RG-1981-196

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1980-06-27
Publisert:	RG-1981-196
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse og dom 27. juni 1980 i sak nr. 196/79.
Parter:	Per Doksrud (høyesterettsadvokat Christen S. Dahl) mot Løiten Almenning (høyesterettsadvokat Nils M. Vaagland).
Forfatter:	Lagdommerne Trygve Lange-Nielsen, Bror Oskar Scherdin, Ole An. Herud
Lovhenvisninger:	LOV-1857-10-12-§1, Jaktloven (1899), Jaktloven (1951) §16, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §12

Ved stevning av 19. april 1978 reiste gårdbruker Per Doksrud søksmål mot Løiten almenning med slik påstand:

«1. Løiten almennings vedtak av 31. mars 1977 er ugyldig.

2. Bestemmelsen i pkt. 1, tredje ledd i avtale av 1. september 1977 mellom Løiten almenning og Løiten Jæger og Fiskeforening er ugyldig.

3. Løiten almenning dømmes til å betale Per Doksrud en skjønnsmessig fastatt erstatning.

4. Løiten almenning dømmes til å betale saksomkostninger til Per Doksrud.»

Bakgrunnen var at det i den nevnte avtale av 1. september 1977 var tatt inn følgende bestemmelse:

«Et vilkår for å få elgrett i almenningen, er at vedkommende lag ikke har med jegere som er med på andre lag, som har fått eller vil få rett samme år andre steder i bygda».

Dette var en bestemmelse som var praktisert overfor den ankende part, Per Doksrud.

Løiten almenning påsto seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.

Den 13. februar 1979 avsa Sør-Hedmark herredsrett dom hvor Løiten almennings påstand ble tatt til følge.

Ved ankeerklæring av 30. mars 1979 har Per Doksrud i rett tid påanket dommen med samme påstand som for herredsretten med tillegg av påstand om saksomkostninger for lagmannsretten. Løiten almenning har tatt til gjenmæle og har i tilsvar av 19. april 1979 påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten.

Under ankeforhandlingen for lagmannsretten ble det inngått slikt rettsforlik:

«1. Vedtak av 31.3.1977 av styret i Løiten Almenning oppheves med virkning fra i dag. Per Doksruds jaktlag gis adgang til å delta i elgjakten i Løiten Almenning i henhold til gjeldende bestemmelser herunder overenskomst av 1.9.1977 mellom Løiten Almenning og Løiten Jeger- og Fiskerforening i den utstrekning disse bestemmelser ikke blir underkjent ved rettskraftig dom i den verserende sak.

2. Per Doksrud frafaller sitt krav om erstatning overfor Løiten Almenning.

3. Hver av partene bærer sine omkostninger for herredsrett og lagmannsrett for så vidt angår punktene 1 og 3 i Per Doksruds påstand.

Per Doksrud (sign.) Per Evensen (sign.)

Even Høgholen (sign.)

Chr. S. Dahl (sign.) Nils M. Vaagland (sign.)»

Den ankende part har deretter nedlagt slik endelig påstand:

«1. Bestemmelsen i pkt. 1 tredje ledd i avtale av 1. september 1977 mellom Løiten Almenning og Løiten Jeger og Fiskeforening er ugyldig.

2. Løiten Almenning dømmes til å betale saksomkostninger til Per Doksrud for herredsrett og lagmannsrett.»

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens domsslutning pkt. 1 stadfestes.

Side:198

2. Løiten almenning tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Ankeforhandlingen ble holdt i Hamar 28. og 29. mai 1980. Per Doksrud og almenningsstyrets formann Per Evensen ga partsforklaring. Det ble avhørt 5 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom og av det som er anført nedenfor.

Da de jaktregler for Løiten bygdealmenning som var approbert av Landbruksdepartementet i 1923, var gått i glemmeboken i tidens løp, ba Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk i brev av 13. desember 1976 til Løiten viltnemnd om at arbeidet med nye jaktregler for almenningen ble satt i gang, og at jaktreglene av 1923 samtidig ble formelt opphevet. Arbeidet ble gjort, og med brev av 1. juni 1977 sendte Løiten almennings styre til de bruksberettigede i almenningen et forslag til nye jaktregler, som almenningsstyret i medhold av lov av 14. desember 1951 §16 hadde utarbeidet. I samme ekspedisjon sendte styret et utkast til en overenskomst mellom Løiten almenning og Løiten jeger- og fiskerforening. I brevet ble det bedt om eventuelle bemerkninger til jaktreglene. Det innkom enkelte bemerkninger til både jaktreglene og overenskomsten, bl.a. fra den ankende part.

Fra jaktreglene - som ble fastsatt av Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk 20. juli 1977 - hitsettes de bestemmelser som antas å ha interesse i nærværende sak:

§4, første ledd:

«Almenningsstyret kan foreta innskrenkninger med hensyn til tiden, området og måten for utøving av jakt og fangst når dette ansees nødvendig av hensyn til viltbestanden. For jegere som ikke er bruksberettigede eller likestilt med bruksberettigede kan almenningsstyret bestemme at jaktkortet bare skal gi adgang til jakt etter visse nærmere angitte viltarter og begrense det antall vilt av de forskjellige slag som kan felles pr. kort.»

§5. første og annet ledd:

«Innenfor rammen av hva gjeldende bestemmelser til en hver tid gir adgang til, avgjør almenningsstyret hvor mange dyr det skal søkes fellingstillatelse for av elg og rådyr, og eventuelt andre viltarter der særlig fellingstillatelse er nødvendig.

Bortsetting av denne jakten kan overlates Løiten Jeger og Fiskerforening, men skal foregå i samsvar med regler fastsatt av almenningsstyret.»

Fra den nevnte overenskomst, som er datert 1. september 1977 hitsettes pkt. 1, bestemmelsen om elgjakt:

«Bortsetting av elgjakt på det antall dyr og på de jaktområder som almenningsstyret til en hver tid bestemmer, etter kunngjøring i distriktets aviser god tid i forveien.

Elgrettene bortsettes til innenbygdsboende elgjegere. Jaktlaget skal bestå av 4 til 6 mann, hvorav minst en må ha bruksrett i Løiten Almenning. Laget må disponere brukbar sporhund (målet må være minst sporprøvebevis). Rettene bortsettes ved loddtrekning mellom de godkjente lag. For å gi muligheter for interesserte jegere å jakte, må nye jegere søke å komme med på de bestående lag. Jaktlagene avgjør

Side:199

selv hvem som skal opptas på laget. For at et nytt jaktlag skal kunne godkjennes, må minst lagleder med varamann være erfarne elgjegere (f.eks. god erfaring i ettersøk). Lag der minst 3 av medlemmene, deriblant lagleder eller dennes varamann stammer fra et tidligere jaktlag, betraktes i denne sammenheng ikke som nytt lag.

Et vilkår for å få elgrett i almenningen, er at vedkommende lag ikke har med jegere som er med på andre lag som har fått eller vil få rett samme år andre steder i bygda.

Alle deltagere på lag som melder seg og vil være med på loddtrekning, må på forhånd ha avlagt og bestått godkjent skyteprøve og/eller annen lovfestet prøve for storviltjakt.

Dersom det melder seg flere lag enn det er jaktområder til, trekkes ut reservelag i rekkefølge. Når et lag trekker seg går 1. reservelag inn osv. Lag som har stått som reserve i 2 år uten å få jakte, er sikret rett det tredje år. Nye lag må ha fått rett ved loddtrekning før de kommer inn under denne ordning.»

Det er gyldigheten av bestemmelsen i foranstående 3. avsnitt nærværende sak gjelder.

Regelen ble fastholdt til tross for at det av den ankende part ble protestert mot den, og til tross for at Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk i brev av 20. juli 1977 til Løiten almenning hadde uttalt, at det etter direktoratets mening ikke synes å være hjemmel for å utelukke bruksberettigede på grunn av at disse har elgrett på egen grunn eller andre steder. En slik utelukkelse antok direktoratet bare kunne gjelde de som ikke har bruksrett i almenningen. - På den annen side har Direktoratet for statens skoger i brev av 27. september 1977 uttalt bl.a. følgende:

«Ordningen med å utelukke jaktlag som har fått eller vil få «tildelt» elgjakt andre steder i bygda må antas å ligge innenfor rammen for et almenningsstyres kompetanseområde, selv om det jaktlag som blir utelukket består av medlemmer med eiendoms- og bruksrett til almenningen.»

Regelen i pkt. 1 tredje ledd har aldri vært tatt med i de regler for elgjakt i almenningen som har vært utferdiget for hvert år, men den hevdes å ha vært praktisert og anerkjent i mange år. Hvis en i et jaktlag som blir trukket ut med rett til elgjakt i almenningen også har annen - privat - jaktrett, har han fått anledning til å velge jakt - i almenningen eller i privat skog. Det er opplyst at regelen vil bli fortolket slik at vedkommende beholder sin jaktrett i almenningen for året, hvis han selger eller på annen måte overlater sin private elgrett til andre personer som ikke samme år har elgrett i almenningen. Regelen vil videre bli praktisert slik, at hvis et jaktlag i to år etter hverandre ikke er trukket ut til elgjakt i almenningen og heller ikke har hatt jaktrett på elg i privat skog, får det automatisk elgrett i et vald i almenningen uten loddtrekning.

Den ankende part, Per Doksrud hevder at herredsretten har tatt feil når den har funnet at almenningsstyret har adgang til å treffe slik bestemmelse som omhandlet i pkt. 1 tredje ledd i avtalen av 1. september 1977 mellom almenningen og Løiten Jeger- og Fiskerforening. Jaktreglene inneholder ikke noen tilsvarende bestemmelse. Jaktloven av

Side:200

14. desember 1951 §16, skiller mellom storvilt og småvilt og regulerer jakten totalt. Selv om den i første pkt. i paragrafen fastslår forskjellen mellom storvilt- og småviltjakt, har man lenger ut i paragrafen bestemmelsen som går ikke bare på småviltjakt, men også storviltjakt. Dette er fulgt opp i praksis både i veiledningen utarbeidet av direktoratet og i jaktreglene for forskjellige andre bygdealmenninger. De inneholder bestemmelser både om storviltjakt og småviltjakten. §16 må forstås slik at reglene omfatter både storvilt- og småviltjakt, og at storviltjakt ikke er noen almenningsrett for de bruksberettigede. Bestemmelsen gir da en ramme for hva jaktregler kan inneholde, og om hvordan almenningen kan opptre. Almenningsstyret står således ikke fritt.

Det som videre er vesentlig for avgjørelsen er almenningsstyrets kompetanse. Det vises i denne forbindelse til at det er viltstyret som ifølge jaktlovens §16, skal fastsette regler for jakten. Almenningsstyrets bemyndigelse er begrenset i flere lovbestemmelser. Jaktloven er en spesiallov som regulerer en del av almenningsfunksjonen bl.a. jakten, og det er jaktloven som er utslagsgivende i kollisjonstilfelle. En uttalelse i samsvar med dette finner man i Eidsivating lagmannsretts dom av 8. februar 1980:

«Lagmannsretten finner det klart at allmenningsstyret ikke kan gå lenger med innskrenkninger som nevnt, enn §16 i jaktloven tillater bestemmelse om, og ikke lenger enn fastsatt ijaktreglene. Skulle reglene gå lenger enn loven, er det lovens ramme som gjelder.»

Med «innskrenkninger som nevnt» siktes til «myndighet til å foreta innskrenkninger med hensyn til tiden, området eller måten for utøving av jakt og fangst i almenningen».

Når det er vist til «Skjåkdommen» ( Rt-1963-212), har den ankende part bemerket at den gjelder et almenningsstyres kompentanse til å selge almenningsgrunn og er helt spesiell. Han mener at det ikke kan tillegges noen særlig vekt hvilken kompetanse styrer i bygdealmenninger har i relasjon til annen almenningsrett enn jaktrett.

Jaktreglene av 20. juli 1977 og det som skjedde forut for disse, gjør at denne sak ikke kan være tvilsom. Man har jaktregler som ikke inneholder regler om noen begrensning av eierrettigheter, og man har uttalelse fra Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, som er den kompetente myndighet. Dette uttaler at en slik regel som nevnt i overenskomsten av 1. september 1977 pkt. 1, tredje ledd, har man ikke hjemmel for. En almenning er en økonomisk enhet med et økonomisk formål. Det er bare unntaksvis man kan ta hensyn til andre enn eierne og de bruksberettigede. Sosiale hensyn kan styret som hovedregel ikke ta. Den regel som motparten fastholder og mener at det er rettslig grunnlag for, vil resultere i at den verdi som ligger i en jaktrett i egen privat skog, blir borte. En slik regel er ikke bare uten hjemmel, men den er også diskriminerende. Det må gjelde et likhetsprinsipp mellom de berettigede, slik at en som har annen jaktrett ikke kan utelukkes. Alminnelig rettsfølelse tilsier også at en slik regel ligger utenfor det som det kan tas hensyn til ved regulering av jakten. Det er i denne forbindelse henvist til Helge Christensen: Viltstell og jakt, utg. 1967, 113.

Ankemotparten, Løiten almenning har henvist til jaktlovens §12,

Side:201

som uttrykkelig tillegger grunneierne eneretten til jakt og fangst med de innskrenkninger som er fastsatt i loven. Jaktlovens §16 presiserer i første ledd hva som er almenningsrett. Småviltjakt tilligger alle som har bruksrett i almenningen. Storviltjakten er tillagt eierne. I hvilken utstrekning det kan gis andre adgang til å drive jakt i bygdealmenning, fastsettes av almenningsstyret, jfr. jaktlovens §16, annet ledd. Ut fra disse regler kan almenningsstyret disponere fritt som eier. Dog må likhetsprinsippet følges. I følge loven av 12. oktober 1857, har også almenningsstyret den fulle kompetanse når det gjelder jakten. Noe annet organ har man ikke. Problemet ligger i om det finnes bestemmelser av materiell art som begrenser almenningsstyrets myndighet.

Ifølge et av Direktoratet for vilt- og ferskvannsfisk utarbeidet normalutkast til jaktregler, skal jakt på storvilt bortsettes etter kunngjøring. Dette er endret i det forslag som ble jaktregler for Løiten almenning. I disse er i §5, annet ledd, gitt bestemmelse om hvem som kan gi slike regler. Det er almenningsstyret som har fått bemyndigelse til å avgjøre hvordan jaktretten skal fordeles. Det kan ikke sees at lovens regel gir direktoratet hjemmel til å gripe inn i almenningsstyrets kompetanse, bortsett fra forholdsregler vedrørende viltpleien. Etter jaktreglenes §5 har almenningsstyret fått carte blanche. Man har således klare bestemmelser om almenningsstyrets kompetanse. Overenskomsten av 1. september 1977 inneholder bestemmelser fastsatt av almenningsstyret i henhold til jaktreglene.

Det vises til Christensens kommentar side 112-113, spesielt 2. avsnitt side 113 om preferanse for bruksberettigede eller innenbygdsboende og til Skjåkdommen Rt-1963-212, særlig side 217. Ankemotparten har også vist til uttalelsen fra Direktoratet for statens skoger av 27. september 1977, gjengitt foran. I Eidsivating lagmannsretts dom av 14. desember 1979, - ankesak nr. 549/78 - er på side 6 gjort bemerkninger i tråd med dette. Espedal-dommen av 8. februar 1980 gjelder bare småviltjakten. Det som uttales av Direktoratet for vilt- og ferskvannsfisk i brev av 7. juli 1977 til Løiten almenning, må være galt, og uten sammenheng i resonnementet. Regelen i pkt. 1, 3. avsnitt i overenskomsten av 1. september 1977 fastslår bare den praksis som er fulgt. Det er bare den ankende part av 730 almenningsberettigede som har protestert mot regelen. De øvrige 729 har akseptert den.

Det som den ankende part kan rå over som eier er bare 1/730. Regner man med 20 jaktlag hvert år og 4 eller 5 bruksberettigede i hvert lag, så ville han i kraft av sin eierandel få rett til elgjakt i almenningen hvert 8. år. Med den praksis man nå har, får den ankende part en gunstigere posisjon. Det foreligger ikke grunnlag for den ankende part til å kreve noe mer enn det som hans eierandel gir ham rett til.

Det er endelig gjort gjeldende at det økende antall elg nødvendiggjør effektiv avskytning. Dette forutsetter at et jaktlag ikke har mer enn et vald i bygden. Den omstridte regel er i dag også begrunnet ut fra hensynet til viltpleien.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Løiten almennings skog ble kjøpt i 1836 av 194 gårdbrukere i Løiten

Side:202

for 3000 Spesiedaler. Den er en bygdealmenning og omfatter ca. 2/3 av kommunens skogområde. I dag er det i alt 730 bruksberettigede og det gjøres ikke forskjell på eiere og bruksberettigede. I hvilken utstrekning de bruksberettigede rettslig kan anses som eiere, hvis dette spørsmål settes på spissen, har lagmannsretten ikke grunnlag for å vurdere. Eieren av gården Roset var blant almenningskjøperne i 1836. Per Doksrud eier i dag Roset og er således medeier i almenningen. Lagmannsretten nøyer seg med å ta standpunkt til om han som almenningseier kan utelukkes fra almenningsjakten på elg, fordi han har fått jaktrett til elg i privatskog i kommunen.

For utøvelsen av eiernes og de bruksberettigedes felles rettigheter i almenningen, bestemmer lov av 12. oktober 1857 §1 at det styret for almenningen som velges «er berettiget til med bindende Virkning for samtlige Eiere og Brugsberettigede at beslutte og iværksette Forholdsregler, vedkommende Udøvelsen af de fælles Rettigheder, samt til at foretage saadanne Indskrænkninger med Hensyn til Skovens Benyttelse, som til dens fremtidige Bevarelse ansees hensiktsmæssige». Denne bestemmelse suppleres på enkelte områder med bestemmelsene i jaktlovens §16 og de jaktregler som er utferdiget med hjemmel i denne bestemmelse. Bestemmelsen i jaktreglenes §4 om at almenningsstyret kan foreta innskrenkninger med hensyn til tiden, området og måten for utøving av jakt og fangst når dette anses nødvendig av hensyn til viltbestanden, må forstås slik at den begrensning almenningsstyret kan foreta, bare må skje ut fra hensynet til viltpleien og ikke etter andre kriterier. Bestemmelsen går ikke på bortsettingen av elgjakten.

Det er av ankemotparten anført at ovenenskomsten av 1. september 1977 mellom almenningsstyret og Løiten jeger- og fiskerforening, herunder bestemmelsen i pkt. 1, tredje ledd om innskrenkning i jaktretten, er fastsatt av almenningsstyret i henhold til jaktreglene av 20. juli 1977. Det vil formentlig si jaktreglenes §5, annet ledd. Pkt. 1, tredje ledd i overenskomsten utelukker fra elgjakt i almenningen de almenningseiere som alene eller sammen med andre har fått eller vil få elgrett samme år andre steder i bygden. Dette er en bestemmelse som begrenser eierrettighetene i almenningen, og når det gjelder slike innskrenkende bestemmelser, må hjemmelen for almenningsstyrets bemyndigelse søkes i den foran gjengitte bestemmelse i almenningsloven av 1857. Denne bestemmelse gir ikke almenningsstyret adgang til å forskyve det innbyrdes forhold mellom eierne. I forholdet mellom disse må alminnelige likhetsgrunnsetninger følges. Styret handler utad på eiernes vegne. Adgangen for styret til bortsetting av storviltjakten som er omhandlet i jaktreglenes §5, annet ledd, må forstås som en adgang til bortsetting fra eierne til ikke-eiere. At jakten også bortsettes til eiere endrer ikke dette forhold.

Det bemerkes videre at loven av 1857 antas å være til hinder for at almenningsstyret kan behandle eiere forskjellig med hensyn til den økonomiske avkastning av almenningsskogen, alt ettersom en almenningseier har til rådighet privat skog med avkastning eller ikke. Noen prinsipiell forskjell på dette og retten til jakt på elg i almenningen, kan lagmannsretten ikke se at det er. Hvis man skulle trekke

Side:203

konsekvensen fullt ut av bestemmelsen i overenskomsten av 1. september 1977, ville det bety at en almenningseier som har såvidt stor skog at han kunne felle en eller flere elg pr. år i egen skog, kunne utelukkes fra elgjakt i almenningen i alle år. Dette kan vanskelig aksepteres. Almenningsstyret peker i den forbindelse på at privatskogeierne har anledning til å leie bort den private jaktrett, slik at de kan delta i elgjakten i almenningen og samtidig ha økonomisk utbytte av elgretten i privat skog. De lider intet økonomisk tap. Lagmannsretten kan ikke se at det økonomiske utbytte her kan være avgjørende. Det må antas at det for mange jegere betyr mer å drive jakten selv enn å få det økonomiske utbytte av jakten. A måtte gi avkall på jakt i egen skog for å få delta i almenningsjakt, må anses som et vesentlig inngrep i rådigheten som privat skogeier. Hvis eieren velger privatjakten, og derfor må gi avkall på almenningsjakten, blir det på tilsvarende måte et inngrep i hans rådighet som almenningseier.

Retten kan heller ikke se at det kan gjøres forskjell på den situasjon at en privatskogeier har egen skog stor nok til at han hvert år har en elgrett, og den situasjon at han lar sin skog inngå i et felles jaktområde, hvor han i kraft av sin skogeierposisjon kan få delta i elgjakt. Hvis han nektes jakt i almenningen på grunn av sin rett i et slikt privatskogområde, må dette ses som et inngrep i rådigheten som almenningseier. Nektelsen vil innebære en ulovlig forskjellsbehandling i forholdet mellom almenningseierne og faller derved utenfor hva et almenningsstyre på eiernes vegne har kompetanse til å bestemme.

Den aktuelle situasjon i bygden er nå slik at ikke alle almenningseiere driver elgjakt. Hver almenningseier som driver elgjakt, herunder Per Doksrud, oppnår på denne måten å bli trukket ut til elgjakt i almenningen hyppigere enn hvis alle eiere meldte seg, og får derved større muligheter for elgjakt i almenningen enn han ville fått ved en matematisk lik fordeling av jakten på samtlige almenningseiere. Dette er imidlertid en fordel som faller på alle eiere som melder seg til elgjakt i almenningen. Fordelen kan derfor ikke tillegges noen vekt når det spørres om forskjellsbehandling i forholdet mellom eierne innbyrdes.

Når det gjelder spørsmålet om sosiale hensyn gjør det berettiget med slik forskjellsbehandling som det her er tale om, bemerkes at også i slike tilfelle må likhetsprinsippet gjelde. Riktignok har Høyesterett, som påpekt av ankemotparten i en dom inntatt i Rt-1963-212 akseptert at det i den oppgave almenningsstyret har «må ligge en adgang til i rimelig grad å disponere også ut fra sosiale hensyn, selv om det er almenningens interesser styret skal vareta». Lagmannsretten antar at denne dom ikke kan være avgjørende for nærværende sak. I nevnte dom gjaldt det salg av tilleggsjord dels til hustomt dels til utvidelse av kjøperens dyrkede areal fra en bygdealmenning som dekker den største del av herredets areal. Dette var et salg som rammet alle almenningseiere likt og innebar ikke - som i nærværende sak - noen forskjellsbehandling mellom almenningseierne innbyrdes.

Hensynet til avskytningen - muligheten for at en som har jaktrett også i privatskog er mindre effektiv enn ønskelig når det gjelder avskytningen i almenningen - kan, slik saken er opplyst, ikke tillegges noen

Side:204

vekt. For jaktresultatet vil dyktighet og erfaring hos de enkelte jegere kunne være like viktig som at alle jaktdager utnyttes. Såvidt skjønnes stilles det ikke vilkår til de jaktlag som blir trukket ut til jakt, om at de f.eks. er forpliktet til å jakte et bestemt antall dager. Man har heller ikke grunnlag for å si at et jaktlag som også har rett til elg i privatskog, ikke ville oppfylle et eventuelt vilkår.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at Løiten almenningsstyre har gått utenfor sin myndighet når det gjelder pkt. 1, tredje ledd i overenskomsten av 1. september 1977. Per Doksrud vil da få medhold i sin påstand.

Ankemotparten har tapt den del av saken som ikke omfattes av rettsforliket, fullstendig. Lagmannsretten finner at Per Doksrud for denne del av saken bør tilkjennes saksomkostninger for begge retter jfr. tvml. §172 første ledd og §180 annet ledd. Hans samlede omkostninger er kr. 17 338,- hvorav kr. 1 338,- er utlegg. Ankemotpartens omkostningsansvar settes skjønnsmessig til kr. 9 000,-, fordelt med kr. 3 500,- for herredsretten og kr. 5 500,- for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Bestemmelsen i pkt. 1, tredje ledd i avtale av 1. september 1977 mellom Løiten almenning og Løiten jeger og fiskerforening er ugyldig i forhold til almenningseierne.

2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Løiten almenning til Per Doksrud 9 000,- nitusenkroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Av herredsrettens dom (Sorenskriver Lars Gjøviken):

Ved stevning 19. april 1978 til Sør-Hedmark herredsrett har disponent Per Doksrud, Løten, ved sin prosessfullmektig saksøkt Løiten Almenning på grunn av de regler som praktiseres for elgjakten i almenningen og på grunn av vedtak om å utelukke han fra all jakt i 5 år.

Saksøkeren har lagt ned slik påstand:

«1. Løiten Almennings vedtak av 31. mars 1977 er ugyldig.

2. Bestemmelsen i pkt. 1 tredje ledd i avtale av 1. september 1977 mellom Løiten Almenning og Løiten Jeger- og Fiskeforening er ugyldig.

3. Løiten Almenning dømmes til å betale Per Doksrud en skjønnsmessig fastsatt erstatning.

4. Løiten Almenning dømmes til å betale saksomkostninger til Per Doksrud.»

Saksøkte, Løiten Almenning har den 16. mai 1978 ved sin prosessfullmektig innlevert tilsvar, og har lagt ned påstand om at Løiten Almenning frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger.

Løiten Almenning er en bygdealmenning som blir forvaltet av et almenningsstyre. På almenningens område blir det hvert år skutt temmelig mange elger under høstjakten. Almenningen er iandelt i 15-20 jaktområder hvor det er adgang til å felle et eller flere dyr. Områdene blir leiet ut til innenbygdsboende jaktlag som kan bestå av ca. 5 mann under en leder. Det er stor interesse i bygda for denne jakten, og det melder seg ca. dobbelt så mange jaktlag

Side:205

som det er plass til. Almenningen har i flere år overlatt administrasjonen med jakten, fordelingen av jaktretter m.v. til Løiten Jeger og Fiskeforening. Jaktretten er blitt fordelt mellom de interesserte jaktlag etter loddtrekning som foretas på åpne møter.

Per Doksrud er grunneier i Løten og har almenningsrett. Han er interessert i jakt, er leder av jaktlag og er medlem av en grunneierforening som ble stiftet i Løten omkring 1970 for å disponere elgjakten på privat område. Per Doksrud's jaktlag ble høsten 1976 etter loddtrekning tildelt en rett til å felle to elgokser på et område i almenningen. Per Doksrud fikk samme høst med et annet jaktlag også tildelt en fellingstillatelse på grunneierlagets område. Av den grunn ble fellingstillatelsen i almenningen trukket tilbake for hans vedkommende og tildelt et annet jaktlag. Per Doksrud, som mente at denne avgjørelsen var uriktig, meddelte Løiten Almenning og Løiten Jeger og Fiskeforening om at han kom til å nytte seg av fellingstillatelsen i almenningen. Under elgjakten kom det rapport fra jaktoppsynsmann Leif Jordbroen om at Per Doksrud's jaktlag jaktet elg i Nordhue-lia i Løiten Almenning uten å ha fellingstillatelse for elg.

Den 31. mars 1977 ble saken behandlet i Løiten Almenning styre og av forhandlingsprotokollen framgår følgende:

«Ulovlig elgjakt høsten 1976, Per Doksruds jaktlag.

Fordelingen av elgrettene i almenningen med innkjøpte skoger er med undtak av de områder almenningsstyret har holdt tilbake, foretatt av Løiten Jeger- og Fiskeforening, ifølge overenskomst av 1948 mellom almenningen og Jeger- og Fiskerforeningen. Fordelingen har foregått ved loddtrekning mellom de godkjente lag. Jakten har vært forbeholdt innenbygdsboende jegere. Forøvrig har praksis hele tiden vært at vilkårene for å få rett i almenningen er at vedkommende lag ikke har elgrett andre steder i bygda. Denne regel har i alle år vært respektert av jegerne ut fra det syn at det er en demokratisk ordning som gir mulighet for flest mulig interesserte å få jakte elg.

Høsten 1976 ble Doksruds jaktlag trukket ut til rett både i almenningen og på private områder i bygda. Ut fra tidligere praksis og at Doksrud aktet å jakte på det private område de var tildelt, ble fellingstillatelsen på angjeldende område i almenningen tildelt 1. reservelag som tok retten og begynte å jakte der. Doksruds jaktlag nektet imidlertid å bøye seg for tidligere praksis og begynte også å jakte på samme område til tross for at de ikke hadde fellingstillatelse som de må ha ifølge jaktloven for å kunne utøve slik jakt. Deres jakt var til stor sjenanse for og medførte også betydelig risiko for det lag som var tildelt retten i området. Jegerne fra Doksruds lag ble påtruffet med ladde våpen på angjeldende terreng av almenningens jaktoppsyn, og de erkjente at de jaktet elg. Saken ble anmeldt til politiet, men senere henlagt av politimesteren i Hamar «grunnet bevisets stilling» som det heter i skrivet fra politi mesteren, og dette uten at vårt jaktpoliti eller andre vitner var innkalt for å forklare seg.

Almenningsstyret er av den oppfatning at det ikke er tvil om at Doksruds lag jaktet ulovlig i og med at de ikke hadde fellingstillatelse. De gjorde seg skyldig i en klart ulovlig handling. Dersom Doksrud og hans lag mente seg urettsmessig behandlet, burde de etter vårt syn tatt saken opp på en annen måte.

Vedtak:

Ut fra ovenstående og gjeldende regler blir Doksruds jaktlag å utelukke fra all jakt i almenningen i 5 år.»

Side:206

Den 2. 12. 1976 skrev Per Doksrud til Direktoratet for Vilt og Ferskvannsfisk og bad om uttalelse og svar på følgende spørsmål:

«1. Har Løiten Almenning anledning til å overføre forvaltningen av jakten til Løiten Jeger- og Fiskerforening.

2. Har Løiten Almenning virkelig fått godkjent i Direktoratet jaktregler som utelukker en elgjeger (som til og med er bruksberettiget i Almenningen) fordi man har jaktrett på privat jaktvald i bygda. Det har nemlig aldri vært nektet jakt i Almenningen om man har jaktretter i andre kommuner. Eller har ikke Løiten Almenning og Løiten Jeger- og Fiskerforening forelagt Direktoratet sine jaktregler for godkjennelse?

3. Med hvilken rett tar de personer som jakter elg hvert år på utsøkte vald i Almenningen seg slike friheter og hvorfor er ikke disse personer underlagt de samme regler som gjelder f.eks. for de bruksberettigede, altså eierne av bygdealmenningen?»

Den 10. desember 1976 svarte Direktoratet for Vilt og Ferskvannsfisk følgende:

«En har i Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk samlet de jaktregler som fins for de enkelte bygdealmenninger. Dette har en greid først og fremst ved henvendelse til de enkelte almennings styrer og ved gjennomgåelse av Norsk Lovtidend. Almenningsstyret for Løten bygdealmenning har benektet at det fins jaktregler for bygdealmenningen. En har dog funnet jaktregler av 6. september 1923 i Norsk Lovtidend. En kan ikke se at disse er blitt opphevet eller avløst av nye, se vedlegg. 1 pkt. II, 4 er der klart sagt at elgjakten skal bortsettes av styret hvert år etter anbud. Det er mye som taler for at denne bestemmelse gjelder fortsatt. En vil dog ikke underkjenne det som skjedde i 1948 uten videre da en ikke har fått høre bygdealmenningens og jeger- og fiskerforeningens syn på saken.

Av direktoratets arkiv fremgår at en ved brev av 18. januar 1973 fra Løiten Almenning fikk melding om at siden 1948 er administrasjonen av jakt og fiske i Løiten Almenning ved overenskomst overlatt Løiten Jeger- og Fiskerforening. Kopi av overenskomsten vedlegges. Det ble opplyst at jeger- og fiskerforeningen har inntektene så nær som en del av elgrettene. Hvor stor del avgjøres av almenningsstyret for hvert år. Almenningsstyret opplyste å ha fastsatt regler for elgjakten i almenningen. Et eksemplar av disse regler følger vedlagt. Beklageligvis ble det i 1973 ikke herfra foretatt noen lovmessig vurdering av de forhold som her er nevnt. En vil kommentere de spørsmål som De reiser i Deres brev slik:

1. Når det gjelder storviltjakten antar en at Løiten Almenning må ha anledning til å overføre forvaltningen til Løiten Jeger- og Fiskerforening, dog ikke forvaltningen av småviltjakten og den fangst som er nevnt i 1. setning i jaktlovens §16. Selvsagt alt under forutsetning av at eventuelle jaktregler fastsatt av direktoratet i henhold til nevnte paragraf ikke bestemmer noe annet om storviltjakten.

2. En kan ikke se at jaktregler er utarbeidet og gitt etter 1923 slik §16 i jaktloven foreskriver. Saken vil bli tatt opp med viltnemnda i Løten og almenningsstyret.

3. Forsåvidt angår den jakt som almenningseierne selv har enerett til (storviltjakt og beverjakt) kan det disponeres fritt i forhold til de bruksberettigede.»

Den 13. desember 1976 henvendte Direktoratet for Vilt og Ferskvannsfisk seg til Løten Viltnemnd, og uttalte at arbeidet med nye jaktregler burde settes

Side:207

igang og at jaktreglene av 1923 burde formelt oppheves samtidig som nye ble fastsatt. Viltnemnda burde spille en aktiv rolle i dette arbeidet. Den 1. september 1977 ble det inngått ny avtale mellom Løiten Almenning og Løiten Jeger- og Fiskerforening om jakten i almenningen.

Den 20juli 1977 fastsatte Direktoratet for Vilt og Ferskvannsfiskjaktregler for Løiten bygdealmenning i medhold av lov av 14. desember 1951 om viltstell, jakt og fangst §16. I disse jaktregler ble reglene fra 6. september 1923 opphevet.

- - -

Rettens merknader:

Etter lov om viltstell, jakt og fangst av 14. desember 1951 §12 har grunneieren enerett til jakt og fangst på sin eiendom. I samme lovs §16 er det gitt nærmere anvisning på hvordan denne regel skal gjelde når det gjelder bygdealmenninger. Loven skiller klart mellom det som vanligvis kalles småviltjakt på den ene side og jakt på elg, hjort, villrein, dådyr, rådyr og bever på den andre siden. Når det gjelder småviltjakten er dette en almenningsrett som er tillagt den enkelte ved lov, en såkalt legalrett, som ikke kan innskrenkes uten positiv lovregel. Storviltjakten er ingen almenningsrett, og almenningens organer må derfor forvalte denne på samme måte som enhver annen grunneier. Jaktloven inneholder ingen spesielle bestemmelser om hvordan jakten på storvilt skal drives i bygdealmenningen, bortsett fra de generelle regler for denslags jakt som er gitt i kap. 5.

I jaktregler fra 6.9. 1923 som var gitt i medhold av jaktloven av 1899, var det for Løiten bygdealmenning bestemt at retten til å drive jakt på elgsdyr skulle bortsettes av almenningsstyret på anbud. Det må anses godtgjort at denne regelen gjennom årene er gått i glemmeboken og at fellingstillatelsene er blitt fordelt etter andre kriterier. Etter at samarbeidet mellom Løiten Almenning og Løiten Jeger- og fiskeforening kom i stand fra 1948, er det foretatt loddtrekning mellom interesserte jegere om fellingstillatelsen. Det synes å ha vært almindelig tilfredshet med denne ordningen og almenningsstyret har ikke noen gang fått henvendelser om å gå over til noen annen ordning. Dette er bekreftet både av nåværende formann i almenningsstyret, Lars Rygg og av den avgåtte formann Per Evensen, som har vært i almenningsstyret siden 1962. I regler for jakten 1971 fastsatt av almenningsstyret heter det i pkt. 6 som straffebestemmelse: Forseelse mot en eller flere av de bestemmelser som er nevnt foran eller å gi uriktig opplysninger om forhold vedrørende jakten, straffes med utelukkelse fra jakten i almenningen 5 år for hele laget. Ifølge formannen i Løiten Jeger- og Fiskeforening, er slike regler hvert år tilsendt de som skulle være med på jakten i almenningen. Bestemmelsen synes å ha vært vel kjendt blandt elgjegerne, heriblandt Per Doksrud, og det ser ikke ut til at det tidligere er kommet noen protester mot bestemmelsen. Retten mener at bestemmelsen må oppfattes som en intern ordensforskrift, og selv om det er benyttet uttrykket straffebestemmelse, kan retten ikke se at bestemmelsen kan oppfattes som en straff som ikke kan ilegges uten lov og dom.

Retten er etter dette kommet til at det må være adgang for almenningsstyret å fatte et slikt vedtak som ble gjort den 3 1.3. 1977. Når det gjelder grunnlaget for vedtaket har retten lagt følgende forhold til grunn: Per Doksrud var trukket ut for fellingstillatelse høsten 1976 i almenningen og samtidig på et privat elgvald. Han fikk beskjed om at tillatelsen i almenningen ble inndratt og at fellingstillatelse ikke ble utstedt. Han meddelte før jakten skriftlig til Løiten Jeger- og Fiskeforening at han likevel ville komme til å jakte i almenningen.

Side:208

Han lot også deler av sitt jaktlag gå i terrenget med gevær i hvert fall to dager. De hadde med hund og av vitneforklaring fra jaktoppsynsmann Jordbroen må retten også anse det godtgjort at i hvert fall en av jegerne hadde ladd gevær. Det ble ikke skutt elg og Per Doksrud har forklart at opplegget var ment som en demonstrasjon for å framtvinge en anmeldelse. Retten mener at jaktlaget i alle tilfeller har gått for langt overfor almenningen ved å gå i jaktterrenget med hund og ladd gevær uten å ha fellingstillatelse. Doksrud måtte regne med en reaksjon fra almenningsstyrets side. Retten mener etter dette at almenningsstyret har handlet innenfor sin kompetanse med vedtaket av 30.3.1977. Det er ikke påvist noen forskjellsbehandling overfor Per Doksrud i forhold til andre jegere. De tilfeller som er kommet fram om uregelmessigheter under jakten kan ikke uten videre sammenlignes med Per Doksruds handling. Det er opplyst at Johan Wilhelm Nilsen har skutt en elg uten fellingstillatelse uten noen reaksjon fra almenningsstyrets side. Det er imidlertid opplyst at elgen ble skutt på privat område, og retten kan derfor vanskelig se at almenningsstyret skulle ha noen grunn til å gripe inn. Kjell Ola Engen skjøt etter hva han selv sier et feil dyr, men tilfellet synes med god grunn å ha blitt oppfattet som et hendelig uhell.

Retten kan heller ikke se at almenningsstyret har overtrådt sin plikt til å ivareta de almenningsberettigedes interesser. Almenningsstyret må ta seg av fellesskapets interesser, og det er ikke meningen at den enkeltes særinteresser skal følges i en hver henseende.

Retten er etter dette kommet til at saksøkte må frifinnes når det gjelder pkt. 1 i påstanden. I avtalen mellom Løiten Almenning og Løiten Jeger- og Fiskeforening av 1. september 1977 heter det at vilkår for å få elgrett i almenningen er at vedkommende lag ikke har med jegere som er med på andre lag som har fått eller vil få rett samme år andre steder i bygda. Dette er så vidt retten kan se første gang denne bestemmelse blir satt på papiret i en vedtekt.

Vitnet Høgholen har hevdet at dette er en regel som har vært praktisert langt tilbake i tiden, i hvert fall fra 1950 og er blitt godtatt av jegerne. Han hevder at bestemmelsen er så innarbeidet at det ikke har vært nødvendig tidligere å sette den på papiret. Det er imidlertid kommet fram få eksempler på at regelen har vært i funksjon og konkret kommet til anvendelse. Den ble aktuell for Per Doksrud i 1971 og i 1976. Ellers er det nevnt at John Grøholt har trukket seg en gang uten at de nærmere omstendigheter om dette er opplyst. Når det ikke er flere eksempler som kan nevnes, mener formannen i Løiten Jeger- og fiskeforening at det kommer av at jegerne frivillig som regel har avstått fra å søke fellingstillatelse i almenningen når de har hatt annen jaktrett i bygda.

Retten finner det uvisst om regelen er praktisert på en slik måte at den oppfyller vilkårene for en virkelig sedvanerett. Imidlertid er det etter rettens mening ikke nødvendig å stille dette kravet, idet det ikke kan være noe i veien for å sette regelen inn i en avtale om forvaltningen av jakten. Noen utilbørlig forskjellsbehandling behøver regelen ikke føre med seg. Siden det bare er grunneiere som har almenningsrett, må en vente at regelen etter hvert vil komme til å bli aktuell for nokså mange jegere. Siden fellingstillatelse for elg synes å være en mangelvare blandt de mange aktive elgjegere i bygda, kan det ikke være noe i veien for at almenningsstyret ut fra sin vanlige kompetanse setter et slikt vilkår. Retten vil her vise til uttalelse fra Direktoratet

Side:209

for Statens Skoger 27. september 1977, som ikke kan se noe betenkelig i ordningen.

Det er opplyst for retten at almenningsstyret hvert år holder tilbake noen få fellingstillatelser, i reserve og til almenningens eget bruk. De jaktlag som jakter på disse fellingstillatelsene er ikke med i loddtrekningen, og de får heller ikke det vanlige utbytte av jakten. Det har hendt at jegere har vært med på dette jaktlag samtidig med at de har hatt jaktrett andre steder i bygda. Retten kan ikke se at denne praksis skulle ha noen betydning for avtalen mellom almenningen og Løiten Jeger- og Fiskeforening.

Retten er etter dette kommet til at saksøkte må frifinnes også når det gjelder pkt. 2 i påstanden.

Saksøkerens erstatningskrav er begrunnet i at han urettmessig er utestengt fra all jakt i almenningen i 5 år. Saksøkte har bekreftet at vedtaket bare gjelder elgjakt, og har ikke noe med småviltjakten å gjøre. Etter det som foran er anført har retten ikke funnet at saksøkeren urettmessig er påført noe tap som han kan kreve erstatning for. Dersom han for alvor har trodd at han også var utestengt fra småviltjakten, som han kan utøve som almenningsberettiget, burde han ha forhørt seg om dette ved almenningsstyret.

- - -