Rt-1962-964: Forskjell mellom sideversjoner

Utilbørlig konkurranse

L.nr. 127/1962

1. Hans J. Wegner, 2. Andr. Tuck (høyesterettsadvokat Harald Knutzon) mot Alfred Sands Møbelfabrik (overrettssakfører Ragnar Horn - til prøve).

Nygaard, Leivestad, Bendiksby, Berger, Mindretall: Thrap

[https://lovdata.no/lov/1922-07-07-11/§1 Konkurranseloven (1922) §1], [https://lovdata.no/lov/1930-06-06-17/§2  Åndsverkloven (1930) §2], [https://lovdata.no/lov/1906-06-19-17/§2 LOV-1906-06-19-17-§2], [https://lovdata.no/lov/1930-06-06-17/§1 §1], [https://lovdata.no/lov/1930-06-06-17/§22 §22], [https://lovdata.no/lov/1930-06-06-17/  Åndsverkloven (1930)], [https://lovdata.no/lov/1961-05-12-2/  Åndsverkloven (1961)]

Dommer Nygaard: Arkitekt Hans J. Wegner, København, tegnet i 1950 et kombinert sofa- og sybord. Retten til å produsere dette bordet ble overdradd til møbelfabrikant Andreas Tuck i Odense. I 1953 ble Wegner oppmerksom på at Alfred Sands Møbelfabrikk i Flekkefjord hadde produsert og brakt i handelen sybord av typen «Bjørg», som etter Wegners mening var «en nærgående kopi» av det bordet som han hadde tegnet. Wegner og Tuck anla i 1957 søksmål mot Alfred Sands Møbelfabrikk ved Flekkefjord byrett. Det ble gjort gjeldende at fremstillingen og salget av sybordet «Bjørg» var i strid med Wegners opphavsrett. Subsidiært ble det krevet erstatning på det grunnlag at møbelfabrikken hadde opptrådt i strid med «generalklausulen» i §1 i loven om utilbørlig konkurranse av 7. juli 1922. Flekkefjord byrett avsa 1. mars 1958 dom med følgende domsslutning: «1. Alfr. Sands Møbelfabrikk kjennes uberettiget til fremstilling og salg av sybordet «Bjørg». 2 Lageret av dette sybord inndras og tilintetgjøres, også for så vidt angår eksemplarer som befinner seg på hender, hvorfra deres videre utbredelse tilsiktes. 3. Alfred Sands Møbelfabrikk dømmes til å betale til arkitekt Hans J. Vegner og møbelfabrikant Andreas Tuck kr. 45 000 14 dager etter forkynnelsen. 4. Saksomkostninger blir ikke ilagt.»  

Wegner og Tuck har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det heter i ankeerklæringen bl.a.: «Lagmannsrettens flertall har riktig fastslått at et åndsverk må vurderes som et hele. Når det gjelder spørsmålet om etterligning, har lagmannsretten imidlertid gått imot sitt eget utgangspunkt, fliset opp beskyttelsesområdet og vurdert forskjellige trekk eller funksjoner ved åndsverket i relasjon til loven. De ankende parter mener at er det først fastslått at det foreligger et åndsverk, er dette verk beskyttet mot en slik etterligning som her foreligger, og at lagmannsretten for så vidt både når det gjelder rettsanvendelse og bevisbedømmelse har tatt feil. De ankende parter mener videre at motpartens handlemåte var rettsstridig og at et erstatningskrav også har hjemmel i lov om utilbørlig konkurranse.» Videre er det i ankeerklæringen fremholdt at det resultat som lagmannsretten er kommet til vil føre til fullstendig kaos, idet enhver beskyttelse for brukskunstnere og designere vil bli illusorisk. Da produksjonen av sybordet «Bjørg» ble stanset etter byrettens dom, slik at bord av denne typen nå ikke lenger er til salgs på møbelfabrikkens hånd, har de ankende parter ikke opprettholdt påstanden om at lageret av dette bordet skal inndras og ødelegges. De ankende parter har nedlagt denne påstand: «1. Agder lagmannsretts dom oppheves, og Flekkefjord byretts dom post 1 stadfestes. 2. Alfred Sands Møbelfabrikk dømmes til å betale til arkitekt Hans J. Wegner den nettogevinst tilvirkning og salg av sybordet «Bjørg» har innbrakt, samt erstatning - alt etter rettens skjønn. 3. Alfred Sands Møbelfabrikk dømmes til å betale til møbelfabrikant Andreas Tuck erstatning etter rettens skjønn. 4 Alfred Sands Møbelfabrikk dømmes til å betale saksomkostninger til arkitekt Hans J. Wegner og møbelfabrikant Andreas Tuck for alle retter.»  

Det er fremlagt en rekke nye dokumenter. Blant disse finner jeg grunn til å nevne et responsum av 24. mai 1961 fra Landsforeningen Dansk Kunsthaandværk, Retsudvalget. Det heter i dette responsum bl.a.: «Sybordet «Bjørg» fremtræder alene som en grovere og mere robust efterligning af Wegners bord. Men den omstændighed, at eftergørelsen foretages med mindre sans for proportionering og i en grovere og billigere udførelse, således at  

det ikke er en tro kopi i alle enkeltheder, kan imidlertid ikke - efter Retsudvalgets opfattelse - bevirke, at der hermed er skabt et nyt og selvstændigt værk, hvilket er lovens eneste forudsætning for, at det produkt, der er baseret på et originalt forbillede, i ophavretlig henseende kan klare frisag over for de rettigheder, som i loven om åndsværker er sikret den originale kunstner. - Ud fra dette synspunkt må Retsudvalget anse sybordet «Bjørg» for at være en uselvstændig og uretmæssig eftergørelse af Wegners originale sy- og sofabord.» Det er også fremlagt en erklæring av 19. april 1961 fra rektor Åke Stavenow, Stockholm. For øvrig anser jeg det ikke nødvendig å gjøre nærmere rede for de nye dokumenter.  

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og kan også i det vesentlige tiltre den begrunnelsen som er gitt av lagmannsrettens flertall. Jeg finner imidlertid å burde gjøre en del tilleggsbemerkninger.  

«Jeg mener at kombinasjonen i Wegners bord av sofabord og sybord ikke gir det karakter av åndsverk. Som en sammenstilling av et vanlig bord med klaffer og med plate nederst, en kurv og skuff, blir det ikke noe åndsverk. Det er en sammenstilling av kjente elementer i møbelkunsten. Selve sammenstillingen har heller ikke noe originalt ved seg. Man kan vel betrakte sammenstillingen som allemannseie.  

Wegners bord er et høytstående eksempel på formgiving, av det beste som lages i moderne møbelkunst i dag. Det er rent og  

fornemt i formen. Formgivingen anser jeg å være av så høy kvalitet at jeg mener det må komme inn under åndsverksloven. Det er gjort en selvstendig innsats i pakt med den stilretning som arkitekt Wegner tilhører og er en av skaperne av. Det stikker seg ikke skarpt ut fra samtidens produksjon innenfor denne stilretning, men det representerer allikevel et selvstendig åndsverk. Stilpreget finner vi igjen hos andre, men det spiller etter min mening ikke noen rolle for om det er et åndsverk eller ikke.»  

Under disse omstendigheter måtte bordene bli så vidt like at det var en viss fare for forveksling. Men dette er etter åndsverksloven ikke tilstrekkelig til å konstatere at det foreligger en ulovlig etterligning. Jeg viser her til Ragnar Knoph: Åndsretten side 106.  

Også når det gjelder spørsmålet om ulovlig etterligning etter åndsverksloven, er det for Høyesterett fremlagt en rekke sakkyndige erklæringer som dels går i den ene og dels i den annen retning. Jeg finner det ikke nødvendig å gjengi innholdet i alle disse erklæringer, fordi de i ikke liten utstrekning bygger på betraktninger som ikke er avgjørende når man her legger til grunn den rettsoppfatning som jeg mener er den riktige. Jeg har imidlertid også på dette punkt festet meg ved vitneforklaringen fra universitetslektor Arne Brenna. Det heter i hans forklaring bl.a.: «Sands bord er utvilsomt en etterligning av den typen som Wegners bord representerer, altså av den sammenstilling som jeg mener ikke har karakteren av åndsverk. Hva formgivningen angår anser jeg det ikke som en etterligning av Wegners bord, dertil er de for forskjellige.» Han uttaler også: «Wegners bord er et forfinet stykke formkunst, mens Bjørg er et robust bruksmøbel, uten denne forfinelse. Wegners bord ligger på et helt annet kunstnerisk plan.»  

Jeg nevner også at det i saken ikke foreligger noen uttalelse om utilbørlighetsspørsmålet fra den norske møbelbransjes 10-mannsutvalg, som ifølge sine statutter skal søke «å motarbeide utilbørlig markedsføring av møbelmodeller». Som det fremgår av byrettens domsgrunner, ble det riktignok i 1954 av de ankende parter rettet en henvendelse til dette utvalget. Men resultatet ble at utvalget ikke fant å burde gi noen realitetsuttalelse, idet saken etter utvalgets mening burde prøves på grunnlag av åndsverksloven. I utvalgets beslutning heter det videre: «10-mannsutvalget har det generelle syn at det i slike forhold bør ordnes med lisensavtaler før en produsent går i gang med å tilvirke en artikkel som kan forveksles med en original modell fra et annet land.» Etter min mening kunne det ha vært oppfordring for møbelfabrikken til - før man gikk i gang med produksjonen av «Bjørg» - å rette henvendelse til Wegner hvis navn sto oppført i katalogen. På denne måten kunne møbelfabrikken ha fått brakt på det rene om det fra Wegners side ville bli reist innvendinger mot en slik produksjon. Men slik som forholdene lå an, finner jeg ikke på dette punkt å burde rette noen særlig bebreidelse mot møbelfabrikken. Selv om jeg også tar hensyn til den måten som Sand gikk frem på da han skaffet seg materialet for å lage «Bjørg», er jeg etter en helhetsvurdering blitt stående ved at det ikke er grunnlag for å fastslå at møbelfabrikken ved produksjonen og salget av «Bjørg» i konkurranseøyemed har opptrådt på en måte som etter god forretningsskikk er utilbørlig.  

dom:  

Dommer Thrap: Jeg er kommet til et annet resultat.  

«Jeg holder også fast ved min tidligere uttalelse at sybordet «Bjørg» nødvendigvis må ha hatt Wegners bord som forbilde. Det kan være vanskelig å forklare hva man bygger en slik overbevisning på. Dimensjoneringer og tekniske løsninger kan selvsagt være de samme ved gjenstander av så markant, bruksmessig karakter, uten at det er grunn til å snakke om etterligninger. Men her dreier det seg om møbelstykkenes beslektede vesen, et vesen som er så spesielt at det ikke på noen måte kan kalles anonymt, eller henregnes til de uttrykksmidler som er tidens vanlige, og derfor kan betraktes som allemannseie. Wegners bord har en utformning som jeg helt ut må registrere som hans personlige, og som jeg finner gjentatt, kopiert, i bordet «Bjørg».»  

Dommer Leivestad: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, dommer Nygaard, og kan i det vesentlige slutte meg til hans begrunnelse. På ett punkt ønsker jeg imidlertid å ta et forbehold.  

Dommer Berger: Likeså.  

Lagmannsretten er etter dette enstemmig kommet til at Alfred Sands Møbelfabrikk må frifinnes. Hvor intet annet er sagt er også begrunnelsen enstemmig. - - -