LE-1994-2847
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-17 |
| Publisert: | LE-1994-02847 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Moss byrett Nr. 846/1994 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-02847 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Kirsti Roksvaag Roar Blomstervik (Prosessfullmektig: Advokat Elisabeth von Ubisch). Kjæremotpart: Fredrik Andresen (Prosessfullmektig: Advokat Helge Fridtjof Koren). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Georg Lund 2. Lagdommer Gunvald Gussgard 3. Lagdommer Odd Jarl Pedersen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §452, §179 |
Etter at Kirsti Roksvaag og Roar Blomstervik den 11 oktober 1994 hadde tatt ut stevning ved Moss byrett mot Fredrik Andresen om erstatning etter et huskjøp, besluttet byretten i kjennelse av 18 november 1994 å avvise saken og å tilkjenne saksøkte saksomkostninger med kr 2500. Avvisningen ble begrunnet med inngått voldgiftsklausul i kjøpekontrakten som henskyter avgjørelsen om nødvendige utskiftninger på grunn av nærmere oppgitte skader til særskilt angitt takstmann. Saksforholdet fremgår for øvrig av byrettens kjennelse.
Kirsti Roksvaag og Roar Blomstervik har påkjært byrettens kjennelse til lagmannsretten begrunnet i feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Det er riktig at kjøpekontrakten overlot til en takstmann å avgjøre med bindende virkning de utskiftninger som skulle foretas. Det bestrides at denne begrensede oppgave er å anse som voldgiftsavtale etter tvistemålsloven §452. Grunnen til saksanlegget er at motparten nektet å betale det beløp som denne tredjemann hadde beregnet. Søksmålet gjaldt således inndrivelsen av et krav. Takstmannen oppfattet seg heller ikke som en voldgiftsmann.
De kjærende parter har lagt ned slik påstand:
1. Avvisningskjennelsen oppheves.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger.
Fredrik Andresen har anført at kjærende parter har erkjent at det forelå en voldgiftsavtale ved at takstmannen skulle avgjøre partenes mellomværende med endelig virkning. Derved foreligger ingen kjæremålsgrunn og kjæremålet må forkastes.
Når det gjelder realiteten slutter Andresen seg til byrettens kjennelse som finnes riktig i såvel resultat som begrunnelse. Saken må løses ved at takstmannen får et voldgiftsoppdrag med adgang for begge parter til å fremkomme med sine synspunkter på utskiftningsbehov. Dersom takstmannens rapport skulle være en voldgiftsavgjørelse, vil denne være en tvangskraftig avgjørelse som må inndrives gjennom tvangsfullbyrdelsesloven regler og ikke som fullbyrdelsessøksmål.
Kjæremotpartens påstand er ufullstendig i forhold til anførslene, hvorfor retten har utformet denne:
Prinsipalt: Kjæremålet avvises
Subsidiært: Byrettens kjennelse stadfestes
Begge: Fredrik Andresen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten
Lagmannsretten ser det slik at de kjærende parter har påkjært byrettens avvisningskjennelse fordi de er uenige i at tvistereguleringen i kjøpekontrakten representerer en voldgiftsavtale som utelukker saksanlegg. Dette er også presisert i prosesskrift av 2 januar 1995.
Lagmannsretten vil etter dette måtte ta stilling til realiteten i byrettens kjennelse og her er lagmannsretten kommet til et annet resultat. Etter kjøpekontrakten skal takstmann Erik Jørgensen ved tvist avgjøre "hva som anses for å være nødvendig utskiftninger". Det dreier seg her om å fastslå et faktisk forhold, mens de rettslige konsekvenser av et slikt faktisk forhold må avgjøres gjennom tolking av kjøpekontrakten. Det synes klart at det vil ligge utenfor takstmannens kompetanse å pålegge en tvangskraftig betalingsplikt. Det er derfor ikke treffende når byretten gir uttrykk for at avtalen overlater til tredjemann med endelig virkning å avgjøre partenes mellomværende. Etter lagmannsrettens syn inneholder ikke kjøpekontrakten noen slik avtale om å avgjøre en rettstvist ved voldgift at erstatningskravet ikke kan bringes inn for domstolene, jf Rt-1981-908.
Saksøkerne pretenderer at den foreliggende rapport fra takstmann Jørgensen av 3 august 1994 utløser erstatningskravet. De har derved rettslig interesse i å få fastslått om dette er riktig. Dersom retten kommer til at rapporten ikke er bindende etter kjøpekontrakten, hva enten dette skyldes takstmannens avtalte kompetanse eller saksbehandling, vil det komme på tale å frikjenne saksøkte.
Saken blir etter dette å fremme. Da sakens avgjørelse kan få betydning også for omkostningsfordelingen vedrørende det spørsmål som nå er avgjort, blir saksomkostningsavgjørelsen utsatt etter tvistemålsloven §179 første ledd, tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken fremmes.
2. Omkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.