HR-1997-476-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-08-28 |
| Publisert: | HR-1997-00476k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1997-00847 K, Høyesterett HR-1997-00476K , jnr 284/1997 |
| Parter: | A og B (advokat Vidar Fagerholt) mot staten v/kommunekassereren i Røyken (advokat Jan Grønnerud) |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, Ektefelleloven (1927) §36, Ekteskapsloven (1991) §51, §7-1 |
Saken gjelder videre kjæremål i sak om utlegg i ektefellers felles bolig og fritidseiendom for den ene ektefellens gjeld.
Kommunekassereren i Røyken fikk 29 oktober 1996 utlegg i en ideell halvdel av boligeiendommen gnr .. bnr 304 i Røyken kommune, og i en ideell halvdel av fritidseiendommen gnr ... bnr 11 fnr 82 i Sigdal. A er tinglyst eier av begge eiendommene. Utlegg ble tatt for restskatt ilignet hennes ektemann, B, for årene 1988 til 1990. Skattekravet inkludert renter utgjorde i overkant av 1 mill kroner.
A og B påklaget utleggsforretningen til Drammen namsrett, som 11 februar 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Utleggsforretning av 29.10.96 avholdt av kommunekassereren i Røyken over ideelle andeler av gnr. .. bnr. 304 i Røyken og gnr. ... bnr. 11 fnr. 82 i Sigdal oppheves.
2. Staten ved kommunekassereren i Røyken betaler saksomkostninger til B og A med kroner 22595,- tjuetotusenfenhundreognittifem - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen, med tillegg av 12 - tolv - % renter p.a. fra forfall til betaling skjer."
Staten ved kommunekassereren i Røyken påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 20 juni 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"1 Utleggsforretning av 29 oktober 1996 til fordel for Staten v/kommunekassereren i Røyken i ideell halvdel av gnr .. bnr 304 i Røyken stadfestes. Forøvrig stadfestes Drammen namsretts kjennelse av 11 februar 1997, pkt 1. 2 Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for namsrett eller lagmannsrett."
Lagmannsretten la til grunn at utlegg kunne tas i den felles boligen i Røyken i medhold av presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd jf §7-1 annet ledd, idet det ikke var sannsynliggjort noe annet eierforhold. For fritidseiendommen i Sigdal la lagmannsretten til grunn at presumsjonsregelen i §7-13 tredje ledd ikke kom til anvendelse. Etter en konkret helhetsvurdering kom lagmannsretten til at denne eiendommen måtte anses å tilhøre A alene.
A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg forsåvidt gjelder lagmannsrettens stadfestelse av utlegget i den felles bolig. Anførslene kan sammenfattes slik:
Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd bygger på en forutsetning om at det de facto eksisterer et felleseie. Det er ikke tilfelle her. Ektefellene opprettet ektepakt i 1990, og siden har boligen vært A s særeie. B har ikke hatt noen ideell andel av eiendommen.
Presumsjonsregelen i §7-13 tredje ledd kommer ikke til anvendelse. Det er vist til at det er fremlagt ektepakt og det må i seg selv være tilstrekkelig. Uansett kan det ikke være korrekt, som lagmannsretten har gjort, utfra et synspunkt om at ektefellene har hatt "sammenblandingsøkonomi" å konkludere med at A ikke har sannsynliggjort et annet eierforhold.
A og B har nedlagt slik påstand:
"1: Utleggsforretning av 29. oktober 1996 til fordel for Staten ved kommunekassereren i Røyken i ideell halvdel av gnr .. bnr 304 kjennes ugyldig. Forøvrig stadfestes Drammen namsretts kjennelse av 11. februar 1997, pkt. 1.
2: De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for Nams- Lagmanns- og Høyesterett med kr 40000,- med tillegg av 12 % rente fra forfall."
Staten ved kommunekassereren i Røyken har inngitt rettidig tilsvar og aksessorisk motkjæremål forsåvidt gjelder lagmannsrettens opphevelse av utlegget i fritidseiendommen. Anførslene kan sammenfattes slik:
Det synes uklart på hvilket grunnlag lagmannsrettens kjennelse er påkjært. Primært synes det å gjelde lagmannsrettens konkrete anvendelse av tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd. Lagmannsrettens bevisvurdering med hensyn til eierforholdet til boligeiendommen kan ikke overprøves av kjæremålsutvalget i et videre kjæremål, jf tvistemålsloven §404. Alene av denne grunn må kjæremålet forkastes.
Subsidiært hevdes at A utfra opplysningene i saken ikke har hatt økonomisk mulighet til å erverve og inneha de aktuelle eiendommene uten betydelige bidrag fra B. Reelt sett må han anses å eie en ideell halvpart av bolighuset. At det foreligger en ektepakt kan ikke være tilstrekkelig for å sannsynliggjøre at A er eier alene, jf Rt-1995-1395. Lagmannsrettens kjennelse vedrørende boligeiendommen i Røyken må derfor uansett bli å stadfeste.
I motkjæremålet er det anført at lagmannsretten har lagt feil lovanvendelse til grunn vedrørende fritidseiendommen i Sigdal kommune. Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at presumsjonsregelen i §7-13 tredje ledd ikke kommer til anvendelse. Ordlyden i bestemmelsen oppstiller ikke noe krav om at det må være helårsbolig for at bestemmelsen skal anvendes, og det foreligger ingen avklaring av spørsmålet i forarbeider, teori eller rettspraksis. Reelle hensyn tilsier at fritidsboliger også må omfattes av presumsjonsregelen, selv om de ikke tjener som helårsbolig. Til støtte for dette syn er det vist til en avgjørelse av Eidsivating lagmannsrett 1 oktober 1993.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 20.6. 97 punkt 1, 1. setning, stadfestes.
3. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 20.6.97 hva angår fritidseiendommen oppheves og hjemvises til ny behandling.
4. Saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes staten v/kommunekassereren i Røyken med kr 38500,-."
A og B har ikke uttalt seg om motkjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf tvistemålsloven §404. Den kjærende part synes ikke å være oppmerksom på kompetansebegrensingen. Utvalget vil nedenfor ta standpunkt til om lagmannsretten har lagt til grunn uriktig lovtolking og om kjennelsesgrunnene er tilstrekkelige til å prøve dette spørsmål.
Ved ektepakt inngått i 1990 ble boligeiendommen gjort til As særeie, dvs at hun fra da av ble eneeier. Dette måtte Bs kreditorer respektere - spørsmålet om medansvar for henne for ektemannens gjeld etter ekteskapsloven §51 jf den tidligere ektefellelovs §36, er ikke tatt opp. Det endrer ikke dette utgangspunkt at overføringen av eierandel ikke hadde noen praktisk betydning for ektefellene. En eventuell sameieandel for B i eiendommene, må derfor ha sitt grunnlag i disposisjoner eller handlinger etter 1990.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd 1. punktum kan utlegg tas i en ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet hvis ikke annet eierforhold bli sannsynliggjort. Utlegg kan derfor ikke tas dersom den annen ektefelle har sannsynliggjort at den annen ikke har noen sameieandel, eller at denne i hvert fall er mindre enn en halvdel - i så fall er man utenfor presumsjonsregelen. Ved anvendelsen av presumsjonsregelen har ektepakten klar betydning. Opprettelse av fullstendig særeie er ikke bare bestemmende for eierforholdet i henhold til ektepakten, men vil kunne uttrykke en partsvilje som kan ha betydning for hvilke konklusjoner man kan trekke av etterfølgende økonomiske disposisjoner.
Det er uklart hvordan lagmannsretten har bedømt betydningen av at det ble opprettet ektepakt. Lagmannsretten synes for øvrig å ha lagt vekt på at B har bidratt til å nedbetale gjeld som påhvilte ektefellen, men på dette punkt er begrunnelsen meget snau og ikke egnet til å vise at det kan være opparbeidet noen sameieandel av betydning. Det er etter dette uklart om lagmannsrettens kjennelse bygger på riktig tolking av §7-13 tredje ledd og kjennelsen må oppheves for så vidt gjelder boligeiendommen, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Motkjæremålet må utvilsomt forkastes. Presumsjonsregelen i §7-13 tredje ledd er begrenset til boligeiendom og kan ikke komme til anvendelse på fritidseiendommer.
Spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt den stadfester utlegg i gnr .. bnr 304 i Røyken kommune, og saken hjemvises til lagmannsretten for fortsatt behandling.
2. Motkjæremål fra staten v/kommunekasseren i Røyken forkastes.
3. Spørsmålet om saksomkostninger utstår, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.