Rt-1962-964

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1962-10-19
Publisert:	Rt-1962-964
Stikkord:	(Wegnerdommen), Immaterialrett, Opphavsrett, Åndsverk, Markedsrett, Utilbørlig konkurranse, God forretningsskikk
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om opphavsrett til sybord. Spørsmålet var om Alfred Sands Møbelfabrikks produksjon av sybordet «Bjørg» var i strid med arkitekt Wegners opphavsrett. Det var også spørsmål om erstatning for å ha opptrådt i strid med «generalklausulen» i Konkurranseloven (1922) § 1 om utilbørlig konkurranse. Høyesteretts flertall (4) kom til at Wegners kombinerte sofa- og sybord var et åndsverk i lovens forstand, men at møbelfabrikkens sybord («Bjørg») ikke var en ulovlig etterligning. Videre at møbelfabrikken ikke hadde opptrådt i strid med «generalklausulen» om utilbørlig konkurranse. Høyesteretts mindretall (1) mente sybordet «Bjørg» var en ulovlig etterligning. Dissens: 4-1
Saksgang:	Flekkefjord byrett 01.03.1958 - Agder lagmannsrett 19.03.1960 - Høyesterett HR-1962-127, L.nr. 127/1962
Parter:	1. Hans J. Wegner, 2. Andr. Tuck (høyesterettsadvokat Harald Knutzon) mot Alfred Sands Møbelfabrik (overrettssakfører Ragnar Horn - til prøve)
Forfatter:	Nygaard, Leivestad, Bendiksby, Berger, Dissens: Thrap
Lovhenvisninger:	Konkurranseloven (1922) §1, Åndsverkloven (1930) §1, §2, §22

Dommer Nygaard: Arkitekt Hans J. Wegner, København, tegnet i 1950 et kombinert sofa- og sybord. Retten til å produsere dette bordet ble overdradd til møbelfabrikant Andreas Tuck i Odense. I 1953 ble Wegner oppmerksom på at Alfred Sands Møbelfabrikk i Flekkefjord hadde produsert og brakt i handelen sybord av typen «Bjørg», som etter Wegners mening var «en nærgående kopi» av det bordet som han hadde tegnet.

Wegner og Tuck anla i 1957 søksmål mot Alfred Sands Møbelfabrikk ved Flekkefjord byrett. Det ble gjort gjeldende at fremstillingen og salget av sybordet «Bjørg» var i strid med Wegners opphavsrett. Subsidiært ble det krevet erstatning på det grunnlag at møbelfabrikken hadde opptrådt i strid med «generalklausulen» i §1 i loven om utilbørlig konkurranse av 7. juli 1922.

Flekkefjord byrett avsa 1. mars 1958 dom med følgende domsslutning:

«1. Alfr. Sands Møbelfabrikk kjennes uberettiget til fremstilling og salg av sybordet «Bjørg».

2. Lageret av dette sybord inndras og tilintetgjøres, også for så vidt angår eksemplarer som befinner seg på hender, hvorfra deres videre utbredelse tilsiktes.

3. Alfred Sands Møbelfabrikk dømmes til å betale til arkitekt Hans J. Vegner og møbelfabrikant Andreas Tuck kr. 45 000 14 dager etter forkynnelsen.

4. Saksomkostninger blir ikke ilagt.»

Alfred Sands Møbelfabrikk påanket denne dommen til Agder lagmannsrett. Wegner og Tuck erklærte motanke for så vidt angikk størrelsen av det beløp som de var tilkjent i dommen. Ved lagmannsrettens dom av 19. mars 1960 ble møbelfabrikken

Side:965

frifunnet, mens saksomkostninger ikke ble tilkjent. Lagmannsrettens dommere var enige om resultatet, men det var på ett punkt uenighet om begrunnelsen. Flertallet - rettens formann og en lagdommer - fant at Wegners bord var et åndsverk etter loven om åndsverker av 6. juni 1930. Mindretallet var derimot av den mening at det her ikke dreiet seg om noe åndsverk i lovens forstand. I lagmannsretten var det imidlertid enighet om at sybordet «Bjørg» ikke var noen rettsstridig etterligning av Wegners bord, og om at heller ikke vilkårene for erstatning forelå etter loven om utilbørlig konkurranse.

Wegner og Tuck har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det heter i ankeerklæringen bl.a.:

«Lagmannsrettens flertall har riktig fastslått at et åndsverk må vurderes som et hele. Når det gjelder spørsmålet om etterligning, har lagmannsretten imidlertid gått imot sitt eget utgangspunkt, fliset opp beskyttelsesområdet og vurdert forskjellige trekk eller funksjoner ved åndsverket i relasjon til loven. De ankende parter mener at er det først fastslått at det foreligger et åndsverk, er dette verk beskyttet mot en slik etterligning som her foreligger, og at lagmannsretten for så vidt både når det gjelder rettsanvendelse og bevisbedømmelse har tatt feil. De ankende parter mener videre at motpartens handlemåte var rettsstridig og at et erstatningskrav også har hjemmel i lov om utilbørlig konkurranse.»

Videre er det i ankeerklæringen fremholdt at det resultat som lagmannsretten er kommet til vil føre til fullstendig kaos, idet enhver beskyttelse for brukskunstnere og designere vil bli illusorisk. Da produksjonen av sybordet «Bjørg» ble stanset etter byrettens dom, slik at bord av denne typen nå ikke lenger er til salgs på møbelfabrikkens hånd, har de ankende parter ikke opprettholdt påstanden om at lageret av dette bordet skal inndras og ødelegges.

De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«1. Agder lagmannsretts dom oppheves, og Flekkefjord byretts dom post 1 stadfestes.

2. Alfred Sands Møbelfabrikk dømmes til å betale til arkitekt Hans J. Wegner den nettogevinst tilvirkning og salg av sybordet «Bjørg» har innbrakt, samt erstatning - alt etter rettens skjønn.

3. Alfred Sands Møbelfabrikk dømmes til å betale til møbelfabrikant Andreas Tuck erstatning etter rettens skjønn.

4. Alfred Sands Møbelfabrikk dømmes til å betale saksomkostninger til arkitekt Hans J. Wegner og møbelfabrikant Andreas Tuck for alle retter.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Både Wegners bord og sybordet «Bjørg» har vært forevist også for Høyesterett.

Det er fremlagt en rekke nye dokumenter. Blant disse finner jeg grunn til å nevne et responsum av 24. mai 1961 fra Landsforeningen Dansk Kunsthaandværk, Retsudvalget. Det heter i dette responsum bl.a.:

«Sybordet «Bjørg» fremtræder alene som en grovere og mere robust efterligning af Wegners bord. Men den omstændighed, at eftergørelsen foretages med mindre sans for proportionering og i en grovere og billigere udførelse, således at

Side:966

det ikke er en tro kopi i alle enkeltheder, kan imidlertid ikke - efter Retsudvalgets opfattelse - bevirke, at der hermed er skabt et nyt og selvstændigt værk, hvilket er lovens eneste forudsætning for, at det produkt, der er baseret på et originalt forbillede, i ophavretlig henseende kan klare frisag over for de rettigheder, som i loven om åndsværker er sikret den originale kunstner. - Ud fra dette synspunkt må Retsudvalget anse sybordet «Bjørg» for at være en uselvstændig og uretmæssig eftergørelse af Wegners originale sy- og sofabord.»

Det er også fremlagt en erklæring av 19. april 1961 fra rektor Åke Stavenow, Stockholm. For øvrig anser jeg det ikke nødvendig å gjøre nærmere rede for de nye dokumenter.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett. Her ble det gitt forklaringer av parten Rolf Sand og av 14 vitner. Saken står for Høyesterett i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.

Alfred Sands Møbelfabrikk har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom må bli stadfestet og om at møbelfabrikken må bli tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og kan også i det vesentlige tiltre den begrunnelsen som er gitt av lagmannsrettens flertall. Jeg finner imidlertid å burde gjøre en del tilleggsbemerkninger.

Partene er også for Høyesterett enige om at norsk - og ikke dansk - rett skal legges til grunn ved avgjørelsen i denne saken. Videre er det enighet om at man må bygge på reglene i loven om åndsverker av 6. juni 1930, og ikke på reglene i den nå gjeldende lov om opphavsrett til åndsverk m.v. av 12. mai 1961.

Etter §2 punkt 8 i loven av 1930 er «kunsthåndverk og kunstindustri, såvel forbilleder som selve verket» nevnt som eksempler på verker som går inn under loven. Når et slikt verk oppnår det rettsvern som denne loven gir, er det fordi det dreier seg om en frembringelse på det kunstneriske område. Om opphavsmannen på annen måte kan få rettsvern for sitt verk - f. eks. etter patent- eller mønsterlovgivningen - er et helt annet forhold som ikke er regulert i åndsverksloven.

Jeg finner også grunn til å peke på at en opphavsmann etter vår lov ikke alltid får eneretten til alle sider av sitt verk. Opphavsretten rekker «så langt at den omfatter resultatene av nyskapningen», slik som det er uttrykt på side 21 i motivene til det lovutkast som ligger til grunn for loven av 1930. For så vidt angår kunsthåndverk og kunstindustri, må dette etter min mening føre til at den som frembringer et slikt verk, ikke får opphavsrett når det gjelder rent tekniske eller bruksmessige sider av verket. På disse områder får ikke opphavsmannen særrettigheter som utelukker andre.

Når jeg da på denne bakgrunn skal ta standpunkt til om Wegners bord er et åndsverk i lovens forstand, vil jeg først understreke at selve idéen om en kombinasjon av sofabord og sybord ikke isolert sett kan få rettsvern etter åndsverksloven; så vidt

Side:967

jeg har forstått, hevdes dette heller ikke av de ankende parter. Men det samme må etter min mening også gjelde idéene om den runde sykurven i peddigrør og plaseringen av denne kurven i en treramme under skuffen på bordet. Jeg finner ikke grunn til å behandle spørsmålet om det her dreiet seg om mer eller mindre kjente elementer ved møbler av denne typen. Etter min oppfatning kan nemlig en opphavsrett for Wegner ikke under noen omstendighet gå så langt, at de idéer som her er kommet til uttrykk får rettsvern etter vår åndsverkslov, således at andre av den grunn er avskåret fra å bruke de samme idéer. Slik jeg ser det, er man her utenfor det kunstneriske område. Om disse sider av verket kunne ha oppnådd rettsbeskyttelse på annen måte, f. eks. etter mønsterlovgivningen, er det ikke nødvendig for meg å drøfte i denne saken.

Spørsmålet blir så om Wegners bord av andre grunner går inn under bestemmelsene i åndsverksloven. Her finner jeg grunn til å peke på at selve den håndverksmessige eller fabrikkmessige utførelse av bordet ligger på et meget høyt plan. Men heller ikke dette får noen avgjørende betydning etter åndsverksloven. Avgjørende for vurderingen blir her om Wegner - bortsett fra den mer teknisk betonte kombinasjon av elementene - ved sin formgivning er kommet frem til et bord som etter en helhetsbedømmelse må karakteriseres som et åndsverk i lovens forstand. Således som jeg forstår loven, må det i et tilfelle som dette kreves at opphavsmannens idéer har realisert seg på en slik måte at det ved hans verk er skapt noe originalt av kunstnerisk verdi. Når det på skjønnsmessig grunnlag skal avgjøres om Wegners bord har en slik karakter, er det naturlig å legge betydelig vekt på hva de sakkyndige på brukskunstens område mener om spørsmålet. Imidlertid er det i dette tilfelle ikke enighet mellom de sakkyndige. Flere av dem har også ved sin vurdering til dels trukket inn momenter som etter min mening ikke har rettslig betydning. I likhet med lagmannsretten finner jeg ikke grunn til å referere eller kommentere alle de sakkyndige uttalelser og erklæringer som foreligger i saken. Blant de mange sakkyndige erklæringer som går ut på at det her dreier seg om et åndsverk, vil jeg bare trekke frem uttalelsene fra et av vitnene, nemlig universitetslektor, dr. philos. Arne Brenna, som er lærer i kunsthistorie ved Oslo Universitet. Når jeg gjør det, er det fordi dr. Brenna bygger på det rettslige syn som etter min mening er det riktige. Han uttalte under bevisopptaket bl.a.:

«Jeg mener at kombinasjonen i Wegners bord av sofabord og sybord ikke gir det karakter av åndsverk. Som en sammenstilling av et vanlig bord med klaffer og med plate nederst, en kurv og skuff, blir det ikke noe åndsverk. Det er en sammenstilling av kjente elementer i møbelkunsten. Selve sammenstillingen har heller ikke noe originalt ved seg. Man kan vel betrakte sammenstillingen som allemannseie.

Wegners bord er et høytstående eksempel på formgiving, av det beste som lages i moderne møbelkunst i dag. Det er rent og

Side:968

fornemt i formen. Formgivingen anser jeg å være av så høy kvalitet at jeg mener det må komme inn under åndsverksloven. Det er gjort en selvstendig innsats i pakt med den stilretning som arkitekt Wegner tilhører og er en av skaperne av. Det stikker seg ikke skarpt ut fra samtidens produksjon innenfor denne stilretning, men det representerer allikevel et selvstendig åndsverk. Stilpreget finner vi igjen hos andre, men det spiller etter min mening ikke noen rolle for om det er et åndsverk eller ikke.»

Selv om Wegner ubestridt hører til de ledende møbelkunstnere i Danmark, er jeg på grunn av uenigheten mellom de sakkyndige i tvil om hans bord fyller de krav som her må stilles. Når jeg finner avgjørelsen vanskelig, skyldes det også at Wegners formgivning bevisst er enkel i samsvar med vår tids stil. På grunnlag av det materiale som foreligger, er jeg imidlertid - i likhet med lagmannsrettens flertall - blitt stående ved at vi her har for oss et åndsverk på det kunstneriske område. Etter min mening har således Wegner i dette tilfelle gjennom sin formgivning vist originalitet og utpreget artistisk evne, slik at hans verk av den grunn må få rettsvern etter vår åndsverkslov. - Når det gjelder oppfatningen av lignende spørsmål i Danmark og Sverige, finner jeg grunn til særlig å nevne professor Gösta Ebersteins artikkel: «Om skyddet för konsthandverk och konstindustri» i Nordisk Industriellt Rättsskydd 1941 1 flg. og professor Torben Lunds artikkel om «Brugskunstens retsbeskyttelse i Danmark» (Dansk Kunsthaandværk 1957 64 flg.). Av rettsavgjørelser nevner jeg en dom av Sveriges Högsta Domstol i Nytt Juridiskt Arkiv 1958 68 flg. (Nordisk Domssamling 1958 47 flg.) og den danske Højesterets dommer i Ugeskrift for Retsvæsen 1956 237 flg. og 1961 1027 flg.; den siste dommen er også tatt inn i Nordisk Domssamling 1962 564 flg.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om sybordet «Bjørg» etter åndsverksloven er en ulovlig etterligning av Wegners bord.

Etter §1 i åndsverksloven av 1930 har opphavsmannen i kraft av sin opphavsrett bl.a. enerett til å gjengi verket i omarbeidet skikkelse, i annen størrelse eller andre materialer, overført fra en kunstnerisk form til en annen etc., men han kan ikke sette seg imot at «andre benytter hans verk på en slik måte at nye og selvstendige åndsverker opstår». Fra møbelfabrikkens side er det også for Høyesterett erkjent at sybordet «Bjørg» ikke er noe nytt og selvstendig åndsverk.

Som jeg tidligere har sagt og som også lagmannsretten fremhever, omfatter ikke Wegners opphavsrett idéene om kombinasjonen sybord-sofabord, sykurven i peddigmateriale og kurvens plasering. Dette er idéer som etter min oppfatning hvem som helst kunne bruke uten hinder av reglene i åndsverksloven. At Rolf Sand hadde fått kjennskap til disse idéer ved å se Wegners bord på utstillingen i København og ved å ha katalogen med fotografiet av dette bordet foran seg da han laget «Bjørg», kan i denne forbindelse ikke spille noen rolle. Videre må det være klart at Sand som andre måtte kunne lage sitt bord i vår tids enkle stil.

Side:969

Under disse omstendigheter måtte bordene bli så vidt like at det var en viss fare for forveksling. Men dette er etter åndsverksloven ikke tilstrekkelig til å konstatere at det foreligger en ulovlig etterligning. Jeg viser her til Ragnar Knoph: Åndsretten side 106.

Også når det gjelder spørsmålet om ulovlig etterligning etter åndsverksloven, er det for Høyesterett fremlagt en rekke sakkyndige erklæringer som dels går i den ene og dels i den annen retning. Jeg finner det ikke nødvendig å gjengi innholdet i alle disse erklæringer, fordi de i ikke liten utstrekning bygger på betraktninger som ikke er avgjørende når man her legger til grunn den rettsoppfatning som jeg mener er den riktige. Jeg har imidlertid også på dette punkt festet meg ved vitneforklaringen fra universitetslektor Arne Brenna. Det heter i hans forklaring bl.a.:

«Sands bord er utvilsomt en etterligning av den typen som Wegners bord representerer, altså av den sammenstilling som jeg mener ikke har karakteren av åndsverk. Hva formgivningen angår anser jeg det ikke som en etterligning av Wegners bord, dertil er de for forskjellige.»

Han uttaler også:

«Wegners bord er et forfinet stykke formkunst, mens Bjørg er et robust bruksmøbel, uten denne forfinelse. Wegners bord ligger på et helt annet kunstnerisk plan.»

Jeg finner grunn til særlig å fremheve at Sand hadde satt seg som mål å lage et billig og forholdsvis ordinært bruksbord - «Bjørg» har vært solgt for kr. 270 pr. bord. Han tenkte ikke på å frembringe noen nyskapning på møbelkunstens område og har heller ikke gjort det. Wegner har derimot ved sitt bord gjort en kunstnerisk innsats. Hans bord er et kvalitetsarbeid, og prisen var også vesentlig høyere - dette bordet ville antagelig i Norge ha kostet omkring 600 kroner. Når da Wegners opphavsrett - som jeg tidligere har sagt - bare omfatter selve den kunstneriske utformning av bordet, kan jeg etter dette ikke se at hans rett er blitt krenket ved fremstillingen av sybordet «Bjørg». For så vidt dreier det seg etter min mening om to forskjellige bord.

Jeg skal så til slutt behandle det subsidiære spørsmål om møbelfabrikken har opptrådt i strid med «generalklausulen» i §1 i loven om utilbørlig konkurranse. De ankende parter gjør her særlig gjeldende at sybordet «Bjørg» på alle vesentlige punkter ligner Wegners bord slik at de ville bli forvekslet. Møbelfabrikken har da - hevdes det - etter god forretningsskikk handlet utilbørlig ved å produsere og selge «Bjørg», slik at de ankende parter av den grunn ble hindret i å selge Wegners bord på det norske marked.

Etter min mening har de to bord likhetspunkter slik at det var en viss fare for forveksling. Kjøpere uten særlig kyndighet eller forståelse når det gjaldt kvalitetsarbeider på dette område kunne nok lett ta feil av bordene. Men også her legger jeg vekt på at «Bjørg» er et relativt billig bord, mens Wegners bord er et kvalitetsbord som ligger i en helt annen prisklasse. Ved fremstillingen og salget av «Bjørg» har således møbelfabrikken tatt sikte på en annen kjøperkrets enn de ankende parter må ha regnet med når

Side:970

det gjaldt Wegners bord. Sett fra møbelfabrikkens synspunkt har derfor konkurransemomentet i forhold til Wegner og Tuck ikke vært særlig fremtredende i dette tilfelle. Jeg er for øvrig enig med lagmannsretten i at det ikke var noen fare for forveksling for så vidt angikk «folk med interesse og en utviklet smak for møbler og det er blant disse arkitekt Wegners bord både etter sin utførelse og sin pris må finne sine kjøpere».

Jeg nevner også at det i saken ikke foreligger noen uttalelse om utilbørlighetsspørsmålet fra den norske møbelbransjes 10-mannsutvalg, som ifølge sine statutter skal søke «å motarbeide utilbørlig markedsføring av møbelmodeller». Som det fremgår av byrettens domsgrunner, ble det riktignok i 1954 av de ankende parter rettet en henvendelse til dette utvalget. Men resultatet ble at utvalget ikke fant å burde gi noen realitetsuttalelse, idet saken etter utvalgets mening burde prøves på grunnlag av åndsverksloven. I utvalgets beslutning heter det videre:

«10-mannsutvalget har det generelle syn at det i slike forhold bør ordnes med lisensavtaler før en produsent går i gang med å tilvirke en artikkel som kan forveksles med en original modell fra et annet land.»

Etter min mening kunne det ha vært oppfordring for møbelfabrikken til - før man gikk i gang med produksjonen av «Bjørg» - å rette henvendelse til Wegner hvis navn sto oppført i katalogen. På denne måten kunne møbelfabrikken ha fått brakt på det rene om det fra Wegners side ville bli reist innvendinger mot en slik produksjon. Men slik som forholdene lå an, finner jeg ikke på dette punkt å burde rette noen særlig bebreidelse mot møbelfabrikken. Selv om jeg også tar hensyn til den måten som Sand gikk frem på da han skaffet seg materialet for å lage «Bjørg», er jeg etter en helhetsvurdering blitt stående ved at det ikke er grunnlag for å fastslå at møbelfabrikken ved produksjonen og salget av «Bjørg» i konkurranseøyemed har opptrådt på en måte som etter god forretningsskikk er utilbørlig.

Etter dette blir det mitt resultat at møbelfabrikken må frifinnes.

Jeg finner ikke grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Da saken etter min mening har vært tvilsom, og da saken gjelder prinsipielle opphavsrettslige spørsmål som ikke tidligere har vært avgjort her i landet, bør saksomkostninger heller ikke tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Thrap: Jeg er kommet til et annet resultat.

Jeg er enig med førstvoterende i at Wegners bord er et åndsverk i lovens forstand, og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse for dette resultat. Jeg finner dog grunn til på et enkelt punkt nærmere å presisere min oppfatning.

Side:971

Ved avgjørelsen av om frembringelser av kunsthåndverk og kunstindustri nyter vern som åndsverk, kan man etter min mening ikke utelukkende se hen til den ytre form som verket har fått. Her går - som ved annen bildende kunst - innhold og form sammen på en sådan måte at de ikke godt lar seg skille fra hinannen. Det ferdige verk er den form som kunstnerens idéer har manifistert seg i. Eller sagt på en annen måte: Det som loven verner, er de idéer som kunstneren har maktet å gi en kunstnerisk form. Det er selve verket i sin totalitet som er opphavsrettens gjenstand, og i selve verket inngår etter min mening også de idéer og intensjoner som opphavsmannen har hatt, i den utstrekning han har maktet å gi dem en selvstendig kunstnerisk utformning. Det er så vidt jeg kan forstå en nyanseforskjell her mellom førstvoterendes og min oppfatning, en forskjell som bl.a. får en viss betydning ved avgjørelsen av det annet hovedspørsmål i saken: om det foreligger en ulovlig etterligning fra Sands side.

Etter min mening betegner bordet «Bjørg» en krenkelse av den enerett som Wegner har etter åndsverkslovens §1 annet ledd.

Jeg nevner først at det er på det rene at Sand - før han laget bordet «Bjørg» - hadde sett Wegners bord på utstillingen i København, og at han hadde katalogen med fotografiet «for seg» da han gjorde sin tegning. Han sier selv at han ville lage et bord «etter samme idé» som det danske. Jeg kan ikke se det annerledes enn at resultatet av Sands arbeid er blitt et bord som - selv om det ikke er en slavisk etterligning - dog har så vesentlige likhetspunkter med Wegners åndsverk, at det ikke kan karakteriseres som en selvstendig bearbeidelse av det verk som tjente som forbilde. Målene i de to bord er noe forskjellig, Sand har brukt andre og billigere materialer enn Wegner, og dimensjoneringen er ikke nøyaktig den samme. Dette har ført til at Sands bord har fått et solidere preg enn Wegners, og må antas også å ha vært en medvirkende årsak til at Sand har kunnet selge bordet «Bjørg» til en betydelig lavere pris enn den som Wegner oppnådde for sitt bord. Men trass i de forskjelligheter i detaljene som her er til stede, antar jeg at likheten mellom de to bord er så fremtredende at det foreligger en etterligning i åndsverkslovens forstand. Alle vesentlige elementer som ligger til grunn for Wegners kunstneriske utformning finner jeg igjen i Sands bord på en sådan måte at helhetsinntrykket av de to bord blir det samme.

Jeg finner støtte for denne oppfatning i de uttalelser som foreligger fra sakkyndig hold. Når det gjelder vurderingen av disse uttalelser, nevner jeg at samtlige vitner som har uttalt seg for at det ikke foreligger noen etterligning, også har gitt uttrykk for at Wegners bord ikke er noe åndsverk i lovens forstand. I og med at man forkaster dette utgangspunkt, synes det å være grunn til ikke å tillegge deres oppfatning med hensyn til etterligningsspørsmålet avgjørende betydning. I en særstilling står uttalelsen fra universitetslektor Arne Brenna, som - trass i at han betegner Wegners arbeid som et åndsverk - mener at det ikke foreligger noen etterligning. Jeg finner imidlertid ikke å kunne tillegge

Side:972

hans uttalelse den samme vekt som førstvoterende. Uttalelsen står i avgjort strid med samstemmige prov fra en rekke eksperter på brukskunstens område, ikke bare i Norge, men også i Sverige og Danmark. Jeg finner det ikke nødvendig å referere disse uttalelser, men anser det tilstrekkelig - foruten til det av førstvoterende refererte responsum fra det danske rettsutvalg - å vise til følgende uttalelse fra professor Odd Brochmann, som stort sett dekker mitt syn på etterligningsspørsmålet:

«Jeg holder også fast ved min tidligere uttalelse at sybordet «Bjørg» nødvendigvis må ha hatt Wegners bord som forbilde. Det kan være vanskelig å forklare hva man bygger en slik overbevisning på. Dimensjoneringer og tekniske løsninger kan selvsagt være de samme ved gjenstander av så markant, bruksmessig karakter, uten at det er grunn til å snakke om etterligninger. Men her dreier det seg om møbelstykkenes beslektede vesen, et vesen som er så spesielt at det ikke på noen måte kan kalles anonymt, eller henregnes til de uttrykksmidler som er tidens vanlige, og derfor kan betraktes som allemannseie. Wegners bord har en utformning som jeg helt ut må registrere som hans personlige, og som jeg finner gjentatt, kopiert, i bordet «Bjørg».»

Jeg stemmer etter dette for at post 1 i Flekkefjord byretts dom stadfestes.

De øvrige spørsmål som er reist i saken går jeg ikke inn på, da jeg etter rådslagningen går ut fra at min oppfatning med hensyn til hovedspørsmålet ikke deles av rettens flertall.

Jeg er enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Dommer Leivestad: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, dommer Nygaard, og kan i det vesentlige slutte meg til hans begrunnelse. På ett punkt ønsker jeg imidlertid å ta et forbehold.

Som førstvoterende finner jeg at Wegners bord og Sands bord «Bjørg» når det gjelder kunstnerisk form er så forskjellige at det ikke er tale om noen etterligning. For mitt vedkommende finner jeg at det er tilstrekkelig å fastlå dette, og at det ikke er grunn til å avgjøre hvorvidt Wegners bord er et åndsverk i lovens forstand.

Når jeg ønsker ikke å ta standpunkt til dette, er det fordi jeg på dette punkt ikke kan finne noen sikker veiledning i uttalelsene fra de mange sakkyndige partene har ført som vitner. En rekke av dem hevder riktignok med stor styrke at Wegners bord er et originalt åndsverk. Som påpekt av førstvoterende synes det imidlertid klart at flere av dem i sin vurdering trekker inn tekniske sider ved bordet, som nok representerer en åndsinnsats fra møbelarkitektens side, men ikke et åndsverk i den begrensede forstand som åndsverksloven bruker ordet.

På den annen side er det også en rekke sakkyndige som bestemt hevder at Wegners bord ikke er noe originalt åndsverk. Det er vakkert og stilrent, men vesentlig et typisk uttrykk for den moderne skandinaviske stil, ikke for en individuell kunstnerpersonlighet.

Side:973

Når jeg ikke uten nødvendighet ønsker å ta standpunkt til hvorvidt Wegners bord er et åndsverk, henger det sammen med de ganske vidtrekkende konsekvenser en slik avgjørelse kan få. Det som man ved åndsverksloven vil beskytte, er en kunstners originale, selvstendige innsats. For at en kunstindustriell gjenstand skal ha åndsrettslig beskyttelse, må den være individuelt preget. Er så å si det personlige individuelle avstreifet, slik at verket trer frem som en upersonlig eksponent for en bestemt stil, eller for ren saklighet, antar jeg det vanskelig kan bli tale om åndsrettslig beskyttelse. En stilart som ikke bare er opphavsmannens egen, men mer eller mindre almen, kan ikke være beskyttet og dermed monopolisert, og det for den lange tid åndsverksloven fastsetter, selv ikke om vedkommende opphavsmann i høy grad har vært med på å forme stilen. At man lager en gjenstand som muligens teknisk eller bruksmessig er noe nytt, kan heller ikke gi grunnlag for beskyttelse etter åndsverksloven, når den formmessig og kunstnerisk bare kan betraktes som et uttrykk for en stilart, ikke en individuell skapende kunstnerisk innsats.

Da anken ikke har ført frem, finner jeg at de ankende parter bør erstatte motparten sakens omkostninger for Høyesterett.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultat enig med førstvoterende, dommer Nygaard.

Dommer Berger: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver Jakob Bleskestad):

Arkitekt Hans J. Wegner, København, en i Danmark meget kjent møbelkunstner, tegnet i 1950 et sofa- og/eller sybord, som ble fremstillet hos saksøker nr. 2 Andreas Tuck, Odense, som etter avtale har produksjonsrett til bordet. Det ble første gang utstillet på «Købestevnet» i Fredericia i august 1950, og har gjennom årene siden vært utstillet i andre land, og er videre gjengitt i illustrerte arbeider og kataloger. Det har vært forhandlet på det danske marked siden 1950 og samme år ble det også markedsført i Sverige.

I 1953 tok saksøkerne opp spørsmålet om eksport av dette bord til Norge, og i denne anledning ble det foretatt visse markedsundersøkelser, hvorunder en ble oppmerksom på at saksøkte Alfred Sands Møbelfabrikk, hadde opptatt produksjon og brakt i handelen et sybord kalt «Bjørg», som saksøkerne mener er en «nærgående etterligning» av arkitekt Wegners bord.

Saksøkerne har ved stevning av 1. august 1957 reist sak mot Alfred Sands Møbelfabrikk, idet det hevdes at saksøkte ved opptagelse av fabrikasjon og salg av sybordet «Bjørg» har krenket arkitekt Wegners opphavsrett, og at saksøktes forhold er utilbørlig etter reglene om illojal konkurranse. - - -

De to bord ble forevist i retten, og det ble videre forevist et i Sverige i 1955/56 fremstillet bord, som også angis å være en etterligning av saksøkernes bord. Endelig er forevist et eldre salongbord fremstillet i saksøktes bedrift for en rekke år siden.

Arkitekt Wegners bord har en bordplate, som er 56,5 cm x 63,5, med

Side:974

2 klaffer, ganske svakt avrundet i hjørnene, klaffene 27 cm x 56,5, høyde 60 cm, med en skuff med innredning bestemt for sysaker og en rund kurv av bast opphengt i en uttrekkbar ramme, som går i spor like under skuffen. Det er videre en bordplate under kurven ca. 13,5 cm fra gulvet, 31,5 x 63,5. Bordplatene, herunder klaffene, er utført i teak, i øvrig i ek.

Det av saksøktes møbelfabrikk forarbeidede bord har en bordplate som er 50 cm x 60, med 2 klaffer, 24 cm x 60, med noe mer avrundede hjørner enn Wegners, med skuff og innredning, og en rund kurv i bast opphengt på samme måte som hos Wegner. Også dette bord har en plate under kurven, ca. 15 cm fra gulvet, 28 cm x 59. Bordet er utført i mahogny, og i teak og alm.

Arkitekt Wegners bord er i Danmark markedsført til en pris av kr. 420. Saksøktes bord selges i Norge for kr. 270, med et tillegg på kr. 17 utført i teak.

Saksøkerne har forelagt saken for Møbelbransjens 10-mannsutvalg i Norge, som ble opprettet for endel år siden, og hvis formål ifølge statuttene er å motarbeide utilbørlig markedsføring av møbelmodeller.

Utvalget bygger sin virksomhet på §1, 1. avsnitt i lov om utilbørlig konkurranse av 7. juli 1922. Utvalget som er sammensatt av 5 representanter av Møbelhandlernes Landsforbund og 5 representanter av Møbelprodusentenes Landsforening, har i møte den 22. april 1955 avgitt sådan uttalelse:

«Da 10-mannsutvalget antar at det må foreligge et fullbyrdet økonomisk konkurranseforhold for at en kan ta standpunkt til om et forretningsforhold er utilbørlig eller ikke, kan en i den foreliggende sak ikke avgi en uttalelse på et juridisk grunnlag. En vil be partene prøve saken ut fra Loven om åndsverker. 10-mannsutvalget har det generelle syn at det i slike forhold bør ordnes med lisensavtaler før en produsent går igang med å tilvirke en artikkel som kan forveksles med en original modell fra et annet land.» - - -

Retten skal bemerke:

Som kjent finnes der, som Vinding Kruse uttrykker det i sin bok Ejendomsretten, i den indre verden et stort åndelig felleseie, som alle kan utnytte og hente verdier fra. Til dette åndelige felleseie hører således de gjennom århundrer nedarvede stilformer, idéer og erfaringer som er vunnet på møbelkunstens område.

I de spesielle motiver til åndsverkslovens §2, som i punkt 8 nevner kunsthåndverk og kunstindustri, heter det side 25:

«- - - Dette betyr ikke at bare de verker beskyttes som virkelig er kunstnerisk verdifulle. Noen censur i den retning er det ikke lovgivningens sak å øve. Men vel kreves det en kunstnerisk intensjon hos opphavsmannen, og tillike et visst minimum av virkelig personlig og original nyskapning i verket.

Å trekke den grense som altså er nødvendig mellom de beskyttede «åndsverker», og andre produkter av menneskelig virksomhet, lar seg imidlertid ikke gjøre ved abstrakte regler alene. Også her er det den juridiske takt som i samarbeid med det kunstneriske skjønn må trekke grenselinjen i hvert enkelt tilfelle. Og de momenter som skjønnet hviler på kan lovgiveren ikke antyde tydeligere enn selve betegnelsen «åndsverk» angir. Ved enhver av de i utkastet oppregnede former for åndelig

Side:975

produksjon må man derfor erindre at de bare beskyttes, forsåvidt det er et virkelig åndsverk man står overfor, og kravene i så henseende er, om enn de selvsagt antar forskjellig utseende overfor de forskjellige åndsfrembringelser, i sin kjerne overalt de samme.»

Det er på det rene at de åndsverker, herunder kunsthåndverk og kunstindustri, som ifølge loven spesielt beskyttes, slik som oppregningen i §2 gir uttrykk for, hovedsakelig er hentet fra Bernkonvensjonen, som er ratifisert av Norge. Konvensjonens §12 lyder:

«Til de ulovlige gjengivelser som nærværende konvensjon gjelder hører i særdeleshet også de utillatte, indirekte tilegnelser av et litterært eller kunstnerisk arbeide, såsom bearbeidelse i bestemt øyemed, musikkarrangementer..., når disse tilegnelser bare er en gjengivelse av arbeidet i samme eller under en annen form, med forandringer, tillegg, eller strykninger, som ikke er vesentlige, og uten å fremby karakteren av et nytt åndsverk.»

Et viktig moment når en skal søke å finne frem til frembringerens eiendomsrett, antas således å kunne søkes i gjeldende rettsregler som beskriver de handlinger som innebærer en rettsstridig krenkelse av den åndelige eiendomsrett, jfr. foran. Opphavsmannen har ifølge loven enerett til å gjengi verket i omarbeidet skikkelse, i annen størrelse, eller andre materialer, overført fra en kunstnerisk form til en annen etc. (§2 annet ledd). I tredje ledd heter det at opphavsmannen ikke kan sette seg imot, at andre benytter hans verk på en slik måte at nye og selvstendige åndsverker oppstår.

Når retten ut fra foranstående grunnregler skal treffe en avgjørelse blir det første spørsmål: Er saksøkeren arkitekt Wegners arbeid å betrakte som et originalt kunstverk? Er det kunstneriske utstyr hans verk har fått kun et alminnelig felleseie, eller representerer det noe nytt og selvstendig - har det kunstnerisk individualitet?

Etter å ha besiktiget arkitekt Wegners bord under hovedforhandlingen, og etter den partsforklaring han som saksøker har gitt, hvorunder han nærrnere redegjorde for hvordan han gjennom en årrekke hadde arbeidet med problemene i forbindelse med å finne frem til en kunstnerisk og praktisk løsning av den idé som ligger bak verket, - han foreviste herunder endel skisser, utkast og tegninger som ligger til grunn for det endelige resultat - og videre under henvisning til de erklæringer som er dokumentert, og til forklaringer fra de to under hovedforhandlingen avhørte sakkyndige vitner, arkitekt Bernt Heiberg og interiørarkitekt Alf Sture, Oslo, er retten kommet til det resultat, at en her har med et originalt kunstverk å gjøre, med en løsning i forhold til tidligere frembringelser som er ny og preget av en kunstnerisk individualitet.

I denne sammenheng skal retten videre spesielt nevne følgende: Arkitekt Bernt Heiberg, overlærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole avd. møbler og interiør, president i landsforbundet for Norsk Brukskunst, oppnevnt medlem av sakkyndig råd etter åndsverkslovens avdeling brukskunst, har forklart at han er av den bestemte oppfatning av Wegners modell er å anse som et åndsverk, som har krav på rettsbeskyttelse. Bordet var på det tidspunkt en fullstendig nyskapning, en lykkelig kombinasjon sofa-sybord (med kurven), som har særlig anvendelse i boliger med mindre gulvflate. Det er løst et problem ved

Side:976

bordet, og det har fått en utformning som er et kunstverk slik alle detaljer er stemt sammen. Ved sin kunstneriske form har Wegner etter vitnets oppfatning i noen grad dannet en skole i møbelkunsten.

Interiørarkitekt Alf Sture har uttalt seg på tilsvarende måte. Wegners bord er preget av hans originale og individuelle innsats, jfr. kurven og dens plasering, som gir kombinasjonen sofa-sybord, som er helt ny. Dette i sammenheng med hele formgivningen gir grunnlag for vitnets vurdering, hvoretter bordet etter hans oppfatning er et kunstverk som er beskyttet.

Interiørarkitekt Bendt Winge, Oslo, har i erklæring, datert 23. november 1956 som er dokumentert uttalt bl.a.:

«Det sybord som er tegnet av arkitekt Wegner er et umiskjennelig åndsverk. Sybordet har et pregnant preg av denne fine møbelkunstner. Formgivningen ligger på et meget høyt plan, både i selve helhetsbildet og i formal og konstruktiv detaljbehandling. Etter mine begreper som fagmann er bordet et desidert originalt produkt.»

Det neste spørsmål blir da om saksøktes bord er en rettsstridig etterligning av Wegners. Det er på det rene at sybordet «Bjørg» ikke er et nytt og selvstendig åndsverk - hvilket for øvrig heller ikke er hevdet fra saksøktes side.

Arkitektene Heiberg og Sture uttalte at efter deres skjønn foreligger det her en ulovlig etterligning, idet ulikheten ikke utelukker mulighetene for forveksling. Det ligger ingen skapende innsats bak forandringene. Saksøktes bord, hvortil Wegners har vært forbilde, har en langt dårligere detaljering etter vitnenes skjønn, men likhetene er av en slik art, at forveksling meget lett vil finne sted. Det er et visst samspill i detaljer, som betinger at Wegners kunstneriske eiendomsrett må ansees krenket.

Interiørarkitekt Bendt Winge har herom bl.a. uttalt:

«Sybordet «Bjørg» har sitt idéinnhold bygget opp på nøiaktig samme måte som arkitekt Wegners bord. Dette forhold kan ikke betraktes som noen tilfeldig oppstått likhet - dertil er hovedtemaene altfor like og brukt for likt i den formale oppbygging...»

Retten kan idet vesentlige tiltre det her anførte, og er således kommet til det resultat at sybordet «Bjørg» er en rettsstridig etterligning av Wegners bord. Hovedlinjene i den formale oppbygging, hovedmønstret om en vil uttrykke det på den måten, som er avgjørende for helhetsinntrykket, er det samme, og fremtredende detaljer (herunder kurven og dens anbringelse) går igjen på en slik måte at bordene i ganske sterk grad er egnet til å forveksles. Retten finner det derfor ikke påkrevet i øvrig å gå nærmere inn på de foreliggende forskjellige trekk som saksøkte har påberopt, som antas å være av uvesentlig betydning.

Etter det resultat retten således er kommet til vil saksøkernes påstand punkt 1 og 2 bli tatt til følge, jfr. åndsverkslovens §22 første ledd. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Knut Løken og Kaare Westad og sorenskriver Hall. Langeland):

Lagmannsretten som er kommet til et annet resultat enn byretten, skal bemerke:

Side:977

Wegners bord er et rektangulært salong-sofa/sybord med underplate, sideklaffer, skuff og under den en stor rund peddigkurv løst opphengt i en treramme i kort avstand fra skuffen. De enkelte elementer, som dette møbel er oppbygget av, er enkeltvis og samlet kjent fra tidligere tiders møbelproduksjon. I eldre tids møbler ble istedenfor kurven benyttet en tøypose som samstemte med tidens møbelstil og passet inn i datidens stueinteriør. Da Wegners bord ble tegnet i 1950 var kurven for lengst flyttet inn også i stuen. Og det forelå iallfall en svensk litteratur om hjeminnredning fra 1942, professor Hans Raben: «Moderna Hemmet» og 1949 «Stora Hjälpredan» «oppskrift» på sybord med løstagbar eller utdragbar kurv for syarbeider. Wegners bord inneholder i den forstand ikke noe nytt, hva så vidt skjønnes heller ikke blir påberopt av ankemotpartene.

Derimot blir det fra ankemotpartenes side fremholdt at arkitekt Wegner har tatt et kjent forhold opp til en ny formal løsning. Han har fra de eldre høye småbord med den kjente innredning kommet frem til et lavt bord med en annen og større anvendelse, nemlig som sofabord, enn de eldre bord hadde. Han har tegnet en kurv i et vakkert mønster og med anvendelse av velkjent teknikk. Og han har anvendt det hele for å tjene et bestemt formål i en form som tilsikter en bestemt estetisk virkning. Ankemotpartene mener at den oppgave arkitekt Wegner har satt seg, med kunstnerisk hensikt og i et enkelt formsprog å skape et moderne sofa- og sybord med estetisk virkning, har han også løst ved å skape et sofa-sybord som er helt selvstendig i forhold til eldre stilmøbler som bærer sin skapers personlige preg. Ankemotpartene fremhever sterkt at verket må bedømmes og vurderes samlet og ikke spaltet opp i innhold og form og detaljer. Det er for ankemotpartene hevdet som utvilsomt at det her foreligger et åndsverk som ikke trenger noen mønsterbeskyttelse, men har full beskyttelse etter åndsverksloven.

Lagmannsretten er enig i at arkitekt Wegners bord må vurderes som en gjenstand - en skikkelse, og at innhold og form ikke rives fra hverandre. Allikevel kan det være nyttig og ønskelig under en analyse av hva man skal vurdere å foreta en oppdeling. Lagmannsretten finner da at det ikke er noe særpreg for Wegners bord at det er brakt ned i en lav høyde i forhold til tidligere bord. Det er tilfelle med alle stuebord. Også høyden på stoler og sofaer har endret seg og bordene må følge etter. På samme måte har disponeringen av plass og bruken av møbler endret seg etter moderne tids behov og skikk for rominnredning. Herunder skjer det en alminnelig tilpasning av det funksjonelle idéinnhold i gamle møbler til nye former, uten at det derved kan sies å være skapt noe nytt i seg selv eller som type.

Går man så over til en vurdering av Wegners bord har det, skjønt fremstillet på industriell basis, hva som kan kalles god håndverkskvalitet. Det er et bevis på dansk møbelproduksjons høye nivå og det er en eksponent for den moderne retning innen skandinaviske møbler, hvor det i Danmark har vært en bevisst utvikling som arkitekt Wegner har vært en forgrunnsskikkelse i å prege. Om arkitekt Wegners dyktighet som møbeltegner og egenskaper som brukskunstner har det for øvrig under saken ikke vært noen uenighet.

Lagmannsretten finner arkitekt Wegners bord preget av en streng, sikker og elegant formføring. Det vitner om at behov, konstruktiv

Side:978

oppbygning, materialanvendelse og form er gjennomtenkt. At bordet har estetisk verdi er ikke tvilsomt.

Allikevel er bordet i sine hovedtrekk konvensjonelt preget, og lagmannsretten kan for så vidt vise til hva som alt er uttalt foran. Etter lagmannsrettens oppfatning er man her inne på et grenseområde mellom hva som er et kunsthåndverk eller kunstindustrielt produkt og som sådant har beskyttelse etter åndsverksloven, og hva som er håndverk og industriproduksjon uten å nyte denne beskyttelse.

Ankemotpartene har fremholdt at hvis det foreligger tvil - hva ankemotpartene her mener det ikke gjør - må det trekkes en grense nedover til minstekravet for et åndsverk. Denne nedergrense hevder ankemotpartene går der hvor løsningen gir seg selv som en utelukkende teknisk funksjon, og ikke gir uttrykk for skaperens oppfatning av estetiske verdier og tilfredsstiller en skjønnhetstrang.

Lagmannsretten kan ikke slutte seg til dette utgangspunkt for vurderingen, når det gjelder å trekke grensen etter åndsverksloven mellom det ubeskyttede håndverk og industri og kunsthåndverk og kunstindustri. Etter lagmannsrettens oppfatning bør ved avgjørelsen av om et produkt beskyttes som kunsthåndverk eller kunstindustri spørsmålet heller stilles slik som professor Gösta Eberstein gjør det i et foredrag «Om skyddet för Konsthandverk och Konstindustri», trykt i Nordisk Industriellt Rättsskydd 1941 9, nemlig, om gjenstanden har det for et kunstnerisk produkt nødvendige tilskudd og således eier ikke bare en viss estetisk kvalitet i alminnelighet, men kunstnerisk individualitet.

Lagmannsretten har funnet spørsmålet meget tvilsomt etter norsk rett, når det gjelder arkitekt Wegners bord. Som nevnt finner lagmannsretten bordet konvensjonelt preget i sine hovedtrekk, og de få detaljer ved bordet som for lagmannsretten er nevnt som særpregede for arkitekt Wegners produksjon, finner lagmannsretten av liten betydning for helhetsinntrykket av bordet.

Lagmannsrettens flertall - rettens formann lagdommer Knut Løken og lagdommer Kaare Westad - har i betraktning av at også en tilstrebet enkelhet i formen er et kunstnerisk uttrykksmiddel, og at arkitekt Wegners bord gjennom den enkle og kultiverte formgivning er tilført estetisk kvalitet av høy verdi, funnet å burde slutte seg til de sakkyndige uttalelser i saken som anerkjenner arkitekt Wegners bord som et selvstendig kunstnerisk arbeid, og som et åndsverk på det kunstneriske område i den norske åndsverkslovs forstand. Flertallet viser for vurderingen av bordet som et selvstendig kunstnerisk arbeid til et responsum avgitt av Retsudvalget for Landsforeningen Dansk Kunsthåndværk, og til uttalelser og vitneforklaringer avgitt av norske arkitekter og brukskunstnere og universitetslektor i kunsthistorie cand. jur. og dr. philos. Arne Brenna både om bordets kunstneriske verdier og vurderingen av det i relasjon til den norske åndsverkslov. Å gå inn på de enkelte uttalelser og forklaringer som er avgitt i saken for og imot at arkitekt Wegners bord er et åndsverk, finner lagmannsretten ikke grunn til.

Mindretallet, sorenskriver Langeland, er på dette ene punkt uenig med flertallet og bemerker:

Avgjørelsen av hvorvidt arkitekt Wegners sybord er et åndsverk i den forstand hvori den norske åndsverkslov bruker dette uttrykk har

Side:979

voldt også meg stor tvil. Jeg kan fullt ut tiltre flertallets ros av bordet. Det er meget vakkert. Det har en utformning som på meg gir inntrykk av harmonisk arkitektonisk reisning. Men for at det i lovens forstand skulle ansees som et åndsverk mener jeg det måtte ha inneholdt et moment av nyskapende originalitet, som jeg savner.

Under saken har retten hatt anledning til å se avbildninger av en rekke av arkitekt Wegners øvrige arbeider, - arbeider som utvilsomt er åndsverk og som viser hvilken eminent kunstner herr Wegner er på sitt område. Men det sybord saken gjelder forekommer meg å komme i en annen kategori. Det fremtrer for meg som en bruksting i vår tids stil, - vel gjennomtenkt og vakkert utført, men dog innenfor det konvensjonelles ramme. Jeg vil uttrykke det slik at inntrykket av det ikke inneholder det moment av overraskelse, av at her står man overfor noe originalt og nytt, som inntrykket av mange av herr Wegners øvrige arbeider gir betrakterne, og som jeg mener er et kriterium når man skal avgjøre om et produkt er et åndsverk i norsk lovs forstand. - En enkelt detalj vil jeg dog nevne, nemlig spalten mellom skuffen og kurven. Den gir etter min mening bordet et visst særpreg, men det er en helt funksjonelt betinget detalj, jfr. det som nedenfor er sagt herom, og bevirker ikke at jeg kan slutte meg til flertallet ved avgjørelsen av spørsmålet om verket i henhold til den norske åndsverkslov nyter beskyttelse som åndsverk.

Lagmannsretten går så over til å behandle spørsmålet om den ankende parts sybord «Bjørg» er en rettsstridig etterligning av arkitekt Wegners bord.

Av det som foran er sagt fremgår, at lagmannsretten ikke finner at kombinasjonen sofabord og sybord er en kunstnerisk nyskapning i arkitekt Wegners bord som nyter beskyttelse etter loven om åndsverker. På samme måte finner heller ikke lagmannsretten at idéen med plaseringen av en kurv, i arkitekt Wegners bord en kurv av peddigmateriale, er noen kunstnerisk nyskapning som åndsverksloven beskytter.

Ut fra denne oppfatning og på bakgrunn av hva som før er nevnt om at lagmannsretten vurderer Wegners bord som konvensjonelt preget i sine hovedtrekk, kan ikke lagmannsretten finne at den ankende parts sybord «Bjørg» er noen etterligning av arkitekt Wegners bord som krenker den beskyttelse som også lagmannsretten er kommet til at dette bord har etter åndsverksloven.

Det er for lagmannsretten som for byretten på det rene at en av innehaverne av den ankende part, Alfred Sands Møbelfabrikk, Rolf Sand, fikk idéen til fremstillingen av sybordet «Bjørg» ved å se Wegners bord utstillet på en utstilling i Forum i København i tiden 29. februar til 9. mars 1952, og at han hadde med seg fra utstillingen dens katalog. På side 33 i katalogen er arkitekt Wegners bord avbildet med skuff og kurv delvis uttrukket og med en armstol foran, uten angivelse av noen dimensioner.

Lagmannsretten finner etter bevisførselen å måtte legge til grunn at Rolf Sand med det bord han har utformet for den ankende part har hatt til hensikt å fremstille et bord av samme type som Wegners bord, og ikke har tilsiktet å etterligne bordet. Den likhet som herunder er inntrådt skyldes at begge bord bygger på den samme idé for et kombinasjonsmøbel, og at også Sands bord er konvensjonelt preget, om enn det

Side:980

er utformet etter en annen og ikke så kultivert smak som Wegners bord. Det er herunder ikke oppstått noe nytt, selvstendig åndsverk, hva som heller ikke er hevdet.

Rolf Sands kjennskap til de eldre typer av kombinasjonsmøbler behøver ikke å ligge til grunn for utformningen av hans bord. Bruken av den benyttede kombinasjon blir ikke rettsstridig fordi om denne del av det åndelige felleseie på møblenes område er formidlet til Rolf Sand gjennom Wegners bord.

Lagmannsretten finner byrettens gjengivelse av målene for de to bord noe ufullstendig og i et punkt uriktig, og inntar for fullstendighets skyld målene her.

Arkitekt Wegners bord er utslått 118 cm langt, hvorav selve bordplaten er 64 cm, og hver av klaffene 27 cm. Bordplaten og klaffenes bredde er 57 cm. Bordplatens tykkelse er 1,2 cm, sargens høyde 14,1 cm. Underplaten er 63,5 cm x 31,5 cm i ca. 13,5 cm's høyde over gulvet. De avrundede bens største diameter er 3,5 cm, smalnende til 2,5 cm.

Sybordet «Bjørg» er utslått 108 cm langt, hvorav selve bordplaten er 60 cm, og hver av klaffene 24 cm. Bordplaten og klaffenes bredde er 50 cm og bordplatens tykkelse 1,9 cm. Sargens høyde på kortsidene er 17 cm. Da trerammen med kurv kan tas ut til 2 sider tilsvarer sargen på bordets bakside skuffens underkant i fronten. Underplaten er 29 x 28 cm i ca. 15 cm's høyde over gulvet. De firkantet formede hen med avrundede hjørner har en største bredde på 4,2 cm og smalner ned til 3,8 cm.

Til fremstillingen av sybordet «Bjørg» er benyttet andre og billigere materialer enn i Wegners bord, hva som i og for seg ikke er avgjørende. Men delvis på grunn av materialvalget er det i sybordet «Bjørg» benyttet grovere dimensjoner enn i Wegners bord og utførelsen er i sin helhet også grovere. Dette er ganske avgjørende for det inntrykk bordet gir og for den estetiske virkning. Hertil kommer at linjeføringen og utførelsen av sammenføyningene i sybordet «Bjørg» er en annen enn i Wegners bord. Av det for arkitekt Wegners særpregede finner lagmannsretten intet igjen i sybordet «Bjørg».

Det eneste som i denne forbindelse kan fremby tvil er den åpne spalte i fronten mellom skuffens underkant og trerammen, som kurven er opphengt i. Denne må etter det synsmessige inntrykk sies å være et fremtredende trekk ved begge bord. Her er imidlertid forholdet det, som ankemotpartene har uttrykt slik under sin opptrekning av nedergrensen for hva som er et kunsthåndverk eller et kunstindustrielt produkt, at løsningen gir seg selv som en utelukkende teknisk funksjon, nemlig den å gi plass til kurvens øvre sammenføyning under uttrekningen av den treramme som den hviler på og i sybordet «Bjørg»s tilfelle også er festet til. Lagmannsretten tillegger derfor denne detalj ikke noen avgjørende vekt. Det samme gjelder en utsveifing i begge bords trerammer, som under saken har vært trukket frem som en påfallende likhet mellom bordene. Her har det fra den ankende parts side på tilfredsstillende måte blitt gjort rede for hvordan materialanvendelsen også i hans bord uavhengig av den forskjellige fremgangsmåte for sammenføyningen av treet i rammen, tilsier en utsveifing. Den bevisste form for utsveifingen i Wegners bord er ikke benyttet i sybordet «Bjørg».

Etter dette finner lagmannsretten at det grunnlag fremstillingen av

Side:981

sybordet «Bjørg» hviler på er fritt i relasjon til åndsverkbeskyttelsen av arkitekt Wegners bord.

For lagmannsretten blir det nødvendig også å drøfte ankemotpartenes subsidiære krav om erstatning fordi, som det hevdes, den ankende part har overtrådt lov om utilbørlig konkurranse av 7. juli 1922 nr. 11 §1, 1. ledd. Kravet er begrunnet med at partenes bord er så like at de vil bli forvekslet av publikum. Om likheten vises til hva som er sagt foran. Noen forvekslingsmulighet finner lagmannsretten ikke til stede hos folk med interesse og en utviklet smak for møbler, og det er blant disse arkitekt Wegners bord både etter sin utførelse og sin pris må finne sine kjøpere. Lagmannsretten står uforstående overfor at en sakkyndig interiørarkitekt har uttalt at det da han flyktig så sybordet «Bjørg» i et utstillingsvindu, slo ham at der står arkitekt Wegners bord. I alle tilfelle vil en kjøper av et bord komme til å se bedre på det enn som så. Lagmannsretten finner ikke at man ut fra likheter i utformning og utførelse i arkitekt Wegners bord og sybordet «Bjørg», kan karakterisere markedsføringen av det siste som utilbørlig etter god forretningsskikk. Den ankende parts øvrige anførsler i denne forbindelse behøver ikke drøftes.

Lagmannsretten er etter dette enstemmig kommet til at Alfred Sands Møbelfabrikk må frifinnes. Hvor intet annet er sagt er også begrunnelsen enstemmig.