Rt-1945-2

Instans:	Høyesterett
Dato:	1945-05-14
Publisert:	Rt-1945-2
Stikkord:
Sammendrag:	Her kan du lese talene som ble holdt under gjenåpningen av Norges Høyesterett den 14. mai 1945 etter okkupasjonen, slik de var gjengitt i Norsk Retstidende. Justitiarius Paal Berg erklærte Norges Høyesterett for gjenåpnet. Også H. K. H. kronprins Olav var tilstede under den høytidlige gjenåpningen. Det samme var alle dommerne med unntak av dommer Emil Stang. Han var plassert i konsentrasjonsleir i Tyskland under krigen og var på dette tidspunktet ikke kommet hjem. En rekke andre prominente gjester var også tilstede. Møtet ble åpnet av høyesteretts justitiarius Paal Berg. Også høyesterettsadvokat Gustav Heiberg holdt tale. Det samme gjorde førstelagmann i Eidsivating, Honoratus Paul Hjelm-Hansen. Fra London talte formannen for Den norske sakførerforening, Henning Bødker.
Saksgang:
Parter:
Forfatter:
Lovhenvisninger:

Den høytidelige gjenåpning av Høyesterett etter okkupasjonens opphør, fant sted mandag formiddag den 14 mai. Kronprins Olav overvar høytideligheten. Av regjeringens medlemmer var statsrådene Torp, Støstad og Hartmann til stede. Utenfor juristenes krets var ellers biskop Berggrav, professor Seip og general Berg møtt fram sammen med høyere ledere innen hjemmefronten.

Møtet ble åpnet av høyesteretts justitiarius Paal Berg som uttalte:

Ved kgl. provisorisk anordning av 26 januar i år er det bestemt at de høyesterettsdommere som skulde ha falt for aldersgrensen etter 9 apri!, skal fortsette i sine embeter inntil videre.

Da Høyesteretts medlemmer skiltes fra hverandre den 21 desember 1940, var vi flere enn de som i dag er samlet om Høyesteretts bord. Siden da er dommerne Rivertz, Boye, Motzfeldt, Broch og Aars gått bort. Vi savner dem i dag. Vi minnes dem som gode og kjære kolleger. Vi savner også dommer Stang som har sittet som fange i konsentrasjonsleir i Tyskland og som ennå ikke er kommet heim. Hans tanker går sikkert til oss i denne stund.

Siden 21 desember 1940 har Norges Høyesterett ikke vært i virksomhet. Det er naturlig at det norske folk har krav på å få vite hvorfor Høyesterett har vært ute av funksjon i så mange år.

Vi mente det var vår plikt å fortsette med vårt arbeid også etter okkupasjonen den 9 april, så lenge det ikke ble gjort forsøk på å hindre oss i å gjøre vår gjerning fritt og i samsvar med norsk lov og rett. Men vi mente og at under det fremmedstyre som var påtvunget landet, hadde vi som landets øverste domstol til plikt å våke over at okkupasjonsmakten og dens organer ikke i strid med folkeretten satte til side og krenket norsk lov og rett.

Da den kommissariske statsråd for Justisdepartementet, Sverre Riisnæs, høsten 1940 søkte å undergrave de norske domstolers uavhengighet, fant Høyesterett at tiden var kommet for oss til å gripe inn. Den 19 november sendte Høyesterett til Justisdepartementet et brev der det heter:

Side:3

Den 14 november 1940 har Justisdepartementet utferdiget en forordning sorn gir den konstituerte statsråd myndighet blant annet til å avskjedige og oppnevne forliksmenn, stryke lagrettemenn, domsmenn, rettsvitner og skjønnsmenn av utvalgene og oppnevne andre.

Denne forordning gjelder såvel sivile saker som straffesaker. Den gir den konstituerte statsråd for Justisdepartementet adgang til å gripe inn i sammensetningen av domstolene på en måte som er i åpenbar strid med de prinsipper vår domstolsordning er bygd på.

Forordningen overskrider grensene for den myndighet en konstituert statsråd har som representant for okkupasjonsmakten etter den 4. Haag-konvensjon av 1907 med tilhørende reglement for landkrigen, særlig artikkel 43, hvoretter en okkupant skal «respektere de lover som gjelder i landet med mindre der foreligger absolutte hindringer derfor».

Forordningen faller også utenfor den fullmakt som er gitt de konstituerte statsråder ved § 3 i Reichskommissars forordning av 28 september 1940 sammenholdt med § 3 i Führers forordning av 24 april 1940, som bestemmer at den hittil gjeldende rett forblir i kraft så langt det er forenlig med okkupasjonen.

Domstolenes uavhengighet er fastslått i Grunnloven og er i samsvar med folkeretten uttrykkelig anerkjent i Reichskommissars forordning av 28 september 1940 § 5. Å opprettholde denne uavhengighet er av grunnleggende betydning for rettssikkerheten. Skulde forordningen bli gjennomtørt, vilde det få skjebnesvangre følger for rettslivet.

Som øverste representant for den dømmende makt i riket må Høyesterett henstille at departementets forordning ikke blir gjennomført.

En avskrift av dette brev ble sendt den tyske Reichskommissar. Fra ham mottok vi følgende brev av 5 desember:

«An den Präsidenten des Høyesterett.

Es kann nieht zu den Befügnissen des Høyesterett gehören, zu der Verbindlichkeit von Rechtsvorschriften, die seit dem Übergang der obersten Regierungsgewalt in Norwegen auf mich erlassen worden sind, Stellung zu nehmen. Das gilt die von mir selbst erlassenen Rechtsvorschriften in gleicher Weise wie für die Verordnungen, die von den kommissarischen Staatsräten --- --- --- erlassen werden. Die Gültigkeit dieser Vorschriften kann von Høyesterett --- --- --- nicht in Zweifel gezogen werden, da es ausschliesslich mir zusteht darüber zu entscheiden, welche Massnahmen zur Förderung der øffenlichen Ordnung und des öffenlichen Lebens in Norwegen zweckdienlich sind. Die in dem Beschluss des Høyesterett von 19. November 1940 zum Ausdruck gebrachte Rechtsauffassung geht daher von falschen Voraussetzungen aus und ist somit rechtsirrig.

Abgesehen von diesem Hinweis auf die tatsächliche Rechtslage empfielt es sich für das Høyesterett auch deshalb sich eine Stellungsnahme zu Massnahmen der Staatführung zu enthalten, weil eine

Side:4

solche Stellungsnahme, --- --- --- den Charakter einer politischen Demonstration trägt. Die Aufgabe eines Gerichts besteht jedoch nicht darin, sich in die politische Entwickelung einzuschalten.

Terboven.»

Høyesterett festet seg ved ordene «empfielt es sich» og så i dem en trusel. Bøyde vi oss for denne trusel, brøt vi vårt dommerløfte - og vi brøt med vår plikt til å dømme etter norsk lov og rett. Det svar vi hadde å gi, kunde derfor bare være ett.

Den 12 desember sendte vi dette brev til den kommissariske statsråd Riisnæs:

«Reichskommissar für die besetzen norwegischen Gebiete har den 3 desember sendt Høyesteretts justitiarius et brev som legges ved i avskrift. Brevet er mottatt den 7 desember.

Som det vil sees har Reichskommissar uttalt at hverken Høyesterett eller andre norske domstoler kan ta stilling til spørsmålet om gyldigheten av de rettsforskrifter som utferdiges av Reichskommissar eller av de kst. statsråder - da det utetukkende tilkommer Reichskommissar å avgjøre hvilke forholdsregler er tjenlige til fremme av den offentlige orden og det offentlige liv i Norge.

Vi vil framholde at domslolene etter norsk konstitusjonell rett har plikt til å prøve gyldigheten av lover og administrative forordninger. Under en militær okkupasjon må domstolene etter vår mening på samme måte under avgjørelsen av de rettsspørsmål som forelegges under en sak, kunne - i den utstrekning folkeretten hjemler det - ta stilling til den folkerettslige gyldighet av forordninger som er utstedt av okkupasjonsmaktens organer. Vi kan ikke følge det syn på domstolenes myndighet som Reichskommissars brev gir uttrykk for, uten å handle i strid med våre plikter som dommere i Norges Høyesterett.

Vi finner derfor ikke å kunne fortsette i våre embeter.

Vi forutsetter nærmere konferanse med Justisdepartementet om tidspunktet for vår fratreden.»

Da vi ikke fikk noe svar, sendte vi den 18 desember et nytt brev. Det heter her:

«I brev av 12 d. m. har undertegnede medlemmer av Høyesterett meddelt Justisdepartementet at vi ikke kan fortsette i våre embeter. Vi uttalte samtidig at vi forutsatte en konferanse med departementet om tidspunktet for vår fratreden.

Da vi ikke har fått noe svar går vi ut fra at departementet ikke finner en sådan konferanse påkrevd. Vi tillater oss derfor å meddele at vi fratrer våre embeter lørdag den 21 d. m., som etter Høyesteretts forretningsorden er rettens siste arbeidsdag før rettsferien.»

Begge brev var underskrevet av samtlige medlemmer av retten.

Den 21 desember holdt Høyesterett sitt siste møte. Siden den dag har Norges Høyesterett vært ute av funksjon.

Side:5

Fra onsdag i forrige uke er Norge atter igjen et fritt, selvstendig og uavhengig rike. Det er ikke lenger her i landet noen tysk Reichskommissar som kan gi oss ordrer. Norges Høyesterett kan atter gjøre sin gjerning i samsvar med Grunnloven og norsk lovgivning. Høyesterett tar derfor i dag opp igjen sin virksomhet.

Mer enn 5 år har Norge vært hærtatt av fremmede overfallsmenn. Det har vært en tid full av sorg og savn og med store lidelser for vårt folk. La oss også i dag minnes dem som gav sitt liv for at landet skulde få sin fridom igjen. De må aldri bli glemt. Måtte de ikke ha gitt sitt liv forgjeves.

Rettløst i eget land har det norske folket vært i disse årene. Norges grunnlov har vært satt ut av kraft. Lovløshet har vært satt i system.

Rettstanker vi trodde hadde evig gyldighet, er blitt sett på som gammelt skrap. De fundamentale grunnlovsbud som skulde trygge hver borgers rett som menneske og borger, er brutalt blitt krenket.

I alle disse lange årene har den norske rettsstaten ligget i grus. Men ulvetiden er nå over. Vi er igjen et rettssamfunn av frie borgere med våre grunnlovshjemlede menneskeretter og borgerretter. Vi har atter her i landet retten til å ytre oss fritt i tale og skrift. Atter gjelder Grunnlovens forbud mot tortur, mot vilkårlig fengsling og mot å straffe noen uten lov og dom. Atter gjelder forbudet mot å gi en lov tilbakevirkende kraft. Vi er atter et samfunn av frie menn sorn bygger på det gamle budet i Gulatingsloven: «Med lov skal land byggjast».

Det har i disse dager gått en stemningsbølge av jubel over landet. Det er naturlig nok, for vi er et fridomselskende folk. Men det norske folket har og i disse dagene synt at det kan bruke sin frihet. Det har vist en selvdisiplin som vi tror å kunne si er uten sidestykke. Vårt folk har vist at det forstår at den rette borgerfrihet er en frihet under ansvar. Den måten det norske folket i disse dagene rolig og verdig har rystet av seg fremmedveldet på, den lover godt for vår framtid.

Vi skal nå atter bygge opp vårt gamle rettssamfunn, et av de eldste i den vest-europeiske kulturkrets.

Det er en gammel rettstanke hos oss at borgerne kan søke rettsvern hos domstolene ikke bare mot rettsovergrep fra andre borgere, men også mot maktmisbruk fra dem som styrer landet.

Som Norges øverste domstol er Høyesterett lovens og rettens første vokter. Vi har ingen annen over oss enn Grunnloven og gjeldende lov. Men vi er ikke lovens herrer, vi er dens tjenere. Og vårt ansvar er dobbelt stort fordi våre dommer ikke kan prøves av noen annen myndighet. «Deligite justitiam, qui judicatis terram», sier et gammelt latinsk ord. «Elsk rettferd, I som er dommere på jorden». Måtte disse ord alltid lyse som en ildskrift for oss dommere i Høyesterett, og for alle dommere utover hele Norges land.

Da Høyesterett den 30 juni 1815, for snart 130 år siden, holdt sitt første rettsmøte, endte den ene av advokatene sin tale i retten med: «Almægtige Væsen, i hvis Hænder Fædrelandets Skjæbne

Side:6

staar, lad denne Dag stedse mindes af os! Lad Din Kraft beskytte og Din Visdom veilede de Mænd, der ere betroede det høie Kald her i Riget, at udøve Retfærdigheden, paa det at Uret maae vorde landflygtig, Ret herskende og sand Borgerfrihed boe i Landet. Det høre og bønhøre Du, o Gud».

Våre sinn er i dag fylt av den ånd som disse ordene gir uttrykk for. Måtte det bli så at «Uret maae vorde landflygtig, Ret herskende og sand Borgerfrihed boe i Landet».

Deretter uttalte høyesterettsadvokat Gustav Heiberg:

Høystærverdige herrer, Rikets øverste dommere!

Skrankens menn, advokater og statsadvokater, sakførere i det hele land har gitt meg det ærefulle oppdrag å tolke de følelser som rettspleiens tjenere er besjelet av i disse dager og i denne stund.

Høystærverdige herrer, Rikets øverste dommere - hva er det ikke for en fest igjen å kunne bruke disse ordene, som nok har en noe gammelmodig klang, men som har vært benyttet i Høyesteretts sal fra 1815 til 1940 - men som vi nå i 4 1/2 år, da uverdige har formastet seg til å iføre seg Høyesteretts kapper, omhyggelig har strøket av vår ordbok.

Når den gamle tiltaleformen igjen blir brukt når vi taler til Høyesterett, skal den minne oss om den ærbødighet vi skylder rikets høyeste domstol, ikke som før bare fordi den er vårt rettslivs øverste representant, men nå også fordi den har vist seg å være en veiviser for hvorledes det sømmer seg for norske institusjoner og norske menn å handle i farens stund, når landets rett krenkes og når dets suverenitet angripes.

Vi advokater og sakførere har så ofte vi har hatt anledning til det gitt uttrykk for hva Høyesteretts virke har betydd for rettsutviklingen i vårt land og for den tillit ikke alene vi i skranken, men det norske folk i alle lag har til dens avgjørelser. Dette faktum har betydd meget for rettslivets menn, men hvor stor betydning det har hatt for vårt land - det har først vist seg i disse årene, da Høyesterett med ett sto i den stilling, at den ikke alene kom til å representere den ene av de tre statsmakter, men landet selv, dets suverenitet.

Da ulykkene i april 1940 brøt inn over landet vårt, da de tvang Kongen og hans regjering ut av landet og spredte Stortinget for alle vinde - da viste det seg at den tredje statsmakt sto igjen og at den ble vårt nødanker i farens stund.

Og så hendte det som fyller oss som er i rettspleiens tjeneste med stolthet - nødankeret holdt. Høyesterett viste seg sitt store ansvar bevisst. Med rak rygg, med åpen panne, spontant og selvfølgelig, uten frykt og vakling tok den på seg de store oppgavene, som forelå og som måtte løses. Og det norske folk sluttet mannjevnt opp om Høyesterett som lederen i den nasjonale kampen, som dermed ble innledet.

Vårt land var okkupert, men vi var ennå i krig, landet

Side:7

vårt var ikke erobret, selv om den vepnete kampen måtte føres utenfor landets grenser. Og suverenitetens symbol her hjemme ble Kongeriket Norges Høyesterett.

Det første forsøket på å slå denne suverenitet til jorden med hjelp av norskfødte svikere ble vist tilbake under ledelse av formannen i landets øverste domstol, justitiarius Paal Berg. Quisling måtte vike for Administrasjonsrådet. Med dette som midlertidig utøver av Kongens og Stortingets funksjoner og med domstolene intakte kunde suvereniteten bevares og livet leves så lenge okkupasjonen varte.

Men tross alle forhånds løfter var det ikke okkupasjonsmaktens mening at vi skulde fortsette vårt liv som et fritt folk. Og skulde det hindres, skulde vårt land slåes helt til jorden så måtte enhver levning av de gamle statsmakter ryddes av veien. Administrasjonsrådet ble fjernet og så begynte kampen om den siste bastion, om rettsstaten. Tyskerne forsto snart at skulle den kampen føre fram måtte først og fremst Høyesterett, rettsstatens representant, erobres. Det var to veier å gå: den ene var å få endret rettens sammensetning således at menn, som var villige til å gå tyskernes erinder fikk flertall i retten - og den annen å ta fra domstolene deres grunnlovbestemte rett til selv og selvstendig å bedømme hva var gjeldende rett i vårt land. Reichskommissar gikk begge veier.

Rettens formann har i sin tale gjort rede for hvorledes disse angrep ble ført fram og hvorledes de ble parert. Resultatet ble altså at da Reichskommissar krevet at hans forordninger skulde ha lovs kraft uten adgang for domstolene til å prøve disse forord-ningers konstitusjonelle eller folkerettsligg gyldighet erklærte Høyesterett enstemmig at de vilde frafre sine stillinger. Og de fratrådte tross alle trusler.

Det lot seg ikke hindre at Høyesteretts fratreden til å begynne med voldte noen bekymring. Hvordan skulde det gå når den institusjon, som vi hadde vennet oss til å se opp til som den siste instans i kampen for det som var rett - når den ble borte?

Men det ble snart klart for alle at det annet alternativ - at Høyesteret var blitt sittende og at den som norsk domstol var blitt tvunget til å tjene tyske interesser - det vilde ha vært den største ulykken. Det ble klart for alle at den domstol herr Riisnæs etablerte isteden - det var ikke Kongeriket Norges Høyesterett - det var en tysk domstol. Nå er den feiet bort, og dens 4 1/2-årige virksomhet vil bli skåret vekk, dens avgjørelser får ingen plass blant våre rettskilder. Den virkelige Høyesterett kan uten plett og lyte ta opp sitt arbeid, der hvor den slapp i 1940. Vi som har opplevet den bølge av rettsusikkerhet og terror, som fulgte etter Høyesteretts fratreden er lykkelige over at det ikke finnes noen mulighet for å legge ansvaret derfor over på noen norsk domstol.

Det vil i all framtid tjene til uvisnelig heder for de menn, som da satt i retten, at de i desemberdagene 1940 på en nasjonalt og rettslig uangripelig måte, verdig og klart sa fra at det norske

Side:8

rettsapparat ikke med deres gode vilje skulde tillates å tjene tyske interesser.

Det er for denne holdning vi som er her, takker Høyesterett.

Jeg vet at en slik takk vil bli møtt med det svaret: Vi har gjort vår plikt, bare vår plikt og det har så uendelig mange andre gjort i denne tiden. Og det er riktig. For så vidt må Høyesterett dele æren med mange, mange andre. Gudskjelov for det. Men - en ting er at den enkelte gjør sin plikt, en helt annen ting er å vite når det skal handles, hvorledes en skal handle og å ta ansvaret for at andre handler. Det hjelper ikke at mannskapet gjør hva det kan, hvis ikke skipperen på broen eller losen ved roret vet hvor en skal styre og tar det fulle ansvar for den leden en skal følge. Kommer skuten, som var i nød, velberget fram, tross brått og skjær så er det, uten forkleinelse for mannskapet, skipperen og losen, som har reddet skuten og skal ha den første takken.

Det er først og fremst den takken vi i dag gir Høyesterett. Den viste oss veien i den nasjonale kamp. Uten prutting, uten vaklen, uten å stikke fingeren i jorden og lukte hvor vi var, sto den fast og sa: Hit, men ikke lenger. Den firte ikke en tomme da det gjaldt rettsstatens idé. Retten var en og udelelig. Gjaldt det landets ære, våre nasjonale grunnverdier var det bare ja eller nei, da var intet offer for stort. Skulde vi fortsette vår kamp til seiren var vunnet, hvor lang tid det måtte gå, hva det måtte kreve - måtte det ikke være tvil on den ting: Vår suverenitet var i behold, ennå var det norsk lov som gjaldt i Kongeriket Norge. Her står vi så steile som nordmenn kan stå.

Det er framfor noe annet for denne innsats, som fyller våre hjerter med stolthet, vi i dag hylder Høyesterett.

Som jeg sa: Høyesterett viste veien og den veien ble fulgt. Lærerne og prestene fulgte eksemplet. Fronten - hjemmefronten, herr justitiarius - ble skapt - og vi vant vår rett.

Høystærverdige herrer, Rikets øverste dommere!

Seiren er vunnet. Vårt sinn er så fullt, våre hjerter slår så varmt at alle ord blir fattige. Men vi som er her må likevel gi uttrykk for vår, og jeg våger uten å ha fullmakt dertil, å si det norske folks takknemlighet.

Takk! Og velkommen tilbake til fortsatt arbeid for sannhet og rett!

Lagmann Hjelm-Hansen holdt så følgende tale:

Norges Høyesterett, herr justitiarius!

På vegne av lagmannsrettene og dommerne ved herreds- og byrettene har jeg den ære på denne dag å uttrykke vår glede og stolthet over at landets øverste domstol igjen har inntatt sin forfatningsmessige plass og gjenopptatt sin normale virhsomhet etter en mer enn 4-årig avbrytelse i en skjebnetung tid.

Det er ikke nødvendig for oss å understreke betydningen av Høyesteretts uavhengige og suverene stilling som statsmakt og domstol og heller ikke å dvele ved det savn og den utrygghets-

Side:9

følelse som det nå avsluttede interregnum har medført for rettshåndhevelsen i landet vårt.

Høyesteretts holdning i 1940, dens resolutte inngrep ved proklamasjonen av 15 april da et midlertidig norsk landsstyre ble opprettet, og den historiske handling den 21 desember da Høyesteretts medlernmel fastholdt sin motstand mot okkupasjonsmakten og samlet nedla sine embeter som protest mot overgrep utenfra og innenfra - vil for alltid erindres av den norske juriststand. Den har kastet øket glans over rikets høyeste domstol og gitt nasjonen øket tilit til at rettens idé vil seire over makten i dette land.

Ved denne Høyesteretts standhaftige holdning ble rettsstaten manifestert og hevdet, og her forelå den første effektive motstandsytring fra landets sivile organer. Det går tråder fra den til det vi opplever i disse dager. Og har vi ikke visst det før, så vet vi nå at Høyesterett fikk stort og høvelig følge på den vei som ble stukket ut og fulgt.

Derfor er det vi representanter for de øvrige domstoler er kommet hit i dag
for å hilse og hylde Høyesterett,
for å bevitne Høyesterett vår høyaktelse og takknemlighet.

Vi retter denne hyldest til hver enkelt av de høye dommere ved rettens høyt fortjente justitiarius.

I radio fra London uttalte høyesterettsadvokat Henning Bødtker:

I dag er Norges Høyesterett igjen trådt sammen etter lange og mørke år, og landets jurister har brakt Høyesterett sin hyldest og sin takk.

Når justitiarius Paal Berg i dag atter kunde sammenkalle Høyesterett og erklære retten satt for første gang i et frigjort Norge, da er det den største dag i Høyesteretts historie. Høytidsstunden var nok stor da Høyesterett for første gang ble satt fot 130 år siden, men dagen i dag er ennå større, for Høyesterett har nå seiret i den største kamp for retten i hele landets historie.

Ikke bare vi jurister, men hver eneste nordmann utenfor landets grenser, som av forskjellige grunner ikke har kunnet være hjemme og derfor ikke har hatt den lykke å oppleve frigjøringen hjemme, og ikke har kunnet møte i Høyesterett i dag, også vi vil bringe Høyesterett vår varmeste hyldest og vår varmeste takk.

Norges Høyesterett har alltid hatt en grunnmuret plass i vårt samfunn. Den har stått hevet høyt over dagens strid som øverste vokter av vår rett. Etter 1940 står Høyesterett ennå mer lysende for oss, for det var Høyesterett som gikk foran i den harde kamp for å verge vår rett og med den hele vår kultur.

I Norge har vi alltid tatt det som en selvfølge at borgerne var vernet av retten og trygget av domstolene. Vi tenkte aldri til bunns over hva det virkelig betyr å leve i en rettsstat. Nå vet vi det, og vi vet hva vi skylder de menn som gikk i brodden. Høyesterett tok kampen opp mot den brutale overmakt. Høyesterett tendte den

Side:10

fakkel som viste veien vi måtte gå hvis vi skulde komme gjennom kampen som et fritt folk, og som som et folk som på frihetens dag kunde møte seg selv uten skam. Og som et slektledd som kunde slå til ansvar for de kommende slekter i landet.

Det norske folk har alltid vært et folk med våken, levende rettsbevisthet, men mer enn noen gang før forstår vi nå hvor dyrebar vår rettsarv er. Vår rett er blitt mer umistelig enn noen gang før. Den er blitt hellig for oss. Vi vet at rett er noe annet enn skrevne ord hvis bokstav forandres fra tid til annen. Retten er levende. Den skifter med tidene og den skapes ofte i kamp, men i all rett er det en kjerne som er evig og uforanderlig: retten til liv, retten til frihet, retten til ære, retten til å tenke og tale fritt. Og frihet for fengsel og straff uten lovmål og dom. Det var om disse evige verdier kampen sto.

I all rett må det være et moment av makt, det må stå makt bak for å hevde retten, men makten selv kan aldri bli rett. Den rå makt blir aldri rett selv om den iklæs et rettsbuds ytre form. Det har vi lært å forstå.

Makten kan ikke drepe retten, like så lite som mørket kan drepe lyset. Retten kan forjages en tid av den rå makt, men den lever videre og den seirer til slutt. Norges Høyesterett stod på sin post da det gjaldt som verst. Den verget vår rett, den ga ikke kjøp. den så det som sin hellige plikt å stå fast på rettens grunn mot makten og overmakten. Det var den samme ånd som besjelet Høyesterett, som den vi finner igjen i Sokrates' udødelige ord: «Jeg vil heller stå på rettens grunn med fare for mitt liv enn begå en urett av frykt for fengsel eller død.» Det var denne ånd som behersket Norges Høyesterett i alvorets stund. Det var i denne ånd Norges Høyesterett viste det norske folk den videre vei i kampen. Og det var dette vi nordmenn utenfor landets grenser vil takke Høyesterett for i dag. Det norske folk står i evig takknemlighetsgjeld til sin Høyesterett. Den er blitt mer enn en domstol. Mer enn en konstitusjonell institusjon. Høyesterett er blitt et symbol for oss, et symbol på vår norske rett.

Kampen ble hard og mange falt. I dyp ærbødighet minnes vi de høyesterettsdommere som ikke fikk oppleve denne lykkens dag. Og i dyp sorg minnes vi de mange av skrankens menn som ofret sitt liv i kampen. Det er mange som falt og det var dyre liv, men de døde for en hellig sak, og deres minne skal alltid mane oss til fortsatt kamp i rettens tjeneste.

Så kan vi atter begynne vårt arbeid for lov og rett i et fritt Norge. Og vi går til vår gjerning med de samme ord som lød da Høyesterett for første gang ble satt for 130 år siden:

«Hell over fedrelandet».