Hopp til innhold

HR-2014-231-U

Fra Rettspraksis


Instans: Norges Høyesterett
Dato: 2014-01-31
Publisert: HR-2014-00231-U - Rt-2014-92
Stikkord:
Sammendrag: Saken gjelder videre anke over kjennelse om forlengelse av varetektsfengsling.
Saksgang: HR-2014-00231-U, (sak nr. 2014/166), straffesak, anke over kjennelse
Parter: A (advokat Aase Karine Sigmond) mot Den offentlige påtalemyndighet
Forfatter:
Lovhenvisninger: straffeloven § 229, straffeprosessloven § 171, straffeprosessloven § 388, straffeloven § 44, straffeprosessloven § 343


                                      NORGES HØYESTERETT




         Den 31. januar 2014 ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne Utgård,
         Matheson og Kallerud i


         HR-2014-00231-U, (sak nr. 2014/166), straffesak, anke over kjennelse:

         A                                             (advokat Aase Karine Sigmond)

         mot


         Den offentlige påtalemyndighet




         avsagt slik


                                                   
         :


(1)      Saken gjelder videre anke over kjennelse om forlengelse av varetektsfengsling.

(2)      A, født 00.00.1977, ble ved Oslo tingretts kjennelse 27. desember 2013 varetektsfengslet til
         24. januar 2014, siktet for overtredelse av blant annet straffeloven § 229 første straffalternativ.
         Fengslingen ble begrunnet i gjentakelsesfare, jf. straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3.


(3)      Etter begjæring fra påtalemyndigheten om forlengelse av varetektsfengslingen for åtte uker,
         avsa Oslo tingrett 24. januar 2014 kjennelse med slik slutning:

              "A, født 00.00.1977, kan fortsatt holdes i varetektsfengsel inntil noe annet bestemmes av
              påtalemyndigheten eller retten, men ikke ut over 21. mars 2014."


(4)      A anket til Borgarting lagmannsrett, som 29. januar 2014 avsa kjennelse med slik slutning:

              "A, født 00.00.1977, kan holdes i varetektsfengsel inntil annet bestemmes av retten eller
              påtalemyndigheten, men ikke ut over 24. februar 2014."

(5)      Lagmannsretten la i likhet med tingretten til grunn at det er sannsynlighetsovervekt for at de
         subjektive vilkår for straff er til stede. Forlengelsen av varetektsfengslingen ble imidlertid
         begrenset til fire uker.


(6)      A har anket videre til Høyesterett, og har ved sin forsvarer i korte trekk gjort gjeldende:                                                         2

(7)      I prejudisiell observasjon av siktede i 2007 i forbindelse med annen straffesak, ble det
         konkludert med at det forelå sannsynlighetsovervekt for at siktede var utilregnelig.
         Lagmannsretten har i begrunnelsen for tilregnelighetsspørsmålet nå lagt til grunn at det ble
         konkludert med at det mest sannsynlig forelå en rusutløst psykose. Det foreligger derfor en

         saksbehandlingsfeil i form av feil faktum.

(8)      Siktede har vært pågrepet i over én måned og fremstår fremdeles som psykotisk. Det må
         derfor legges til grunn at det er tale om en straffriende psykose, slik at han ikke kan
         varetektsfengsles etter straffeprosessloven § 171 første ledd. Siktelsen har heller ikke slikt
         omfang at det er aktuelt med fengsling etter § 171 annet ledd.


(9)      A har lagt ned slik påstand:

               "Borgarting lagmannsretts kjennelse av 29.01.2014 oppheves, subsidiært A løslates."

(10)     Påtalemyndigheten er kjent med anken, men har ikke inngitt merknader.


(11)     Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve
         lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling, jf. straffeprosessloven § 388.

(12)     Lagmannsretten konkluderer etter en samlet vurdering med at "det er sannsynlighetsovervekt
         for at siktedes eventuelle psykose er rusutløst". Lagmannsretten viser særlig til et notat fra

         psykiater Stein E. Ikdahl av 21. januar 2014. I notatet refererer Ikdahl til en prejudisiell
         observasjon han foretok av siktede 14. juni 2007 og uttaler at konklusjonen den gang var at
         "det mest sannsynlig forelå en rusutløst psykose". Det fremgår imidlertid av observasjonen fra
         2007 – som var vedlagt Ikdahls notat fra 2014 – at siktede etter innhentede opplysninger
         hadde hatt "relativt langvarige psykotiske perioder utover det som ellers er forventet ved
         ruspåvirkning". Ikdahl konkluderte i erklæringen fra 2007 med at "det foreligger en

         sannsynlighetsovervekt for at [siktede] var utilregnelig på de aktuelle tider". Lagmannsretten
         nevner ikke erklæringen fra 2007 utover å referere til Ikdahls gjengivelse i notatet fra 2014.

(13)     Det kan se ut til at lagmannsretten har misforstått Ikdahls notat fra 2014. Notatet er lite
         utfyllende, og retten overså formentlig at den medfølgende erklæringen inneholdt viktige
         opplysninger. I alle fall er den medfølgende erklæringen ikke nærmere omtalt. En slik

         misforståelse er å anse som en saksbehandlingsfeil, jf. Rt. 2009 side 801 avsnitt 17 og
         Rt. 2012 side 856 avsnitt 48.

(14)     Ved vurderingen av om en rusutløst psykose faller inn under straffeloven § 44 må det tas
         stilling til om psykosen forsvinner når siktede slutter å ruse seg og den toksiske virkning

         opphører, eller om det foreligger en psykotisk grunnlidelse, jf. Rt. 2008 side 549 og Rt. 2010
         side 346. Denne problemstillingen har lagmannsretten ikke vært inne på.

(15)     Det må på denne bakgrunn legges til grunn at saksbehandlingsfeilen kan ha virket inn på
         kjennelsens innhold, jf. straffeprosessloven § 343 første ledd. Lagmannsrettens kjennelse må
         derfor oppheves.


(16)     Kjennelsen er enstemmig.


                                                 S L U T N I N G :                                              3

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.




      Wilhelm Matheson                Karl Arne Utgård                Knut H. Kallerud
             (sign.)                        (sign.)                        (sign.)


Riktig utskrift: