HR-2010-2110-U: Forskjell mellom sideversjoner

|Instans=

|Dato=

|Publisert=

|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=

|Parter=

|Forfatter=

|Lovhenvisninger=

}}

         Matningsdal, Skoghøy og Møse i

(1)      Saken gjelder tvangsmulkt etter barneloven § 65 andre ledd, jf. tvangsfullbyrdelsesloven

         at foreldreansvaret skulle være delt, moren skulle ha den daglige omsorgen og faren ha

         samvær. Avtalen ble fulgt til november 2009 da mor stanset samværet på grunn av mistanke

         om at C har vært utsatt for seksuelle overgrep under samvær med far.

(3)      Far begjærte 25. januar 2010 tvangsfullbyrdelse av avgjørelsen om samværsrett.

         Hovedforhandlingen ble etter fars ønske utsatt i på vente av utfallet av politiets etterforskning

         av saken. Straffesaken mot far ble henlagt i juni 2010.

                 ”1.    B pålegges for et tidsrom av to år fra forkynningen av denne kjennelsen å betale til

                         statskassen en tvangsbot på kr 1500 - kroner ettusenfemhundre - for hver gang A ikke får

                 2.    Saksomkostninger ilegges ikke.”

(5)      B anket kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 6. oktober 2010 avsa kjennelse med slik

         slutning:

                 ” 1.    B frifinnes for kravet om tvangsbot.

(6)      A har anket over lagmannsrettens kjennelse og anfører i korte trekk:

(7)      Lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven § 13-4 sammenholdt med § 4-2 og

           barneloven § 65 uriktig. Det fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 tredje ledd,

           jf. § 13-8 fjerde ledd at avgjørelse om samværsrett med barn kan gjennomføres med tvang hvis

           det ikke foreligger forhold som gjør det ”umulig”. Forhold som gjør samvær umulig, er typisk

           at det er sannsynlig at samværet påfører barnet alv orlige psykiske skadevirkninger.

           Ankemotparten har bevisbyrden for å dokumentere at det foreligger umulighet.

           Lagmannsretten har stilt for lite strenge krav til at det må ligge klare objektive holdepunkter til

           grunn for bevisvurderingen.

(8)      Lagmannsretten har lagt stor vekt på mors uttalelser. Også dette er feil lovtolking.

           Ankemotpartens bakgrunn og tidligere utsagn tilsier at uttalelsene hennes ikke bør vektlegges i

           så stor grad som lagmannsretten har gjort.

(9)      A har lagt ned slik påstand:

                   ”1.    Lagmannsrettens kjennelse oppheves og B pålegges for et tidsrom av to år fra

(10)      B har gitt tilsvar. Hun anfører at kjennelsen fra lagmannsretten er riktig og har lagt ned slik

           påstand:

                   II    B og det offentlige tilkjennes saksomkostninger både for lagmannsretten og for

                           Høyesteretts ankeutvalg.”

(11)      Høyesteretts ankeutvalg bemerker:

(12)      Anken er en videre anke over kjennelse hvor ankeutvalgets kompetanse er begrenset i samsvar

           med tvisteloven § 30-6 bokstav b og c. Angrepet retter seg mot lagmannsrettens lovtolking.

           Denne kan utvalget prøve, se § 30-6 bokstav c.

(13)      Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 13-1 4 tredje ledd, jf. § 13-8 fjerde ledd at

           tvangsfullbyrdelse ikke kan kreves dersom saksøkte ”sannsynliggjør at det er umulig å oppfylle

           kravet”. Lagmannsretten kom til at tingretten hadde stilt ”for strenge krav ved vurderingen av

           om det er forhold som gjør det ”umulig” for barnets mor å medvirke til samvær mellom barnet

           og barnets far” og uttalte:

                   ”Det rettslige utgangspunkt må være at dersom det foreligger en reell mulighet for at et mindreårig

(14)      Etter ankeutvalgets oppfatning gir dette uttrykk for en riktig forståelse av umulighetsbegrepet

           ved tvangsfullbyrdelse av samværsrett. Det er tilstrekkelig for at tvangsfullbyrdelse av en

           avgjørelse om samværsrett skal anses umulig, at det er sannsynligjort at det er en reell risiko

           for at barnet skal bli utsatt for seksuelle overgrep. Bevisbedømmelsen og den konkrete

(15)    Den ankende part har anført at lagmannsretten har lagt for stor vekt på mors forklaring for

         tingretten, og at lagmannsretten har ”stilt for lite strenge krav til at det må ligge klare objektive

         holdepunkter til grunn i bevisvurderingen, da det i motsatt fall vil være for enkelt for

         hovedomsorgsgiver å misbruke instituttet og således unngå den fastsatte samværsordningen,

         og på den måten svekke den samværsberettigedes rettssikkerhet”. Hvordan de ulike

         som utvalget ikke kan prøve.

(16)    Anken må etter dette forkastes.

(17)    Da saken har stor velferdsmessig betydning for den ankende part, finner utvalget at

         tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita ham for sakskostnadsansvar, jf. tvisteloven

         § 20-2 tredje ledd.

(18)    Kjennelsen er enstemmig.

                                                 S L U T N I N G :

         1.      Anken forkastes.

         2.      Sakskostnader for Høyesterett tilkjennes ikke.