LB-2018-43087: Forskjell mellom sideversjoner

Linje 378:

==== Har andelseierne reklamert i tide? ====

Det er et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp at relative reklamasjonsfrister i utgangspunktet begynner å løpe fra kravshaver oppdaget eller burde oppdaget misligholdet. Deretter må reklamasjon settes fram innen rimelig tid. I forbrukerforhold, som her, vil reklamasjonsfristen begynne å løpe når kravshaveren har kunnet skaffe seg en viss oversikt som tyder på at det er en mangel og som indikerer omfanget. De faktiske forholdene må stå såpass klare for kravshaveren at vedkommende har oppfordring til å gjøre forholdet gjeldende som en mangel. Det vises til Rt-2011-1768 avsnitt 32-36.

Det er et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp at relative reklamasjonsfrister i utgangspunktet begynner å løpe fra kravshaver oppdaget eller burde oppdaget misligholdet. Deretter må reklamasjon settes fram innen rimelig tid. I forbrukerforhold, som her, vil reklamasjonsfristen begynne å løpe når kravshaveren har kunnet skaffe seg en viss oversikt som tyder på at det er en mangel og som indikerer omfanget. De faktiske forholdene må stå såpass klare for kravshaveren at vedkommende har oppfordring til å gjøre forholdet gjeldende som en mangel. Det vises til [[HR-2011-2394-A - Rt-2011-1768|Rt-2011-1768]] avsnitt 32-36.

DNB har prinsipalt anført at den løpende informasjonen i årsmeldinger mv. var tilstrekkelig til at andelseierne burde ha oppdaget misligholdet.

Linje 400:

Brevet ga imidlertid indikasjon på at det kunne foreligge en mangel. Mangelsvurderingen var imidlertid kompleks og forutsatte høyt kvalifisert faglig bistand, som Forbrukerrådet på andelseiernes vegne hentet inn fra Universitetet i Bergen sommeren 2015 og deretter fra professorene Bjerksund og Døskeland ved Handelshøyskolen i Bergen. Mangelen rammet også svært mange personer, om lag 180 000 andelseiere. For hver enkelt var kravet såpass lite, gjennomsnittlig ca. 2 000 kroner, at det ikke ville være regningssvarende å forfølge det alene. Reklamasjonsfristen kan ikke begynne å løpe før andelseierne hadde hatt en viss områingstid for å avklare om det kunne være aktuelt for flere å gå sammen. Andelseierne kan ikke bebreides for ikke å ha skaffet seg en noenlunde oversikt over disse forholdene før på høstparten, tidligst rundt siste halvdel av august 2015.

Reklamasjonsfristen ble avbrutt 16. november 2015. Dette er innenfor en frist på tre måneder, jf. blant annet Rt-2011-1768 avsnitt 30 med videre henvisning. Andelseierne har etter dette reklamert i tide.

Reklamasjonsfristen ble avbrutt 16. november 2015. Dette er innenfor en frist på tre måneder, jf. blant annet [[HR-2011-2394-A - Rt-2011-1768|Rt-2011-1768]] avsnitt 30 med videre henvisning. Andelseierne har etter dette reklamert i tide.

Side:24

Linje 407:

Lagmannsretten har ovenfor kommet til at andelseierne har betalt 0,8 % for mye i forvaltningshonorar. Andelseierne krever kompensasjon for det tapet de har lidt ved at DNB har fått denne utilsiktede kreditten i søksmålsperioden.

Erstatning for avsavn krever ikke særskilt rettslig grunnlag, jf. blant annet Rt-2002-71. I den saken hadde en klient rett til erstatning for uforsvarlig advokatarbeid, og Høyesterett kom til at klienten hadde rett til erstatning for rentetapet ved ikke å disponere erstatningen fra tapet oppsto og til én måned etter at påkrav var sendt og en rett til morarente var utløst. Høyesterett la til grunn at rentekravet måtte vurderes som en mulig erstatningsberettiget tapspost og avgjøres på bakgrunn av vanlige erstatningsrettslige regler.

Erstatning for avsavn krever ikke særskilt rettslig grunnlag, jf. blant annet [[HR-2001-969-A - Rt-2002-71|Rt-2002-71]]. I den saken hadde en klient rett til erstatning for uforsvarlig advokatarbeid, og Høyesterett kom til at klienten hadde rett til erstatning for rentetapet ved ikke å disponere erstatningen fra tapet oppsto og til én måned etter at påkrav var sendt og en rett til morarente var utløst. Høyesterett la til grunn at rentekravet måtte vurderes som en mulig erstatningsberettiget tapspost og avgjøres på bakgrunn av vanlige erstatningsrettslige regler.

DNB har bestridt ansvar for avsavnstapet under henvisning til at det bare er forvaltningen, ikke prisen, DNB kan klandres for. Etter selskapets syn er det derfor ikke er årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og tapet.

Linje 413:

Under gjennomgangen av spørsmålet om det foreligger mislighold og rett til prisavslag har lagmannsretten gjort rede for sammenhengen mellom forvaltningen og prisen. Etter lagmannsrettens syn henger innsatsen og prisen så nøye sammen at forvaltningsytelsen ikke kan skilles ut som en selvstendig virkende faktor; forvaltningen ville ikke vært mangelfull dersom prisen hadde vært lavere. Det er dermed tilstrekkelig årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og avsavnstapet.

For øvrig bemerkes at Høyesteretts avgjørelse fra 2002 er blitt forstått slik at renteplikt kan forankres ikke bare i lov, avtale eller sedvane, men også i annen ulovfestet rett. Avgjørelsen er fulgt opp i senere avgjørelser fra Høyesterett. I Rt-2013-484 avsnitt 60 avviste Høyesterett ikke at det kan tilkjennes avsavnsrente basert på rimelighetsbetraktninger. I den konkrete saken, som gjaldt voldsoffererstatning, var det imidlertid ikke grunnlag for avsavnsrente utover ordningens maksbeløp på et slikt grunnlag. I Rt-2010-816 ble et kraftselskap som skulle ha tilbakebetalt konsesjonsavgift for kraft fra kommunen, tilkjent avsavnsrente. I avsnitt 77 uttalte førstvoterende at en slik avsavnsrente «inneber at vinsten ved pengane tilkjem den som eigentleg skulle hatt pengane, om fastsetjinga alt hadde skjedd i 1986». Borgarting lagmannsretts dom av 15. januar 2007 (LB-2006-50459) bygger på lignende betraktninger. I den saken ble en bortfester tilkjent rentekompensasjon for den perioden det hadde tatt å fastsette ny festeavgift, til tross for at festeren ikke hadde opptrådt klanderverdig. Erik Monsen antar i sin artikkel «Noen betraktninger om renter på ulovfestet grunnlag i norsk rett», Tidsskrift for rettsvitenskap, 2013, side 475 flg., at det «eksisterer en ulovfestet regel om renteplikt i den utstrekning som finnes rimelig», se side 476, utviklet nærmere i artikkelens punkt 5.

For øvrig bemerkes at Høyesteretts avgjørelse fra 2002 er blitt forstått slik at renteplikt kan forankres ikke bare i lov, avtale eller sedvane, men også i annen ulovfestet rett. Avgjørelsen er fulgt opp i senere avgjørelser fra Høyesterett. I [[HR-2013-759-A - Rt-2013-484|Rt-2013-484]] avsnitt 60 avviste Høyesterett ikke at det kan tilkjennes avsavnsrente basert på rimelighetsbetraktninger. I den konkrete saken, som gjaldt voldsoffererstatning, var det imidlertid ikke grunnlag for avsavnsrente utover ordningens maksbeløp på et slikt grunnlag. I [[HR-2010-1104-A - Rt-2010-816|Rt-2010-816]] ble et kraftselskap som skulle ha tilbakebetalt konsesjonsavgift for kraft fra kommunen, tilkjent avsavnsrente. I avsnitt 77 uttalte førstvoterende at en slik avsavnsrente «inneber at vinsten ved pengane tilkjem den som eigentleg skulle hatt pengane, om fastsetjinga alt hadde skjedd i 1986». Borgarting lagmannsretts dom av 15. januar 2007 (LB-2006-50459) bygger på lignende betraktninger. I den saken ble en bortfester tilkjent rentekompensasjon for den perioden det hadde tatt å fastsette ny festeavgift, til tross for at festeren ikke hadde opptrådt klanderverdig. Erik Monsen antar i sin artikkel «Noen betraktninger om renter på ulovfestet grunnlag i norsk rett», Tidsskrift for rettsvitenskap, 2013, side 475 flg., at det «eksisterer en ulovfestet regel om renteplikt i den utstrekning som finnes rimelig», se side 476, utviklet nærmere i artikkelens punkt 5.

Side:25

Linje 421:

Lagmannsretten er kommet til at DNB plikter å kompensere for avsavnstapet også på dette grunnlaget. DNB har gjennom å yte en mangelfull forvaltning kunnet disponere en større del av andelseiernes innskudd i fondet enn det selskapet hadde rett til. Dette har tilført DNB en likviditetsfordel som det er rimelig at selskapet betaler en kompensasjon for. DNB hadde i lang tid vært klar over at aktiviteten ble vurdert som lav. Det daværende Kredittilsynet (nå Finanstilsynet) hadde i brev 28. august 2007 gitt uttrykk for at fond med så vidt lav tracking error som fondene saken gjelder, framsto «mer som et indeksforvaltet fond enn et aktivt forvaltet fond» og at den faste forvaltningsprovisjonen på opp til den gangen 2 % som «svært høy og forvaltningen som lite gunstig for kunder». Som nevnt foran, kom det i 2013 reaksjoner internt, fra konsernrevisjonen og Risk committee. Lagmannsretten legger i denne sammenheng ikke avgjørende vekt på at Finanstilsynet ikke tok tak i forholdet mellom aktivitet og honorar i 2010. Selskapet var under enhver omstendighet klar over at prisen framsto som høy i relasjon til innsatsen. Alt i alt har DNB urettmessig disponert over svært store beløp – et tresifret antall millioner – over en 5-årsperiode. Etter en samlet vurdering er det lite rimelig om selskapet skulle kunne gjøre det på andelseiernes bekostning uten å yte noen form for kompensasjon. Andelseierne bør stilles som om prisavslaget hadde vært disponibelt da retten til prisavslag oppsto, og dette oppnås ved at de gis avsavnskompensasjon.

Når det ikke er holdepunkter for annet settes erstatningen til bankrente på vanlig innskuddskonto, se blant annet Rt-2002-71. I denne saken er det imidlertid lite sannsynlig at andelseierne ville satt beløpet i bank dersom de hadde kunnet disponere det selv i søksmålsperioden. Honoraret ble betalt ved at selskapet trakk det av den investerte kapitalen. Den enkelte andelseieren hadde allerede besluttet å bruke bruttobeløpet til fondssparingen, og det er klart mest sannsynlig at sparebeløpet ville vært det samme selv om honoraret hadde vært lavere. Andelseierne hadde allerede betalt inn til fondet og ville fått fondets avkastning dersom DNB ikke hadde trukket beløpet ut av fondet som betaling for en mangelfull ytelse. Selv om fondet ikke ga meravkastning i søksmålsperioden, ga det like fullt avkastning i tråd med utviklingen på Oslo Børs.

Når det ikke er holdepunkter for annet settes erstatningen til bankrente på vanlig innskuddskonto, se blant annet [[HR-2001-969-A - Rt-2002-71|Rt-2002-71]]. I denne saken er det imidlertid lite sannsynlig at andelseierne ville satt beløpet i bank dersom de hadde kunnet disponere det selv i søksmålsperioden. Honoraret ble betalt ved at selskapet trakk det av den investerte kapitalen. Den enkelte andelseieren hadde allerede besluttet å bruke bruttobeløpet til fondssparingen, og det er klart mest sannsynlig at sparebeløpet ville vært det samme selv om honoraret hadde vært lavere. Andelseierne hadde allerede betalt inn til fondet og ville fått fondets avkastning dersom DNB ikke hadde trukket beløpet ut av fondet som betaling for en mangelfull ytelse. Selv om fondet ikke ga meravkastning i søksmålsperioden, ga det like fullt avkastning i tråd med utviklingen på Oslo Børs.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at DNB plikter å betale hvert gruppemedlem et beløp tilsvarende den avkastningen han eller hun har tapt i perioden 1. januar 2010 til 31. desember 2014 ved urettmessig belastning av et beløp tilsvarende prisavslaget.

@@ Linje 378: / Linje 378: @@
 ==== Har andelseierne reklamert i tide? ====
-Det er et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp at relative reklamasjonsfrister i utgangspunktet begynner å løpe fra kravshaver oppdaget eller burde oppdaget misligholdet. Deretter må reklamasjon settes fram innen rimelig tid. I forbrukerforhold, som her, vil reklamasjonsfristen begynne å løpe når kravshaveren har kunnet skaffe seg en viss oversikt som tyder på at det er en mangel og som indikerer omfanget. De faktiske forholdene må stå såpass klare for kravshaveren at vedkommende har oppfordring til å gjøre forholdet gjeldende som en mangel. Det vises til Rt-2011-1768 avsnitt 32-36.
+Det er et alminnelig obligasjonsrettslig prinsipp at relative reklamasjonsfrister i utgangspunktet begynner å løpe fra kravshaver oppdaget eller burde oppdaget misligholdet. Deretter må reklamasjon settes fram innen rimelig tid. I forbrukerforhold, som her, vil reklamasjonsfristen begynne å løpe når kravshaveren har kunnet skaffe seg en viss oversikt som tyder på at det er en mangel og som indikerer omfanget. De faktiske forholdene må stå såpass klare for kravshaveren at vedkommende har oppfordring til å gjøre forholdet gjeldende som en mangel. Det vises til [[HR-2011-2394-A - Rt-2011-1768|Rt-2011-1768]] avsnitt 32-36.
 DNB har prinsipalt anført at den løpende informasjonen i årsmeldinger mv. var tilstrekkelig til at andelseierne burde ha oppdaget misligholdet.
@@ Linje 400: / Linje 400: @@
 Brevet ga imidlertid indikasjon på at det kunne foreligge en mangel. Mangelsvurderingen var imidlertid kompleks og forutsatte høyt kvalifisert faglig bistand, som Forbrukerrådet på andelseiernes vegne hentet inn fra Universitetet i Bergen sommeren 2015 og deretter fra professorene Bjerksund og Døskeland ved Handelshøyskolen i Bergen. Mangelen rammet også svært mange personer, om lag 180 000 andelseiere. For hver enkelt var kravet såpass lite, gjennomsnittlig ca. 2 000 kroner, at det ikke ville være regningssvarende å forfølge det alene. Reklamasjonsfristen kan ikke begynne å løpe før andelseierne hadde hatt en viss områingstid for å avklare om det kunne være aktuelt for flere å gå sammen. Andelseierne kan ikke bebreides for ikke å ha skaffet seg en noenlunde oversikt over disse forholdene før på høstparten, tidligst rundt siste halvdel av august 2015.
-Reklamasjonsfristen ble avbrutt 16. november 2015. Dette er innenfor en frist på tre måneder, jf. blant annet Rt-2011-1768 avsnitt 30 med videre henvisning. Andelseierne har etter dette reklamert i tide.
+Reklamasjonsfristen ble avbrutt 16. november 2015. Dette er innenfor en frist på tre måneder, jf. blant annet [[HR-2011-2394-A - Rt-2011-1768|Rt-2011-1768]] avsnitt 30 med videre henvisning. Andelseierne har etter dette reklamert i tide.
 Side:24
@@ Linje 407: / Linje 407: @@
 Lagmannsretten har ovenfor kommet til at andelseierne har betalt 0,8 % for mye i forvaltningshonorar. Andelseierne krever kompensasjon for det tapet de har lidt ved at DNB har fått denne utilsiktede kreditten i søksmålsperioden.
-Erstatning for avsavn krever ikke særskilt rettslig grunnlag, jf. blant annet Rt-2002-71. I den saken hadde en klient rett til erstatning for uforsvarlig advokatarbeid, og Høyesterett kom til at klienten hadde rett til erstatning for rentetapet ved ikke å disponere erstatningen fra tapet oppsto og til én måned etter at påkrav var sendt og en rett til morarente var utløst. Høyesterett la til grunn at rentekravet måtte vurderes som en mulig erstatningsberettiget tapspost og avgjøres på bakgrunn av vanlige erstatningsrettslige regler.
+Erstatning for avsavn krever ikke særskilt rettslig grunnlag, jf. blant annet [[HR-2001-969-A - Rt-2002-71|Rt-2002-71]]. I den saken hadde en klient rett til erstatning for uforsvarlig advokatarbeid, og Høyesterett kom til at klienten hadde rett til erstatning for rentetapet ved ikke å disponere erstatningen fra tapet oppsto og til én måned etter at påkrav var sendt og en rett til morarente var utløst. Høyesterett la til grunn at rentekravet måtte vurderes som en mulig erstatningsberettiget tapspost og avgjøres på bakgrunn av vanlige erstatningsrettslige regler.
 DNB har bestridt ansvar for avsavnstapet under henvisning til at det bare er forvaltningen, ikke prisen, DNB kan klandres for. Etter selskapets syn er det derfor ikke er årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og tapet.
@@ Linje 413: / Linje 413: @@
 Under gjennomgangen av spørsmålet om det foreligger mislighold og rett til prisavslag har lagmannsretten gjort rede for sammenhengen mellom forvaltningen og prisen. Etter lagmannsrettens syn henger innsatsen og prisen så nøye sammen at forvaltningsytelsen ikke kan skilles ut som en selvstendig virkende faktor; forvaltningen ville ikke vært mangelfull dersom prisen hadde vært lavere. Det er dermed tilstrekkelig årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og avsavnstapet.
-For øvrig bemerkes at Høyesteretts avgjørelse fra 2002 er blitt forstått slik at renteplikt kan forankres ikke bare i lov, avtale eller sedvane, men også i annen ulovfestet rett. Avgjørelsen er fulgt opp i senere avgjørelser fra Høyesterett. I Rt-2013-484 avsnitt 60 avviste Høyesterett ikke at det kan tilkjennes avsavnsrente basert på rimelighetsbetraktninger. I den konkrete saken, som gjaldt voldsoffererstatning, var det imidlertid ikke grunnlag for avsavnsrente utover ordningens maksbeløp på et slikt grunnlag. I Rt-2010-816 ble et kraftselskap som skulle ha tilbakebetalt konsesjonsavgift for kraft fra kommunen, tilkjent avsavnsrente. I avsnitt 77 uttalte førstvoterende at en slik avsavnsrente «inneber at vinsten ved pengane tilkjem den som eigentleg skulle hatt pengane, om fastsetjinga alt hadde skjedd i 1986». Borgarting lagmannsretts dom av 15. januar 2007 (LB-2006-50459) bygger på lignende betraktninger. I den saken ble en bortfester tilkjent rentekompensasjon for den perioden det hadde tatt å fastsette ny festeavgift, til tross for at festeren ikke hadde opptrådt klanderverdig. Erik Monsen antar i sin artikkel «Noen betraktninger om renter på ulovfestet grunnlag i norsk rett», Tidsskrift for rettsvitenskap, 2013, side 475 flg., at det «eksisterer en ulovfestet regel om renteplikt i den utstrekning som finnes rimelig», se side 476, utviklet nærmere i artikkelens punkt 5.
+For øvrig bemerkes at Høyesteretts avgjørelse fra 2002 er blitt forstått slik at renteplikt kan forankres ikke bare i lov, avtale eller sedvane, men også i annen ulovfestet rett. Avgjørelsen er fulgt opp i senere avgjørelser fra Høyesterett. I [[HR-2013-759-A - Rt-2013-484|Rt-2013-484]] avsnitt 60 avviste Høyesterett ikke at det kan tilkjennes avsavnsrente basert på rimelighetsbetraktninger. I den konkrete saken, som gjaldt voldsoffererstatning, var det imidlertid ikke grunnlag for avsavnsrente utover ordningens maksbeløp på et slikt grunnlag. I [[HR-2010-1104-A - Rt-2010-816|Rt-2010-816]] ble et kraftselskap som skulle ha tilbakebetalt konsesjonsavgift for kraft fra kommunen, tilkjent avsavnsrente. I avsnitt 77 uttalte førstvoterende at en slik avsavnsrente «inneber at vinsten ved pengane tilkjem den som eigentleg skulle hatt pengane, om fastsetjinga alt hadde skjedd i 1986». Borgarting lagmannsretts dom av 15. januar 2007 (LB-2006-50459) bygger på lignende betraktninger. I den saken ble en bortfester tilkjent rentekompensasjon for den perioden det hadde tatt å fastsette ny festeavgift, til tross for at festeren ikke hadde opptrådt klanderverdig. Erik Monsen antar i sin artikkel «Noen betraktninger om renter på ulovfestet grunnlag i norsk rett», Tidsskrift for rettsvitenskap, 2013, side 475 flg., at det «eksisterer en ulovfestet regel om renteplikt i den utstrekning som finnes rimelig», se side 476, utviklet nærmere i artikkelens punkt 5.
 Side:25
@@ Linje 421: / Linje 421: @@
 Lagmannsretten er kommet til at DNB plikter å kompensere for avsavnstapet også på dette grunnlaget. DNB har gjennom å yte en mangelfull forvaltning kunnet disponere en større del av andelseiernes innskudd i fondet enn det selskapet hadde rett til. Dette har tilført DNB en likviditetsfordel som det er rimelig at selskapet betaler en kompensasjon for. DNB hadde i lang tid vært klar over at aktiviteten ble vurdert som lav. Det daværende Kredittilsynet (nå Finanstilsynet) hadde i brev 28. august 2007 gitt uttrykk for at fond med så vidt lav tracking error som fondene saken gjelder, framsto «mer som et indeksforvaltet fond enn et aktivt forvaltet fond» og at den faste forvaltningsprovisjonen på opp til den gangen 2 % som «svært høy og forvaltningen som lite gunstig for kunder». Som nevnt foran, kom det i 2013 reaksjoner internt, fra konsernrevisjonen og Risk committee. Lagmannsretten legger i denne sammenheng ikke avgjørende vekt på at Finanstilsynet ikke tok tak i forholdet mellom aktivitet og honorar i 2010. Selskapet var under enhver omstendighet klar over at prisen framsto som høy i relasjon til innsatsen. Alt i alt har DNB urettmessig disponert over svært store beløp – et tresifret antall millioner – over en 5-årsperiode. Etter en samlet vurdering er det lite rimelig om selskapet skulle kunne gjøre det på andelseiernes bekostning uten å yte noen form for kompensasjon. Andelseierne bør stilles som om prisavslaget hadde vært disponibelt da retten til prisavslag oppsto, og dette oppnås ved at de gis avsavnskompensasjon.
-Når det ikke er holdepunkter for annet settes erstatningen til bankrente på vanlig innskuddskonto, se blant annet Rt-2002-71. I denne saken er det imidlertid lite sannsynlig at andelseierne ville satt beløpet i bank dersom de hadde kunnet disponere det selv i søksmålsperioden. Honoraret ble betalt ved at selskapet trakk det av den investerte kapitalen. Den enkelte andelseieren hadde allerede besluttet å bruke bruttobeløpet til fondssparingen, og det er klart mest sannsynlig at sparebeløpet ville vært det samme selv om honoraret hadde vært lavere. Andelseierne hadde allerede betalt inn til fondet og ville fått fondets avkastning dersom DNB ikke hadde trukket beløpet ut av fondet som betaling for en mangelfull ytelse. Selv om fondet ikke ga meravkastning i søksmålsperioden, ga det like fullt avkastning i tråd med utviklingen på Oslo Børs.
+Når det ikke er holdepunkter for annet settes erstatningen til bankrente på vanlig innskuddskonto, se blant annet [[HR-2001-969-A - Rt-2002-71|Rt-2002-71]]. I denne saken er det imidlertid lite sannsynlig at andelseierne ville satt beløpet i bank dersom de hadde kunnet disponere det selv i søksmålsperioden. Honoraret ble betalt ved at selskapet trakk det av den investerte kapitalen. Den enkelte andelseieren hadde allerede besluttet å bruke bruttobeløpet til fondssparingen, og det er klart mest sannsynlig at sparebeløpet ville vært det samme selv om honoraret hadde vært lavere. Andelseierne hadde allerede betalt inn til fondet og ville fått fondets avkastning dersom DNB ikke hadde trukket beløpet ut av fondet som betaling for en mangelfull ytelse. Selv om fondet ikke ga meravkastning i søksmålsperioden, ga det like fullt avkastning i tråd med utviklingen på Oslo Børs.
 Lagmannsretten er etter dette kommet til at DNB plikter å betale hvert gruppemedlem et beløp tilsvarende den avkastningen han eller hun har tapt i perioden 1. januar 2010 til 31. desember 2014 ved urettmessig belastning av et beløp tilsvarende prisavslaget.