RG-1936-741

Instans:	Bergens overrett - Kjennelse
Dato:	1935-07-29
Publisert:	RG-1936-741 (327 1936)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sak nr. 26/1935. Sak angående inndrivelse av avgiften. Dissens angående utgangspunktet for kjæremålsfristen ved underhåndsforkynnelse efter domstolslovens §179.
Parter:	Kjærende part: Omsetningshuset. Motpart: Ole Wehus m. fl.
Forfatter:	Overrettsdommerne, Nergaard, Erdal, samt justitiarius Iversen
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §179, §108, §151

I sak ved Torridal Herredsrett nr. A 16 for 1934: Omsetningsrådet, Oslo mot Ole Wehus, Øvrebø m.fl. fremsatte saksøkerens prosessfullmektig, overrettssakfører

Side:742

A. L. Gullestadi, Kristiansand S., prosesskrift av 10. april d.a. henstilling om, at herredsrettens formann, sorenskriver Rudolf Peersen, viker sæte ved sakens behandling og at settedommer blir opnevnt. Prosesskriftet blev meddelt de saksøktes prosessfullmektig, advokat Sigrid Strav, Arendal, som ikke kan sees å ha inngitt noen uttalelse i anledning av henstillingen. Den 27. s. m. avsa sorenskriveren kjennelse med sådan slutning:

«Den av saksøkeren nedlagte påstand om at jeg som inhabil skal vike sæte som dommer, tas ikke til følge.»

Denne kjennelse har overrettssakfører Gullestad på vegne av saksøkeren påkjært til overretten ved erklæring om kjæremål, datert 20. mai d.a., som samme dag er mottatt av herredsretten og hvori er nedlagt sådan påstand:

«Sorenskriver Rudolf Peersen viker sæte som inhabil under behandlingen av nærværende sak.»

I erklæringen er bemerket, at den påkjærte kjennelse ikke er forkynt for saksøkeren, og at sakføreren, da han ikke tidligere har vedtatt forkynnelse, vedtar «herved» lovlig forkynnelse for saksøkeren.

Herredsretten har vakt spørsmål om hvorvidt ikke kjæremålet må ansees som fremsatt for sent. Den samme dag som kjennelsen blev avsagt tilstillet nemlig herredsretten sakfører Gullestad en utslorift av kjennelsen og utba erkjennelse for forkynnelse, og da kjennelsen vel må ansees for å være en prosessledende kjennelse, skulde prosessfullmektigen innen 2 uker påkjæret den. Sakfører Gullestad har på foranledning av herredsretten meddelt, at han ikke har notert når han motok utskriften av kjennelsen, men eftersom den 27. april var en lørdag og han ikke har kontortid lørdag eftermiddag, antar han, at selv om utskriften er ekspedert fra retten nevnte dag har har ikke sett kjennelsen før tidlig mandag 29. s. m. Rettens nevnte brev av 27. aprils hvori han er anmodet om å erkjenne forkynnelse, kan han ikke erindre å ha mottatt og har han tross omhyggelig undersøkelse ikke kunnet finne; men han vil ikke bestride at brevet medfulgte. Det var imidlertid kjennelsen som hadde hans hovedinteresse og han mener derfor, at det ikke er usannsynlig at ekspedisjonsskrivelsen

Side:743

er blitt upåaktet og kan være forlagt.

Jeg anser det unødvendig å gå nærmere inn på de her nevnte faktiske omstendigheter, og skal kun bemerke, at jeg finner å måtte gå ut fra, at sakfører Gullestad må på en eller annen måte ha oversett at utskriften av kjennelsen var ham oversendt som forkynnelse. Jeg antar nemlig, at kjæremålsfristen først kan regnes fra 20, mai, da forkynnelse vedtokes. Domstolslovens §179, som hjemler forkynnelse underhånden har ingen bestemmelse om, når en slik forkynnelse skal ansees å være foregått. Det naturlige synes da å være, at den regnes fra vedtagelsen eller erkjennelsen av å ha mottatt skriftet. Det følger av loven, at det er en frivillig sak, om vedkommende vil avgi sådan erkjennelse, og loven har ikke satt noen frist derfor, likesålitt som herredsretten i nærværende tilfelle hadde anmodet om vedtagelse innen bestemt tid. Det er selvsagt, at den, som har å sørge for forkynnelsen, får passe på, at vedtagelse avgis. Forsåvidt det i noe tilfelle finnes å henga urimelig lang tid, innen bevis for mottagelsen foreligger, vil han måtte gripe inn og efter omstendighetene la forkynnelse foregå på ordinær vis ved stevnevidnet. Efter dette mener jeg, at der ikke bør bli tale om å avvise kjæremålet som for sent fremsatt.

Kjæremålet er meddelt de saksøktes prosessfullmektig, som i et til overretten inngitt prosesskrift har fremsatt bemerkninger angående en del av samime, men forøvrig ikke imøtegått det eller nedlagt noen påstand.

Av herredsrettssakens dokumenter fremgår, at saken gjelder inntale av utjevningsavgift for konsummelk, som er pålagt de saksøkte i henhold til lov av 24. juni 1931 um brigde i millombils lov av 6. juni 1930 til å fremja umsetnaden av jordbruksvarer. I Vest-Agder blev der - efter anførsel i stevningen - høsten 1930 stiftet en organisasjon av meierier og melkeprodusenter, kaldt S/L Vest-Agder Melkecentral, og denne, som begynte sin drift 1. januar 1931, har vedtatt å legge utjevninigsavgift på medlemmenes konsummelk. Landbruksdepartementet, som er meddelt sådan fullmakt som i lovens §4, 3 ledd nevnt, har avgjort, at S/L Vest-Agder Melkecentral har den i loven forlangte tilslutning, og har bemyndiget centralen

Side:744

til å opkreve utjevningsavgift i tiden 1/8 1931 til 31/12 1931, hvilken bemyndigelse er senere forlenget. De saksøkte er ikke medlemmer av nevnte central, men saksøkeren anser dem efter loven og de fattede avgjørelser pliktig til å betale de påsøkte avgiftsbeløp, som angis å være beregnet efter de fastsatte satser.

De saksøkte har i et tilsvar fil stevningen 1. gjort gjeldende at utjevningsavgiften i det foreliggende tilfelle ikke er lovlig. 2. har de gjort innvendinger mot størrelsen av den ophevede avgift. I sistnevnte henseende er i tilsvaret blandt annet anført, at de er avkrevet tilsvarende avgift som meierier som er tilsluttet centralen, nemlig fra 4,5 øre til 5,5 øre pr. liter helmelk, men at de er ikke i likhet med disse innrømmet produksjonstilskudd eller avtrekk for svind. «De saksøkte er således», anføres det, «stillet i en særklasse av avgiftspliktige». Med henvisning til denne siste anførsel er i saksøkerens før nevnte prosesskrift til herredsretten av 10. april d.a. fremnoldt» at de saksøkte hevder med andre ord, at der vises vilkårlighet med avgiftsberegnihgen innen distriktet for S/L Vest-Agder Melkecentral. Saksøkeren hevder for sin del, at der ikke er gått frem med noen vilkårlighet. Da dette spørsmål angivelig er av stor betydning i saken og sorenskriver Peersen som stortingsmann under en debatt i Stortinget den 27. juni 1932 om utjevningsavgiften for melk 'har efter saksøkerens mening gitt et meget sterkt uttrykk for, at der er vist vilkårlighet i Vest-Agder, bør han allerede av den grunn vike sæte. Som en annen grunn herfor gjør saksøkeren gjeldende, at sorenskriveren skal ha søkt å gjøre sin innflytelse gjeldende for at de saksøkte kan få opnå fri sakførsel, som de har ansøkt om i saken og uten hvis tilståelse saken efter hvad der er anført ikke vil bli prosedert.

Det fremgår av prosesskriftet og av kjæremålet at det er domstolslovens §108, som saksøkeren finner i nærværende tilfelle bør få anvendelse overfor sorenskriveren, og heri må jeg i motsetning til sorenskriveren erklære mig enig. De uttalelser på Stortinget av ham, hvortil der er siktet er efter forhandlinger i Stortinget 1932, s. 2403-4 gjengitt in extenso i prosesskriftet, hvortil jeg henviser.

Side:745

Det fremgår herav, at sorenskriver Peersen i debatten fremholdt, at loven om utjevningsavgift på hans kanter var blitt praktisert med «vilkårlighet», idet man «i distrikter overhodet ikke opkrever avgift som for eksempel nede i Iveland, - - - og flere distrikter, mens der på andye steder opkreves avgift med 2 øre, 3 øre, 4 1/2 øre og opover til 7 øre.» «Vi kan da si oss selv» - heter det videre - «at hvis denne forsamling ifjor hadde trodd at det skulde være nødvendig for centralene å pålegge inntil 25 pct. av bruttoprisen, så var det ikke en mann i denne sal som hadde gått på denne utjevningsavgift. De som betaler den, føler det som en likefrem plyndring, og selvom det ikke skulde være så mange - - - så har jo de også krav på rettferdighet og hensynsfullhet». Sorenskriveren rettet derfor «den sterkeste henstilling til regjeringen on» at man søker å få vekk den vilkårlighet, den ujevnhet i beregningen, således at næn får 2 øre, andre får optil 7 øre eller, som jeg nevnte optil 25 pct. av bruttoprisen i avgift på sin melk», og han ba regjeringen «legge sterk vekt på de argumenter som er fremført fra «protestantene» som de kaller sig», hvis innvendiniger han fant «høist saklig begrunnet».

I sin kjennelse har sorenskriveren fremholdt, at hvad han ved den nevnte leilighet uttalte sig om, var den etablerte lovgivning sett fra et nomotetisk standpunkt, fra synspunktet de lege ferenda, og at de i denne sak reiste spørsmål skal løses ut fra hvad der er rett efter den etablerte lov, som han har stemt for å oprettholde, og med hensyn til dens fortolkning har han ikke uttalt sig, men står helt fritt. Videre har han bemerket, at når han talte om villkårlighet m.h.t. avgiiftens beregning, har dette intet med spørsmålet om Vest-Agder Melkecentral har lovlig adgang til efter gjeldende lov å utligne f.eks. 7 øre. Hertil har han intet standpunkt tatt og i hans uttalelse i Stortinget ligger ingen påstand eller antydning om at de Centraler som utiigner 7 øre pr. liter er gått frem med nogen vilkårlighet. Hertil skal jeg bemerke, at jeg selvsagt ikke vil benekte, at sorenskriverens innlegg under debatten, som jo ikke foreligger i fullstendig referat for retten, har omhandlet den pågjeldende lov sett fra et

Side:746

nomothetisk standpunkt. Men de anførte citater viser, at han også har sterkt anket over, at der ved praktisering av loven har vært lagt for dagen vilkårlighet, og har gjort sig til talsmann for at herpå måtte rettes. Og det vil sees, at han blandt distrikter som er blitt rammet av sådan vilkårlighet, som den han har talt om, har nevnt enkelte, som henhører under hans egen jurisdiksjon, nemlig Øvrebø, Grebstad og Tveit, likesom hans kritikk i det hele tatt gjelder forholdene på hans kanter av landet, (eller som det ordrett lyder «våre kanter»). Som det fremgår av, hvad jeg foran har referert om rettssakens gjenstand, er der i saken subsidiært spørsmål om, at de saksøkte som de påstår, er stillet i en særklasse av avgiftspliktige, eller som saksøkeren - som det forekommer mig med føie - har utlagt meningen dermed å være, at de er behandlet med vilkårlighet. Om den vilkårlighet, som de anker over, over, er noget forskjellig fra eller ikke helt faller sammen med den av sorenskriveren i tinget fremholdte vilkårlighet finner jeg ikke å kunne legge vekt på. Hovedsaken er for mig, at sorenskriver Peersen ved den nevnte leilighet som stortingsmann sterkt har gitt uttrykk for, at der efter hans syn ved lovens gjennemførelse er fremgått på en måte som han har karakterisert som vilkårlighet, og han bør da efter min mening ikke sitte til doms i en sak, hvor der blandt annet vil bli handlet om vilkårlighet under lovens anvendelse og eventuelt må bli truffet avgjørelse om. dette spørsmål. Jeg kan ikke finne annet enn at det tilfelle, som dl. §108 taler om, at der foreligger andre særegne omstendigheter som er skikket til å svekke tilliden til dommerens uhildethet, her må sies å være for hånden, og at sorenskriveren som følge herav bør vike sæte, når dette av den ene av partene er forlangt.

- - -

Dommer Erdal: Jeg finner at kjæremålet må avvises som forsent erklært. Jeg må efter de foreliggende oplysninger gå ut fra at sakfører Gullestad har mottatt utskrift av kjennelsen til forkynnelse iallfall senest 29. april d. å. Forkynnelsen må ansees å ha funnet sted når utskriften er mottatt. At Gullestad først har erkjent forkynnelsen

Side:747

den 20 mai d. å kan i så henseende ikke være avgjørende. Jeg henviser til kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1934-1137, ved hvilken er avgjort at forkynnelsen regnes fra mottagelsen av utskriften - og ikke fra erkjennelsen av mottagelsen»

Det uttales også uttrykkeljig i Dl., s §183 at forkynnelsen ansees utført på det tidspunkt da skriftet bevislig er mottatt av vedkommende for hvem forkynnelsen skal skje.

Det må for dette spørsmål være uten betydning om den sakfører for hvem forkynnelsen skjer - ved oversendelse av skriftet fra retten - selv er part i saken eller prosessfullmektig. Domstolslovens §179 omhandler efter min formening alene spørsmålet om bevijset for at forkynnelsen har funnet sted, men ikke spørsmålet om tidspunktet for denne.

Jeg går foreløbig ikke inn på realiteten i i kjæremålet.

Justitiarius Iversen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Spørsmålet om, hvorvidt kjæremålsfristen er oversittet finner jeg særdeles tvilsomt. Da overretten tidligere har antatt at underhåndsforkynnelse først er fullbyrdet, når prosessfullmektigen har avgitt erkjennelse, og da Kjæremålsutvalget i kjennelse av 27. september 1932 i sak lnr. 68 synes å ha antatt det samme, finner jeg å burde slutte mig til førstvoterende. Jeg finner også, at denne forståelse av loven er den rimeligste, da en prosessfullmektig ved å nekte å avgi erkjennelse alltid vil kunne fremtvinge ny forkynnelse. Det vil også kunne stille sig betenkelig for en prosessfullmektig å vedta forkynnelse før han har kunnet underrette sin part

Dommer Erdal: Jeg fastholder mit votum.

Den av tredjevoterende nevnte kjennelse av kjæremålsutvalget var jeg bekjent med da jeg skrev mit votum i avvisningsspørsmålet, så den forandrer intet i mitt syn på dette spørsmål.

I den kjennelsen av 27. september 1932 omhandlede sak var forholdet, såvitt jeg forstår det at erkjennelsen for mottagelsen av utskriften var avgitt ved mottagelsen eller iallfall, straks efter, og der er ved denne kjennelse efter min formening ikke avgjort annet eller mer

Side:748

enn at såfremt det ikke er oplyst at utskriften er mottatt tidligere må frisen regnes fra erkjennelsen av mottagelsen.

Jeg vil bemerke at efter min formening er en prosessfullmektig pliktig til å avgi erkjennelse for mottagelsen av en utskrift som sendes ham fra retten til forkynnelse.

Også i realiteten i kjæremålet er jeg kommet til et annet resultat enn de øvrige voterende. Saken gjelder principalt spørsmålet om utjevningsavgiften er lovlig pålagt de saksøkte i henhold til omsetningsloven og de i henhold til denne gitte forskrifter. Om dette spørsmål har sorenskriver Peersen overhodet ikke uttalt sig.

Subsidiært gjelder saken spørsmålet om hvilken gruppe av avgifts pliktige de saksøkte tilhører samt om de er berettiget til tilskudd til produksjonsmelk og fradrag for svind i tilfelle de ikke blir likestillet med direkte leverandører, jfr. herredsrettens dok. nr. 35 side 4 nederst og herredsrettens dok. nr. 19 side 3. Heller ikke om disse spørsmål har sorenskriver Peersen, såvidt oplyst, avgitt noensomlhelst uttalelse i Stortinget under debatten om utjevningsavgiften i 1932.

Sorenskriver Peersen kunde i det hele tatt under den nevnte debat ikke ha hatt noen tanke på denne sak, som er reist i 1934 eller de spørsmål som her i saken skal avgjøres. Det bemerkes at avgiften for O. Wehus gjelder tiden februar 1932 - mai 1934, for Olav G. Honnemyr tiden januar 1933 - mai 1934, for Edvard Hagen tiden februar 1933 - mai 1934 og for G. Laland tiden januar - mai 1934. For Jeppestøls vedkommende er saken hevet.

I kjæremålserklæringen anfører de kjærende parter følgende: «Denne sak gjelder subsidiært spørsmålet om de saksøkte er stillet i en særklasse av avgiftspliktige, med andre ord om der ved påtegning av utjevningsavgiften i Vest-Agder er vist vilkårlighet. Pointet er ikke om det er vilkårlig å utligne f. eks, 7 øre pr. liter (jfr. kjennelsen s. 3), men det er om de saksøkte er behandlet på en annen måte enn de efter gjeldende regler skulde og pålagt en større avgift enn andre der står i samme klasse som de saksøkte.»

Det var imidlertid netop den vilkårlighet at der i enkelte distrikter overhodet ikke blev opkrevet avgift, mens

Side:749

den i andre blev opkrevet med 2 øre, 3 øre, 4,5 øre og opover til 7 øre at sorenskriver Peersen uttalte sig i Stortinget. Men det innrømmes nu altså i kjæremålserklæringen at det ikke er om denne «vilkårlighet» der handles her i saken, men det er om de saksøkte er pålagt større avgift enn andre der står i samme klasse som de saksøkte.

Det subsidiære spørsmål gjelder, som forøvrig allerede nevnt, hvilken gruppe av avgiftspliktige de saksøkte tilhører. Men om disse spørsmål har, som også alt nevnt, sorenskriver Peersen i det hele tatt ikke uttatt sig.

Sorenskriver Peersen har i kjennelsen uttalt at han står helt fritt til de spørsmål som foreligger her i saken, og jeg finner det da efter det anførte ganske urimelig at han skal kjennes ugild som dommer i saken på grunn av noen uttalelser i Stortinget, lenge før denne sak blev reist og rent i sin almindeligihet, om den mate hvorpå loven blev praktisert i Vest-Agder. Det anføres i kjæremålserklæringen at sorenskriver Peersen «utvilsomt har lagt sin innflytelse i vektskålen for at fri sakførsel skal bli gitt de saksøkte.

Jeg finner efter det av sorenskriveren i kjennelsen anførte at også denne innsigelse mot hans habilitet som dommer i saken må forkastes.

At en dommer anbefaler at der gis en part fri sakførsel kan efter min mening i almindelighet ikke ansees som en særegen omstendighet som skulde gjøre ham ugild som dommer i saken, og jeg finner det for min del ganske klart at sorenskriver Peersen ikke kan kjennes ugild som dommer i denne sak, fordi han ved en tilfeldig samtale med justis ministeren har anbefalt at de saksøkte fikk fri sakførsel.

Den kjærende part har derhos gjort gjeldende som ugildhetsgrunn, såvidt jeg forstår, at sorenskriver Peersen har gjort feil under saksforberedelsen, idet han har forlenget tilsvarsfristen fordi de saksøkte søkte om fri sakførsel, hvilket den kjærende part mener er ulovlig efter Dl. §151.

Jeg skal hertil bemerke at såvidt jeg vet er det almindelig praksis lade i underretten og i overretten å gi utsettelse med tilsvaret når der søkes om fri sakførsel.

Side:750

Videre gjøres det gjeldende at tilsvarsfristen, som tidligere var forlenget, påny er blitt forlenget uten at saksøkeren har fått anledning til å uttale sig.

Tilsvarsfristen var oprindelig satt til 10. desember 1933. Den 7. desember begjærte de saksøkte fristen forlenget og ved sorenskriver Peersens beslutning av 8. desember 1933 blev fristen forlenget til 22. januar 1934. Ved herredsrettens beslutning av 24. januar blev fristen efter ansøkning ytterligere forlenget til 7. mars s.å., uten at spørsmålet blev forelagt saksøkeren til uttalelse, men denne forlengelse er såvidt skjønnes ikke meddelt av sorenskriver Peersen, men av den konstituerte sorenskriver.

Jeg finner ikke at der er noe særlig å bebreide sorenskriver Peersen i anledning saksbehandlingen. Det har forøvrig forøvrig efter min formening ganske utvilsomt ikke vært lovens mening at en dommer efter forlangende av partene skulde vike sete som ugild fordi han har gjort feil under den forberedende saksbehandling.

De av den kjærende part nevnte avgjørelser av høiesterett finner jeg uten betydning for denne sak. At en statsråd, der som medlem av regjeringen har fremsatt kgl. proposisjon til en lov om hvis grunnlovsmessighet der er tale ( Rt-1927-1057) ikke bør være dommer i en sak hvor dette spørsmål skal avgjøres synes mig ganske selvsagt. Han må jo forutsettes å ha tatt standpunkt til dette spørsmål før. Og at en stortingsmann som har deltatt i den forberedende behandling av og avgitt innstilling til en lov om hvis grunnlovsmessighet der handles ( Rt-1918-401) ikke bør være dommer i den sak, synes mig også nokså rimelig, men i det tilfelle er, som det vil sees, avgjørelsen i høiesterett truffet under dissens og under sterk tvil fra flertallets side. Her i saken er der ikke spørsmål om omsetningslovens grunnlovsmessighet. Det spørsmål er allerede avgjort av høiesterett. Jeg stemmer efter det anførte for at begjæringen om at sorenskriver Peersen skal vike sete som dommer i denne sak ikke tas tilfølge.

Efter voteringen eraktes:

Sorenskriver Rudolf Peersen har å vike sete i saken.

Side:751