Rt-1948-52

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-01-23
Publisert:	Rt-1948-52
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 3-III/1948
Parter:	Hans Løvseth (høyesterettsadvokat Arne Efterstøl) mot Per Lauritz Larsen Løvseth (høyesterettsadvokat Chr. Voss).
Forfatter:	Thrap, Stenersen, Fougner, Mindretall: Skau, Alten
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §73, Skjønnsprosessloven (1917), Odelsloven (1821) §28, Odelsloven (1821)

Dommer Thrap: I sak Hans Løvseth mot Per Lauritz Larsen avsa Vinger herredsrett den 13. juni 1946 dom med denne domsslutning:

«Per Lauritz Larsen kjennes berettiget til det av Nord-Odal skogråd deponerte beløp, kr. 10 055.40 med renter. Fullbyrdelsesfrist 2 uker. Sakens omkostninger oppheves. Høyesterettsadvokatene Arne Eftestøl og Chr. Voss' salærer ansettes til kr. 500 for hver.»

Dommen er påanket av Hans Løvseth, som har fått Høyesteretts Kjæremålsutvalgs tillatelse til å anke direkte til Høyesterett. Han har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel og har ved sin beskikkede sakfører høyesterettsadvokat Arne Eftestøl nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: Hans Løvseth kjennes berettiget til et hos Vinger og Odal herredsrett innestående beløp kr. 9 805,40 med renter.

Subsidiært: Hans Løvseth kjennes berettiget til nevnte beløp med renter, men med fradrag av prisnedslag kr. 1 500 i anledning av at det høsten 1943 ble hogget 554.95 m3 i Løvseth skog.

I alle tilfelle: Per Lauritz Larsen Løvseth dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for herredsretten og Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.

Det tilkjennes meg honorar av det offentlige for sakens utførelse for Høyesterett.»

Per Lauritz Larsen, som også har fått bevilling til fri sakførsel, har ved sin sakfører, høyesterettsadvokat Chr. Voss, nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Hans Løvseth dømmes til å betale omkostninger til det offentlige, som om saken ikke hadde vært benefisert.

3. Det tilkjennes meg honorar av det offentlige.»

Saken foreligger for Høyesterett i vesentlig samme stilling som for herredsretten. Det er lagt frem en del nye dokumenter som jeg dog ikke finner grunn til å gjøre nærmere rede for. Jeg nevner at det for Høyesterett er opplyst at det deponerte beløp nå utgjør kr. 9 805.40, ikke kr. 10 055.40, som nevnt i herredsrettens dom, og den ankende part har endret sin påstand i samsvar med dette.

Hovedspørsmålet i saken er om det er odelsløseren eller eieren som skal ha nettoutbyttet av den tvangshogst som Nord-Odal skogråd i medhold av lov nr. 5 av 3. september 1942 lot foreta på eiendommen vinteren 1943-44, altså i tiden etterat endelig dom i løsningssaken var avsagt, men før odelsløseren hadde fått skjøte og hadde til trådt eiendommen. Subsidiært gjelder saken om odelsløseren - i tilfelle han ikke får utbyttet - i ethvert fall har krav på nedslag i utløsningssummen for den eventuelle verdiforringelse på skogen som er en følge av tvangshogsten.

Jeg er, når det gjelder hovedspørsmålet, kommet til samme resultat som herredsretten og kan på vesentlige punkter tiltre herredsrettens begrunnelse.

Side:53

Før jeg går over til å drøfte spørsmålet om retten til utbyttet i tilfelle av en lovhjemlet tvangshogst, finner jeg å burde gjøre rede for den ordning som antas å gjelde når utbyttet skyldes en ulovlig hogst fra eierens side under løsningssaken. Hvis eieren hogger i skogen i strid med forbudet i skjønnslovens §73, første ledd, har odelsløseren etter min mening et ubetinget krav på hogstutbyttet, forutsatt at han vinner frem i odelssaken. Dette er en naturlig følge av forbudsbestemmelsen, som avkjærer eieren adgangen til under sakens gang å nyttiggjøre seg skogen til annet enn husbehov. Skogen skal i det vesentlige være intakt. Jeg viser her til forarbeidene til odelsloven av 1821. Under lovforberedelsen var det i forbindelse med odelslovens §28, hvorfra forbudsbestemmelsen i skjønnslovens §73 er hentet - fremme forslag om at eieren, foruten til gårdsbruk, skulle få hogge til salg etter nærmere avgjørelser i odelstaksten. Men forslaget vant ikke tilslutning. Om bestemmelsen i seg selv er rasjonell, og om der ikke i våre dager kunne treffes en bedre ordning med hensyn til utnyttelsen av skogen i den tid løsningsaken verserer, finner jeg ikke grunn til her å innlate meg nærmere på. Det er nok for meg å presisere at reglen har gjeldt i det vesentlige uforandret helt siden odelsloven av 1821.

At odelsløseren har krav på hogstutbyttet, ser jeg også som en konsekvens av skjønnslovens øvrige regler, når det gjelder oppgjøret mellom eieren og odelsløseren. Eiendommen skal overtas etter en forhåndstakst. Ved taksten skal skogen settes til full verdi på taksttiden, og det er en selvsagt forutsetning at det ved fastsettelsen av løsningssummen skal tas hensyn til skogens vekstmuligheter. Den verdauk som skyldes skogens vekst under løsningssaken har odelsløseren betalt for i og med at han erlegger løsningssummen. Han skal derfor ikke betale noe tillegg til løsningssummen for tilveksten.

Kravet på hogstutbyttet er etter min mening et selvstendig krav, som har sitt særskilte rettslige grunnlag i de bestemmelser jeg her har nevnt. Det er forskjellig fra det krav på erstatning som odelsløseren måtte ha overfor eieren, og kan derfor gjøres gjeldende uansett om betingelsene for erstatning er til stede eller ikke. Kravet skiller seg også etter sitt innhold fra et vanlig erstatningskrav. Det går ut på utlevering av det ulovlig hoggede trevirke eller - når det er solgt - på utbetaling av selve utbyttet med fradrag av driftsomkostninger, mens et eventuelt erstatningskrav gjelder dekning av enhver skade som er påført odelsløseren ved hogsten.

Disse alminnelige regler om oppgjøret mellom eieren og odelsløseren i tilfelle av at eieren har hogget ulovlig under sakens gang, må man etter min mening ha for øye ved bedømmelsen av den foreliggende sak. Her er hogsten ikke foretatt av eieren i strid med forbudet i skjønnslovens §73, men av Nord-Odal skogråd for eierens regning i henhold til kriseloven av 1942, som ga hjemmel for tvangshogst. Det synes meg da for det første klart at det her ikke er plass for noe vanlig erstatningskrav overfor eieren. Dette allerede av den grunn at hogsten i seg selv må ansees som rettmessig, og det heller ikke kan påvises noen erstatningsbetingende skyld hos

Side:54

eieren. Men dermed er det ikke sagt at odelsløseren er avskåret fra å kreve utbetalt det hele utbytte av hogsten. Slik som jeg ser på dette kravet, når det gjelder ulovlig hogst fra eierens side, mener jeg tvertimot at de beste grunner taler for at odelsløseren skal ha kravet i behold selv om hogsten er foretatt i henhold til et lovhjemlet pålegg fra offentlig myndighet. Odelsløserens rett til skogen i tilfelle av at han vinner frem med saken er så dypt forankret i odelsloven, at det måtte ha kommet tydelig til uttrykk i loven av 1942, hvis det hadde vært meningen å bryte med systemet og gi eieren retten til et utbytte som han ellers ikke ville ha noe krav på. Jeg kan ikke se at loven har fått en slik uttrykksmåte at man kan innfortolke en slik mening i den. Noen egentlige forarbeider som skulle kunne gi anvisning på hva det var lovgivernes mening foreligger ikke, men jeg vil peke på den i saken fremlagte skrivelse fra Landbruksdepartementet til fylkesskogmesteren i Vestfold av 18. august 1942. Her uttaler departementet at spørsmålet om hvem som skal ha hogstutbyttet må avgjøres ved minnelig overenskomst mellom partene, eller i tilfelle av retten. Men departementet uttaler videre at det som et alminnelig grunnlag for en overenskomst mellom partene er naturlig å legge følgende syn til grunn: «Dersom kvantumet ikke er hogget på det tidspunkt endelig skjønn avholdes, må man vanligvis kunne gå ut fra at hele skogen - herunder altså også tvangskvantumet slik som det står på rot - blir tatt med ved skjønnets verdsettelse, m. a. o. at det også er beregnet ersttning for det nevnte kvantum. I dette tilfelle finner en det rimelig at nettoutbyttet av hogsten tilfaller odelsløseren, idet den tidligere eier jo får betaling for kvantumet i og med at erstatningssummen gjøres opp. Derimot må denne - den tidligere eier - få godtgjort utgiftene ved driften.» Jeg gjør oppmerksom på at denne uttalelse er avgitt av Landbruksdepartementet i tilknytning til loven av 26. februar 1942, som ligger til grunn for den senere lovbestemmelse av 3. september samme år. Uttalelsen er således avgitt før den sistnevnte lov ble utarbeidet i departementet. Jeg mener i ethvert fall at når loven av 1942 ikke har uttalt seg om retten til hogstutbyttet, er det rimeligst å innta det standpunkt at utbyttet skal være odelsløserens.

Den ankende part har anført at når det blir ekspropriert en del av eiendommen under odelssaken, vil odelsløseren ikke ha krav på ekspropriasjonsbeløpet, men bare ha rett til nedslag i takstsummen for, verdiforringelsen på eiendommen. Han mener at en tilsvarende regel må komme til anvendelse i det foreliggende tilfelle. Jeg finner det ikke nødvendig i denne sak å ta standpunkt til hvorledes det ville stille seg med hensyn til retten til ekspropriasjonsbeløpet, spesielt i et tilfelle hvor det utelukkende var en del av odelsgodsets skog som under en verserende løsningssak var gjort til gjenstand for ekspropriasjon. Jeg finner nemlig at den i saken omhandlede hogst ikke kan likestilles med en ekspropriasjon eller en ekspropriasjonsartet forføyning. Det er her ikke tale om tvangsavståelse mot erstatning, men om en lovhjemlet tvangshogst,

Side:55

avviklet av skogrådet for eierens regning på en fullt forretningsmessig basis og etter forsvarlige forstmessige prinsipper.

På grunn av de tvil saken frembyr antar jeg at der ikke bør tilkjennes saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Per Lauritz Larsen har rett til 9 805 - ni tusen åtte hundre og fem - kroner og 40 - førti - øre med påløpne renter av det, beløp som står inne hos Vinger og Odals herredsrett.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Salærene til de oppnevnte sakførere fastsettes for høyesterettsadvokat Arne Eftestøl til 800 - åtte hundre - kroner (heri ikke innbefattet utgifter til mangfoldiggjørelse av utdraget) og for høyesterettsadvokat Chr. Voss til 700 - syv hundre - kroner.

Dommer Skau: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Det følger visstnok av bestemmelsen i skjønnslovens §73, 1. ledd, at odelsmannen - bortsett fra det eieren kan hogge til gårdens bruk - har krav på ved løsningen å få skogen med tilvekst etter forkynnelsen av klagen, uforringet. Og det følger da videre av alminnelige erstatningsregler at eieren må betale erstatning om skogen er blitt forringet ved rettsstridig hogst fra hans side. At eieren i dette tilfelle ikke har handlet rettsstridig, er på det rene. Derfor kan odelsmannen ikke kreve erstatning. Men skjønnslovens §73 annet ledd, sier ikke mer enn det som følger av alminnelige erstatningsregler. Og når eieren i dette tilfelle ikke har handlet rettsstridig, får bestemmelsen i annet ledd overhodet ikke anvendelse. Denne bestemmelse er ingen alminnelig oppgjørsregel for alle tilfelle hvor skogen er forringet, slik som herredsretten synes å mene. Og jeg kan ikke se at det da finnes noen annen hjemmel for odelsmannens krav om å få utbetalt eierens fortjeneste. Stillingen må for så vidt være den samme som når eieren har oppebåret erstatning for brann eller ekspropriasjon. Disse tilfelle og det foreliggende har det til felles, at det som odelsmannen har krav på å få, er forringet uten at det kan legges eieren til last. Og jeg kan ikke se at det er grunn til å stille odelsmannen i forskjellig stilling ettersom det han skal ha er forringet på den ene eller den andre av disse måtene. Om forholdet ved hendelig skade og ekspropriasjon viser jeg til Altens Kommentarutgave av skjønnsloven, annen utgave side 93 og Magne Schjødt «Ekspropriasjonsrett» annen utgave side 211-212.

Et annet spørsmål er det om odelsmannen kan kreve prisavslag. Og det mener jeg han kan. Mot dette krav kan det etter min mening ikke innvendes at skogen ikke er forringet fordi det som ble hogd bare utgjorde en del av tilveksten i tiden fra taksten og til løsningen. For odelsmannen har krav på for taksten å få eiendommen med skogen slik den var da taksten ble holdt, med

Side:56

senere tilvekst - unntatt det som eieren hogger til gårdens bruk. Jeg kan imidlertid ikke være enig med den motankende part i at prisavslaget skal settes lik den fortjeneste som eieren har hatt. Det må, som vaniig, bli å beregne forholdsmessig av det vederlag som skulle erlegges for den fulle ytelse - i dette tilfelle altså av takstsummen. Og under denne forutsetning er det enighet mellom partene om at prisavslaget skal være 1500 kroner og at det skal utredes av det deponerte beløp. At prisavslaget blir så lite i forhold til nettoutbyttet av hogsten, har sin forklaring i at taksten over skogen - kr. 21 000 - var så lav. Ved ligningen 1943-44 ble skogens formuesverdi satt til kr. 52 505.

Jeg stemmer etter dette for at Hans Løvseths subsidiære påstand tas til følge.

Med hensyn til spørsmålet om sakskostnader og salærene til prosessfullmektigene er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Stenersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Fougner: Likeså. Jeg tilføyer alene at en avgjørelse som går ut på at odelsløseren tilkjennes nettoutbringendet av en hogst som besitteren ville ha vært avskåret fra etter lovgivningens alminnelige bestemmelser innenfor dette felt, og som bare ble lovlig i kraft av den drøftede krisebestemmelse, der i ingen henseende tok sikte på å fremme en skogeiers interesser vis à vis et odelssøksmål, ikke i noe tilfelle synes meg å gjøre besitteren noen urett.

Dommer Alten: Jeg er enig med de tidligere voterende i at odelsløseren ikke har krav på erstatning for tvangshogsten. Videre er jeg enig med domer Skau i at odelsløseren ikke har krav på utbetaling av eierens fortjeneste på hogsten. Derimot finner jeg - i motsetning til dommer Skau - at odelsløseren heller ikke kan kreve avslag i takstsummen. Jeg er visstnok enig i at en odelsløser har krav på avslag når eiendommen forringes i tiden mellom taksten og løsningen, men i det foreliggende tilfelle kan jeg ikke finne at skogen er forringet. Det kvantum tømmer som er hogget utgjør ikke mer enn en del av tilveksten i det nevnte tidsrom, og hogsten må antas å være foregått på fullt forstmessig måte. Odelsløseren har da ved løsningen fått en skog som inneholdt mer tømmer enn ved taksten, og hvis reproduksjonsevne var uforminsket.

Jeg stemmer etter dette for den ankende parts prinsipale på stand om at de omhandlede penger utbetales eieren.

Med hensyn til saksomkostninger og salærer er jeg enig med de foregående voterende.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Rolf Ekere):

Per Lauritz Larsen reiste 15. juli 1940 odelssak mot Hans Løvset om eiendommen Løvset i Nord-Odal. Eiendommen ble ved overtakst 6. november 1940 verdsatt til kr. 35 000, hvorav for skogen kr. 21 000. Ved herredsrettens dom i løsningssaken ble Løvset tilpliktet å utstede skjøte og fravike eiendommen til første faredag. Saken kom for

Side:57

lagmannsretten og senere for den kommissariske Høyesterett som avsa dom 27. august 1943. I henhold til denne ble skjøte utstødt og eiendommen fraveket 14. april 1944.

Vinteren 1943-44 fik besitteren hogstpålegg etter lov nr. 5 av 3. september 1942. I tiden mellom dommen og løsningsdagen ble ved Nord-Odal skogråd tvangshogget ca. 550 m3. Den årlige tilvekst var ca. 290 m3. Hogstens nettoutbytte kr. 10 055,40 er av skogrådet nedlagt i herredsretten.

Saksøkeren. Hans Løvset, har gjort gjeldende at utbyttet tilfaller ham som eier dengang hogsten foregikk. Han har hevdet at odelsloven ikke gir løseren noe ubetinget krav på tilveksten og at tap ikke er lidt fordi han har fått en skog som er mer verdifull enn på taksttiden. Subsidiært er fremholdt at en forringelse av eiendommens verdi bare kan lede til avslag i takstsummen.

Saksøkte har gjort gjeldende at en odelsløser helt siden loven av 1821 har hatt et ubetinget krav på tilveksten i skogen fra taksten til endelig løsning og at en kriseforanstaltning som loven av 1942 ikke kan antas å ville gi noe nytt, grunnlag for oppgjøret i odelssaker. - - -

Retten skal bemerke:

Skjønnsloven forutsetter i §73 at enhver hogst utover det som er nødvendig til gårdens bruk er en forringelse av eiendommen. Besitteren er ikke berettiget til å foreta og odelsløseren ikke forpliktet til fra besitterens side å tåle annen forringelse av skogen enn den som følger av denne hogst. Hva enten tilveksten er større eller mindre enn det hogne kvantum er det eiendommens takstverdi som skal betales ved løsningen. Hvor det er gått lang tid mellom taksten og løsningssakens avslutning og hvor også andre omstendigheter - f. eks. forandringer i pengeverdien - kan være trådt til, er det klart at resultatet for en av partene i det konkrete tilfelle kan være urimelig. Lovens prinsipper er imidlertid de samme som har vært praktisert siden odelsloven av 1821 (§28) og en kan ikke anta at de utelukkende har til formål å hindre besitteren i rovhogst.

Ved ulovlig salgshogst må besitteren foruten å betale erstatning for verdiforringelse gi avkall på sin fortjeneste ved salget, jfr. også høyesterettsdom i Rt-1880-209, hvor odelslovens §28, som ble avløst av skjønnslovens 73, var gjenstand for fortolkning.

Spørsmålet er da om erstatningsbestemmelsen i skjønnslovens §73 om skade tilføyet ved hogst utover gårdens bruk også finner anvendelse ved rettmessig hogst i henhold til loven av 3. september 1942.

Påleggene ble gitt uten tanke på eiers eller brukers interesse og måtte etterkommes under straffetrusel. Det har åpenbart ved henvisninger i lovens §3 til skjønnslovens §73, 1 bare vært meningen å gjøre en ellers ulovlig hogst lovlig og ikke skape nytt grunnlag for oppgjør mellom partene i en odelssak, jfr. høyesterettsdom i Rt-1944-94. For å bryte kontinuiteten i en langvarig rettspraksis eller rettsoppfatning synes det å skulle mer til enn en tilfeldig lovbestemmelse som ikke hadde tilsiktet denne virkning. Det rimelige resultat. må da være at løseren stilles i samme økonomiske situasjon som om besitterens (eierens) hogst hadde vært ulovlig og gi ham medhold i sin påstand. - - -