Rt-1931-225
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1931-02-10 |
| Publisert: | Rt-1931-225 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 46/1 s.a. |
| Parter: | Fredrikstad kommune (advokat Otto Dahl) mot Fredrikstad Privatbank i likv. u. off. adm. (advokat Fougner). |
| Forfatter: | Alten, Lie, Bonnevie, Rivertz, Bang, Grette, Backer |
| Lovhenvisninger: | Byskatteloven (1911) §16, Tvistemålsloven (1915) §180 |
De to ankesaker, som er besluttet forenet til felles behandling og paadømmelse, gjelder lovligheten av den inntektsskatt som er ilignet Fredrikstad Privatbank i likv. u. off. adm. til Fredrikstad kommune for skatteaarene 1927/28 og 1928/29 og de for skattene avholdte utpantninger.
Ved dommer avsagt av Fredrikstad namsrett 13 desember 1928 og 26 september 1929 blev utpantningene ophevet og den likviderende bank frifunnet for skattekravene. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.
Den ankende part, Fredrikstad kommune, har nedlagt saadan paastand: «1. De stedfunne ligninger, hvorved Fredrikstad Privatbank i likv. u. off. adm. for 1927/28 og 1928/29 er ilignet skatt til Fredrikstad kommune efter en inntekt av henholdsvis kr. 119.573.01 og kr. 149.900 oprettholdes. Subsidiært: Der paabydes ny ligning, idet retten angir hvilke inntektsposter der kan beskattes som inntekt. Til fradrag i denne inntekt kommer kun den del av de samlede omkostninger der skjønnes paadradd til denne inntekts erhvervelse. 2. De under 24 februar 1928 og 28 februar 1929 hos Fredrikstad Privatbank i likv. u. off. adm. for beregningssum henholdsvis kr. 28.276.31 og kr. 36.733 avholdte utpantninger stadfestes, subsidiært for de beløp der fremkommer ved de under 1 paabudte nye ligninger. 3. Fredrikstad Privatbank i likv. u. off. adm. tilpliktes til Fredrikstad kommune at betale begge sakers omkostninger for namsretten og Høiesterett.»
Innstevnte for Høyesterett, Fredrikstad Privatbank i likv. u. off. adm. paastaar stadfestelse av de paaankede dommer og tilkjennelse av saksomkostninger for Høiesterett i begge saker.
Som nye dokumenter er fremlagt utenrettslige erklæringer, som partene er enige om at betrakte som beedigede, fra bankchef Grøner og hovedbokholder Pedersen, samt bankens gevinst- og tapskonto pr. 31 mai 1926.
Kommunens ankegrunner er særskilt for den første sak, at namsretten feilaktig har antatt at inntektsaaret 1926 maa sees under ett, idet bankens likvidasjonsbo ikke kan betraktes som et nytt rettssubjekt, og for begge saker, at retten feilaktig har antatt at likvidasjonsboet ikke har drevet nogen virksomhet som kommer inn under byskattelovens §16,2 ledd.
Høiesterett er kommet til samme resultat som namsretten og kan til begrunnelse herav i det vesentlige henholde sig til hvad namsretten i de paaankede dommer har anført til støtte for den opfatning, at bankens likvidasjonsbo ikke har drevet nogen virksomhet utenom selve likvidasjonen. At renteinntekten av den kapital
Side:226
som er trukket ut av utlaansvirksomheten og innsatt i andre banker eller anbragt i verdipapirer for at være til disposisjon ved utloddningene, ikke er inntekt av en virksomhet, synes helt klart. Men heller ikke de renter og provisjoner likvidasjonsboet har tjent vedfornyelse av veksler, fortsettelse av kassakredittlaan, utlaan i ny regning til eldre debitorer og bankgarantier for saadanne debitorer, antas at kunne beskattes som inntekt av virksomhet efter byskattelovens §16,2 ledd. Denne bestemmelse maa forstaaes saaledes, at den ikke har for øie den virksomhet som bestaar i selve likvidasjonen, og alle de nevnte forretninger maa sees som ledd i innfordringen av de tilgodehavender banken hadde ved likvidasjonens aapning, og likvidasjonsstyrets arbeide maa antas den hele tid overensstemmende med loven av 17 juli 1925 §31 at ha vært rettet paa at søke likvidasjonen gjennemført paa hurtigste og beste maate. Mottagelse av nye innskudd, aapning av laan til nye kunder og forretninger i omsetning av verdipapirer og utenlandsk valuta har boet ved loven vært avskaaret fra.
Efter dette vil de paaankede dommer bli stadfestet uten at det er nødvendig at gaa inn paa de øvrige ankegrunner.
Kommunen finnes efter tvistemaalslovens §180 at burde tilsvare sakens omkostninger for Høyesterett.
Domsslutning:
De paaankede dommer stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Fredrikstad kommune til Fredrikstad Privatbank i likv. u. off. adm. innen 2 uker efter forkynnelsen av dommen kr. 600.
Av byrettens dom 13 desember 1928:
- - - Ligningen for skatteaaret 1927-28 begrunnes med, at Privatbanken fra den dag, da den ifra at være en bank under administrasjon gikk over til at bli et likvidasjonsbo, blev et nytt rettssubjekt som i skatterettslig henseende kommer inn under bestemmelsen i byskattelovens §16,2 ledd, som gjør konkursboer og insolvente døds- og administrasjonsboer skattepliktige for inntekten av den virksomhet som drives for boets regning.
Spørsmaalet i denne sak er da: Har Privatbanken i det tidsrum, som blir at legge til grunn for skatteligningen 1927-28, hatt nogen skattbar inntekt? - - -
Det er ikke fra saksøkerens side benektet at, hvis bankens regnskap for hele aaret 1926 maatte bli at legge til grunn, vilde der ikke fremkomme nogen inntekt til beskatning.
Retten anser sakens utfall i og med denne kjennsgjerning gitt i saksøktes favør. Den maa nemlig gi saksøkte medhold i, at Privatbanken helt fra den dag den kom under administrasjon, har vært at sidestille med et konkursbo i henseende til betingelsene for at kunne skattlegges. Dets insolvens har fra første stund vært paa det rene, dens styrende organer satt ut av funksjon og dens virksomhet helt og holdent innstillet paa avvikling under et av offentlige myndigheter innsatt styre. Det fremstiller sig da for retten som en kunstig og altfor formalistisk betraktning at ville se et nytt rettssubjekt i saksøkte fra den dag den offisielle likvidasjon blev etablert. Denne medførte ingen reell forandring i den fremadskridende avviklingsprocess. - - - Ludvig Dahl.
Side:227
Av byrettens dom 26 september 1929:
Fredriksstad Privatbank i likvidasjon under offentlig administrasjon er av Fredriksstad kommune for skatteaaret 1928-29 ilignet byskatt til Fredriksstad efter en antatt inntekt i kalenderaaret 1927 stor kr. 150.000.
- - - Der er enighet mellem partene om, at en insolvent bank i likvidasjon under offentlig administrasjon er at sidestille med et konkursbo i henseende til skatteplikt efter byskattelovens §16,2 ledd, og retten er enig heri. Saksøktes skatteplikt er efter dette betinget av, at likvidasjonsbanken i 1927 har drevet en inntektsgivende virksomhet.
Saksøkeren hevder, at saksøkte med sin driftskapital - bomassen - har drevet en typisk bankvirksomhet med beregning av samme avanse som de frie bankers. Sin ledige kapital har likvidasjonsbanken anbragt paa forskjellig rentebærende maate paa samme vis som de frie banker, og av den utlaante kapital har der vært beregnet fulle bankrenter og provisjon. Hertil er fra saksøktes side bemerket, at bankens virksomhet har vært helt innskrenket til best mulig at avvikle sine engagements med sine gamle forbindelser. - - -
Retten skal med utgangspunkt i det faktum, at insolvensen er utvilsom - bankens status viser en dividendeprocent av ca. 18 pct. til innskytere og andre kreditorer - bemerke, at saksøktes virksomhet - forsaavidt som den alene har tatt sikte paa avvikling av de gamle forretninger og ikke bringer annen inntekt enn renter inklusive kutymemessig provisjon av de utestaaende fordringer og av hvad der has henstaaende som innkommet paa saadanne - ikke efter rettens mening kan være gjenstand for beskatning efter den nevnte lovbestemmelse. Banken kan ikke sies at ha inntekt av en virksomhet, som innskrenker sig til en efter debitorenes betalingsevne tillempet innkassering av gammelt tilgodehavende. I provisjonsberegningen ligger en forsterkning av rentesatsen, som stemmer med gjeldsforholdets oprinnelige avviklingsbetingelser.
En inntektsbeskatning maatte ha som forutsetning, at likvidasjonsbanken hadde drevet forretninger utover den egentlige avvikling av gamle engagements. Det eneste som saksøkeren i den henseende har bragt frem er, at der - som ovenfor antydet - skal ha forekommet tilfeller av ny kredittgivning. Efter hvad der gjennem vidneførselen er fremkommet, innskrenker dette sig imidlertid til, at saksøkte i et enkelt gammelt engagementsforhold har støttet en nødlidende debitor med en varekreditt i hensikt at holde firmaet oven vanne og derved redde mest mulig av dets eldre misligholdte gjeldsforpliktelser til saksøkte. En saadan forføining fra saksøktes side, som altsaa alene har hatt til hensikt at redde gammelt tilgodehavende, maa sees som ledd i bestrebelser for at lette avviklingen av gamle laan og kan ikke bedømmes som en ny erhvervsmessig utlaansvirksomhet.
Ludvig Dahl, dommer.
Anton Olsen, domsmann. Jens Johnsen, domsmann.