RG-2000-1394
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-20 |
| Publisert: | RG-2000-1394 (198-2000) |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hallingdal herredsrett Nr 99-00120 M - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03069 M/02. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Bjørn Kristensen) mot A (Forsvarer: Advokat John Christian Elden). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Stousland. Lagdommer Sissel Rydman Langseth. Lagdommer Ellen Mo. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, §325, §63, Straffeprosessloven (1981) §268, §321, §35, Politiloven (1995) §3-2, §6 |
A, bopel ....veien, X, er født *.*. 1951. Han er lensmannsførstebetjent ved Nes lensmannskontor og oppgir sin årsinntekt til ca 400.000 kroner. Han er gift, har to barn og er uformuende.
Tiltalte er ikke tidligere straffedømt eller bøtelagt.
Statsadvokatene i Oslo utferdiget 5 mars 1999 forelegg mot A for overtredelse av
I Straffeloven §228 første ledd for å ha øvet vold mot en annens person eller på annen måte fornærmet ham på legeme.
Grunnlag:
Natt til søndag 5. juli 1998 på Hallingmarken i Nesbyen, under utførelse av ordenstjeneste, grep han fatt/festet et grep i B og presset/kastet ham i bakken, samtidig som han uttalte: «nå skal du virkelig få kjenne hvordan det er å bli pågrepet» el. Dette medførte at B ble påført blått øye, hevelse, nakke- og skuldersmerter m.v.
II Straffeloven §325 nr 1 ved som bestillingsmann å ha utvist grov uforstand i tjenesten.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og på sted og i egenskap som nevnt under post I forholdt han seg som der beskrevet.
Subsidiært til post II:
Straffeloven §325 nr 3 ved som bestillingsmann under utførelse av offentlig tjeneste, å ha gjort seg skyldig i utilbørlig opptreden mot noen.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og på sted og i egenskap som nevnt under post I forholdt han seg som der beskrevet.
Strl §63 første ledd er iakttatt.
til å vedta en bot til statskassen kr 7000,- - syvtusen -
eller hvis boten ikke betales en straff av fengsel i 10 dager
Forelegget ble ikke vedtatt og saken ble sendt Hallingdal herredsrett til pådømmelse, jf strpl §268.
I Hallingdal herredsrett med sorenskriver Stein Husby som settedommer, ble tiltalte frifunnet. Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for domfellelse.
Påtalemyndigheten har i rett tid erklært anke over dommen. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Ved lagmannsrettens enstemmige beslutning av 22 oktober 1999 ble samtykke gitt til å fremme anken etter strpl §321 første ledd og den ble henvist til ankeforhandling. Ankeforhandling ble holdt på Ringerike sorenskriverkontor 16 mars 2000. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 8 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Aktor nedla påstand om at tiltalte dømmes i overensstemmelse med forelegget til en bot til statskassen på 7.000 - syvtusen - kroner, subsidiært 10 - ti - dager fengsel. Det ble også nedlagt påstand om erstatning til fornærmede.
Tiltalte påsto seg frifunnet.
Etter bevisførselen legger lagmannsretten følgende saksforhold til grunn:
Tiltalte var sammen med kolleger fra Nes lensmannskontor og noen nabolensmannskontor på vakt lørdag 4 juli 1998 i forbindelse med Hallingmarken som ble avholdt i Nesbyen fra 1 - 5 juli det år. Portene til Hallingmarken stengte kl 2400. Kort tid etter at portene var stengt fikk tiltalte og lensmannsbetjent Bakkerud beskjed om at det var slåsskamp/tumulter på veien mellom hovedinngangen og Stasjonsveien. Her var bl.a parkert en buss som hadde kommet med ungdommer fra Valdres. Lensmannsbetjent Bakkerud kom først til stede, men da var det etter forholdene rolig. En av ungdommene uttalte imidlertid «drittsekk», hvilket Bakkerud oppfattet var rettet mot ham. Han grep tak i vedkommende, men som følge av dennes beruselse falt de overende på bakken. Deretter grep fornærmede, B, fatt i skuldrene til Bakkerud. Tiltalte, som var like i nærheten, så hendelsen, grep fatt i fornærmede og la ham i bakken.
Fornærmede har forklart at han oppfattet at uttalelsen «drittsekk» ikke var myntet på Bakkerud og grep fatt i ham for å oppklare misforståelsen.
Det som deretter hendte var at tiltalte, antakelig ved hjelp av et grep som kalles «dobbel nedpress», la fornærmede i bakken. Herunder landet han på hodet og skulderen og fikk en stor bloduttredelse under venstre øye, hevelser samt nakke- og skuldersmerter.
Det er uenighet om foranledningen til at dette fant sted. Tiltalte har forklart at han la fornærmede i bakken etter at han hadde ført ham over på den andre siden av veien fordi fornærmede motsatte seg å bli påsatt håndjern. Tiltalte hadde bl.a forsøkt å legge ham over panseret på en parkert bil, formodentlig en tjenestebil fra Nes lensmannskontor, uten at det lyktes fordi fornærmede vred seg unna. Det var først etter at han hadde lagt ham i bakken at han fikk satt håndjern på ham. Deretter førte tiltalte ham til lensmannskontoret hvor han ble ilagt en bot for «overfallet» på Bakkerud. Forelegget er vedtatt.
Fornærmede har forklart at etter at han ble lagt i bakken ved siden av Bakkerud, reiste han seg opp ved egen hjelp og gikk mot bussen for å dra tilbake til Valdres. Tiltalte kom etter ham og uttalte noe slikt som «nå skal du virkelig få kjenne hvordan det er å bli pågrepet» eller lignende hvoretter han la ham i bakken med det nevnte politigrep.
Som herredsretten, legger lagmannsretten til grunn at en polititjenestemann må vurderes ut fra sine subjektive forestillinger om nødvendigheten av maktanvendelse. Politiloven §6 og politiinstruksens §3-2 første ledd forutsetter imidlertid at politiet under tjenestegjøring anvender makt i den grad det er forsvarlig. Det er videre slik at ikke enhver overskridelse av det strengt nødvendige leder til straffeansvar, jf Rt-1995-661. En tjenestemann er henvist til å vurdere situasjonen der og da, slik at det må levnes tjenestemannen en forholdsvis romslig ramme når man skal vurdere handlingen i ettertid. Når det gjelder straffeloven §228 kreves forsett hos den offentlige tjenestemann. Skyldgraden etter straffeloven §325 nr 1 er grov uaktsomhet. Straffeloven §325 nr 3 krever forsett hos den offentlige tjenestemann. Det innebærer at «utilbørlig opptreden» ikke kan konstateres alene ut fra de ytre omstendigheter, og heller ikke med utgangspunkt i hvordan tjenestemannen i den aktuelle situasjonen burde ha opptrådt etter en objektiv norm for forsvarlig opptreden. Tjenestemannen må ha vært klar over de faktiske omstendigheter som gir grunnlag for å karakterisere hans adferd som utilbørlig.
I likhet med herredsretten har lagmannsretten delt seg i flertall og et mindretall ved vurderingen av det etterfølgende forhold.
Flertallet, formannen, lagdommer Langseth samt 2 meddommere, finner at det var to helt adskilte episoder og ikke slik som tiltalte har forklart. Etter at tiltalte hadde fjernet fornærmede fra Bakkerud og begge hadde reist seg var situasjonen under kontroll. Det at tiltalte deretter la fornærmede i bakken fremstår som en ren avstraffelse. Flertallet legger her vekt på lensmannsbetjent Kollhus og lensmannsførstebetjent Mikkelruds forklaringer. Førstnevnte har forklart at tiltalte slapp fornærmede etter at de falt overende og hadde reist seg opp. Sistnevnte har forklart at før tiltalte la fornærmede i bakken med politigrepet, stod han og fornærmede et stykke fra hverandre, tiltalte gikk mot fornærmede og la han deretter i bakken. Det ble gjort på en så voldsom måte at fornærmede lettet fra bakken. Rett før tiltalte gjorde dette hørte vitnet Stugård at tiltalte uttalte «nå skal du se hvordan det er å bli pågrepet» eller lignende. Noe tilsvarende hørte daværende politihøyskolestudent Smestad og lensmannsbetjent Sætre.
Mindretallet, lagdommer Mo samt 2 meddommere, finner at det ikke er ført bevis utover enhver rimelig tvil om at tiltalte har forholdt seg som angitt i tiltalebeslutningen. Slik mindretallet ser det, var formålet med pågripelsen av fornærmede å bringe ham inn for bøteleggelse. Selv om man legger til grunn fornærmedes forklaring om at han var på vei tilbake til bussen da tiltalte la ham i bakken, medfører ikke dette at ikke tiltalte hadde en tjenestlig grunn til å gå etter ham for å få ham inn i en politibil og bringe ham til lensmannskontoret. At grunnlaget for innbringelse og bøteleggelse var til stede, bekreftes også av at fornærmede senere samme kveld vedtok et forelegg for angrepet på lensmannsbetjent Bakkerud.
Mindretallet finner derfor ikke å kunne legge vekt på om tiltalte på noe tidspunkt hadde sluppet taket i fornærmede eller ikke. Den totale situasjonen har fortsatt preg av å være en sammenhengende pågripelse av en person som skulle inn for bøteleggelse. Uoverensstemmelsen mellom tiltaltes og vitnenes forklaringer på dette punkt er heller ikke egnet til å svekke tiltaltes troverdighet. Det vises til at så vel tiltalte som de fleste vitnene først ble avhørt av SEFO flere måneder etter at hendelsen fant sted, og at det derfor ikke er påfallende om forklaringene spriker noe. Det avgjørende for skyldspørsmålet må etter mindretallets syn være om tiltalte hadde noen direkte foranledning til å bruke makt for å få fornærmede med seg til politibilen, og ikke om situasjonen etter angrepet på lensmannsbetjent Bakkerud måtte anses avklart eller ikke. Det er i denne sammenheng lagmannsretten må vurdere om tiltaltes maktanvendelse overskred det som måtte anses nødvendig, på en slik måte at han må straffes for legemsfornærmelse.
Mindretallet peker på at mange av vitnene har vært vage og fragmentariske når det gjelder det faktiske hendelsesforløp. Ingen har observert tiltalte og fornærmede sammenhengende fra fornærmede ble fjernet fra Bakkerud og til han ble lagt i bakken. Det eneste vitnet som har forklart noe om det umiddelbare forspillet til at fornærmede ble lagt i bakken, er lensmannsførstebetjent Mikkelrud, som først ble avhørt av SEFO i januar 2000, halvannet år etter hendelsen. Han har forklart at tiltalte «gikk mot fornærmede», som kan ha stått noen meter unna, og deretter tok grep om ham slik at han ble kastet i bakken. Etter vitnets forklaring var det likevel bare tale om «sekunder». Han hadde ingen formening om grunnlaget for denne pågripelsen. I tillegg var lysforholdene dårlige på det angitte tidspunkt, og Mikkelrud stod så langt som 20 - 25 meter fra tiltalte da hendelsen fant sted. Han ble dessuten opptatt med å ta hånd om en av passasjerene i bussen og få geleidet ham ombord. Mikkelruds vitneprov er - alene eller sett i sammenheng med de øvrige bevisene i saken - ikke tilstrekkelig til at det etter mindretallets oppfatning kan anses bevist utenfor rimelig og forstandig tvil at det ikke på det tidspunkt forelå noe grunnlag for å anvende makt ved pågripelsen. Det kan heller ikke anses bevist at den makt som ble anvendt, gikk ut over det nødvendige i en slik grad at det er tale om en overtredelse av straffeloven §228 første ledd, jf. Høyesteretts dom inntatt i Rt-1995-661. Det er da heller ikke grunnlag for å straffedømme tiltalte etter straffeloven §325 nr. 1 eller nr. 3.
I henhold til straffeprosessloven §35 første ledd blir dom å avsi i overensstemmelse med mindretallets stemmegivning.
Aktor har i tillegg til straffepåstanden nedlagt påstand om erstatning til fornærmede med 4.800 kroner. Kravet refererer seg til skyssutgifter hjem fra Nesbyen med kr 600, legehonorar med kr 200, tapt arbeidsfortjeneste med kr 3.400 og ødelagte klær med kr 600. Det bemerkes at skyssutgiftene ikke er påløpt som følge av legemsfornærmelsen, men av det forhold at han ikke kunne være med bussen tilbake fordi han måtte bli med på lensmannskontoret og der fikk forelegg for «overfallet» på Bakkerud. Uten å ta standpunkt til om erstatningsgrunnlag foreligger for øvrig, finner lagmannsretten enstemmig at kravet ikke er dokumentert. Legehonorar er ikke legitimert med kvittering. Det er ikke gitt noen tilfredsstillende forklaring for hvorfor han ikke sykemeldte seg og fikk sykepenger og skaden på klærne er heller ikke sannsynliggjort. Tiltalte blir derfor også å frifinne for erstatningskravet.
Dommen er avsagt under den dissens som er angitt ovenfor.
Domsslutning:
A, født *.*. 1951, frifinnes for straffekravet og erstatningskravet.