Rt-1988-1312
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-11-24 |
| Publisert: | Rt-1988-1312 (421-88) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning, Arrest |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 528 K/1988, jnr 300/1988 |
| Parter: | Roger Hagen (advokat Berit Reiss-Andersen) mot Kjell-Erik Eriksen. |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Holmøy, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Tvistemålsloven (1915) §179, §180, §404, §244, §248, §261, §268, Lov om rett til å selja uhenta ting (1953) |
Roger Hagen overlot sin bil, en Mercedes Benz 230, 1976-modell til Kjell-Erik Eriksen for at denne skulle utføre rustbehandling og lakkering på bilen. Det ble ikke avtalt noen pris, men partene skulle utveksle tjenester slik at Roger Hagen skulle levere frisørtjenester, herunder levere parykker.
Roger Hagen krevet i begjæring om midlertidig forføyning 13. april 1988 til Lier, Røyken og Hurum namsrett at Kjell-Erik Eriksen skulle utlevere bilen i reparert stand i det han viste til at han selv hadde prestert den avtalte motytelse.
Lier, Røyken og Hurum namsrett avsa 22. juni 1988 kjennelse med slik slutning: "1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge." Namsretten fant at tilbakelevering av bilen ikke var nødvendig for å avverge en vesentlig skade eller ulempe.
Etter kjæremål fra Roger Hagen avsa Eidsivating lagmannsrett 4. oktober 1988 kjennelse med slik slutning: "Lier, Røyken og Hurum namsretts kjennelse av 22. juni 1988 oppheves." Lagmannsretten fant at tvisten i realiteten gjaldt et pengekrav, og at arrest ville vært det adekvate tiltak.
Roger Hagen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovtolkning. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har feiltolket tvangsfullbyrdelsesloven §244 og §262. Kravet gjelder utlevering av bilen i reparert stand og ikke et pengekrav, slik at utleveringskravet skal bedømmes etter tvangsfullbyrdelsesloven §262.
Han ber om at kjæremålsutvalget avgjør saken etter en prøvelse av vilkårene for midlertidig forføyning etter §262 nr 2.
Hagen vedlegger stevning til herredsretten med krav om utlevering av bilen, erstatning og saksomkostninger.
Roger Hagen har nedlagt slik påstand: "1. Kjell-Erik Eriksen utleverer til Roger Hagen Mercedes Benz personbil med reg. nr. DC 23365.
2. Saksøkte idømmes sakens omkostninger." Kjell-Erik Eriksen har tatt til motmæle i kjæremålet. Han har gjort rede for verdien av de to parters ytelser og blant annet vist til at hele bilreparasjonen reelt ville kostet Roger Hagen kr 10-15.000 hvis han hadde fortsatt i sitt arbeide, og tjenestebytteavtalen var blitt gjennomført fullt ut. Når bytteavtalen bortfaller, må Roger Hagen betale for differansen mellom den tjenesten han rakk å yte før avtalen opphørte og den tjenesten han har fått utført.
Kjell-Erik Eriksen har nedlagt slik påstand: "1. Roger Hagen betaler undertegnede 59.968.-
2. Roger Hagens Mercedes Benz begjæres herved solgt på tvangsauksjon på grunnlag av håndtverksloven fra 1953.
3. Roger Hagen idømmes sakens omkostninger." Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404.
Av saken fremgår at Hagen krever midlertidig forføyning med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven §262 for å få utlevert en personbil som er i Eriksens besittelse. Eriksen motsetter seg utlevering fordi han hevder å ha en udekket fordring mot Hagen for reparasjonsarbeider.
Ifølge tvangsfullbyrdelsesloven §262 kan andre midlertidige forføyninger enn arrest begjæres "for å sikre et krav som går ut på annet enn penger". Utvalget finner at krav om utlevering av en individuelt bestemt gjenstand utvilsomt omfattes av §262. At besitteren nekter å utlevere gjenstanden fordi han mener å ha en udekket fordring og den underliggende tvist således gjelder uenighet om et pengekrav, forhindrer ikke at et utleveringskrav må bli å avgjøre etter §262. Såfremt vilkårene for slik midlertidig forføyning skulle finnes å være til stede, vil hensynet til besitteren, som må gi fra seg gjenstanden, eventuelt kunne ivaretas ved krav om sikkerhetsstillelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §248, jf §261 og §268.
Av dette følger at lagmannsrettens tolking av §262, jf §244 er uriktig. Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten. Utvalget er avskåret fra å ta stilling til sakens realitet, slik den kjærende part har påstått.
Utvalget finner at spørsmålet om saksomkostninger for kjæremålsutvalget bør utstå til endelig avgjørelse i saken, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.