HR-1996-412-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-10-29 |
| Publisert: | HR-1996-00412s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00412S , jnr 399/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Backer, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §80, Straffeprosessloven (1981) §381, Domstolloven (1915) §108, §181, §387, §388 |
Bergen forhørsrett avsa 5 oktober 1996 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1946, kan holdes i varetekt frem til 2. november 1996, kl. 15:00 så fremt ikke annet av retten eller påtalemyndigheten bestemmes."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 10. oktober 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og hans forsvarer har inngitt støtteskriv til kjæremålet. A har inngitt ytterligere et prosesskriv, hvor han anfører at avgjørelse etter straffeprosessloven §381 første ledd, 1. alternativ om eventuell omgjøring av lagmannsrettens kjennelse, ikke alene kan treffes av førstevoterende dommer. Videre anføres i kjæremålet at lagdommer Midttun var inhabil etter domstolloven §108, fordi han er saksøkt av A og har avsagt kjennelser i Sirensaken. Det anføres også at straffeloven §80 ikke er vurdert i forhold til hele siktelsen, at det skulle vært holdt muntlig forhandling, jf straffeprosessloven §387, at tolkingen av straffeprosessloven §181 første ledd jf annet ledd er feil, at spørsmålet om nødverge og anmeldelse av politibetjentene ikke var vurdert og at fengslingen er et uforholdsmessig inngrep. Hver av de tre dommerne i lagmannsretten begjæres også ilagt rettergangsbot for å ha forsømt sine plikter til å få kjæremålet opplyst. Det er nedlagt følgende påstand:
"Forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det er tale om et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388.
I oversendelsesskrivet fra lagmannsretten til Høyesterett, som er underskrevet av en av lagmannsrettens dommere, er opplyst at lagmannsretten ikke finner grunn til å endre sin avgjørelse. Utvalget oppfatter det slik at omgjøringsspørsmålet har vært vurdert av de tre dommere som traff avgjørelsen. Det kan for øvrig ikke sees at det i kjæremålserklæringen eller i støtteskrivet er fremkommet noe som skulle tilsi omgjøring.
Det forhold at lagdommer Midttun er saksøkt av A, kan ikke i seg selv medføre inhabilitet, og utvalget er ikke enig med A i at det er sammenheng mellom søksmålet og den fengslingssak det her gjelder. Heller ikke medfører det inhabilitet at lagdommer Midttun har avsagt kjennelser i Sirensaken.
Det som anføres om anvendelsen av straffeloven §80, kan ikke sees å ha noen betydning for spørsmålet om varetektsfengsling.
Lagmannsretten har drøftet spørsmålet om muntlig forhandling i anledning av kjæremålet, og har ikke funnet grunn til dette. Beslutningen kan ikke angripes ved kjæremål eller anke, jf straffeprosessloven §387 første ledd 2. punktum, og kan da heller ikke gjøres til kjæremålsgrunn.
Utvalget finner at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er tilstrekkelige når det gjelder spørsmålet om nødverge mot politibetjentene. Tolkingen av straffeprosessloven §181 er etter utvalgets oppfatning irrelevant i forhold til fengslingsgrunnlaget.
Spørsmålet om fengslingen er et uforholdsmessig inngrep, er vurdert av lagmannsretten. Vurderingen kan ikke angripes ved et videre kjæremål.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.