgende forhold til grunn som bevist, med mindre noe annet fremgår av sammenhengen:

Natt til lørdag 6. januar 1996 kjørte A sentrumspatrulje i Stavanger sammen med politibetjent D. De kjørte en cellebil som hadde inngang til celledelen bak.

Anslagsvis kl. 01.30 fikk de beskjed fra noen ungdommer om at det hadde vært bråk på puben X. De bestemte seg derfor for å dra til stedet og undersøke forholdene der. På dette tidspunktet forelå det mistanke om at mindreårige fikk kjøpe øl på dette stedet.

Ved ankomst X fattet de på et tidlig tidspunkt oppmerksomheten mot B som de fikk opplyst hadde vært innblandet i et slagsmål, og som også skulle ha fått kjøpt øl på X selv om hun var mindreårig. Særlig av hensyn til skjenkesaken tok de kontakt med henne for å få oppgitt hennes personalia. Det nevnes at B i lagmannsretten har forklart at hun hadde drukket åtte småflasker pilsnerøl før hun gikk til X, og at hun også kjøpte noen glass øl der. Hun opplyste i lagmannsretten at hun hadde forevist falsk legitimasjon på X. På bakgrunn av hennes egen og polititjenestemennenes forklaring legges det til grunn at hun var synlig, men ikke overstadig beruset. B har forklart at hun bare husker deler av det som skjedde videre.

B sa at hun het E, og at hun var 18 år gammel. De to polititjenestemennene hadde ikke tiltro til dette utsagnet. Ved to anledninger forsøkte hun å komme bort fra dem, men de gav ikke slipp på henne. Herunder sa hun at hun het B, og at hun var født i 1977. Det siste festet ikke tjenestemennene lit til, og etter hvert bestemte de seg for å ta henne med seg til politikammeret for å undersøke forholdene nærmere.

Allerede forut for dette hadde B vært vanskelig å håndtere, og da de skulle plassere henne i cellebilen, klarte hun å lukke døren flere ganger. Herunder kastet hun seg på bakken og hylte og skrek. A har forklart at hun også var i ferd med å krype under bilen, men han fikk tatt rundt livet hennes og dro henne fram. Han har beskrevet henne som "vilt hysterisk". Det tilføyes at flere av ungdommene på stedet forsøkte å hindre pågripelsen.

Etter store anstrengelser fikk de to polititjenestemennene til slutt plassert B i cellebilen. A var sjåfør, mens D var bak med henne. B opptrådte fortsatt hysterisk, og flere erfarne polititjenestemenn som overhørte kjøreturen på sambandet, har beskrevet bråket som noe av det verste de har hørt. Under kampen med D mens kjøreturen pågikk, maktet hun bl.a. å sparke ham i munnen slik at han blødde noe fra munnviken. Videre kløp hun ham i pungen. Det bemerkes at de ikke satte på henne håndjern - noe de har forklart med at de mente å ha fått instruks om å være tilbakeholden med dette overfor så unge personer.

Etter kort kjøring gikk celledøren opp slik at A måtte stanse bilen for å forhindre at begge falt av. Han fikk lukket døren og kom til slutt fram til politikammeret som ligger få hundre meter fra pågripelsesstedet. Som nevnt hadde denne pågripelsen vakt stor oppmerksomhet hos kolleger som befant seg i andre kjøretøyer i byen, men ingen av dem returnerte til politikammeret.

Ved ankomst politikammeret rygget A bilen inn i garasjen hvor han parkerte med førerdelen like ved inngangsdøren til arresten. På forhånd hadde man varslet sambandssentralen v/politioverkonstabel F. Hun varslet på sin side politioverkonstabel G som på overtid gjorde tjeneste som langpikett. Han var dermed vaktsjef Hs assistent, og hadde ansvaret for arresten.

A tok B ut av cellebilen og førte henne mot inngangsdøren til arresten. Ved inngangsdøren måtte han vente et øyeblikk på at G kom og låste opp døren. Her begynte B på ny å opptre krakilsk slik at det oppstod en ny vanskelig situasjon.

A har forklart at hun på dette tidspunktet stod inn mot veggen ved arrestdøren, og at hun befant seg på hans venstre side. Videre har han forklart at han med begge hender tok rundt hennes hals og klemte henne inn mot veggen slik at hun skulle roe seg ned. Han har bestridt at han på noen måte løftet henne fra bakken, og har opplyst at hun etter kort tid ble rolig.

G har derimot forklart at da han samtidig kom til stede, var Bs bein ca 20 cm over bakken. Han har videre forklart at A ved anledningen holdt et halsgrep rundt Bs hals slik at tommelfingrene møttes på Adamseplet. Videre har han forklart at A løftet B med langt på veg strake armer.

Det bemerkes at A er aktiv styrkeløfter, og hans personlige rekord i benkpress er 165 kg. Han har forklart at han på det aktuelle tidspunktet antakelig hadde en styrke som tilsvarte dette nivået. B veide 59 kg og var 160 cm høy.

Da de var kommet inn i arresten, skulle det først skje en inkvirering ved at B ble ransaket og dessuten skulle oppgi sitt personalia for G.

Detaljene i hva som videre skjedde er uklare. Alle de tilstedeværende, samt politioverkonstablene F og I som så store deler av opptrinnet på en tolv tommers svart/hvitt monitor på sambandsrommet, er enige om at B i de følgende minuttene gjorde stor motstand, og at hun store deler av tiden hylte og skrek. Politibetjent D har f.eks. beskrevet hennes opptreden som "helt krakilsk", at hun gikk "berserk" og at hun var "helt galemattis". D har arbeidet 19 år i politiet, og han har fremhevet at hennes opptreden er noe av det verste han har opplevd - inkludert de årene han tjenestegjorde ved Oslo politikammer.

Videre bemerkes at tjenestemennene har forklart at hun var svært vanskelig å holde fast, og hun er betegnet som en ål. Under bataljen i arresten gjorde B bl.a. utfall mot D, og hun sparket og slo mot både D og A. Ved én anledning, sannsynligvis etter at man hadde tatt av henne skoene, sparket hun A i kneet. Som en umiddelbar reflekshandling gav A henne et lett klaps med baksiden av hånden mot kinnet. Aktor har akseptert at dette klapset må være straffritt pga. den forutgående provokasjonen. Lagmannsretten er enig i dette og finner ikke grunn til å gå nærmere inn på denne del av handlingen.

I forbindelse med oppholdet i arresten har G i en rapport som ble satt opp samme natt, angitt at A tre ganger løftet B etter halsen. Også disse løftene skal ha skjedd med tilnærmet strake armer. Han har angitt at hennes hode var på høyde med As slik at avstanden til bakken kan ha vært ca 20 cm. Under ankeforhandlingen har han forklart at det var tale om fire løft av denne karakter.

A og D har derimot på det mest bestemte bestridt at A med et halstak løftet B som nevnt. I sin forklaring for lagmannsretten har A derimot forklart at etter at B hadde sparket ham hardt to ganger, tok han et nytt halstak på henne - denne gang fra hennes venstre side. Deretter dro han henne inn mot kroppen sin for å passivisere henne, og ifølge ham ble hun omtrent umiddelbart rolig. Han slapp da straks taket. Men da han slapp taket, skal hun etter kort tid ha fortsatt sin hysteriske opptreden. Under forklaringen utelukket han ikke å ha tatt et ytterligere halstak av samme karakter, men under befaringen i arresten mente han at han bare hadde tatt ett tak inne i arresten.

På bakgrunn av en totalvurdering av bevisene, og under henvisning til at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, har lagmannsretten kommet til at det ikke kan legges til grunn at A ved noen av anledningene med halstak løftet B fra bakken. Derimot legges det til grunn at han ved inngangsdøren til arresten tok ett halstak som beskrevet av ham selv, samt at han inne i arresten tok minst to halstak som beskrevet av ham selv.

I tilknytning til dette bevisresultatet vil lagmannsretten for det første understreke at den ikke med dette har lagt til grunn at noen av vitnene har forklart seg falsk. For så vidt gjelder G vil lagmannsretten særskilt bemerke at han satt bak inkvireringsskranken slik at han ikke kunne se de sentrale delene av golvflaten hvor bataljen utspant seg. Når da A tok halstakene på B og trakk henne inn mot seg, kan hun ha gått opp på tå. Dermed kan det ha sett ut for G som om B ble løftet.

Ingen av de andre som overvar episoden har kunnet bekrefte at B ble løftet opp fra golvet. Riktignok har I i sin forklaring til Sefo forklart at han mener at beina ved én anledning ikke var i kontakt med golvet. Ifølge hans forklaring var det uklart hvordan dette skjedde, men I har antydet at det kan ha skjedd ved at A tok tak i øvre del av brystkassen. Også F skal overfor Sefo ha forklart at hun så et løft, men det fremgår ikke at hun skal ha sett at beina forlot golvet. Hun kan derfor ved å beskrive et løft ha gjort seg skyldig i samme feilslutning som G kan ha gjort. Det tilføyes at hun for lagmannsretten bestred sin protokollerte forklaring på dette punktet uten at lagmannsretten finner grunn til å gå nærmere inn på det.

Ved bevisvurderingen har lagmannsretten bl.a. også lagt vekt på at det neppe ville være mulig å gjennomføre løftene om de var utført med såpass strake armer som G viste under sin vitneforklaring. I denne sammenheng vises det bl.a. til vitneforklaringen fra politioverkonstabel J som er europamester i styrkeløft.

Videre har lagmannsretten bl.a. lagt vekt på at de handlingene G mener å ha observert, ville ha utgjort alvorlige overgrep om de hadde funnet sted. Det ville i så fall ha vært svært uforsiktig av A å utføre disse overgrepene med to tjenestemenn til stede og med kjennskap til at arrestgangen kunne overvåkes fra sambandssentralen. Og da han videre var kjent med at G var en nær venn av politioverkonstabel K som A hadde et anstrengt forhold til, ville det være ytterligere uforsiktig å foreta handlingene.

Ved bevisbedømmelsen har lagmannsretten også lagt vekt på at B neste dag bare hadde vondt i foten, og at hun ikke hadde plager i halsregionen. Hun har dessuten ikke kunnet bekrefte at hun ble løftet med halstak.

For lagmannsretten er det umulig å ha noen presis oppfatning om hvilken kraft som ble benyttet. Det må riktignok legges til grunn at B i alle fall ved én anledning hostet og harket etter at A slapp grepet. Men dette innebærer ikke uten videre at hostingen og harkingen skyldes halstaket. Det kan like gjerne skyldes den foregående hylingen som også kan gi slike utslag. Da rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, legges dette til grunn.

Ved vurderingen vil lagmannsretten videre fremheve at B har en relativt smal hals. Dette innebærer at A, som har kraftige hender, ikke behøver å klemme særlig hardt for å rekke rundt hennes hals. Det legges derfor til grunn at han ikke klemte mer til enn at hun kjente mindre smerter, men at takene ikke var så kraftige at B skiftet ansiktsfarge. Takene ble holdt i fem til ti sekunder, og A slapp opp straks hun hadde blitt rolig. Takene hadde bare som formål å passivisere henne.

Den handlingen som er beskrevet foran, er etter lagmannsrettens vurdering som utgangspunkt en legemsfornærmelse som rammes av straffeloven §228 første ledd. Spørsmålet er dermed om handlingen er straffri på bakgrunn av den situasjonen hvor den ble foretatt.

Ved denne vurderingen finner lagmannsretten det naturlig å ta utgangspunkt i at politiinstruksen §3-2 første ledd fastsetter at "Politiet kan benytte makt under iverksettelse og gjennomføring av en tjenestehandling når dette følger av lov eller sedvane, og det ellers finnes klart nødvendig og forsvarlig i betraktning av situasjonens alvor, følgene for den maktanvendelsen rettes mot og forholdene for øvrig."

I dette tilfellet er det som nevnt tale om et halstak. De sakkyndige i saken, førsteamanuensis Rogde og overlege Raugstad, har gitt uttrykk for at selv om det normalt går godt når det tas slike tak, er ethvert grep rundt halsen potensielt farlig fordi det er livsviktige strukturer i halsregionen. I tillegg til blodårene er det et tynt nervevev hvor trykk kan gi hjertestans. Dette taler for at handlingen må være straffbar.

Lagmannsretten vil dessuten tilføye at et halstak i en opphetet situasjon lett kan virke skremmende da det kan fremkalle frykt for å bli kvalt. Dette gjelder selv om halstakene bare ble utført for å roe B ned.

Videre kunne det umiddelbart synes naturlig at det ble brukt andre metoder for å få kontroll over B. F.eks. kunne det tenkes brukt håndjern. Men i denne sammenheng er det et viktig moment at A høsten 1995 hadde blitt kraftig kritisert både av Sefo og statsadvokaten for bruk av håndjern ved pågripelse av en ungdom i Y. Det er derfor forståelig at han var forsiktig med å bruke håndjern.

Det kan også reises spørsmål om de ikke alternativt burde ha bendet Bs arm bak på ryggen. Men i denne sammenheng har begge tjenestemennene opplyst at hun var så myk at de kunne ha brukket armen om dette ble gjort. B har videre forklart at hun på det aktuelle tidspunktet hadde blått belte i karate.

Et alternativ kunne også være å klemme henne inn til kroppen for på denne måten å låse henne fast. Men dette hadde ikke nødvendigvis fått henne til å roe seg ned. Dessuten hadde ikke A noen garanti for at hun ikke ville ha maktet å sparke ham. Heller ikke dette alternativet var dermed fullt tjenlig.

De mest aktuelle alternativene synes etter dette å ha vært enten å legge henne på golvet og f.eks. sette seg på henne - et virkemiddel som D til en viss grad benyttet, eller midlertidig å plassere henne på cellen uten å ha fått fullstendig personalia. Men også det første alternativet ville ha påført henne noe smerte. Og i relasjon til det andre alternativet vil lagmannsretten gi uttrykk for at den finner det forståelig at man ønsket å få fullt personalia slik at verge kunne varsles.

På denne bakgrunn har lagmannsretten vært noe i tvil om den handlingen som er funnet bevist, er straffri. I denne sammenheng finner lagmannsretten det naturlig å understreke at A strafferettslig må vurderes med utgangspunkt i hvordan han opplevde situasjonen i gjerningsøyeblikket. Avgjørende er mao. ikke om man ved rolig overveielse i ettertid kommer til at han skulle ha handlet annerledes. Videre må det tas hensyn til at en tjenestemann som har ordenstjeneste nattestid i en by som Stavanger, ofte kan komme opp i vanskelige situasjoner. Når man da står overfor en legemsfornærmelse i nedre område for straffeloven §228, "bør ikke enhver overskridelse av det strengt nødvendige lede til straffansvar", jfr. Rt-1995-661 (s. 664).

I denne sammenheng er det etter lagmannsrettens vurdering en viktig forskjell om overskridelsen skyldes mangel på selvbeherskelse eller en feilvurdering av situasjonen. Da det stilles strenge krav overfor polititjenestemenn om å vise selvbeherskelse i tjenesten, bør det gjennomgående aksepteres mindre av overskridelse i slike tilfeller enn når det kan være tale om feilvurderinger av hva som er nødvendig og forsvarlig. I det foreliggende tilfellet har ikke lagmannsretten funnet det bevist at A ikke maktet å beherske sitt temperament, men at det er tale om en vurdering av hvilke virkemidler som var nødvendige og forsvarlige i den situasjonen han ble stilt overfor. Det er da større adgang til å legge til grunn at handlingen er straffri.

Lagmannsretten har etter dette etter en totalvurdering kommet til at A må frifinnes. Men særlig på bakgrunn av forklaringene fra de sakkyndige som er referert foran, vil lagmannsretten samtidig understreke at halstak ikke bør benyttes mot en pågrepet person.

Domsslutning:

A, fnr. - - -, frifinnes.