HR-1995-246-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-02-03 |
| Publisert: | HR-1995-00246s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1995-00246S , jnr 78/1995 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Langvand, Bugge, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981), Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446 |
Saken gjelder erstatning etter straffeprosessloven kapittel 31.
A ble ved Gulating lagmannsretts dom 5 mai 1994 frifunnet for tiltale etter straffeloven §162 første ledd, jf annet og femte ledd. Han fremsatte deretter krav om erstatning for tap han har lidt på grunn av straffeforfølgelsen, jf straffeprosessloven kapittel 31. Gulating lagmannsrett avsa 20 desember 1994 kjennelse med slik slutning:
"A tilkjennes ikke erstatning etter straffeprosessloven kap 31."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er etter kjærende parts mening sannsynlig gjort at han ikke har begått den handling han var tiltalt for, og vilkårene for erstatning i straffeprosessloven §444 er oppfylt. Fra kjæremålet hitsettes:
"I lagmannsrettens avgjørelse er det gitt et visst resyme av saken.
Men det er ikke opplyst at domfelte B som var den som fortalte at A skulle ha befatning med heroin, visste at A var på ferie i Tunis da B fremkom med sine påstander.
A kom tilbake til Bergen selv om han visste at B var fengslet, det er liten sannsynlighet for at han hadde kommet tilbake dersom han var skyldig. Det var kun B som opplyste å ha kjøpt og sett heroin hos A. I følge B skulle kjøpene ha skjedd i Bergen.
De vitner i saken som uttalte seg om B fortalte at B alltid kjøpte heroin i Oslo.
Brødrene C som også fortalte om A, når han var i Tunis og de var varetektsfengslet, opplyste i avhørene til politiet at de hadde hørt at A omsatte heroin. - - -"
Kjærende part mener videre at det ikke er et sterkt nok argument for tiltale som omfatter omsetning av 100 gram heroin, at A en gang hadde kr 8.000 i en jakkelomme. Det er heller aldri ved ransakning av A funnet narkotika eller noe som knytter ham til narkotika.
A har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet tas tilfølge og A tilkjennes erstatning for lidt tap og behandlingsutgifter. I tillegg gis han oppreisning etter rettens skjønn."Påtalemyndigheten er gjort kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder en kjennelse avsagt av lagmannsretten som første instans og utvalget har full kompetanse.
Den kjærende part gjør gjeldene at det er sannsynliggjort at han ikke har begått den handling han var tiltalt for. Det er derfor uriktig når lagmannsretten har funnet at vilkårene for å tilkjenne erstatning ikke er til stede etter straffeprosessloven §444. Kjæremålet retter seg, slik utvalget oppfatter det, mot lagmannsrettens bevisvurdering på dette punkt.
Utvalget kan i det vesentlige slutte seg til lagmannsrettens vurderinger når det gjelder spørsmålet om den kjærende part har sannsynliggjort at han ikke har begått de handlinger han var tiltalt for. De forhold som er trukket frem i kjæremålserklæringen gir etter utvalgets mening ikke grunnlag for et annet resultat. Utvalget er videre enig med lagmannsretten i at det ikke er sannsynliggjort "særlig eller uforholdsmessig skade" som gir grunnlag for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §445. Det er da heller ikke grunnlag for å tilkjenne oppreisning etter §446.
Kjæremålet vil etter dette bli forkastet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.