HR-1997-2-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-07 |
| Publisert: | HR-1997-00002s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00002S , jnr 5/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §223, §229, §132, §232, §242, Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §388 |
A, født xx.xx.1976, er siktet for overtredelse av straffeloven §223, straffeloven §229 jf §232, straffeloven §132 første ledd og straffeloven §242 første ledd.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 28 oktober 1996, jf Borgarting lagmannsretts kjennelse av 5 november 1996, ble han i medhold av straffeprosessloven §184 jf §171 første ledd nr 2 varetektsfengslet til 25 november 1996. Fengslingen er senere forlenget, sist til 15 januar 1997 ved forhørsrettens kjennelse 18 desember 1996. Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse 24 desember 1996 ble siktedes kjæremål over kjennelsen forkastet.
Siktede har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er rettet mot saksbehandlingen - mangelfulle kjennelsesgrunner. Det er anført at det er en feil at lagmannsretten ikke har begrunnet nærmere at siktede med skjellig grunn mistenkes for overtredelse av straffeloven §229 jf §232 og straffeloven §242. Det er vist til at i kjæremålet til lagmannsretten ble særlig spørsmålet om det forelå skjellig grunn til mistanke angrepet. Det er lagt ned påstand om at kjennelsen oppheves.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse i det videre kjæremål er begrenset etter straffeprosessloven §388.
Kjæremålsutvalget kan prøve lagmannsrettens saksbehandling - som kjæremålet gjelder. Det er gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er mangelfull når det ikke er begrunnet hvorfor siktede med skjellig grunn kan mistenkes for de lovovertredelser han er siktet for. Utvalget bemerker til dette at lagmannsretten, hensett til begrunnelsen for kjæremålet til lagmannsretten, burde angitt hva som ga grunnlaget for mistanken. Slik denne saken ligger an, kan mangelen ved begrunnelsen her likevel ikke oppfattes slik at lagmannsretten har oversett eller ikke har vurdert dette grunnleggende vilkåret. Retten har, etter å ha slått fast at det er skjellig grunn til mistanke, en relativt utførlig drøftelse av faren for bevisforspillelse. Kjennelsen sett i sammenheng viser at det er dette lagmannsretten har ansett for å være noe tvilsomt. Forhørsrettens kjennelse, som var gjenstand for kjæremålet, hadde begrunnet kravet til skjellig grunn til mistanke. Det hadde for øvrig også lagmannsretten gjort i sine tidligere kjennelser, i kjennelsen av 17 desember 1996 riktignok bare med en henvisning til at det er "fortsatt skjellig grunn til mistanke ..."
Samlet sett finner kjæremålsutvalget det ikke tvilsomt at vilkåret om skjellig grunn til mistanke er vurdert. En nærmere faktisk begrunnelse ville ikke kunne vært angrepet ved kjæremål, og utvalget kan ikke se at den mangel det er ved begrunnelsen, kan føre til at kjennelsen må oppheves. Etter dette må kjæremålet forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.