HR-1997-189-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-25 |
| Publisert: | HR-1997-00189s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00189S , jnr 136/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Dolva, Gjølstad, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, §48, Straffeprosessloven (1981) §388, §396 |
Sandefjord byrett avsa 09 01 65 dom mot A hvor han ble domfelt for to overtredelser av straffeloven §228 første og annet ledd. Domfelte har flere ganger begjært bla denne saken gjenopptatt. En begjæring om gjenopptakelse av ett av de to forhold pådømt i dommen fra 1965 ble tatt til følge. Den 29 09 95 avsa Sandefjord byrett dom i gjenopptakelsessaken. A ble nå funnet skyldig i overtredelse av straffeloven §228 første ledd. Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for frifinnelse under henvisning til bestemmelsen om nødverge i straffeloven §48. A anket dommen til Agder lagmannsrett, som nektet anken fremmet. Hans kjæremål over nektelsen ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse av 15 02 96.
A har begjært gjenopptakelse av Sandefjord byretts dom av 29 09 95. Byretten forkastet begjæringen i kjennelse av 05 02 97. Avgjørelsen ble påkjært til Agder lagmannsrett som i kjennelse av 03 03 97 forkastet kjæremålet med henvisning til straffeprosessloven §396 annet ledd.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det omfattende kjæremålet er i det alt vesentlige viet angrep på Sandefjord byretts bevisvurdering i dommen av 29 09 95, og inneholder i hovedsak de samme momenter som gjenopptakelsesbegjæringen og kjæremålet til lagmannsretten. Det er også et angrep på politiets og påtalemyndighetens behandling av straffesaken helt fra 1964.
A hevder videre at det foreligger feil ved lagmannsrettens behandling av hans kjæremål, og uttrykker dette slik:
"Feilen består i for det første at de ikke undersøker påstandene Sandefjord Byrett har avvist min begjæring om gjenopptagelse på kan være feil. Og for det andre er min begjæring om gjenopptagelse av denne straffesaken feilaktig fått stilling som kjæremål til Agder Lagmannsrett."
Det er ikke utformet påstand.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset som angitt i straffeprosessloven §388.
Kjæremålet behandler i stor utstrekning de konkrete forhold ved den hendelse i 1964 som saken knytter seg til, og politiets og påtalemyndighetens behandling av saken. Det som her anføres ligger imidlertid utenfor det som kjæremålsutvalget kan prøve ved videre kjæremål. Det er ikke anført feil ved lagmannsrettens lovtolking.
Kjæremålsutvalget kan imidlertid prøve de anførsler som gjelder lagmannsrettens saksbehandling. Utvalget finner ikke at det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling, jf straffeprosessloven §388 første ledd.
Kjæremålet må derfor forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.