LA-1998-1047
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-01-15 |
| Publisert: | LA-1998-01047 |
| Stikkord: | Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett nr: 97-01507 - Agder lagmannsrett LA-1998-01047 A. Anke henvist til behandling i Høyesterett, HR-1999-00441K . For endelig dom, se HR-1999-00068B. |
| Parter: | Ankende part: Henning Skjold Larsen (Prosessfullmektig: Advokat Truls Leikvang). Ankemotpart: Staten v/Vestfold fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Christian Grevstad). |
| Forfatter: | Lagdommer Tormod Rafgård, formann. Lagdommer Per Holtar Evensen. Ekstraord. lagdommer Tor Berge |
| Lovhenvisninger: | Ligningsloven (1980) §10-2, §10-4, §8-1, §8-2, Selskapsskatteloven (1991) §6-7, Tvistemålsloven (1915) §180, §9-6, Selskapsloven (1985) §2-4, §2-30 |
Saken gjelder 1) den skattemessige gevinstberegning ved Henning Skjold Larsens (HSL) overdragelse av sin andel i Hokksund Eiendom ANS (selskapet) til BS Konsult A/S i 1994, og 2) om det skal ilegges tilleggsskatt etter ligningslovens §10-2.
Saken har sin bakgrunn i et vedtak fattet av Nøtterøy ligningsnemnd av 13.06.96 der HSLs selvangivelse for 1994 ble fraveket på flere punkter. Denne saken gjelder to av disse forhold. For det første aksepterte ikke ligningsnemnda at et kontantvederlag på kr. 558.333 til Eiker Sparebank (banken) var fratrukket ved beregningen av den skattemessige gevinst som oppstod ved overdragelse av andelen til BS Konsult A/S. For det annet forhøyde ligningsnemda gevinsten med kr. 1.572.749,- som nemnda mente var restgjeld påheftet andelen ved overdragelsen.
HSL ble dessuten ilagt 60 % tilleggsskatt.
HSL påklaget avgjørelsen til Nøtterøy overligningsnemd som imidlertid i vedtak av 12.06.97 opprettholdt ligningen forsåvidt gjaldt de to nevnte forhold samt tilleggsskatten.
HSL reiste sak ved Tønsberg byrett 12.09.97 mot Staten ved Vestfold Fylkesskattekontor med krav om at ligningen måtte oppheves, at det ved ny ligning måtte legges til grunn at gevinsten skulle reduseres med kr. 1.804.457,-. Ettersom det senere hadde vist seg at banken ikke ville avkreve HSL for det nevnte kontantvederlag, gikk saksøkeren med på at det da ikke var riktig av ham å trekke fra dette beløpet ved gevinstberegningen, men hevdet fortsatt at det ikke var berettiget å ilegge tilleggsskatt.
Tønsberg byrett avsa 25.05.98 dom i saken med slik slutning:
«1. Staten v/Vestfold fylkesskattekontor frifinnes.
2. Henning Skjold Larsen dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale saksomkostninger til staten v/Vestfold fylkesskatte-kontor med kr 51.999,- - kronerfemtientusennihundre-ognittini 00/100 -.»
HSL anket 29.06.98 byrettens dom til Agder lagmannsrett ved prosesskrift innsendt av advokat Truls Leikvang ved advokatfullmektig Kåre Aasen Tveit. Staten ved Vestfold Fylkesskattekontor tok til gjenmæle gjennom anketilsvar datert 14.07.98 fra advokat Christian Grevstad.
Ankeforhandling fant sted i Tønsberg 17 og 18 desember 1998. For ankende part møtte advokatfullmektig Kåre Aasen Tveit og for ankemotparten møtte advokat Christian Grevstad og Torunn Agtind ved Fylkesskattekontoret i Vestfold. Ankende part møtte ikke selv grunnet reisefravær. Ankemotparten avga ikke partsforklaring. Det var ingen vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Saken står i vesentlig samme stilling som for byretten bortsett fra at et brev fra Eiker Sparebank til Hokksund Eiendom ANS er fremlagt for lagmannsretten. Brevet er datert 31.01.94. De nærmere omstendigheter i saken, partenes anførsler, samt byrettens vurdering av de faktiske og rettslige forhold og dens begrunnelse fremgår av byrettens premisser.
Ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende:
Etter at det ble klart at banken ikke vil avkreve HSL noe kontantvederlag er det riktig at dette ikke skal gå til fradrag ved gevinstberegningen. Men byretten har tatt feil når den legger til grunn at banken ikke hadde foretatt noen ettergivelse av gjeld tilknyttet andelen på det tidspunkt - 24.03.94 - da HSL overdrog sin andel til BS-Konsult.
I henhold til selskapsskattelovens §6-7 nr.3 er det differansen mellom vederlaget og deltagers andel av de skattemessige verdier på realisasjonstidspunktet som utgjør den gevinst som skal beskattes. Det er enighet om størrelsen på den skattemessige verdi. Det er også enighet om at gjeldsovertagelse i relasjon til nevnte bestemmelse, er relevant vederlag. HSLs vederlag i form av kjøpers gjeldsovertagelse kan ikke settes høyere enn det gjeldsansvar som kjøperen reelt overtok ansvaret for. Det er dette som er kjøperens ytelse og dermed selgerens vederlag. Det blir da selskapets gjeld på realisasjonstidspunktet som er utgangspunktet når man skal fastsette størrelsen av gjeldsovertagelsen, jfr. også selskapslovens §2-30.
Etter at banken hadde overtatt alle fordringer på selskapet der HSL eide en andel på 33,5 %, fikk HSL brev fra banken datert 06.01.94 med bindende tilbud om ettergivelse av sitt solidaransvar som selskapsdeltager mot innbetaling av et beløp stort kr. 558.333,-. Banken tilbød samtidig å yte ham et lån for å finansiere innbetalingen. Det var et sentralt poeng under hovedforhandlingen for byretten at HSL pga sin vanskelige økonomiske stilling ikke kom tilbake på tilbudet. At gjeldsettergivelsen likevel fant sted før overdragelsen av andelen, slik ankende part hele tiden har anført, er for lagmannsretten dokumentert gjennom et nytt bevis. Beviset er et brev fra banken til selskapet, datert 31.01.94. Her angir banken at den samlet har et krav på selskapet - stort kr. 11.858,527.-. For dette var HSL opprinnelig ansvarlig for kr. 3.938.604,- som tilsvarte hans eierandel. Banken tilbød å ettergi all gjeld utover sin egen 3. prioritets pantegjeld (2.558.527,-) samt et beløp på kr. 3.750.000 som var kjøpesummen for en annen fordring som banken hadde overtatt.
På det tidspunkt BS Konsult A/S overtok andelen til HSL den 24.03.94, altså mer enn 1,5 måneder etter at banken avga sitt bindende tilbud av 31.01.94, hadde gjeldsettergivelsen allerede funnet sted. Ved beregning av vederlaget fra BS-Konsult må dette hensyntas slik at det gjeldsansvar som ble overført var på kr. 2.365.855,- slik det var angitt av HSL ved innlevering av selvangivelsen for 1994, og ikke kr 3.938.604,- slik som ligningsmyndighetene og byretten har lagt til grunn.
Misforståelsen skyldes at banken ikke har vært i stand til å angi når gjeldsettergivelsen var et faktum, og har unnlatt å opplyse om sitt brev av 31.01.94. Dermed svikter grunnlaget for byrettens dom.
Til dette kommer at byretten i likhet med Nøtterøy ligningsnemd feilaktig har lagt til grunn at BS Konsult A/S foretok en innbetaling til banken av et beløp som svarte til det «kontantvederlag» som var angitt i det første tilbudet til HSL av 06.01.94. Det har ikke lykkes ankemotparten å dokumentere at et slikt beløp faktisk ble innbetalt av BS Konsult A/S.
I det foreliggende tilfelle har skatteyteren først fått et bindende tilbud om ettergivelse av gjeld direkte fra banken, deretter har han fått kjennskap til tilbudet om gjeldsettergivelse til selskapet, som han var medeier i. Begge tilbud ble mottatt i god tid før hans andel ble overdratt til BS Konsult A/S. At gjeldsettergivelsen dermed må anses som realisert forut for overdragelsen kan ikke være tvilsomt, jfr. «Lignings-ABC 1997» s. 451 hvor det om tidfesting av gjeldsettergivelse heter: «En gjeldsettergivelse anses gjennomført (realisert) når en rettslig bindende viljeserklæring om dette er kommet frem til skyldneren». Kreditor er m.a.o. bundet når løfte om gjeldsettergivelse er kommet til adressatens kunnskap.
HSLs ansvar for selskapsgjelden var det avledede indirekte og solidariske ansvar som en deltaker har, jfr. selskapslovens §2-4 nr 1. Banken foretok ettergivelsen uten noen tyngende vilkår hverken for selskapet eller de enkelte deltagere - inkludert HSL. Det bestrides at banken satte som betingelse for gjeldsettergivelsen at HSL skulle «ut av selskapet» slik ankemotparten har anført. Selskapet behøvde bare å akseptere tilbudet og bidra til sikring og konvertering av restgjelden. Dette var utelukkende formaliteter. Det kan ikke legges til grunn at BS Konsult A/S har overtatt den angjeldende del av gjelden og den skal da heller ikke inngå som en del av HSLs vederlag ved gevinstberegningen. At denne forståelse må være riktig understøttes av at banken ikke senere mottok noen innbetaling fra BS Konsult som overtok HSLs andel.
Ileggelse av tilleggsskatt på 60 % er beregnet av et skattegrunnlag på kr. 2.131.082 som inkluderer det nevnte kontantvederlag som skatteyteren reduserte salgsgevinsten med, og den gjeld som ligningsmyndigheter og byretten har lagt til grunn ble overført til BS Konsult A/S. Dersom lagmannsretten kommer til at den beregning som byretten har lagt til grunn er riktig, anføres subsidiært at skatteyteren ikke har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger slik loven forutsetter for ileggelse av tilleggsskatt, jfr ligningslovens §10-2.
Det er for lagmannsretten dokumentert at banken hadde gitt selskapet tilbud om ettergivelse. Selv om HSL ikke hadde kopi av det brev der tilbudet ble gitt, kjente han til brevet og kan da under ingen omstendigheter klandres for at han feiltolket situasjonen. Han hadde selv direkte fra banken fått tilbud om gjeldsettergivelse noen uker tidligere.
Når det spesielt gjelder kontantvederlaget er det rett at HSL i sin beregning har redusert gevinsten med kr 558.333,-. Han har ikke sagt at han har innbetalt beløpet, men forutsatte da selvangivelsen ble fylt ut at bankens fordring på ham stod ved lag. Selv om det i ettertid har vist seg å være feilaktig, kan han ikke lastes for dette. Opplysningen var hverken uriktig eller ufullstendig da han innleverte sin selvangivelse.
HSL har gitt sine opplysninger til ligningskontoret i god tro. Når dertil kommer at han dessuten gjorde ligningskontoret oppmerksom på at det var divergens mellom hans oppgave og selskapets og ga en begrunnelse for sin oppstilling, har han gjort hva han plikter. Ligningskontoret fikk dermed oppfordring til å se nærmere på de divergenser som forelå. Dette førte til at hans forståelse senere ble satt til side. Rettspraksis må forstås derhen, at når ligningsmyndighetene i en situasjon som denne, av skatteyteren selv har fått opplysninger som gir grunnlag for å undersøke det aktuelle forhold nærmere, kan ikke opplysningene anses uriktige eller ufullstendige hverken i relasjon til toårsfristen i ligningslovens §9-6 nr 3, jfr. Loffland-dommen gjengitt i Rt-1992-1588, eller i relasjon til bestemmelsene om tilleggskatt i ligningslovens §10-2. Loffland-dommen gjaldt ligningslovens §9-6 nr 3 bokstav a om fristberegningen, men er likevel relevant idet det for nevnte bestemmelse i likhet med ligningslovens §10-2 om tilleggsskatt er avgjørende hvorvidt det er gitt «uriktige eller ufullstendige opplysninger». Høyesterett har i denne forbindelse uttalt følgende: «Er det gitt opplysninger som gjør at ligningsmyndighetene må anses å ha fått tilstrekkelig grunnlag for å ta opp det aktuelle skattespørsmål, slik at det gjennom adgangen til å skaffe seg ytterligere opplysninger vil kunne få et tilstrekkelig vurderingsgrunnlag, bør opplysningene i utgangspunktet anses tilstrekkelige til at to års fristen får anvendelse», jfr. l.c. s. 1593.
Skulle staten likevel få medhold i at betingelsene for tilleggskatt foreligger, anføres atter subsidiært at det under ingen omstendighet er grunnlag for anvendelse av maksimalsatsen. Ligningslovens §10-4 nr 1 2. alternativ er en «kan-bestemmelse» som forutsetter at det foreligger forsett eller grov uaktsomhet. Etter rettspraksis skal det svært meget til for at maksimalsatsene kan anvendes. Terskelen skal m.a.o. være høy. Høyesterett har manet til tilbakeholdenhet, jfr Rt-1996-1256 der det heter at den forhøyede sats bør forbeholdes «for de mer graverende tilfeller av forsømmelse fra skatteyterens side» (s. 1268).
Det må legges avgjørende vekt på at HSL ikke har forsøkt å skjule noe, han har tvert om invitert ligningsmyndighetene til å gå hans selvangivelse nærmere etter i sømmene. Hans forhold kan da ikke under noen omstendigheter anses som grovt uaktsomt.
Ankende part har etter dette nedlagt følgende påstand:
«1. Ligningen av Henning Skjold-Larsen for inntektsåret 1994 oppheves. Ved ny ligning legges til grunn at gevinst ved overdragelse av andel i Hokksund Eiendom ANS skal reduseres med kr. 1.572.749, og at tilleggskatt på kr. 2.131.082 bortfaller.
2.Henning Skjold-Larsen tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»
Ankemotparten har i det alt vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten.
Det brev fra banken - som er fremlagt for lagmannsretten - er ikke undertegnet. Det er uklart om brevet er sendt eller ikke.
Om brevet er sendt eller ikke, er imidlertid etter ankemotpartens oppfatning av svært underordnet betydning, idet de opplysninger som HSL har gitt i selvangivelsen under enhver omstendighet er uriktige. Særlig klart gjelder det HSLs referanse til kontantvederlaget til selskapet på kr. 558.333. Slik selvangivelsen ble fylt ut kan den bare forstås derhen at beløpet var betalt. Dersom HSL mente at det ikke var betalt, men var en gjeldspost til selskapet, måtte han ha oppført dette som gjeld i selvangivelsen. Dette har han ikke gjort. Dersom han på den annen side mente at betingelsen om innbetaling var bortfalt, kan det selvsagt heller ikke forsvares at han ved beregningen av salgsgevinsten reduserte denne med kr. 558.333 med den begrunnelse at beløpet utgjorde hans «kontantutbetaling ved salget». På spørsmål fra ligningskontoret direkte til HSL om den angivelige betalingen kom det heller ikke noen innrømmelse. Først etter at ligningskontoret hadde foretatt omfattende undersøkelser ble det avklart at intet var innbetalt.
Det er også klart at HSL ikke kunne gå ut fra at restgjelden var ettergitt før overdragelsen 24.03.94 basert på det tilbud banken ga ham i sitt brev av 06.01.94. Tilbudet var bindende, men det inneholdt betingelser som forutsatte aksept fra HSLs side innen 04.02.94, jfr. kravet om innbetaling. HSL aksepterte ikke tilbudet og det må anses som bortfalt etter utløpet av fristen.
Også brevet av 31.01.94 satte opp betingelser for ettergivelse av selskapsgjeld. Disse betingelsene ble heller ikke oppfylt, og det er heller ikke dokumentert at tilbudet til selskapet ble akseptert før 24.03.94.
Til dette kommer at banken ikke ville ettergi gjelden så lenge HSL var deltager i selskapet. Dette fremkommer i brev av 12.01.96 til Nøtterøy ligningskontor fra banken. Banksjefen burde vært ført som vitne av ankende part når hans opplysninger trekkes i tvil. Ligningsmyndighetene har i samsvar med ligningsloven §8-1 og §8-2 lagt til grunn det faktiske forhold som etter en samlet vurdering må anses mest sannsynlig, (jfr. Zimmer: Ligningsforvaltningsrett 3 utg. s.88) og har bygget på banksjefens opplysninger. At dette grunnlaget er riktig støttes av det faktum at HSL som eier av 33,5 % i selskapet helt unnlot å samarbeide med de andre deltagere i selskapet for å nå frem til en løsning med banken og hindret dermed at partene kom frem til en ordning. Det vises til en telefax fra formannen i selskapet, Gunnar Bjerknes, til HSL datert 11.02.94, hvor det gis uttrykk for at de andre selskapsdeltagere er forbauset over den avvisende holdning til en løsning som HSL hadde inntatt. En kontoutskrift fra banken viser at det nye selskapslånet som var en betingelse for ettergivelsen av restgjelden, kom på plass 27.04.94 etter at pantesikkerheten for lånet var tinglyst 22.04.94, altså først en måneds tid etter at HSL var ute av selskapet.
Byretten har med rette opprettholdt tilleggskatt på 60 % pga de uriktige opplysninger som HSL ga i selvangivelsen. HSL er en erfaren forretningsmann og hans noe kryptiske formuleringer i vedlegget til selvangivelsen viser at han hadde betydelig innsikt i skattespørsmål. Han hadde til rådighet ekspertise i skatterett. Selv om han på et tidlig tidspunkt skulle ha vært noe i tvil om sitt ansvar for selskapsgjelden, må det utelukkes at det, da selvangivelsen ble fyllt ut i slutten av april året etter, forelå noe rimelig grunnlag for at han reduserte salgsgevinsten med kontantvederlaget i sin oppgave til ligningskontoret. At skatteyteren har forsøkt å «nøytralisere» opplysningene ved å flette inn et forbehold om at selskapet har foretatt en annen gevinstberegning og overlatt til ligningskontoret å finne ut av det, kan ikke forhindre at forholdet må anses som svært graverende. Når betingelsene for den forhøyede sats etter ligningsloven §10-4 foreligger, er det opp til ligningsmyndighetenes skjønn å fastsette hvilken sats inntil 60% som skal beregnes. Ankemotpartens øvrige anførsler er i det vesentlige de samme som er kommet til uttrykk i byrettens domsgrunner som det vises til.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
«1. Byrettens dom stadfestes.
2. Staten ved Vestfold fylkesskattekontor tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten finner at byrettens dom må stadfestes.
En finner imidlertid i motsetning til byretten at det ikke er dokumentert og heller ikke sannsynlig at BS Konsult A/S, etter å ha overtatt HSLs andel, foretok noen innbetaling til banken av det såkalte kontantvederlaget. Da forholdet mellom konsulentfirmaet og banken ikke er tema i denne sak, er imidlertid dette uten betydning for vurderingen av riktigheten av de opplysninger som HSL ga i sin selvangivelse. Lagmannsretten kan forøvrig i det vesentlige slutte seg til den vurdering som er kommet til uttrykk i byrettens premisser.
Spørsmålet om kontantvederlaget på kr. 558.333,- skal inngå i beregningen av den skattepliktige gevinst er heller ikke tema i ankesaken, idet det er enighet mellom partene om at beløpet ikke er betalt og heller ikke påhviler ankende part som gjeld.
Det er fremlagt et nytt dokumentbevis for lagmannsretten som ankende part anfører er av vesentlig betydning for vurderingen av sakens sentrale spørsmål. Med andre ord om Eiker Sparebank ved sitt brev av 31.01.94 hadde ettergitt selskapsgjeld med virkning for HSL, slik at denne gjelden ikke ble overtatt av BS-Konsult ved innløsningen av andelen 24.03.94.
For begge forhold; gjeldsettergivelsen såvel som kontantvederlaget, oppstår spørsmålet om ileggelse av tilleggskatt etter ligningslovens §10-2, jfr. §10-4.
Gjeldsettergivelsen.
Lagmannsretten er enig med byretten i at det på grunnlag av det brev som HSL mottok fra banken datert 06.01.94, ikke kan trekkes den slutning at gjeldsettergivelsen var effektuert for HSL da hans andel ble innløst av BS Konsult 24.03.94. Det vises til byrettens begrunnelse som i det vesentlige er dekkende for lagmannsrettens vurdering.
Med hensyn til det nye dokumentbeviset; brevet fra banken datert 31.01.94 til selskapet, har ankende part anført at tilbudet om gjeldsettergivelse i brevet bekrefter at opplysningene i HSLs selvangivelse var riktige. Men som påpekt av ankemotparten setter også dette brev til selskapet betingelser for gjeldsettergivelsen. Disse betingelsene var ikke på plass før i slutten av april 1994. Til dette kommer at banksjefen overfor ligningsmyndighetene har opplyst at det var en ytterligere betingelse for gjeldsettergivelsen at HSL var «ute av selskapet». Selv om denne betingelse ikke direkte fremgår av bankens brev, støttes anførselen av de påviste samarbeidsvanskelighetene innen selskapet som med tydelighet går frem av telefax datert 11.02.94 fra selskapets styreformann til HSL. Her heter det at man har forhandlet med banken om en løsning på gjeldsproblemene, men HSLs avvisende holdning har «mildest sagt» forbauset de øvrige deltagere. Det ble anmodet om medvirkning og rask tilbakemelding fra HSL. Noen slik tilbakemelding foreligger ikke. Det er med dette klart at gjeldsettergivelsen i et hvert fall ikke hadde funnet sted den 11.02. og det er fra ankende part - som ikke har møtt under forhandlingene i byrett og lagmannsrett - heller ikke dokumentert at noen løsning ble funnet i tiden frem til han overdrog andelen, 24.03.94.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at hele det gjeldsansvar som hvilte på andelen ble overtatt av BS konsult A/S 24.03.94 og at ligningskontorets gevinstberegning er riktig.
Tilleggsskatt.
Vilkårene for å ilegge tilleggsskatt er at skatteyteren i selvangivelsen eller annen oppgave har gitt ligningsmyndighetene uriktige eller ufullstendige opplysninger som har ført til, eller kunne ha ført til, fastsettelse av for lav skatt. Det følger av en naturlig tolking av lovteksten at spørsmålet må vurderes ut fra det tidspunkt da opplysningene ble gitt; med andre ord da selvangivelsen ble levert inn. Også skatteyterens forhold må vurderes ut fra hva han visste, eller burde innse, på dette tidspunktet.
Ved anvendelse av den alminnelige satsen på 30% tilleggsskatt er det ikke nødvendig for ligningsmyndighetene å påvise skyld. Tilleggsskatt utover 30 % opp til maksimalsatsen på 60 % forutsetter at skatteyteren har utvist grov uaktsomhet eller forsett. Ligningsmyndighetene må kunne påvise at skatteyteren er sterkt å klandre for de uriktige eller ufullstendige opplysninger. Ved vurderingen må det tas hensyn til skatteyterens personlige kvalifikasjoner, til feilens art og størrelse.
Brevet fra banken til selskapet av 31.01.94 var som nevnt ikke fremlagt i byretten. Selv om brevet ikke endrer den gevinstberegning som ligningskontoret har foretatt, er det subsidiært anført av ankende parts advokat at HSL etter bevisføringen ikke kan klandres for sin misforståelse.
Lagmannsretten er ikke enig i denne anførsel. Det må ha formodningen imot seg at et beløp av den størrelsesorden det her er tale om, ettergis av en bank uten at det klart kommer til uttrykk overfor debitor. Da HSL innleverte selvangivelsen, var det gått over ett år og tre måneder siden banken kom med sitt tilbud. Han opplyste samtidig til ligningskontoret at «restgjelden var ettergitt ifølge mine opplysninger». Nærmere dokumentasjon om hvilke opplysninger det refereres til foreligger ikke, bortsett fra brevene fra banken året før. Lagmannsretten er enig med byretten i at de opplysninger som HSL ga dermed blir misvisende og er uriktige.
Lagmannsretten slutter seg også helt til byrettens begrunnelse for så vidt som det uten videre er klart at de opplysninger som skattyteren ga om betalingen av «kontantvederlaget» på kr 558.333,- var misvisende og måtte forstås slik at beløpet var betalt eller skulle betales. På det tidspunkt selvangivelsen ble levert eksisterte ingen slik betalingsforpliktelse, noe skattyteren som en dreven forretningsmann klarligvis forstod eller under alle omstendigheter burde ha forstått. Beløpet var heller ikke oppført som gjeld i HSLs selvangivelse. At denne utelatelse skyldtes at HSLs formue var negativ allerede, er en forklaring som lagmannsretten ikke kan feste lit til, dette særlig sett i sammenheng med HSLs kvalifikasjoner. Dersom han fortsatt mente at gjeldsettergivelsen var betinget av en betalingsforpliktelse, burde han i selvangivelsen i det minste ha gjort oppmerksom på at denne betingelse ikke var godtatt av ham. På den annen side, dersom HSLs forståelse av brevet av 31.01.94 var at det ikke heftet noen betingelse for gjeldsettergivelsen, kan det selvsagt ikke forsvares at han likevel i sin gevinstberegning reduserte gevinsten med henvisning til en betalingsforpliktelse.
HSL søkte å «nøytralisere» sine beregninger ved å vise til at de avvek fra selskapets beregninger. Lagmannsretten finner ikke at Loffland-dommen som ankende part har påberopt kan være avgjørende i spørsmålet om tilleggsskatt i den foreliggende sak. I det påberopte sitat har Høyesterett selv inntatt et forbehold som viser at vurderingen i Lofflandsaken ikke må strekkes for langt. Høyesterett uttaler at den vurdering som det gis uttrykk for skal gjelde «i utgangspunktet». Dommen kan selvsagt ikke forstås slik at den fritar skattytere fra å gi riktige opplysninger dersom ligningskontoret ad andre veier kan bringe de reelle forhold for dagen. Dette presiseres i senere dommer; jfr. Rt-1997-1438, som gjaldt §9-6 nr 3, men hvor det understrekes at skatteyteren selv er pliktig til direkte å gi ligningskontoret de opplysninger som er vesentlige for den skatt som skal betales. Det heter: «Den omstendighet at ligningsmyndighetene kunne ha sluttet seg til den manglende avskrivning ved et nærmere studium av det fremlagte regnskapsmateriale, kan ikke endre dette». Jfr. også Rt-1995-1883 (også vedr. §9-6 nr. 3) hvor Høyesterett ikke fant det tilstrekkelig til å frita skattyteren at ligningskontoret kunne ha funnet frem til de riktige opplysninger ved å sammenligne med selvangivelser fra tidligere år eller selvangivelser fra andre skattytere.
At HSL har vist til at hans oppgave var basert på «mine opplysninger» og at han overlater til ligningskontoret å gå nærmere inn i saken, kan derfor ikke frita ham for «å legge kortene på bordet» slik ligningsloven bestemmer. Dertil kommer at det er store beløp saken gjelder og at skattyteren er en velkvalifisert forretningsmann. I likhet med byretten, må lagmannsretten konkludere med at HSL la frem beregninger av sin gevinst som han visste eller burde visst var feilaktige i håp om at de ville bli godtatt av ligningskontoret. Hans forhold er i beste fall grovt uaktsomt.
Anken har vært forgjeves og ankende part bør erstatte motparten saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsen. Advokat Grevstad har på vegne av ankemotparten sendt omkostningsoppgave til lagmannsretten som utgjør kr 45.156,- hvorav salæret er kr. 40.500,-. Lagmannsretten har ingen bemerkninger til omkostningsoppgaven. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
Dommen er enstemmig.
Domslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Henning Skjold Larsen dømmes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom til å betale til Staten ved Vestfold fylkesskattekontor kr. 45.156,- - førtifemtusenetthundreogfemtisekskroner - som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.