Rt-1953-721

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1953-06-02
Publisert:	Rt-1953-721
Stikkord:	Ekspropriasjonsskjønn
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	L.nr. 79/1953
Parter:	1. Kragerøvassdragets Fellesfløtningsforening, 2. Kragerøvassdragets Brukseierforening (høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup) mot Grunneiere og rettighetshavere ved Toke og Hoseidvann (høyesterettsadvokat Arne Vislie).
Forfatter:	Thrap, Eckhoff, Nygaard, Grette, Dissens: Robberstad
Lovhenvisninger:	Vasdragsloven (1887) §70, §25, §29, §30, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Skjønnsprosessloven (1917) §48, §4, Vassdragsreguleringsloven (1917), Vassdragsloven (1940) §136

Dommer Thrap: Ved skjønnsstevning av 16. juni 1948 til Kragerø herredsrett har en rekke grunneiere og rettighetshavere ved Toke og Hoseidvann saksøkt Kragerøvassdragets Fellesfløtningsforening og Kragerøvassdragets Brukseierforening til fastsettelse av erstatning for skade påført saksøkernes eiendommer ved de endringer i vannføringsforholdene som var fremkalt ved de saksøktes regulering av Tokevassdraget, for så vidt disse skader ikke var erstattet ved tidligere skjønn. Erstatningskravet omfattet også eventuell skade ved reglementsstridig regulering. Skjønnsretten avsa 10. juli. 1951 i medhold av skjønnslovens §48 kjennelse med sådan slutning:

«Skjønnet fremmes for så vidt angår den fremsatte begjæring om erstatning for:

I. Øket flomskade som er en følge av selve reguleringsanlegget - og for

II. Mulig øket flomskade ved benyttelse av reguleringsanlegget i samsvar med skjønnsforutsetningene.

Erstatningen begrenses til å omfatte bare skade voldt i de siste tre år forut for 1. mars 1950 og fremtidig skade.

For øvrig tas skjønnsbegjæringen ikke til følge.

Avgjørelse om krav om saksomkostninger utstår til det endelige skjønn.»

De saksøkte har påanket kjennelsen, og, saksøkerne har erklært motanke. Høyesteretts Kjæremålsutvalg har tillatt ankene innbrakt direkte for Høyesterett.

Saksforholdet fremgår av skjønnsrettens grunner.

De ankende parter (Fellesfløtningsforeningen og Brukseierforeningen) har i ankeerklæringen gjort gjeldende at skjønnsretten har tatt feil når den har funnet:

1. At ekspropriatene har adgang til selv å påstevne skjønn,

2. at ekspropriatene ikke har oppgitt kravene i 1910,

3. at uttalelsene fra advokat Vilhelm Heiberg under skjønnene i 1899 kan tolkes som en avtale eller et tilsagn som hjemler det nå begjærte skjønn,

Side:722

4. at bestemmelsen i den någjeldende vassdragslov av 1940 §136 synes å gi hjemmel for skjønnet,

5. at der i 1899 var adgang til å utsette behandlingen av visse skader uten særskilt lovhjemmel,

6. at det ikke vil harmonere med prinsippet om full erstatning hvis foreldelsesfristen (10 år) i vassdragsloven av 1887 §70 skulle være anvendelig på flomskadene. Når §70 rammer uforutsette skader, skulle det være enn mer klart at bestemmelsen rammer skader som man har forutsett og hvor man har anledning til å sikre seg bevis for mulige skadevirkninger,

7. at uttalelsene under skjønnet i 1899 kan tolkes som en avtale om adgang til å kreve skjønn etter utløpet av 10 års fristen.

De ankende parter har nedlagt sådan påstand:

«Prinsipalt: Skjønnsbegjæringen tas ikke til følge.

Subsidiært: Kragerøvassdragets Fellesfløtningsforening og Kragerøvassdragets Brukseierforening frifinnes.

I begge tilfeller: De motankende parter dømmes til in solidum å betale Kragerøvassdragets Fellesfløtningsforening og Kragerøvassdragets Brukseierforening saksomkostninger for skjønnsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene (grunneierne) har i motanken gjort gjeldende at skjønnsretten har tatt feil når den har antatt at 3 års foreldelsesfristen i straffelovens ikrafttredelseslovs §28 får anvendelse på det reiste krav om erstatning for flomskade. I motankeerklæringen var det også gjort gjeldende at skjønnsretten med urette hadde antatt at kravet om erstatning for skade av annen art enn flomskade er foreldet etter den gamle vassdragslovs §70, og at kravet om erstatning for skade ved manøvreringen av reguleringsdammen i strid med skjønnsforutsetningene hører under de alminnelige domstoler. De to siste ankepunkter er imidlertid frafalt under sakens behandling for Høyesterett. Ankemotpartene har nedlagt sådan påstand:

«Prinsipalt: 1. Skjønnet fremmes som begjært.

2. Skjønnet fastsetter erstatning for den skade som hittil er og i fremtiden blir påført saksøkernes eiendommer ved Toke og Hoseidvann ved de forandringer i vannføringsforholdene som er fremkalt ved de saksøktes regulering i Tokevassdraget, for så vidt disse skader ikke allerede er erstattet ved de tidligere avholdte skjønn.

Subsidiært: Den påankede kjennelse stadfestes.

I begge tilfelle: Grunneierne tilkjennes saksomkostninger i skjønnsretten og i Høyesterett.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn skjønnsretten.

Det er på det rene at anken utelukkende gjelder skjønnsrettens avgjørelse med hensyn til det krav grunneierne har

Side:723

reist om erstatning for flomskader, som ikke var tatt i betraktning ved skjønnene i 1899 og som skyldes reguleringsanlegget eller dets drift i samsvar med forutsetningene for ekspropriasjonstillatelsen og de tidligere avgitte skjønn.

Jeg antar at grunneierne - slik som forholdene ligger an i nærværende sak - har prosessuell adgang til å få dette krav avgjort av skjønnsretten. Samtlige grunneiere (eller deres rettsforgjengere) var parter ved de skjønn som ble holdt i 1899. Grunneierne gjorde allerede da kravet gjeldende, men behandlingen av kravet ble - slik jeg oppfatter situasjonen - utsatt til et eventuelt senere skjønn. Jeg viser til den fremlagte ekstraktutskrift av underskjønnet av 1899, hvorav fremgår at daværende overrettssakfører Grivi, som møtte for grunneierne, tilførte protokollen: «Komparenten skulde ligeledes forespørge, om det ikke var saa at forstaa, at Spørgsmaalet om den forhøiede Flomskade, der maatte blive en Følge af Opdæmningen, skulde udstaa til et senere Skjøn, naar man havde vundet Erfaring for, hvordan Opdæmningen og Reguleringen vilde virke. -» Til dette bemerket advokat Heiberg, som møtte for ekspropriantene: «at Flomforholdene, saavidt han forstod, blev uberørte af Opdæmningen. Han kunde derfor ikke forstaa, at dette kunde blive Gjenstand for noget Erstatningskrav mod Exproprianterne hverken nu eller senere. - Forsaavidt det senere skulde vise sig forøget Skade paa Grund af forandrede Flomforholde og, forsaavidt det blev bevist, at denne Forandring skyldtes Exproprianterne, maatte selvfølgelig dette blive Gjenstand for en senere Afgjørelse.»

Ved det etterfølgende overskjønn tok Grivi det samme forbehold som ved underskjønnet, og Heiberg henviste til den foran refererte protokolltilførsel. I samsvar hermed uttalte overskjønnsretten i den takst som ble avgitt 19. desember 1899: «Skjønnet har ved sine Ansættelser ikke taget Hensyn til Skade ved Vandstande, der er høiere end de respektive Opdæmningskoter.»

Etter min mening viser disse uttalelser ikke bare at skjønnsretten i 1899 unnlot å ta kravet under behandling - og således faktisk utsatte behandlingen av kravet - men også at partene dengang var enige om at kravet kunne avgjøres ved senere skjønn. At slikt skjønn i tilfelle kunne begjæres også av grunneierne, må ha vært forutsatt. Jeg antar videre at et senere skjønn ville bli å behandle etter reglene for ekspropriasjonsskjønn, selv om det var grunneierne som begjærte skjønnet.

Jeg tilføyer at det som senere skjedde i forbindelse med etterskjønnet i 1910 ikke utelukker den oppfatning jeg her har gjort gjeldende. Det er riktignok så at grunneierne da tok opp kravet sammen med et par andre erstatningskrav ved å innkalle til forliksmegling og at saken for flomskadekravets vedkommende - etter å være henvist til retten - ikke ble videre

Side:724

forfulgt. Men heri kan jeg - når det gjelder løsningen av det prosessuelle spørsmål - ikke legge noe annet eller mer enn at grunneierne i 1910 alene hadde domstolveien for øye og at de den gang muligens ikke var klar over den adgang de hadde til å få kravet avgjort av skjønnsretten. At de ved det som skjedde i 1910 har forspilt adgangen hertil, kan jeg i hvert fall ikke anta.

Etter dette finner jeg det ikke nødvendig å avgjøre om grunneierne i det foreliggende tilfelle også med hjemmel i lov kunne fremme kravet for skjønnsretten. Heller ikke blir det nødvendig for meg å gå inn på spørsmålet i sin alminnelighet om et skjønn til fastsettelse av ekspropriasjonserstatning kan fremmes etter begjæring av en grunneier eller rettighetshaver som mener seg skadelidende ved tiltaket.

Etter bestemmelsen i den gamle vassdragslovs §70, slik som den lød før den ble endret ved lov nr. 2 av 26. mars 1926, måtte - «hvor nogen vil kreve erstatning for skade ved arbeider eller anlegg i vassdraget, der ikke ved tidligere erstatningsskjønn var forutsett» - fordringen være påtalt innen 10 år etter anleggets fullførelse.

Det er fra grunneiernes side gjort gjeldende at det krav de har reist ikke skyldes «arbeider eller anlegg i vassdraget», men alene skriver seg fra den senere benyttelse av anlegget, og at bestemmelsen i §70 derfor ikke kommer til anvendelse. Jeg kan ikke anta at der i denne sak er grunnlag for å sondre mellom skader som skyldes anlegget og skader som skyldes bruken av det. Det krav grunneierne har reist gjelder erstatning for flomskade som er en følge av reguleringsdammens bruk i samsvar med ekspropriasjonstillatelsen og forutsetningene for de tidligere avholdte skjønn. Det er med andre ord forutsatt at dammen ikke er brukt på noen annen måte enn nødvendig for at den skulle oppfylle ekspropriasjonsøyemedet. Jeg kan da ikke se det annerledes enn at de påståtte skader må sies å være en følge av selve anlegget (jfr. Carlsen: Vassdragsloven, 2. utg. side 128).

Videre har grunneierne hevdet at når §70 uttrykkelig nevner skader som ikke var forutsett ved skjønnet, må bestemmelsen forståes slik at ekspropriatens krav overhodet ikke er gjenstand for foreldelse såfremt skadene var forutsett, men ikke behandlet ved skjønnet. Jeg kan ikke finne at loven gir grunnlag for en slik tolkning. Etter min mening kan der ikke anføres reelle grunner for at ekspropriaten her bør stå i en gunstigere stilling enn når det gjelder uforutsette skader. Tvertimot vil han når han mener at skade er inntrådt eller kan inntre i fremtiden, ha en særlig foranledning til å opptre for å vareta sitt tarv. At skjønnsretten av en eller annen grunn har unnlatt å ta kravet opp til realitetsbehandling, kan etter min mening heller ikke anføres til støtte for den oppfatning grunneierne hevder (jfr. her også Carlsen l. c. 127). De

Side:725

hensyn som lå til grunn for foreldelsesbestemmelsen i den gamle vassdragslovs §70 - at eksproprianten etter en viss tids forløp skulle kunne føle seg trygg for at der ikke oppsto ytterligere krav i anledning av ekspropriasjonstiltaket - gjør seg likevel gjeldende fullt ut. En annen ting er at lovgivningsmakten senere fant at bestemmelsen kunne virke urimelig og derfor i 1926 endret loven (se Ot. prp. nr. 8/1926). Men den nye lov har ingen betydning for det foreliggende krav, som på tidspunktet for den nye lovs ikrafttreden forlengst var bortfalt ved foreldelse etter den gamle lov.

Jeg tilføyer at den av grunneierne påberopte høyesterettsdom i Rt-1933-979 etter min mening ikke har særlig betydning for avgjørelsen av foreldelsesspørsmålet i nærværende sak. Det fremgår av voteringen i den nevnte sak at det ved avgjørelsen blant annet ble lagt vekt på at de skadelidte ikke hadde vært stevnet ved de tidligere skjønn, og således ikke hadde fått noe varsel om at foranstaltningen vedkom dem.

Endelig har grunneierne gjort gjeldende at det krav de har reist ikke er foreldet fordi ekspropriantene under skjønnet i 1899 har gitt dem et bindende tilsagn om at erstatning for mulig senere flomskade skulle bli gitt uansett når skaden inntrådte. Jeg kan heller ikke gi grunneierne medhold i denne anførsel. De uttalelser som advokat Heiberg på ekspropriantenes vegne fremkom med under skjønnsforretningen og som jeg tidligere har referert, kan etter min mening ikke oppfattes som et slikt tilsagn. At heller ikke grunneierne oppfattet uttalelsene på denne måte, finner jeg i noen grad bestyrket ved det som skjedde i 1910, da grunneierne - like før foreldelsesfristens utløp - tok opp kravet om erstatning for flomskaden, uten at de dog forfulgte kravet videre.

Etter det resultat jeg således er kommet til når det gjelder foreldelsen, er det ikke nødvendig for meg å gå inn på de øvrige spørsmål som er reist i anken og motanken.

På grunn av de tvil saken har reist antar jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Begjæringen om skjønn til fastsettelse av erstatning for flomskade som skyldes anlegget og dets bruk i samsvar med forutsetningene for skjønnet i 1899, tas ikke til følge.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Domar Robberstad: Eg meiner at skjønet kan fremjast.

Når det gjeld tiårspreskripsjonen etter lov 1. juli 1887 §70, er eg i noko tvil på eitt punkt. Flaumskaden var nemnd ekspropriasjonen 1899, og taksten over den skaden vart faktisk utsett. Då meiner eg at tilfellet ikkje går inn under ordlyden

Side:726

i §70, om skade som «ikke - - - var forudseet», og at tilfellet dessutan ligg utanfor fyremålet med tiårspreskripsjonen, å tryggja oreignaren mot skade som dei ikkje venta eller kunde rekna med i ekspropriasjonen.

Elles er eg einig med fyrsterøystaren.

Etter rådleggjingane står eg åleine med mitt resultat, og skal då ikkje gå noko inn på dei andre spørsmål i anken. Men eg nemner at etter mi meining har grunneigarane ikkje gjeve avkall på sine krav eller tapt dei med passivitet.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Nygaard og justitiarius Grette: Likeså.

Av skjønnsrettens kjennelse (sorenskriver J. C. Grøner med skjønnsmenn J. Samseth, K. Baardsen, Isak Fjelddalen og T. W. Spilhaug):

Ved kgl. resolusjon av 8. juni 1899 ble Kragerø vassdrags fellesfløtningsforening og en del bruks- og fosseiere i vassdraget med hjemmel i vassdragsloven av 1887 §25, §29 §30 gitt tillatelse til å foreta «oppdemning og regulering av Toke og Hoseidvann» etter to alternativer og i samsvar med senere manøvreringsreglementer, som er fastsatt ved resolusjoner av 26. mai 1900 og 12. mai 1923. I reglementet av 1900 sies at «Ved hjelp av reguleringsdammen i Dalsfoss oppdemmes Toke alternativt til koten 2,5 eller inntil 4 m over nullpunktet på vannmerket ved Lundereiddammen alt etter valget av den høyde til hvilken Toke blir besluttet oppdemmet». I reglementet av 1923 er bestemt: «Ved hjelp av reguleringsdammen i Dalsfoss oppdemmes vannstanden ved Lundereid inntil 4 m på merket «sammesteds». Ekspropriasjonsskjønn og deretter overkjønn ble begge holdt og avhjemlet sommeren og høsten 1899. - - -.»

Retten bemerker:

Det er neppe tvilsomt at erstatningskrav, som kunne være medtatt under et ekspropriasjonsskjønn, men av en eller annen grunn ikke da behandlet, kan reises ved kontinuasjonsskjønn med hjemmel i den opprinnelige ekspropriasjonstillatelse. Det har visstnok tidligere vært ansett tvilsomt om ekspropriatene hadde adgang til å påstevne slikt skjønn, men dette er visstnok nå alminnelig antatt i rettspraksis - se Schjødt: Ekspropriasjonsrett utg. 1947 163 flg. - særlig på grunnlag av Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 9. januar 1945. Denne gjaldt vassdragsreguleringsloven av 1917, men helt tilsvarende hensyn gjelder også reguleringer etter vassdragsloven av 1887. Retten viser til den nevnte kjennelse - skjønnsstevningen 93 - og skal bare tilføye at det i nærværende sak finnes sannsynliggjort ved erklæringer og sakkyndige uttalelser at ekspropriatene har lidt skader ved reguleringen som ikke er erstattet, idet flomskadene antas øket. For så vidt de saksøkte påstår skjønnet nektet fremmet på grunnlag av at saksøkerne tidligere skal ha oppgitt kravet, skal retten bare bemerke at noen uttrykkelig erklæring om slik oppgivelse ikke foreligger og kan heller ikke antas å ligge i deres passivitet, som lar seg vel forklare ut fra andre forutsetninger.

Hjemmelen for nærværende skjønn etter skjønnslovens §4 er den

Side:727

samme som for de opprinnelige skjønn i 1899. Også prosessfullmektigenes samstemmige erklæringer under disse skjønn om eventuelt senere skjønn over flomskader antas å gi hjemmel etter lovens §4. Erklæringene er gitt på vegne av deres parter og er bindende for disse. Også vassdr.l. av 1940 §136 nr. 1 synes å gi tilstrekkelig hjemmel for så vidt denne lov kan anvendes.

Reguleringsskjønnene av 1899 ble holdt med hjemmel i §25, 29 og 30 i den eldre vassdragslov av 1887 i tilslutning til ekspropriasjonstillatelsen av 8. juni 1899. Det nå begjærte skjønn skal etter skjønnsbegjæringen supplere disse skjønn og fastsette erstatning for skader som kunne vært medtatt den gang, men ikke ble medtatt, og for skade påført ved «reglementstridig regulering». Etter den positive bestemmelse i vassdr.-reguleringsloven av 14. desember 1917 §26 nr. 3 skal denne lov ikke anvendes på eldre reguleringsanlegg, derimot «kommer den tidligere gjeldende lovgivning fremdeles til anvendelse - - -», hvilket formentlig betyr enten den lov som gjaldt på det tidspunkt anlegget ble lovlig begynt eller den senere lov som måtte ha avløst den eldre prosesslovgivning. I 1899 gjaldt vassdragsloven av 1887 også reguleringsanlegg som det foreliggende. Denne lov antas derfor fremdeles anvendelig. Kommer dens §70 til anvendelse på de krav som nå er reist, vil adgangen til påtale være avskåret og skjønnsbegjæringen derfor ikke kunne tas til følge for så vidt angår de skader som kunne vært medtatt ved de tidligere skjønn.

Loven av 1887 er senere endret ved loven av 26. mars 1926 og opphevet ved den nye vassdragsloven av 1940, og dens §70 erstattet med denne lovs §136. som ikke fastsetter noen foreldelsesfrist.

Det fremgår av forarbeidene til loven av 1887, og synes også å stemme med ordføyningen, at §70 bare gjelder:

I. Ikke forutsette - og derfor uavgjorte - skader som skyldes selve anlegget eller arbeid i dette - og

II. Skader voldt ved anleggets benyttelse i samsvar med ekspropriasjonens forutsetninger.

Skader voldt ved benyttelse av anlegget som ligger utenfor ekspropriasjonens forutsetninger, rammes ikke av paragrafens foreldelsesregler. Retten viser for så vidt også til Carlsens kommentar til lovens §70.

Skjønnsrettene i 1899 har ikke skjønnet over mulige flomskader. Så vel prosesfullmektigenes uttalelser under skjønnene som overskjønnets bemerkninger - skjønnsstevning med bilag 24, 25, 26 og 39 - viser at flomskader av ekspropriatene er forutsett, men bestridt av ekspropriantene og i hvert fall holdt utenfor skjønnet, uten at det er skjelnet etter som disse skader antas å ville skyldes selve anlegget eller dets senere benyttelse. Uttrykkelig lovhjemmel for å fortsette behandlingen av visse skader forelå neppe den gang således som nå etter §136 post 2 i vassdr. loven av 1940, men adgangen måtte likevel være åpen. At de alminnelige skjønnsforutsetninger bestemte at skjønnet skulle ta hensyn til «enhver slags skade» er ikke avgjørende. Reservasjonene under skjønnene om flomskader må sees som en begrensning i skjønnsforutsetningene, godtatt av begge parter.

Fastsettelse av erstatning for økede flomskader som ekspropriatene gjorde oppmerksom på, ble ved underskjønnet utsatt til «et senere skjønn

Side:728

når man hadde vunnet erfaring for hvordan oppdemningen ville virke» som det uttrykkes av grunneiernes prosessfullmektig, bilag til skjønnsstevningen 24. Ekspropriantenes prosessfullmektig erklærte seg enig, og skjønnsretten har fulgt partene. Ved overskjønnet viste grunneiernes prosessfullmektig til bemerkningene ved undertaksten og møtte hva flomskade angår ingen motsigelse - samme bilag 26. Retten har også her fulgt partene, idet den - samme dok. 39 - ved avslutningen av skjønnet uttaler at «skjønnet har ved sine ansettelser ikke tatt hensyn til skade ved vannstander der er høyere enn de respektive oppdemningskoter.»

Det vil ikke harmonere godt med ekspropriasjonsprinsippet, full erstatning til skadelidende, hvis foreldelsesfristene i vassdr.lovens §70 - 10 år eller etter endringen i 1926 innskrenket til 3 år - skal være anvendelig her. Skjønnsrettene i 1899 har ikke uttalt seg om disse skaders sannsynlighet, formentlig fordi spørsmålet ikke ble forelagt til avgjørelse. Skaden var under skjønnet «forutsett» som mulig og ligger for så vidt utenfor ordlyden i §70 - som dog neppe bør tolkes helt etter ordene. Det avgjørende må være at det her handles om en helt særegen skadegrunn som med åpne øyne er forbigått og utsatt til mulig senere avgjørelse. Skadeflom inntrer ikke hvert år, kanskje med mange års mellomrom. En frist av 10 eller 3 år ville derfor kunne vise seg helt utilstrekkelig til å bedømme om reguleringen volder øket flomskade og i tilfelle dennes omfang. Selv om flom selvsagt var inntruffet også i de forutgående år, kunne man i 1899 neppe ha oversikt over hvorledes flommene ville virke under de nye damforhold. Et skjønn ville under slike omstendigheter bli nærmest en gjetning - se Rt-1934-26. Det vises også til Høyesteretts kjennelse i Rt-1906-645 og uttalelser under voteringen og til Høyesteretts dom i Rt-1933-979 flg. særlig 981 vedkommende Mjøsreguleringen. Retten legger også vekt på at utsettelsen av behandling av flomskade skjedde etter overenskomst mellom partene og uten at noen reservasjon ble tatt om tidspunktet for senere fremsettelse av erstatningskravet.

Føreldelsesreglene i nevnte §70 antas således ikke anvendelig.

På den del av saksøkernes krav som omfatter erstatning for skade ved flom og skyldes selve anlegget eller dets drift i samsvar med skjønnsforutsetningene, vil således foreldelsesreglene i vassdr.l. av 1887 ikke komme til anvendelse. Kravet om erstatning for lidt skade av denne art vil være begrenset bare av den alminnelige treårsforeldelse etter strl.ikrl. §28 med utgangspunkt fra skjønnsbegjæringens forkynnelse 1. mars 1950. Kravet på erstatning for fremtidig skade av samme art er uten tidsbegrensning.

For så vidt stevningen omfatter krav på erstatning også for skade av annen art som skyldes selve anlegget og som ikke skyldes flom vil derimot foreldelse etter nevnte §70 være inntrådt, og erstatningskravet dermed avskåret. - - -