LF-1994-153

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-10-13
Publisert:	LF-1994-00153
Stikkord:	Barnefordeling
Sammendrag:
Saksgang:	Romsdal herredsrett nr. 93-621 - Frostating lagmannsrett LF-1994-00153 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: H.r.advokat Fenger Grøn). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Helge Aarseth).
Forfatter:	1. Lagdommer Olaf Jakhelln, formann, 2. Lagdommer Ivar Oftedahl, 3. Ekstraord.lagdommer Einar Tofte
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §39, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Saken gjelder krav om endring i den daglige omsorg for fellesbarn, jf barneloven §39 annet ledd.

B og A er begge født i 1944. De giftet seg i april 1980 og fikk ett barn sammen i ekteskapet, datteren C, født xx.xx.1980. Familien bodde sammen i Oslo, de første ca 7 1/2 år til 1988 i - - -gaten og deretter i ca 2 år på X.

I juni 1990 brøt B samlivet, og flyttet med C til sin hjemby Molde. De er senere blitt boende der. A beholdt - og bor fortsatt - i den tidligere felles leilighet på X i Oslo. B og A ble skilt i mars 1993. Under samlivet bar hun navnet D, men hun har nå tatt tilbake sitt pikenavn, B.

B anla høsten 1990 søksmål ved Romsdal herredsrett med påstand om at hun skulle ha den daglige omsorg for C. Romsdal herredsrett avsa 8. januar 1991 dom bl.a. for at C skulle bo fast hos sin mor og at far skulle ha samværsrett etter nærmere avtale partene imellom.

A påanket dommen til Frostating lagmannsrett. I anledning ankeforhandlingen oppnevnte lagmannsretten spesialist i klinisk psykologi Arvid Solli som sakkyndig. Han avga 3. august 1991 en erklæring som tilrådde at B ble gitt den daglige omsorg for C, og at retten fastsatte en utvidet samværsordning. Foreldrene kom deretter til enighet om en utvidet samværsordning mellom C og far, og ankesaken ble 16. august 1991 hevet som forlikt.

Ved stevning 28. oktober 1993 til Romsdal herredsrett, reiste A søksmål bl.a. med krav om at C skulle bo fast hos sin far og at mor skulle ha samværsrett etter nærmere avtale eller fastsatt av retten. Romsdal herredsrett avsa 23. februar 1994 dom med slik slutning:

"1. C født xx.xx.1980 skal fortsatt bo fast hos sin mor B.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

A har i rett tid påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett. B har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Molde 30. august 1994. Begge parter forklarte seg for lagmannsretten. Lagmannsretten hadde under ankeforhandlingen også en samtale med C i rettens konferanserom. Det ble mottatt forklaring fra ett vitne og forøvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

B var innvilget fri sakførsel, og advokat Helge Aarseth ble oppnevnt som hennes prosessfullmektig. As begjæring om fri sakførsel ble avslått, under henvisning til at hans selvangivelse for 1993 viser at bruttoinntekten ligger over den inntektsgrense som er fastsatt i gjeldende forskrifter om fri sakførsel.

A har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Forliket i 1991 ga far en god og utvidet samværsordning med C. Den har fungert og fungerer bra. Det praktiske samarbeide mellom far og mor om samværet, har likevel vært så som så, særlig fordi mor ikke kommuniserer.

Bakgrunnen for at far krever endring, er at C har gitt uttrykk for at hun ønsker å flytte til ham. Mor og en tante skal dessuten ha truet C med at hun ikke lenger kan besøke dem dersom hun flytter til far. Dersom far overlates den daglige omsorg for C, vil han imidlertid tilby mor en tilsvarende samværsrett og bidra økonomisk etter evne i gjennomføringen hvis det er nødvendig.

Under saken for herredsretten kom det til et nytt og avgjørende grunnlag for endring. Den av herredsretten oppnevnte sakkyndige, psykolog Ivan Wågø, konkluderer i sin erklæring med at C vil ha mest utbytte av å bo hos far i de nærmeste årene.

Det følger av barneloven at Cs beste må være avgjørende for hvem av foreldrene hun skal bo hos. Hun er stor nok til at hennes valg må tillegges betydning. Når hun erklærer at hun ønsker å bo hos far fordi han kan hjelpe henne med leksene, kan det ikke ses bort fra at hun bruker denne begrunnelsen for ikke å støte mor. Den egentlige begrunnelse kan være mer dyptliggende og sammensatt.

Selv om begrunnelsen for å velge far er slik hun sier, er den rasjonell og tungtveiende nok. Far vil være en bedre intelektuell støttespiller og stimulator pga sin bedre utdannelse i de fag der hun er svakest. Han har hittil hjulpet henne og vist engasjement.

At hun lykkes i skolen er viktig. Det er avgjørende for hennes fremtidige utvikling og livskvalitet. Særlig er det viktig nå som hun har begynt i ungdomsskolen, der det gjør seg gjeldende helt andre krav, større konkurranse og karakterpress.

C har gode foreldre. Det vil ikke være noen katastrofe for henne uansett hvem av dem som har den daglige omsorg. Det avgjørende er at hun nå har fått anledning til å si sin mening og til å gjøre et valg. Deretter kan alle leve med den avgjørelse som treffes, inntil hun selv om få år kan treffe bestemmelse.

Stabilitetshensyn kan ikke være avgjørende for at C blir værende hos mor i Molde. Tross alt har hun bodd ca 9 1/2 år i Oslo hvorav 2 år på X der far fortsatt bor, og bare knapt 4 år i Molde. I Oslo har hun gjennom samværene hos far holdt kontakten med vennene og med klassekamerater. I Molde har hun allerede flyttet tre ganger med sin mor.

At hun må bytte skole dersom hun flytter til Oslo, er heller ikke avgjørende. Også i Molde har hun flyttet, fra Y grunnskole til Z ungdomsskole.

Far har god utdannelse og utsikt til bedre inntekt enn mor, og kan derfor tilby en bedre materiell oppvekst. Han har hittil betalt 80 % av Cs klær, det er han som har betalt alle hennes reiser for gjennomføring av samværene, og han har bekostet alle feriereiser til utlandet. Han vil velge stilling ut fra hensynet til C.

Som det fremgår av psykolog Wågøs sakkyndige uttalelse, kan far også personlighetsmessig fungere som et bedre forbilde enn mor fordi han som foresatt er mere tydelig, tar initiativ og viser retning. Det er bedre kontakt mellom C og far.

Psykolog Ivan Wågøs uttalelse må tillegges avgjørende vekt. Han var oppnevnt i anledning saken for herredsretten. Det er ikke bemerkelsesverdig at hans konklusjon er annerledes enn den psykolog Arvid Solli avga i 1991. Tross alt ligger det 2 1/2 år mellom de to uttalelsene. Sollis ble avgitt kort tid etter at partene gikk fra hverandre og C var da bare ca 10 1/2 år gammel. Nå er hun snart 14 år.

Det er riktig at det etter barneloven §39 annet ledd kreves særlige grunner for endring. Den sakkyndiges konklusjon, hennes egne uttalelser om hvor hun vil være og trusselen fra mor og tanten, er slike særlige grunner for å gjøre endring med hensyn til den daglige omsorg. Det er vist til RG-1990-1087, Rt-1991-635 og Rt-1991-971.

A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"1. C født xx.xx.1980 skal bo fast hos sin far.

2. B skal ha samværsrett etter nærmere avtale mellom partene, eventuelt ved fastsettelse av retten.

3. B dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige."

B har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Ekteskapet mellom partene utviklet seg negativt særlig i de siste fem år av samlivet. Far opptrådte dominerende og nedlatende på en måte som var skadelig for mors selvbilde og selvfølelse. Situasjonen ble så uholdbar dem imellom at hun fant det nødvendig å flytte fra ham.

Spørsmålet om hvem av foreldrene C skal bo hos, har vært prøvet rettslig ialt fire ganger tidligere med samme resultat, - i to midlertidige avgjørelser og ved to hovedforhandlinger med full bevisførsel og sakkyndige. Ved alle avgjørelsene er det lagt til grunn at begge foreldre er kvalifisert, men at C vil ha det best hos sin mor. Også forliket gikk i favør av mor som omsorgsperson. Det er ingen tvil om at bo- og forsørgelsesforholdet er og har vært tilfredsstillende hos begge foreldre.

Sosialt fungerer C godt i Molde. Hun har bodd der i snart 4 år, har venner og beholder sine tidligere klassekamerater ved overflytting til ungdomsskolen. Skolesituasjonen i Molde er oversiktlig. Mor har fast deltidsstilling og bor enkelt, men bra. Hun har god mulighet til å ta seg av C. Det er ikke noe som taler for at far vil få like god mulighet og tid som mor til å ta seg av henne, dersom og når han får seg et arbeid.

Cs utvikling viser at hun får tilstrekkelig omsorg hos mor. Hun står ikke spesielt tilbake motorisk og intellektuelt, og det er først og fremst skolens ansvar å sørge for hennes utdannelse og kunnskapsutvikling. Hun får den tilstrekkelige ekstrastøtte i sine svakeste fag. Fars ferdigheter i skolefag er et nokså marginalt moment.

Det rettslige utgangspunkt i en endringssak er som ellers barnets beste. Det er gjennomgående til barnets beste at det forblir ro omkring det etablerte. Derfor kreves det i en endringssak at særlige grunner tilsier endring.

Selv om det er nok å pretendere særlige grunner, er det etter forliket ikke inntrådt endringer verken hos foreldrene eller hos C som tilsier at hun flytter til far. Det er heller ikke fremkommet noe som tyder på at den tidligere avgjørelse i omsorgsspørsmålet var basert på en uriktig bedømmelse. Episoden der mor og en tante skal ha truet med at C ikke kan besøke dem dersom hun flytter til far, er ukjent og må skyldes en misforståelse.

C er hørt, og hennes orientering mot far er verken særlig sterk eller gjelder forhold som kan ha utslagsgivende betydning slik det bl.a. fremgår av den sakkyndiges rapport og av herredsrettens premisser. Det er ikke tilstrekkelig grunnlag for psykolog Wågøs konklusjon om at far vil være en bedre oppdragelsesperson og et bedre forbilde enn mor.

Uttalelsen fra psykolog Solli er balansert, med positive vurderinger av både mor og far. Selv om den ligger tre år tilbake, er dagens situasjon bare en forlengelse av den tidligere. Båndet til mor og røttene i Molde er knyttet tettere i mellomtiden.

B har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"1. Romsdal herredsretts dom av 07. februar 94 stadfestes.

2. B, eventuelt det offentlige, tilkjennes saksomkostninger."

Lagmannsretten bemerker:

Partene er enige om at de skal ha felles foreldreansvar, og at det skal praktiseres en romslig samværsrett for C med den av dem som ikke har den daglige omsorg. Saken gjelder derfor bare om mor eller far i fremtiden skal ha den daglige omsorg for C. I det spørsmål er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten, og kan tiltre herredsrettens begrunnelse.

B er 50 år. Hun har folkeskole, framhaldsskole og husmorskole. Hun arbeidet som tannlegeassistent fra 1961 til hun giftet seg i 1980. Under det ekteskaplige samliv var hun hjemmeværende med C. I Molde har hun i 1 1/2 år vært vikar i Æ barnehage, hvor hun fra høsten 1994 har en 40 % fast deltidsstilling.

Hun bor alene sammen med C i en sokkelleilighet på ca 45 m2 i Molde, og betaler en månedlig husleie på kr 3.000,-. Leiligheten har ett soverom. Hennes månedsinntekt, med lønn, sosial støtte, trygd og bidrag er på ca kr 8.600,-. Hun har verken formue eller gjeld.

Bs far er død, og hennes mor er på aldershjem i Molde. Hun har for øvrig ingen nære slektninger i Molde annet enn mors søsken.

A har fagbrev som landbruksmekaniker fra 1965, etter tre års yrkesskole. Før det har han folkeskole, framhaldsskole og folkehøyskole. Han har arbeidet som hjelpearbeider ved bilverksted, hos Ø og ved Å. I 1967 pådro han seg isjias etter løft, men ble bra etter operasjon. Han fikk et nytt isjiasanfall i 1969 og ble delvis lam etter operasjonen. Han måtte attføres og tok teknisk fagskole. Deretter ble han frisk etter en vellykket operasjon i 1972, og arbeidet som verkstedsarbeider til ca 1985. Han fikk da en kul under venstre fot som er operert flere ganger.

I ca 9 år fra 1985 og frem til i dag, har han vært ute av arbeidslivet, og han mottar fortsatt attføringspenger med ca kr 116.000,- pr år. Han har dessuten en liten pensjon fra Ø på kr 8.300,- pr år. I attføringstiden har han tatt ingeniørhøyskolen og bedriftsøkonomi som elev i fire år med endelig eksamen sommeren 1994. Han mener utdannelsen ble sinket som følge av samlivsbruddet i 1990. Han søker nå saksbehandlerstillinger.

A bor alene i X i 1. etasje i en 4-etasjers blokk. Inntil for ca 2 år siden, hadde han en samboer i ca 8 måneder. Leiligheten er en innskuddsleilighet på ca 68 m2 med to soverom. Leilighetenes markedsverdi er ca kr 120.000,-. Han har ingen formue, men ca kr 420.000,- i gjeld på leiligheten, og en samlet gjeld på kr 804.000,-. Det er kort og trygg vei fra leiligheten til ungdomsskolen.

C var ca 9 1/2 år gammel da mor tok henne med seg til Molde. I ca 7 1/2 år bodde hun sammen med foreldrene i - - -gate ved W, og i ca 2 år på X. Hun gikk ikke på skole på X, men ved V i Oslo sentrum.

Hun har opprettholdt kontakten med vennene i Oslo. I Molde har hun særlig tre nære venninner, og klassekameratene fra Y grunnskole har fulgt med som en klasse til Z ungdomsskole. Hennes skolevei med buss til ungdomsskolen er ca 20 minutter.

Begge foreldrene er personlig kristne. C skal nå begynne i kristent skolelag i Molde. Hun begynte, men sluttet, i korps i Molde. Hun synger i U ungdomskor. Når hun er hos far i Oslo, går hun på søndagsskole.

C fremtrer som i underkant av normalt utviklet for sin alder. Hun kom i 1990 inn i en etablert, men noe vanskelig klasse, som etter hvert ble sammensveiset og positiv også i forhold til henne. Det er opplyst at hun er en pliktoppfyllende og samvittighetsfull elev, men at hun arbeider langsomt. På skolen i Molde var hun i begynnelsen barnslig og noe svak motorisk. Det ble satt inn ekstra ressurser, og hun vokste med hensyn til repertoar og samfunnsorientering. I dag er hun svakest i engelsk og matematikk.

For lagmannsretten fremtrer C som en stillferdig, men utadvendt og åpen pike, med et godt forhold til begge sine foreldre. Foreldrene er ryddige og samvittighetsfulle mennesker, som kan gi C en materielt sett nøktern, men god oppvekst.

Det er i saken ingen indikasjoner på omsorgssvikt verken hos mor eller far, og det er ikke tvil om at både mor og far er vel kvalifiserte som omsorgspersoner. De er begge engasjert i hennes utvikling og fremtid. Etter lagmannsrettens vurdering har C et tilfredsstillende sosialt nettverk og nærmiljø hos begge foreldre. Skolesituasjonen er tilfredsstillende begge steder.

Saken er en endringssak. Det er ikke anført at far likevel var best kvalifisert som omsorgsperson den gang herredsretten første gang traff avgjørelse - eller da partene inngikk forlik, om at mor skulle ha omsorgen. Spørsmålet er om det senere er inntrådt omstendigheter hos mor, far eller C som gir særlig grunn til endring.

Etter det som er fremkommet, legger lagmannsretten til grunn at begge foreldre generelt sett er vel kvalifisert som omsorgspersoner, og at materiell forsørgelse, boforhold, sosialt miljø, skolesituasjon o.l. er tilfredsstillende for C hos dem begge. I slike forhold har det ikke hos mor eller far skjedd noen utvikling som kan gi grunnlag for endring av den daglige omsorg.

Heller ikke for øvrig er det på mors eller fars side inntrådt noe konkret som tilsier endring. Således finner ikke lagmannsretten grunn til å legge noen vekt på at det hos C skal ha dannet seg en oppfatning om at samvær med mor opphører dersom hun flytter til far. I den grad oppfatningen kan tilbakeføres til noe mor eller Cs tante har sagt, antar lagmannsretten at det skyldes en misforståelse.

For så vidt angår C selv, er det anført som særlig grunn at hun selv ønsker å flytte til far, at hun har behov for fars kunnskap for å lykkes i skolen, og at den sist oppnevnte sakkyndige konkluderer med at hun vil ha mest utbytte av å bo hos sin far de nærmeste årene.

C er nå snart 14 år gammel, dvs gammel nok til at hennes erklærte og begrunnede ønske om hvor og hos hvem av foreldrene hun vil bo, kan være et særlig grunnlag for endring. Overfor lagmannsretten gir hun inntrykk av å forstå hvor viktig hennes valg kan være ved avgjørelsen. Hun er glad i mor og far, og hun vil ikke støte noen av dem. Hun synes mest synd på far fordi han er alene. Hun vil helst være hos begge. Dersom hun må velge, velger hun far. Begrunnelsen er at far kan hjelpe henne med engelsk og matematikk.

Lagmannsretten oppfatter det slik at det hun sier er hennes mening, og ikke bare et dekke for at hun foretrekker far på annet grunnlag. C viser ikke stort engasjement med hensyn til å flytte til far, selv om hun åpenbart forstår at valget og begrunnelsen kan ha stor betydning. Hun ønsker ikke å bidra til at kløften blir større mellom foreldrene og mellom seg og den ene av dem, og hennes svar viser at det for henne ikke er viktig hvem hun bor hos. Slik lagmannsretten vurderer hennes utsagn, representerer det ikke en særlig grunn til å gjøre endring med hensyn til den daglige omsorg.

Den omstendighet at far objektivt sett er bedre rustet til å hjelpe henne i de skolefag der hun står svakest, har begrenset betydning. Det er først og fremst skolen som skal tilføre kunnskap og ferdighet i skolefag, og å gi ekstra støtte til dem som trenger det. Foreldrenes oppgave er å tilrettelegge for at barna får den undervisning og støtte de har behov for i skolen, uten selv å overta skolens rolle. Både mor og far kan gi C slik oppmuntring og trygghet som hun trenger som grunnlag for å mestre skolen. Fars bedre utdannelse i teoretiske fag er ikke en særlig grunn til endring.

Det foreligger to sakkyndige uttalelser med motsatt konklusjon. Fars intellektuelle fortrinn og Cs eget utsagn, er i den siste uttalelsen tillagt større vekt enn lagmannsretten har funnet grunnlag for, og disse premisser kan derfor ikke være avgjørende.

Vurderingen for øvrig gjelder henholdsvis fars og mors personlighetsprofiler og den betydning de vil ha for Cs fremtidige utvikling, og den følelsesmessige kontakt og nærhet som består mellom C og de to foreldre. Her vurderer de sakkyndige forskjellig. Forskjellen kan ikke forklares bare ved at det er ca 2 1/2 år mellom de sakkyndiges undersøkelser, men må bero på at fortolkning, vektlegging eller verdimål er ulike slik det fremgår av begrunnelsene i de respektive uttalelser.

Det forhold at sakkyndige er uenige kan bety at det foreligger faglig grunn til tvil. Lagmannsrettens oppgave i saken er ikke å velge mellom de to sakkyndige uttalelser, men å avgjøre om uttalelsene sammen med rettens egen vurdering av de impliserte parter, gir tilstrekkelig grunn til å endre den bestående omsorgssituasjonen. Som det fremgår foran konkluderer lagmannsrettens egne overveielser med at det ikke foreligger særlig grunn til endring. Observasjonene og vurderingene i den siste av de sakkyndige uttalelser kan være like treffende som i den første, men etter lagmannsrettens vurdering gir verken uttalelsens konklusjon eller de premisser som den bygger på, slik særlig grunn til endring som loven krever.

Anken har ikke ført frem. Etter tvistemålsloven §180 første ledd skal A betale motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Avgjørelsen har ikke voldt særlig tvil, og det foreligger heller ingen andre omstendigheter som tilsier at han skulle fritas for omkostningsansvaret, jf tvistemålsloven §172 annet ledd. I herredsrettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen endring.

B har påstått saksomkostninger for lagmannsretten med kr 6.435,-, som i sin helhet er salær. Hun er innrømmet fri sakførsel, og saksomkostningene blir derfor å tilkjenne det offentlige.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. A betaler kr 6.435,- - sekstusenfirehundreogtrettifem kroner - i saksomkostninger til det offentlige innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.