LB-2001-1646

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-04-03
Publisert:	LB-2001-01646
Stikkord:	Utlendingsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 01-00665 A/31 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01646 A/03. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00678.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Odd Arild Drevland). Motpart: Staten v/Utlendingsnemnda (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Borgar Høgetveit Berg).
Forfatter:	Lagdommer Dag Stousland, formann. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr. Tilkalt dommer, sorenskriver Lars Mæhlumshagen
Lovhenvisninger:	Utlendingsloven (1988) §29, EMK (1999), EMK (1999), Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §213, Veitrafikkloven (1965), Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §17

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om utvisning med fem års innreiseforbud i henhold til utlendingsloven. Spørsmålet er om vedtaket er et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen eller hans nærmeste familie, jf lovens §29 annet ledd.

A er født i Jugoslavia xx.xx.1965. Han kom til Norge 24. august 1992 og søkte asyl under navnet B. Han var uten pass eller andre identifikasjonspapirer og oppga å være fra Bosnia. Hans hjemsted viste seg senere å være i Montenegro. Asylsøknaden ble avslått. Ved Justisdepartementets vedtak av 16. januar 1995 førte klage over avslaget ikke frem. A fremsatt deretter en rekke begjæringer om omgjøring, men departementet har ved behandlingen av hver enkelt begjæring opprettholdt avslaget, senest i vedtak av 31. august 1999.

Den 3. juli 1997 ble A innvilget midlertidig arbeidstillatelse som asylsøker. I forbindelse med behandlingen av den siste omgjøringsbegjæringen, ble han gitt ny midlertidig arbeidstillatelse for ett år. Denne tillatelse ble gitt i henhold til Justisdepartementets vedtak av 24. juni 1999 om at borgere av Den føderale republikken Jugoslavia som befant seg i Norge og som ikke fylte vilkårene for å få arbeidstillatelse etter vanlig regler og praksis, kunne få tillatelse for ett år. Begrunnelsen for ordningen var den ustabile situasjonen som var i Jugoslavia på den tid.

I vedtaket av 31. august 1999 ba Justisdepartementet Utlendingsdirektoratet om å vurdere utvisning av A. Vedtak om utvisning ble fattet 4. februar 2000. Vedtaket er begrunnet med at A fra 1994 hadde vedtatt til sammen syv forelegg. Foreleggene gjaldt dokumentfalsk, tyveri, naskeri og overtredelse av vegtrafikkloven. Videre er vedtaket begrunnet med brudd på utlendingsloven ved at han oppgav gal identitet i asylsøknaden, at han under samme gale identitet hadde søkt om midlertidig tillatelse og at han hadde fremlagt et dokument som ved verifisering viste seg å være falskt.

Utvisningsvedtaket ble påklaget til Justisdepartementet som ikke tok klagen til følge i vedtak av 22. desember 2000. Departementet sluttet seg til Utlendingsdirektoratets begrunnelse.

På vedtakstidspunktet hadde A avsluttet et lengre samboerforhold med en norsk kvinne og etablert et nytt med en utenlandsk kvinne. Hans foreldre og søsken var kommet til landet. Deres søknad om asyl var ennå ikke avgjort.

Ved stevning og begjæring om midlertidig forføyning til Oslo byrett datert 12. januar 2001 reiste A søksmål mot staten med krav om at utvisningsvedtaket skulle kjennes ugyldig og at uttransporteringen skulle stilles i bero til rettskraftig avgjørelse forelå. I tilsvar datert 30. januar 2001 nedla staten påstand om frifinnelse og om at begjæringen om midlertidig forføyning ikke skulle tas til følge.

Den 8. mars 2001 avsa Oslo byrett dom og kjennelse. Dommen har slik domsslutning:

1. Staten v/Utlendingsnemnda frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.

Kjennelsen har slik slutning:

Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

A har i rett tid påanket dommen og påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Ved prosesskrift av 26. juni 2001 trakk advokat Drevland kjæremålet tilbake, fordi A hadde forlatt landet frivillig. Ved kjennelse av 19. juli 2001 ble kjæremålssaken hevet. Saksomkostningsspørsmålet ble vedtatt utsatt til den dom eller kjennelse som avslutter saken.

A har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. Justisdepartementets utvisningsvedtak av 22.12.00 kjennes ugyldig.

2. A tilkjennes saksomkostninger for så vel by- som lagmannsrett.

Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom, pkt. 1, vært stadfesta.

2. A betalar til staten v/Utlendingsnemnda sakskostnader for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12 % årleg rente frå forfall til betaling skjer.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 18. mars 2002. For Utlendingsnemnda møtte seniorkonsulent Yngve Larsen, som avga forklaring. Han fikk tillatelse til å overvære forhandlingene i sin helhet, jf tvistemålsloven §213, 2. ledd. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Ankende part var ikke til stede, men møtte med sin prosessfullmektig.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført det samme som for byretten og har særlig fremhevet:

Det er feil når byretten har kommet til at vedtaket ikke innebærer noe uforholdsmessig tiltak overfor ham eller hans familie. De straffbare forhold han har gjort seg skyldig i er bare bagateller, slik byretten riktig har kommet frem til. De er alle avgjort ved forelegg som er vedtatt og bøtene er betalt. Han har store deler sin familie her i landet og er nå gift med den kvinnen fra Bosnia som han var samboer med da byretten behandlet saken. Kvinnen har oppholdstillatelse, hun bor og arbeider her.

Byretten har lagt avgjørende vekt på overtredelsen av utlendingsloven, uten at det i utvisningsvedtaket er henvist til utlendingsloven §29 første ledd litra a.

Grunnen til at han oppgav feil identitet ved søknaden om asyl, var frykt for represalier på bakgrunn av det han hadde vært igjennom av myndighetene i Montenegro. Mens han oppholdt seg i Tyskland ble han angrepet av en person. I selvforsvar skadet han vedkommende slik at denne døde av skadene. Det var også av frykt for represalier fra vedkommendes familie at han benyttet feil identitet ved ankomsten til Norge.

Attesten som er angitt å være falsk er ikke det, men uriktig på grunn av feil oversettelse.

Heller ikke noen av overtredelsene av utlendingsloven er så alvorlige at de enkeltvis eller samlet begrunner utvisningvedtaket.

Byretten har funnet avgjørelsen tvilsom. Den burde latt tvilen gå utover staten og ikke ham som var i fullt arbeid, betalte skatt og ikke lå noen til byrde.

Ankemotparten, staten v/Utlendingsnemnda, henholder seg til byrettens resultat og begrunnelse.

Når retten skal vurdere gyldigheten av vedtaket, er det forholdene på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn. Det forhold at den ankende part siden skal ha giftet med en kvinne som har oppholdstillatelse her i landet, skal derfor ikke tillegges vekt. Det samme gjelder det forhold at foreldrene hans muligens vil få innvilget oppholdstillatelse fordi 15-månedersfristen ikke ser ut til å kunne overholdes. Subsidiært anføres at slike etterfølgende forhold bare skal tillegges liten vekt.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

Det er uomtvistet at grunnvilkåret i utlendingsloven §29 første ledd litra b er oppfylt. Det er videre på det rene at forholdsmessighetsvurderingen i annet ledd er et rettsanvendelsesskjønn, som domstolene fullt ut kan overprøve, jf. Rt-2000-591.

Da utvisningsvedtaket ble fattet den 4. februar 2000, hadde den ankende part midlertidig arbeidstillatelse frem til 31. august 2000. Det fremgår av tillatelsen at en eventuell fornyelse var avhengig av situasjonen i hjemlandet. Noen fornyelse fant ikke sted. Denne midlertidige arbeidstillatelse avløste den midlertidige arbeidstillatelse som den ankende part fikk den 3. juli 1997 i medhold av utlendingsloven §17 siste ledd, jf utlendingsforskriften §61 fjerde og femte ledd. Grunnen til at han fikk de midlertidige arbeidstillatelsene, var at Jugoslavia bare tok imot egne borgere som ankom frivillig. Den ankende part nektet å forlate landet frivillig. Vilkåret i §29 annet ledd om at utlending som har arbeidstillatelse bare kan utvises dersom det straffbare forhold kan medføre fengsel i mer enn ett år, var til stede.

Da Justisdepartementet fattet sitt vedtak den 22. desember 2000, hadde den ankende part ingen lovlig grunn til å oppholde seg her.

Ved den konkrete avveining etter §29 annet ledd vil alvoret ved de straffbare forhold være et sentralt moment. Det første forelegget med en bot på 2.500 kroner er datert 23. februar 1994 og vedtatt samme dag. Det gjelder et tyveri og et naskeri. Det andre forelegget med en bot på 1.000 kroner er datert 10. april 1995 og vedtatt 9. mai s.å. Det gjelder kjøring av bil uten gyldig førerkort. Det tredje forelegget med en bot på 4.000 kroner er datert 16. juni 1995 og vedtatt 5. juli s.å. Det gjelder to tilfeller av kjøring uten gyldig førerkort. Det fjerde forelegget med en bot på 1.500 kroner og gjelder et tilfelle av naskeri. Det er datert 15. august 1995 og vedtatt 1. september s.å.. Det femte forelegget med en bot på 2.500 kroner er datert 11. november 1996 og er vedtatt 22. januar 1997. Det gjelder fartsovertredelse, 78 km/t hvor høyeste tillatte hastighet var 60 km/t, og kjøring uten gyldig førerkort. Det sjette forelegget med en bot på 6.000 kroner er datert 12. februar 1997 og er vedtatt uten dato. Det gjelder kjøring uten gyldig førerkort. Det siste forelegget med en bot på 7.000 kroner er datert 11. januar 1999 og er vedtatt 29. s.m. Det gjelder ett tilfelle av dokumentfalsk og ett tyveri. Det første straffbare forhold ble begått 1. september 1993 og det siste 17. januar 1998.

Samtlige forelegg er utferdiget på og vedtatt med den falske identitet. Med unntak av forholdet med dokumentfalsk, er ingen av overtredelsene enkeltvis særlig alvorlig. Dokumentfalsk er en alvorlig forbrytelse. Det gjelder selv om det som her dreier seg om å sette norske skilter på en utenlandskregistrert bil av samme merke og som begge var eiet av den ankende part. Lagmannsretten er enig med Justisdepartementet i at den lange rekke av lovovertredelser viser at den ankende part under oppholdet Norge har vist liten respekt for lover og regler. Når forholdene sees under ett og i betraktning av at den ankende part kom hit i voksen alder og at han på vedtakstidspunktet, desember 2000 ikke hadde lovlig opphold her, finner lagmannsretten at utvisningsvedtaket ikke representerer noe uforholdsmessig tiltak, hverken overfor den ankende part eller hans foreldre og søsken.

Det må vurderes om utvisningsvedtaket innebærer noe brudd på EMK artikkel 8. Forholdsmessighetsvurderingen etter utlendingsloven §29 annet ledd er langt på vei sammenfallende med den avveining som skal foretas etter denne artikkel, jf. Rt-1998-1795. Vedtaket er derfor heller ikke noe brudd på denne artikkel.

Det forhold at den ankende part etter byrettsdommen giftet seg med en kvinne som etter det opplyste har oppholdstillatelse her, tillegges ingen betydning, da giftermålet ble inngått vel vitende om utvisningsvedtaket. Det tillegges heller ingen betydning at foreldrene muligens vil bli innvilget oppholdstillatelse på «humanitært grunnlag» fordi tidsfristen for behandling av asylsøknaden deres ikke vil bli overholdt. Det er i så fall ingen ting som hindrer dem i å reise tilbake til hjemlandet og den ankende part.

Vedtaket er videre begrunnet med brudd på utlendingsloven. Det er på det rene at den ankende part oppgav falsk identitet ved ankomsten til landet. Videre fremla han i forbindelse med en av omgjøringsbegjæringene et dokument som skulle vise at han i 1990 var blitt fengslet og mishandlet av Serbiske styrker. En verifikasjon datert 9. mars 1998 viste at dokumentet var falskt. Det virkelige forhold var at den ankende part var under strafforfølgning for tyveri i sitt hjemland. Dette er klare brudd på utlendingsloven som hver for seg og i hvert fall samlet begrunner utvisningen. Det forhold at det i vedtaket ikke er henvist til brudd på utlendingsloven, jf utlendingsloven §29 første ledd litra a, har ingen betydning for vurderingen av vedtakets gyldighet.

Anken har etter dette ikke ført frem og byrettens dom punkt 1 blir å stadfeste.

Etter lagmannsrettens resultat skal staten tilkjennes saksomkostninger både for byrett og lagmannsrett samt for behandlingen av kjæremålssaken, jf. tvistemålsloven §180 første ledd og §172 første ledd. Regjeringsadvokatens representant har fremlagt omkostningsoppgave pålydende 38.480 kroner, hvorav salær utgjør 36.000 kroner. Oppgaven legges til grunn ved saksomkostningsvagjørelsen, jf tvistemålsloven §176 første ledd 1. punktum.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom pkt 1 stadfestes.

2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler A til staten v/Utlendingsnemnda 38.480 - trettiåttetusenfriehundreogåtti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.