Rt-1986-1245
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1986-11-21 |
| Publisert: | Rt-1986-1245 (428-86) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Pressens kildevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 21. november 1986 i l.nr. 175 B/1986 |
| Parter: | Kst. førstestatsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A (forsvarer advokat Endre Grande - til prøve). |
| Forfatter: | Schei, Backer, Røstad, Philipson, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §125 |
Dommer Schei: Denne saken gjelder en redaktørs plikt til å oppgi kilden til opplysninger i en artikkel i hans avis.
Avisen - - - hadde den 16. april 1985 en stort oppslått artikkel under overskriftene «Her fraktes et hjerte» og «B's hjerte reddet liv». I artikkelen ble det nærmere beskrevet at en 16 år gammel - navngitt - gutt døde på X sykehus etter en trafikkulykke. Etter samtykke fra de pårørende ble i følge artikkelen guttens hjerte fjernet. Det ble så hentet av et team fra Rikshospitalet, brakt dit, og transplantert inn i en mann på 44 år. Artikkelen var illustrert med fotografier tatt da hjertet ble brakt ut fra X sykehus til den bilen som ble brukt til flyplassen.
Direktøren ved X sykehus mente at avisen - - - måtte ha fått sine opplysninger gjennom straffbart brudd på taushetsplikten fra en ansatt ved sykehuset. Han anmeldte forholdet til politiet den 19. april 1985.
Direktøren ved X sykehus brakte også presseoppslaget inn for Pressens faglige utvalg. Det ble fra hans side overfor det faglige utvalg gjort gjeldende at pasienten og hans pårørende hadde vært utsatt for et graverende diskresjons- og tillitsbrudd. Videre ble det trukket frem at opprettholdelse av anonymitet er viktig for å få i stand donasjoner av organer, og at artikkelen også i et slikt perspektiv var utilbørlig. Pressens faglige utvalg konkluderte i sin avgjørelse med at «avisen - - - har ved den karakter reportasjen har fått og ved å oppgi navnet på donator brutt reglene for god presseskikk».
Avdødes foreldre anmeldte 29. mai 1985 journalist C, som hadde skrevet artikkelen, og den ansvarlige redaktør i avisen - - -, A, for gjennom artikkelen å ha overtrådt straffeloven §390a. I anmeldelsen anførte de bl.a.: «Foruten å være klart i strid med alt som heter presseetikk, rammes artikkelens form og innhold åpenbart også av straffeloven §390a, ved at journalist og ansvarlig redaktør kynisk og hensynsløst krenker avdødes pårørende i deres sorg, for å kunne nytte opplysningene i et spekulasjonspreget førstesideoppslag. Ytterligere graverende blir forholdet ved at anmelderne på det mest bestemte forbød journalist C å skrive om forholdet. På tross av dette får leseren inntrykk av at anmelderne har uttalt seg direkte til avisen, idet angivelige utsagn fra anmelderne er inntatt i direkte tale.» Anmeldelsen resulterte i at politiet utferdiget forelegg både mot journalist C og A for overtredelse av straffeloven §390a. Foreleggene er ikke vedtatt og sakene er sendt retten til pådømmelse.
Bergen politikammer iverksatte, etter anmeldelsen fra direktøren ved X, etterforskning for å få klarlagt om artikkelen i avisen - - - 16. april 1985 var basert på opplysninger gitt ved straffbart brudd på taushetsplikten. Både journalist C og redaktør A nektet å gi opplysninger til politiet om hvem som var avisens kilde. Politiet fikk heller ikke fra annet hold opplysninger som brakte klarhet i dette.
Politiet begjærte rettslig avhør av journalist C og redaktør A, jfr. straffeprosessloven §237. I rettsmøtet i Bergen forhørsrett 5. februar 1986 krevde journalist C og redaktør A, under henvisning til straffeprosessloven §125, seg fritatt for å opplyse om hvem som var kilden til opplysningene i avisartikkelen. Påtalemyndigheten fastholdt sin begjæring om at de skulle forklare seg om disse forhold. Bergen forhørsrett avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
«Ansvarlig redaktør A og journalist C pålegges å forklare seg for retten om kildene til avisen - - - s reportasje den 16. april 1985 om en hjertetransplantasjon.»
Journalist C godtok kjennelsen og avga forklaring. Hans forklaring avdekket ikke kilden for opplysningene i artikkelen. Redaktør A påkjærte forhørsrettens kjennelse.
Gulating lagmannsrett avsa 12. mars 1986 kjennelse i kjæremålssaken. Kjennelsen hadde slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovanvendelse og bevisbedømmelse. Opprinnelig var også feil i saksbehandlingen angitt som kjæremålsgrunn, men dette grunnlaget er siden frafalt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg traff den 13. juni 1986 i medhold av straffeprosessloven §387 tredje ledd jfr. høyesterettsloven §6 annet ledd beslutning om at kjæremålet i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett. Justitiarius besluttet 16. juni 1986 at partsforhandling i saken skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.
Den kjærende part har for Høyesterett gjort gjeldende:
Den klare hovedregel er at redaktør av trykt skrift ikke har noen plikt til å oppgi kilden til opplysninger som er gitt avisen. Denne regelen finnes nå i straffeprosessloven §125. Bestemmelsen er en videreføring av den rett til kildebeskyttelse som kom inn i §177 i straffeprosessloven av 1887 ved lovendring i 1951. Retten til å nekte å oppgi kilde ble utvidet ved vedtagelsen av den nye straffeprosessloven i 1981 og den ble ytterligere utvidet ved endring i 1985. Av tredje ledd i straffeprosessloven §125, slik det nå lyder, fremgår det at en redaktør kan pålegges å oppgi hvem som er kilden for opplysninger i hans avis, når retten ut fra en helhetsvurdering finner det særlig viktig at forklaring gis. Det er med andre ord bare unntaksvis at redaktøren kan gis et slikt pålegg. Dette gjelder også hvor det må antas at opplysningene er gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt.
Når det gjelder den konkrete vurdering som må foretas, kan det ikke uten videre legges til grunn at avisen - - - har fått opplysningene ved straffbart brudd på taushetsplikten fra noen ansatt ved X sykehus. Avisen - - - kan meget vel ha fått opplysningene fra annet hold. At avisen - også den 16. april 1985 - hadde en artikkel om transplantasjon, gjør det mindre trolig at avisen har fått opplysningene gjennom noe diskresjonsbrudd.
Hvis det har forekommet et brudd på taushetsplikten, erkjennes det at det foreligger et behov for å få dette avdekket. Men betydningen av å få klarlagt forholdet må ikke overdrives. Her er skaden ved taushetsbruddet skjedd. Den kan ikke repareres gjennom noen strafforfølgning. Den almenpreventive virkning av etterforskning og eventuelt tiltale og straff overfor den som har brutt sin taushetsplikt er neppe stor. Hensynet til almenprevensjonen er for øvrig langt på vei ivaretatt allerede ved den etterforskning som til nå er foretatt.
Hensynet til de pårørende kan heller ikke begrunne at kilden må oppgis. I den grad de pårørende er krenket, vil deres interesser være ivaretatt gjennom behandlingen i Pressens faglige utvalg og eventuelt også ved strafforfølgning mot journalist C og redaktør B for den påståtte overtredelse av straffeloven §390a.
Den relativt beskjedne interesse det har å få avdekket kilden, må veies mot pressens helt fundamentale interesse i kildebeskyttelse. Beskyttelse av kilder er i virkeligheten en forutsetning for at pressen skal kunne drive sin informasjonsvirksomhet og for at pressen skal kunne avdekke kritikkverdige forhold, bl.a. innen helsesektoren. I nærværende tilfelle ønsket avisen - - - å bidra til å «avmystifisere» transplantasjoner generelt og hjertetransplantasjoner spesielt. Dette har i betydelig grad vært et tabubelagt felt, og det foreligger her et udekket informasjonsbehov.
Forhørsrettens og lagmannsrettens avgjørelser er etter den kjærende parts mening uriktige. Dels har disse retter hatt et uriktig rettslig utgangspunkt for sin vurdering, idet de har misforstått omfanget av fritaksretten etter straffeprosessloven §125, og dels har de i den konkrete vurdering lagt for liten vekt på de hensyn som tilsier at kilden i dette tilfellet ikke oppgis.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
«Redaktør A er ikke forpliktet til å opplyse hvem som har vært avisen - - - s kilde til artikkel om hjertetransplantasjon i avisen 16. april 1985.»
Påtalemyndigheten har gjort gjeldende:
Forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser er riktige. Det må legges til grunn at opplysningene i artikkelen i avisen - - - er gitt ved straffbart brudd på taushetsplikten fra en ansatt ved X sykehus. Det følger av straffeprosessloven §125, også etter endringene i 1985, at i et slikt tilfelle skal redaktøren pålegges å oppgi kilden med mindre særlige grunner tilsier noe annet. Slike grunner foreligger ikke her. I dette tilfelle er det skjedd brudd på den taushetsplikt som er helt fundamental i helsesektoren. Det er nødvendig for å få denne taushetsplikten etterlevet at eventuelle brudd på den avdekkes. Dette tilsier at redaktør B pålegges å oppgi avisens kilde.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
«Kjæremålet forkastes.»
Jeg er kommet til samme resultat som forhørsretten og lagmannsretten. Innledningsvis bemerker jeg at selv om kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, har Høyesterett kompetanse til å prøve alle sider ved lagmannsrettens avgjørelse, jfr. straffeprosessloven §388 nr. 4.
Ved lovendring av 15. juni 1951 ble straffeprosessloven av 1887 §177 gitt et tredje ledd hvor det bl.a. ble bestemt at redaktøren av trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er hjemmelsmann for opplysninger i skriftet. Fritakelsesretten var ikke absolutt. Det var etter nærmere angitte kriterier adgang for retten til å bestemme at kilden skulle oppgis. Det het: «Vitnesbyrd bør alltid kreves gitt når artikkelen eller meldingen inneholder opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt, . . ..»
I den nye straffeprosessloven av 22. mai 1981 ble pressens rett til kildevern opprettholdt og på enkelte punkter utvidet i forhold til den tidligere lov. Regelen om at forklaring alltid bør kreves når artikkelen inneholder opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikten, ble opprettholdt.
I tiden mellom vedtakelsen av straffeprosessloven i 1981 og loven ikrafttreden arbeidet pressens organer for å få endret den nevnte regel på den måten at bare brudd på lovbestemt, og ikke instruksbestemt, taushetsplikt ble omfattet. Justisdepartementet fant ikke grunn til å foreta en slik endring i det utkast departementet fremla til lov om ikraftsetting og endring av den nye straffeprosessloven. I proposisjonen til denne loven, Ot. prp. nr. 53 (1983-84), uttalte departementet bl.a.: «Pressens legitime grunnlag for å beskytte hjemmelsmannen blir vesentlig svakere når opplysningene er gitt ved straffbart forhold.» (side 61).
Justiskomiteen tok under sin behandling av lovutkastet opp forslag til endring av regelen om at forklaring alltid bør kreves når artikkelen inneholdt opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikten. Komitéen foreslo at «forklaring alltid bør kreves» ble erstattet med «forklaring kan kreves». Dette forslaget ble lov.
Justiskomitéen begrunner endringen slik:
«Komitéen meiner likevel at også når teieplikt er pålagt bør retten ha høve til å vege dei motstridande interessene opp mot kvarandre. Det kan tenkast tilfelle der sterke grunnar taler for offentliggjering sjølv om opplysningane er underlagt teieplikt, og grunnlaget for teieplikta treng ikkje vere like tungtvegande i alle høve. Komitéen vil derfor gjere framlegg om at regelen blir utforma noko mindre kategorisk enn det er framlegg om i proposisjonen.»
Etter å ha gjengitt sitt forslag til lovtekst, som er identisk med gjeldende lov, heter det videre i komitéens innstilling:
«Meininga med omformuleringa er å gjøre det klart at opplysning om kven som er kilde alltid kan krevjast i desse tilfella, men at retten også her bør vurdere om det er vesentlege omsyn som taler imot dette. Også den formuleringa som var foreslått av departementet ga opning for ei slik vurdering, men komitéen meiner at dette bør kome noko klarare fram.» (Innst. O. nr. 72 - 1984-1985 - side 17).
Jeg forstår etter dette den aktuelle lovbestemmelse slik: Også hvor opplysningene må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikten, skal det foretas en konkret vurdering av om redaktøren skal pålegges å oppgi kilden. Men ved denne vurderingen skal det legges til grunn at forklaring alltid kan kreves med mindre vesentlige hensyn i den konkrete sak taler mot dette. Etter min mening vil fritak for forklaringsplikt, hvor opplysninger må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikten, først og fremst være aktuelt hvor pliktbruddet har vært nødvendig for å få avdekket kritikkverdige forhold som det er i samfunnets interesse å få gjort kjent. Jeg viser i denne forbindelse til en artikkel av stortingsrepresentant Georg Apenes, «Trykkefriheten: «Prydelse for Folket» eller salgssjefens 17. mai-sløyfe?», hvor han nettopp peker på det berettigede i å dekke kilden hvor bruddet på taushetsplikten har til hensikt å rette søkelyset og offentlighetens oppmerksomhet mot et relativt større onde. Slik bestemmelsen er utformet, vil den også kunne anvendes hvor det foreligger andre tungtveiende hensyn for kildebeskyttelse.
Når det gjelder den avveiing som må foretas i nærværende sak, nevner jeg først at det må antas at opplysningene i artikkelen i avisen - - - er gitt ved straffbart brudd på taushetsplikten fra en ansatt ved X sykehus. Den etterforskning som er foretatt peker i denne retning. Nøyaktigheten av de opplysninger som må være gitt avisen - - -, og som bl.a. ga avisen mulighet for å møte opp ved sykehuset og fotografere selve avsendelsen av hjertet fra sykehuset, tilsier det samme. De alternative måter forsvareren har pekt på at avisen - - - kan ha fått opplysningene på, er teoretisk mulige, men heller ikke mer. Straffeprosessloven §125 tredje ledds fjerde punktum krever at opplysningene «må antas» å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikten. Det beskjedne beviskrav som ligger i «må antas» er klart oppfylt.
Det brudd på taushetsplikten som det er grunn til å regne med ligger bak artikkelen i avisen - - -, er etter mitt skjønn alvorlig. Det er av fundamental betydning for tillitsforholdet mellom pasienter og deres pårørende på den ene side og sykehuset og dets personale på den annen side at sykehusets folk ikke røper til utenforstående personlige forhold vedrørende pasientene. Sykehusets befatning med og behandling av pasientene er i det hele basert på en grunnforutsetning om taushet om personlige forhold. Fjerning av organer fra en død person, ikke minst fjerning av hjertet, og bruk av organer til transplantasjon, vil for pårørende være et vesentlig personlig anliggende. De må ta stilling til om de skal gi samtykke til slik bruk i en situasjon som, allerede gjennom den sorg som har rammet dem ved den nærståendes dødsfall, følelsesmessig er meget tung. De har et sterkt beskyttelsesverdig behov for at det de beslutter, og det inngrep som eventuelt foretas i henhold til deres samtykke, forblir et forhold mellom dem og sykehuset og ikke røpes overfor utenforstående. Skjer det i en slik situasjon et brudd på taushetsplikten fra noen ansatt ved sykehuset, er det, særlig hvor pasientens navn er røpet, av preventive grunner meget viktig at dette forfølges og om mulig avdekkes.
De hensyn den kjærende part har påberopt for å nekte å oppgi kilden, kan ikke berettige dette. Pressens generelle rett og plikt til å informere er her ikke tilstrekkelig. Denne generelle rett og plikt danner hovedhensynet bak straffeprosessloven §125. Men ved straffbart brudd på taushetsplikten er hovedregelen - tross nevnte hensyn - at kilden kan kreves oppgitt. Heller ikke i og for seg aktverdige grunner som hensynet til å informere om hjertetransplantasjoner og å bidra til en «avmystifisering» av dette, ser jeg som tilstrekkelig tungtveiende i nærværende sak. Jeg peker her igjen på at de opplysninger som må være gitt, og som er slått opp i artikkelen, er at hjertet til en navngitt person er benyttet til en konkret transplantasjon.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Kjæremålet forkastes.
Dommer Backer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Røstad, Philipson og Michelsen: Likeså.