Rt-1978-997
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1978-09-15 |
| Publisert: | Rt-1978-997 |
| Stikkord: | (Fritz Moen-dommen I), Justismord, Strafferett, Straffutmåling, Sikring |
| Sammendrag: | Fritz Moen, som var døv, ble pågrepet den 7. oktober og tilsto i avhør den 9. oktober (ifølge avhørsreferater) at han hadde «overfalt og voldtatt en kvinne ved Stavne bro, og sparket henne i elven». Den 11. april 1978 ble han satt under tiltale av statsadvokaten i Trondheim etter riksadvokatens ordre, for å ha drept og voldtatt Torunn Finstad.
Frostating lagmannsrett dømte den 29. mai 1978, i samsvar med aktors påstand, Moen til 20 års fengsel og inntil 10 års sikring. Moen anket til Høyesterett, som reduserte straffen til 16 års fengsel og opprettholdt sikringsdommen. Senere, ved tiltalebeslutning av 15. september 1981, ble Moen igjen satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett, nå for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim. Moen tilsto i avhør (ifølge døvetolk) å ha utført også disse ugjerningene. Han ble så dømt til fengsel i fem år, i tillegg til den straff han var idømt av Høyesterett i denne dommen for drapet på Torunn Finstad (til sammen 21 års fengsel og inntil 10 års sikring – lovens strengeste straff). I 2004 ble han frikjent for det ene drapet. Etter hans død i 2005, ble han frikjent for det andre drapet etter at Gjenopptakelseskommisjonen hadde etterforsket saken på nytt. I 2008 fattet Justissekretariatene vedtak om å tilkjenne Moen 16 millioner i erstatning. Kravet ble deretter bragt inn for retten og ved forlik fikk Moens arvinger fikk til slutt 20 millioner i erstatning i 2008. |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett 29.05.1978 - Høyesterett L.nr. 131B/1978 |
| Parter: | Fritz Yngvar Moen (høyesterettsadvokat Alf Nordhus) mot Påtalemyndigheten (statsadvokat Ragnar Roaldset) |
| Forfatter: | Michelsen, Røstad, Lorentzen, Mellbye, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, §212, §233, §39, §62 |
Dommer Michelsen: Frostating lagmannsrett avsa den 29. mai 1978 dom med slik domsslutning:
«Tiltalte A, født xx.xx.1941, dømmes for forbrytelser mot straffelovens §233, første og annet ledd, §192, 2. straffalternativ og §212 første ledd, alt sammenholdt med straffelovens §62, til fengsel i 20 - tjue - år med fradrag av 235 - tohundreogtrettifem - dager for utholdt varetektsarrest.
Tiltalte frifinnes for de forhold som er omhandlet i tiltalens III a. og IV b.
I medhold av straffelovens §39 bemyndiges påtalemyndigheten til å sette i verk overfor tiltalte tiltak som er nevnt i straffelovens §39 nr. 1 litra a-f, dog ikke ut over et tidsrom på 10 - ti - år uten rettens samtykke.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.
Side:998
Over denne dom har domfelte erklært anke. Han hevder at fengselsstraffen er for strengt utmålt, at sikringstiden som lagmannsretten har fastsatt, er for lang, og at det ikke skulle vært gitt bemyndigelse til anvendelse av de strengeste sikringsmidler.
Til nærmere begrunnelse for anken har domfeltes forsvarer for Høyesterett fremholdt at man i denne sak står overfor et helt eksepsjonelt tilfelle. Man har å gjøre med en mann med en meget ulykkelig bakgrunn som i sterk grad har preget hans personlighet.
Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.
Domfelte har gjort seg skyldig i særdeles alvorlige kriminelle handlinger. Han er dømt for forbrytelse mot straffelovens §233 og §192 første ledd annet straffalternativ. Hans drapshandling er ført inn under annet ledd i §233, og det må også legges til grunn at drapet har funnet sted under særdeles skjerpende omstendigheter.
Samtidig er domfelte dømt for 12 overtredelser av straffelovens §212. Han har også tidligere flere ganger vært straffet etter denne straffebestemmelsen og hadde en sikringsdom.
Jeg er på denne bakgrunn enig med lagmannsretten i at domfeltes straffbare handlinger objektivt sett skulle betinge at man brakte til anvendelse lovens strengeste straff.
Man står imidlertid i denne sak overfor et eksepsjonelt tilfelle. Jeg peker i denne forbindelse på at man i rettspraksis ikke vil kunne finne saker som denne i noen vesentlig grad kan sammenlignes med. Dette skyldes særlige forhold som knytter seg til domfeltes utrustning og i tilknytning til den hans utvikling.
Domfelte er fra fødselen av betydelig hørselssvekket. Han er døv på det ene øret. Etter de sakkyndiges uttalelse har han på det andre øret en hørselsrest. Han er født utenfor ekteskap. Hans mor var norsk, hans far en tysk soldat som falt på Østfronten.
På et meget tidlig tidspunkt i livet ble domfelte plassert på et barnehjem. Han har siden hatt meget liten og - etter hva jeg må legge til grunn - ingen positiv kontakt med sin familie. På barnehjemmet oppholdt han seg til han var omkring 8 år gammel. I disse første grunnleggende år av sitt liv fikk domfelte ingen opplæring som var avpasset etter hans handicap. Han hadde derfor små muligheter til å oppnå kontakt med andre mennesker. Døvheten og denne avsondrethet har medført at domfeltes språklige utvikling har vært mangelfull, noe som må antas ytterligere å ha økt hans kontaktvansker.
Domfeltes skolegang og senere opphold i en rekke institusjoner har ikke kunnet bidra til å utvikle ham i gunstig retning. Hans vanskeligheter synes å ha økt etter at han som følge av et trafikkuhell er blitt lam i høyre arm og hånd.
De sakkyndige har om domfelte uttalt at han siden ung alder har vist betydelige avvik i karakter, temperament og driftsliv. Lagmannsretten har bygd på at disse trekk ved domfeltes personlighet kan tilbakeføres til de forhold jeg har trukket frem, og denne bevisbedømmelse legger jeg til grunn for min avgjørelse i saken. Jeg vil særlig i denne forbindelse fremheve at disse omstendigheter har medført avvik innen domfeltes driftsliv, og således hatt betydning for
Side:999
hans seksuelle adferdsmønster som i dette tilfellet har gitt seg slike utslag.
På bakgrunn av det man må legge til grunn om domfeltes utvikling og personlighet, har jeg i likhet med lagmannsretten funnet at det her ikke er på sin plass å nytte livsvarig fengsel.
Straffutmålingen blir her meget vanskelig. De personlige forhold vedrørende domfelte bør dog etter min oppfatning tillegges større vekt enn lagmannsretten har funnet å kunne gjøre. Jeg fremhever også på dette punkt at domfelte foruten straff er ilagt sikring, som overfor denne mann synes å være en mer adekvat reaksjon enn fengselsstraff. Det er også grunn til å ta i betraktning at for en person som domfelte vil soningen medføre en usedvanlig påkjenning.
Jeg er etter dette kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i 16 år.
Det er etter min mening ikke grunn til å foreta noen endring i lagmannsrettens dom når det gjelder sikringstidens lengde eller bemyndigelsen til å bringe til anvendelse mot domfelte også de strengeste sikringsmidler.
Domfelte har i alt sittet 344 dager i varetekt.
Jeg stemmer for denne
dom:
I lagmannsrettens dom giøres den endring at straffen settes til fengsel i 16 - seksten - år.
I straffen fragår i alt 344 - tre hundre og førtifire - dager for varetektsfengsel.
Dommer Røstad: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Lorentzen, Mellbye og Stabel: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagmann Mats Stensrud, sorenskriverne Ingvar Høstad og Rich. Tønnessen):
A, født xx.xx.1941, i - - -, av foreldre - - -, faren var tysk statsborger, har hatt forskjellige yrker og bodd forskjellige steder, sist i - - - ugift, uten forsørgelsesbyrde, uføretrygdet, uten formue og inntekt, tidligere straffet flere ganger, fritatt for militærtjeneste på grunn av døvhet, er av statsadvokaten i Trondheim ved tiltalebeslutning av 11. april 1978 satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett - - -
Lagretten er forelagt spørsmål i samsvar med tiltalen. Spørsmål etter tiltalens post III a. og post IV b. er besvart med nei, etter at statsadvokaten under hovedforhandlingen har frafalt tiltalen etter disse poster. For øvrig er alle spørsmål besvart med ja. Dette gjelder også spørsmål etter straffelovens §233 annet ledd om kvalifisert drap og spørsmål etter samme bestemmelse om drapet er begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn og dømmer tiltalte for forbrytelse mot straffelovens §233 første ledd og annet ledd, videre straffelovens §192, 2. straffalternativ og for i alt 12 tilfelle av utuktig adferd etter straffelovens §212 første ledd. For tiltalens III a. og IV b. vil han bli å frifinne. På grunnlag av tiltaltes tidligere kriminalitet og de mange tilfelle av utuktig adferd finner man at alle de handlinger han dømmes for, betinger fengselsstraff, og straffen fastsettes i
Side:1000
medhold av straffelovens §62 som en felles fengselsstraff for samtlige forhold.
Den 1. oktober 1977 hadde tiltalte på vernelagets hybelhus, hvor han bodde, deltatt i selskapelig samvær hvor menn og kvinner var til stede. I kveldens løp skrev han en lapp til en av kvinnene med anmodning om samleie med henne, men han ble avvist. Under samtalen mellom de tilstedeværende oppsto det misstemning. Tiltalte ble kalt for «tufs» og fikk en følelse av at omgivelsene gjorde narr av ham. Han gikk til sitt rom noe over kl. 0030. Tidligere på kvelden hadde han drukket et par glass pils. På sitt rom drakk han 3 flasker exportøl. Deretter listet han seg forsiktig ut av hybelhuset og gikk til et sted vest for Stavne bro, ved stien fra broen. Tiltaltes mening var å skaffe seg kvinnelig kontakt for å oppnå samleie. Han ventet i 20 minutter på stedet i håp om at det skulle komme en eller annen kvinne. Stedet kaller han selv «Blotterstedet», idet tiltalte ofte har holdt til der og blottet seg for forbipasserende kvinner. Således hadde han samme uke ved ialt 4 anledninger blottet seg og vist annen utuktig adferd på dette sted. Han ventet på et sted hvor det ikke var lett å se ham fra broen. Han fikk så se en person komme over broen. Den som kom var den 20 år gamle - - -, som alene var på veg til sitt hjem fra en dansefest i Studentersamfundet. Da hun kom nærmere fikk han se det var en kvinne. Han gikk eller sprang henne i møte, skallet henne i hodet, støtte sitt kne i maven hennes, grep henne i klærne med venstre hånd og dunket hodet hennes mot det 2"s jernrør som dannet rekkverk slik at hun svimte av. Han skjøv henne deretter under jernrekkverket slik at hun rutsjet ned en 27 meter skråning med en høydeforskjell på 13 meter ned til skråningens fot. Deretter gikk han stien vestover, gikk ned en veg og sti til sletten, fant piken igjen, tok tak i klærne i nakken på henne og slepte henne 40 meter over sletten til brinken ved elven. Her tok han av hennes og sine egne klær på underkroppen, hadde to ganger samleie med henne, kastet hennes bukse og truse i elven, hvoretter han slepte, dyttet og sparket henne ned den bratte skråning mot elven, slik at hun ble liggende bakover med hodet under vannet og den ene foten festet i en liten trestamme. Det er klarlagt at hun døde ved drukning. Formentlig har hun vært bevisstløs fra overfallet på stien.
Tiltalte er født med en betydelig hørselssvekkelse. I 1966 var han utsatt for et mopeduhell hvorved hans høyre arm og hånd ble totalt lammet. Han har hatt en vanskelig barndom og oppvekst og har bak seg en rekke institusjonsopphold. Han har vært innviklet i en del mildere former for kriminalitet, og ble i 1973 sikret for 5 år etter straffelovens §39 nr. 1 litra a-f. Han kom til Trondheim i januar 1976 og har vært under vernelagstilsyn. Han har vært undergitt observasjon av 3 psykiatrisk sakkyndige. Det er intet grunnlag for mistanke om sinnssykdom, men tiltalte betegnes som en karaktermessig sterkt redusert person når det gjelder følelsesliv, hemningsapparat og total personlighet. De sakkyndige har konkludert med at hans sjelsevner foruten å være mangelfullt utviklede også er varig svekkede, bl.a. gjennom alkoholmisbruk. Særlig i seksuell henseende er han enkel, primitiv, følelsesavflatet og hemningsløs. Han rubriseres av 2 av de sakkyndige som en følelseskald psykopat. Den tredje sakkyndige betegner han som surdofren, idet en rekke av hans egenskaper tilskrives døvheten og den avsondrethet som har utviklet seg som følge av denne. Intelligensmessig ligger tiltalte i overkant av det normale. Han har røpet en enestående god hukommelse.
Side:1001
Retten er enig med lagretten i at drapet er begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Tiltalte var simpelthen ute på jakt etter en eller annen kvinne å gå til angrep på. Voldtekten er utført med tilsynelatende sinnsro, fast og besluttet. Etter ugjerningen har han på samme måte fast og besluttsomt søkt å skaffe piken av veien. Objektivt sett er retten ikke i tvil om at hans handlinger betinger lovens høyeste straff, livsvarig fengsel. Hensett til de spesielle forhold som foreligger når det gjelder tiltaltes fysiske utrustning og hans levnetsløp, finner man det allikevel ikke riktig her å anvende livsvarig fengsel. Man er blitt stående ved at straffen bør settes til 20 års fengsel, hvori fragår 235 dager for utholdt varetektsarrest.
I tiltalen er bebudet påstand om sikring. Lagretten har svart ja på spørsmål om sikringsvilkårene er til stede, og retten er enig i det. De sakkyndige har gitt uttrykk for at tiltaltes egenskaper medfører fare for gjentakelse av straffbare handlinger, også fare for gjentakelse av handlinger av den art som han nå blir dømt for. Retten er enig i at det under bestemte ytre omstendigheter foreligger slik fare. Lengstetiden for sikring settes til 10 år. Det er ikke tvil om at bemyndigelsen også bør omfatte de strengeste sikringstiltak. Det bemerkes at tiltalte i 5 år har vært undergitt sikring, men som foranstående viser med lite oppløftende resultat. Han har satt seg ut over oppholdsangivelse og alkoholforbud, og har begått flere straffbare handlinger i sikringstiden. Det er ikke grunnlag for å ilegge erstatning for saksomkostninger. - - -