Hopp til innhold

HR-2011-208-U

Fra Rettspraksis


Instans: Norges Høyesterett
Dato: 2011-01-27
Publisert: HR-2011-00208-U - Rt-2011-124
Stikkord:
Sammendrag: Saken gjelder spørsmål om bevisførsel rundt sek suelle forhold i en farskapssak, jf. barnelova § 22.
Saksgang: HR-2011-00208-U, (sak nr. 2010/2021), sivil sak, anke over kjennelse
Parter: A B C (advokat Geir Jøsendal) mot D (advokat Morten Mørch jr.) E
Forfatter:
Lovhenvisninger: barnelova § 9, barneloven § 22, forsinkelsesrenteloven § 3, barnelova § 22, barnelova § 14, tvisteloven § 29-3


                                    NORGES HØYESTERETT




        Den 27. januar 2011 ble det av Høyesteretts ankeutv alg bestående av dommerne Stabel,
        Matheson og Falkanger i


        HR-2011-00208-U, (sak nr. 2010/2021), sivil sak, anke over kjennelse:

        A
        B
        C                                          (advokat Geir Jøsendal)


        mot

        D                                          (advokat Morten Mørch jr.)


        E


        avsagt slik



                                               
         :

(1)     Saken gjelder spørsmål om bevisførsel rundt sek suelle forhold i en farskapssak, jf. barnelova §
        22.

(2)     D er født 1. juni 1959. Han er sønn av E, som v ar gift med F fra 1957 til 1960. F ble registrert

        som guttens far i kraft av ”pater est”-regelen i dagjeldende barnelov. Ved X tingretts dom
        31. januar 2005 ble det på bakgrunn av DNA-analyser fastslått at F ikke er far til D. Kort tid
        etter tok D ut stevning med påstand om at G, bosatt i Luxembourg, var hans far. G døde
        31. januar 2005, og hans arvinger lot seg ikke oppspore. Saken ble derfor hevet.


(3)     D tok 9. februar 2007 ut ny stevning mot Gs arvinger – A, B og C – samt E.

(4)     Ved X tingretts dom 15. mai 2009 ble det slått fast at G var far til D. Retten la til grunn at E
        hadde hatt samleie med G i den kritiske perioden, jf. barnelova § 9 annet ledd. Retten fant det
        ikke sannsynliggjort at moren hadde samleie med andre ikke-identifiserte menn i den tiden hun
        kan ha blitt gravid, jf. barnelova § 9 tredje ledd.


(5)     Arvingene har anket tingrettens dom. Under saksforberedelsen for lagmannsretten har
        arvingene fremlagt dokumentbevis som angis å gjelde Es livsførsel i årene forut for og etter det                                                            2

          aktuelle unnfangelsestidspunktet. Både D og E motsatte seg bevisførselen.


(6)       Borgarting lagmannsrett avsa 16. november 2010 beslutning med slik slutning:

                  ”Bevisførsel om seksuelle forhold etter barneloven § 22 andre ledd tillates ikke.”


(7)       A, B og C har anket lagmannsrettens beslutning til Høyestere tt. Anken retter seg mot
          bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, og det er i k orte trekk anført:


(8)       Lagmannsrettens beslutning er åpenbart uforsvarlig og urimelig, idet en norsk dom i
          farskapssak hvor bevisførsel rundt seksuelle forhold ikke har vært tillatt, vil stride mot ordre
          public-regelen i Luxembourg, og vil således ikke bli anerkjent der. Siden saken også er anlagt
          50 år etter fødselen, mens det i Luxembourg gjelder en frist på to år fra fødselen for å fremme

          farskapssak, taler dette også mot at dommen vil bli anerkjent i Luxembourg.

(9)       Det er uansett åpenbart uforsvarlig og urimelig å avskjære det eneste som finnes av tidsnære

          bevis i saken. Særlig gjelder dette når mors seksuelle vandel har vært et tema også under
          førsteinstansbehandlingen.

(10)      De ankende parter har lagt ned slik påstand:


                  ”1.     Alle dokumentbevis som er fremlagt under saksforberedelsen tillates ført, og det tillates
                          stilt spørsmål til parter og vitner om de forhold s om omtales i dokumentbevisene.
                  2.      D og E erstatter in solidum A, B og Cs saksomkostninger for Høyesteretts ankeutvalg.”

(11)      D har tatt til motmæle, og i korte trekk anført:


(12)      Lagmannsrettens beslutning er ikke uforsvarlig eller urimelig. Hvorvidt en farskapssak kan
          reises i Luxembourg er ikke relevant for om bevis om seksuelle forhold skal tillates ført.

          Uansett har Den europeiske menneskerettsdomstolen konstatert at 2-årsfristen for å reise
          farskapssak i Luxembourg strider mot Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8 og
          14, og fristen praktiseres ikke.


(13)      Bevisverdien i dokumentene bestrides, da det i hovedsak dreier seg om usignerte nedtegnelser.

(14)      D har nedlagt slik påstand:


                  ”1.     Borgarting lagmannsretts avgjørelse avsagt 16. 11.2010 opprettholdes.
                   2.     Ankende parter plikter in solidum å erstatte sakens omkostninger for Høyesteretts
                          ankeutvalg, innen 2 -to- uker fra kjennelsens forkynnelse med tillegg av den alminnelige
                          forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra utløpet av
                          oppfyllelsesfristen til betaling skjer.”

(15)      E har fått anken forkynt for seg, men har ikke inngitt tilsvar.


(16)      Høyesteretts ankeutvalg bemerker:

(17)      Barnelova § 22 gjelder bevisføring om seksuell e forhold i farskapssaker og har følgende

          ordlyd:

                  ”I farskapssaker må det ikkje spørjast eller førast prov om seksuelle tilhøve for partane utanom
                  den tida mora kan ha blitt med barnet. Retten kan i orskurd likevel tillate slik provføring, når den
                  finn at det har beinveges verknad for avgjerda i saka.”                                                           3



(18)      Lagmannsrettens avgjørelse er, i samsvar med h va ordlyden i barnelova § 22 annet punktum
          skulle tilsi, truffet som beslutning. Tvisteloven får imidlertid anvendelse i farskapssaker,
          jf. barnelova § 14. Etter tvisteloven §19-1 annet ledd bokstav d skal ”tvist om bevis” avgjøres i
          kjennelses form. Dette gjelder også der lovens hovedregel er bevisavskjæring, jf. Schei mfl.

          Tvisteloven side 757-758. Således skal avgjørelser etter § 22-6 første ledd, som innholdsmessig
          har store likhetspunkter med barnelova § 22, treffes ved kjennelse. Utvalget finner derfor at
          riktig avgjørelsesform nå skulle vært kjennelse.


(19)      Feilen har ingen annen betydning enn at ankeadgangen følger tvisteloven § 29-3 annet ledd,
          jf. § 19-1 fjerde ledd. Ankeutvalget har derfor i utgangspunktet full kompetanse, men slik at
          lagmannsrettens skjønnsmessige avveining av hensikt smessighets- og forsvarlighetsskjønn ikke
          kan overprøves.


(20)      Lagmannsretten har vist til at regelen var ny i barnelova av 1991, slik at tidligere rettspraksis
          har begrenset betydning. Det foreligger, med unntak av Rt. 1984 side 411, ingen
          høyesterettspraksis om bestemmelsen. Lagmannsretten har uttalt følgende:


                  ”Unntaksregelen i andre punktum gjelder både for dokumentbevis og for utspørring av parter og
                  vitner. Vilkåret for å gjøre unntak er at bevisføri ngen ’har beinvegs verknad for avgjerda i saka’. I
                  Backer, Barneloven Kommentarutgave, 2. utgave heter det at ’[d]ette vil ofte være vanskelig å
                  avgjøre på forhånd, og i forarbeidene forutsettes a t man da skal følge hovedregelen (se NOU s. 26).
                  Unntaksregelen må altså brukes med varsomhet.’

                  Bevissituasjonen i saken er spesiell, særlig hensett til tidsforløpet før saken ble anlagt. Dette i se g
                  selv kan ses å gi grunn til en lempeligere vurdering av forbudet i barneloven § 22 første ledd. Etter
                  en helhetlig vurdering av det som er anført i prose sskrivene, finner lagmannsretten at bevisførsel
                  som begjært, sett i forhold til den dom som skal overprøves ved ankeforhandlingen, ikke gir
                  tilstrekkelig grunn til å anta av vilkåret for å gjøre unntak her er oppfylt.”


(21)      Ankeutvalget er enig i dette.

(22)      Lovens vilkår er strenge, og det bevismaterialet som ønskes fremlagt, gir ingen konkrete

          holdepunkter for at E har hatt samleie med andre enn G og F i den aktuelle perioden. Når F
          rettskraftig er frifunnet som far, med grunnlag i DNA-analyse, kan det vanskelig ses at
          bevisføringen kan ha direkte betydning for avgjørel sen i saken. At nekting av slik bevisføring
          etter det anførte kan medføre at dommen ikke vil bl i anerkjent i Luxembourg, ligger klart

          utenfor hva som kan ha betydning for selve avgjørel sen.

(23)      Anken blir dermed å forkaste. D har nedlagt påstand om sakskostnader med 12 000 kroner
          med tillegg av mva. Påstanden tas til følge.


(24)      Kjennelsen er enstemmig.                                               4


                                       S L U T N I N G :


Anken forkastes.

I sakskostnader for Høyesterett betaler A, B og C e n for alle og alle for en til D
15 000 – femtentusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.



       Wilhelm Matheson                   Ingse Stabel                Aage Thor Falkanger
             (sign.)                         (sign.)                         (sign.)



Riktig utskrift: