Rt-1989-773
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-06-30 |
| Publisert: | Rt-1989-773 (224-89) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Selvdømme, Voldgift |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 314 K/1989, jnr 136/1989 |
| Parter: | Lasse Veland (advokat Knut Ove Soltvedt v/advokatfullmektig Øyvind Aas) mot Hordaland fotballkrets (advokat Henning Frostad). |
| Forfatter: | Holmøy, Sinding-Larsen, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, §452, §54, Tvistemålsloven (1915) |
I stevning til Bergen byrett 13. juli 1988 la Lasse Veland ned påstand om at vedtaket av kretsstyret i Hordaland fotballkrets 23. februar 1988 om å stryke ham som dommer i fotballkretsen skulle kjennes ugyldig, og at han skulle tilkjennes erstatning både for økonomisk tap og for tort og svie.
Bergen byrett avsa 1. desember 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Saken avvises.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Etter kjæremål fra Lasse Veland avsa Gulating lagmannsrett 3. mars 1989 kjennelse med slik slutning:
1. Bergen byretts kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Lasse Veland til Hordaland fotballkrets v/kretsstyret kr. 1.000,- innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse.
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Lasse Veland har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovtolkning. Det sentrale spørsmål i saken hevdes å være om den kjærende part har rettslig interesse i søksmålet, jf tvistemålsloven §54. Den kjærende part har for øvrig blant annet gjort gjeldende at saken er av meget stor prinsipiell betydning ettersom idrettsorganisasjonene har oppnådd en ikke ubetydelig innflytelse i samfunnet. Rettspraksis har tillatt søksmål fra medlemmer mot sin fagforening, men ikke mot foreninger med mere hobbypreget formål. En fotballdommer får betaling for hver kamp han dømmer. Veland har således en økonomisk interesse i tvisten foruten at han har andre fordeler av å være fotballdommer. Blant annet slipper han å betale inngangsbillett på fotballkamper. Veland har lagt ned et betydelig arbeide i å utdanne seg til fotballdommer, og har dømt en rekke kamper. Norges Fotballforbunds selvdømmeklausul kan ikke være avgjørende når avgjørelsen har så stor betydning for Veland.
Lasse Veland har nedlagt slik påstand:
1. Saken fremmes.
2. Lasse Veland tilkjennes saksomkostninger for Bergen byrett.
3. Lasse Veland tilkjennes saksomkostninger for Gulating lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 3.000,-.
Hordaland Fotballkrets har tatt til motmæle i kjæremålet og blant annet vist til at den økonomiske side av en fotballdommers virksomhet har liten betydning. Aldersbestemte kamper, som utgjorde en vesentlig del av de fotballkamper Veland dømte, godtgjøres med 50 kroner pr kamp. For seniorkamper er godtgjørelsen 100 kroner pr kamp. Veland er ikke ekskludert som medlem av sin klubb, og han kan fortsatt utøve aktiv idrett og velges til tillitsverv i lag tilsluttet Norges Fotballforbund.
Hordaland Fotballkrets har nedlagt slik påstand:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Hordaland Fotballkrets v/kretsstyret tilkjennes saksomkostnigner for Høyesterett med kr. 1.250.-.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerkes:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålssak. Kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404. Lagmannsretten har, ved sin tilslutning til byrettens kjennelse, bygget på at selvdømmeklausulen i Norges Fotballforbunds vedtekter er til hinder for at tvisten kan prøves av domstolene. Dette spørsmål kan prøves av utvalget også ved videre kjæremål, jf tvistemålsloven §404 nr. 1.
Utvalget er enig i det resultat som de tidligere retter er kommet til, og kan i det vesentlige også slutte seg til deres begrunnelse. Norges Fotballforbund har etter det opplyste etablert en ordning for utdanning, autorisasjon og oppfølging av fotballdommere, og har også faste rutiner for en løpende vurdering av dem. Etter utvalgets mening er en tvist om en fotballdommers skikkethet ikke av en slik art at det er grunnlag for å tilsidesette selvdømmebestemmelsen i forbundets lover. Kjæremålsutvalget vil tilføye at det også synes å måtte følge av §36 annet ledd jf §40 i Fotballforbundets lover at saken må avvises fra domstolen. I §36 annet ledd heter det:
"Dersom en tvist innen organisasjonen etter norsk rett kan bringes inn for domstolene til tross for bestemmelsen i leddet ovenfor, skal ethvert organisasjonsledd og medlem være forpliktet til eventuelt å bruke voldgift etter reglene i §40."
§40 lyder slik:
"I den utstrekning organisasjonsvedtak og avgjørelse av tvister og disiplinærsaker etter norsk rett kan bringes inn for domstolene til tross for reglene i dette kapittel, er ethvert organisasjonsledd og medlem forpliktet til eventuelt å la tvisten løses ved voldgift istedenfor vanlig domstolsbehandling. Forbundsstyret kan i særlige tilfeller samtykke i at en sak bringes inn for ordinær domstol.
Voldgiftsretten skal bestå av 3 medlemmer, hvorav parten oppnevner et medlem hver og formannen i byretten eller herredsretten på det sted saksøkte bor eller har kontor, oppnevner det tredje medlem som skal være rettens formann. Forøvrig gjelder reglene om voldgift i tvistemålsloven kapittel 32."
Betydningen av disse bestemmelser har ikke vært tatt opp av partene. Men utvalget vil peke på at en voldgiftsavtale avskjærer adgangen til å reise søksmål for de ordinære domstoler dersom det ikke foreligger samtykke fra den annen part, jf tvistemålsloven §452 tredje ledd. Siden saken må avvises også på annet grunnlag, finner utvalget ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget i samsvar med den nedlagte påstand.
Kjennelsen er enstemmig.