LA-1999-908
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-13 |
| Publisert: | LA-1999-00908 |
| Stikkord: | Felleseieskifte |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Porsgrunn byrett nr: 98-01243 - Agder lagmannsrett LA-1999-00908 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Johan Henrik Frøstrup). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Granmo). |
| Forfatter: | Tore-Jarl Christensen, formann. Erland Henrichsen. Oluf Skarpnes |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991) §20, §59, §65, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Ekteskapsloven (1991) |
A og B ble separert 20 februar 1997. Den 28 januar 1997 inngikk de en skifteavtale som omfattet deling av hele fellesboet. Høsten 1997 gjenopptok de samlivet i omlag fire måneder i et forsøk på å redde ekteskapet. Forsøket førte ikke fram, og de ble skilt ved bevilling 9 juni 1998.
I stevning til Skien og Porsgrunn byrett 3 juli 1998 fremmet B krav mot A om at hun på grunnlag av skifteavtalen skal betale ham kr 41.725. Beløpet skriver seg fra en udekket del av pantegjelden på den tidligere fellesboligen, og som senere er solgt. I tilsvar til byretten 3 september 1998 gjorde A gjeldende at skifteavtalen må settes til side og skiftet gjennomføres blant annet ved skjevdeling. Som følge av dette standpunktet ble kravet fra B ikke godtatt, og A krevde i et motsøksmål at B skal betale henne kr 91.760.
Byretten sa 29 mars 1999 dom i saken med slik domsslutning:
«1. I hovedsøksmålet:
A, - - -vegen 16 A, X, betaler innen 2 -to- uker etter forkynnelsen av dommen, til B, - - -stien 8 B, Y, kr 41.725 - kronerførtientusensjuhundreogtjuefem 00/00 med tillegg av kr 148 - kroneretthundreogførtiåtte 00/00 i purreomkostninger til Grenland Sparebank og 7 -sju- prosent rente p.a. reknet fra 03.07.98 til betaling finner sted.
2. I motsøksmålet:
B, - - -stien 8 B, Y, frifinnes.
3. I hovedsøksmål og motsøksmål:
A betaler til B innen 2-to-uker etter forkynnelsen av dommen saksomkostninger med i alt kr 18.000- attentusenkroner 00/00.»
A ved advokat Johan Henrik Frøstrup anket 15 juni 1999 dommen i sin helhet til Agder lagmannsrett. B ved advokat Jan Erik Granmo ga tilsvar 16 juni 1999 og ba byrettens dom stadfestet.
Hovedforhandling ble holdt 2 desember 1999 i tinghuset i Skien. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Det ble foretatt protokollasjon slik rettsboken viser.
Partene er nå enige om at samlivet ble gjenopptatt i omlag fire måneder høsten 1997. Forøvrig står saken for lagmannsretten i det vesentlige slik den gjorde for byretten. Saksforholdet går fram av byrettens dom.
A v/advokat Frøstrup har i det vesentlige framkommet med de samme anførslene som for byretten, og som kort kan oppsummeres slik:
Skifteavtalen må settes til side fordi samlivet ble gjenopptatt i såvidt lang tid som fire måneder. Subsidiært må avtalen settes til side etter ekteskapsloven §65. Avtalen er urimelig fordi den ikke tar hensyn til at hun har bidratt til kjøpet av fellesboligen og brakt inn i fellesboet sin farsarv på omlag kr 148.000. Dertil kommer at hun ved inngåelsen av avtalen var nedbrutt og sliten og undertegnet den for å få fred. Dersom avtalen settes til side, vil det rettslige grunnlaget for ankemotpartens krav falle bort. Ved gjennomføringen av det skiftet som da må finne sted etter reglene i ekteskapsloven vil hun kreve skjevdeling av farsarven, som grunnet verdifall av boligen reduseres til et beløp på kr 70.000.
Den ankende parten har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
«1. I hovedsøksmålet:
A frifinnes.
2. I motsøksmålet:
Ved skifte mellom B og A skal kr 70.000 skjevdeles i As favør.
3. B dømmes til å betale saksomkostninger for byretten og lagmannsretten i både hovedsøksmålet og motsøksmålet.»
B v/advokat Granmo har i det vesentlige framkommet med de samme anførslene som for byretten, og som kort kan oppsummeres slik:
Det foreligger ikke rettslig grunnlag for å sette skifteavtalen til side. At samlivet ble gjenopptatt spiller ingen rolle. Skiftet er gjennomført, og forholdet reguleres av ekteskapsloven §59 fjerde ledd. Subsidiært kan et slikt kort forsøk på å redde ekteskapet ikke få noen rettsvirkning for avtalen. Det må her være likhet i forhold til lovens §20, idet fylkesmannen innvilget skilsmisse på det samme faktiske grunnlaget. Avtalen kan heller ikke settes til side etter lovens §65. Den kom i stand etter initiativ fra den ankende parten og er balansert hva angår det økonomiske. Også ankemotparten bidro til formuesfelleskapet med betydelige midler fra sin familie, uten at det ble trukket inn i avtalen. Etter avtalen skal den ankende parten overta fellesboligen og pantegjelden. Banken har imidlertid ikke villet godta henne som debitor istedenfor ham, og hun må derfor erstatte ham det restbeløpet på gjelden som han er avkrevet etter at hun senere solgte boligen. Dersom skifteavtalen likevel skulle ble satt til side og nytt skifte gjennomføres, bør unntaksregelen i lovens §59 annet ledd føre til at den ankende parten ikke får skjevdele farsarven. Det vil være urimelig sett i forhold til de betydelige midlene han har tilført fellesøkonomien.
Det er for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
«1. Byrettens dom stadfestes forsåvidt gjelder både hovedsøksmål og motsøksmål.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Spørsmålet om en skifteavtale som er inngått i forbindelse med innvilget separasjon må settes til side dersom ektefellene gjenopptar samlivet i en begrenset periode har stått sentralt i saken. Begge partene har i denne sammenhengen trukket inn og foretatt sammenlikninger med rettsvirkningene av en separasjon når samlivet gjenopptas, jf. ekteskapsloven §20.
Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at partene hadde gjennomført det aller meste av skiftet da de i felleskap gjorde et forsøk på å redde ekteskapet ved å bo sammen hos den ankende parten i den tidligere fellesboligen omlag fire måneder høsten 1997. Det vesentligste av det som gjensto var hennes forpliktelse etter avtalen til å sørge for at han ble fri sitt eneansvar for pantegjelden, som i avtalen er oppgitt til omlag kr 780.000. Hans ideelle halvdel av boligen var allerede blitt tilskjøtet henne. Lagmannsretten ser det derfor slik at partene i de fire månedene forsøket varte var enige om å la den resterende delen av skiftet bero inntil videre. Dette framstår som naturlig i den foreliggende situasjonen, og lagmannsretten kan ikke se at avtalen av denne grunnen kan settes til side.
Når det gjelder anvendelsen av ekteskapsloven §65, skal det etter teori og rettspraksis mye til for å sette en skifteavtale til side som urimelig, jf. blant annet Rt-1999-177. Lagmannsretten vurderer den økonomiske virkningen av avtalen slik at den tilgodeser partene omlag likt. At det ikke ble tatt hensyn til at hun brakte sin farsarv inn i ekteskapet synes mest sannsynlig å være et bevisst valg, på samme måte som de midlene som kom fra hans familie heller ikke ble tatt i betraktning. Lagmannsretten finner det derfor klart at avtalen ikke kan settes til side på dette grunnlaget. Det tilføyes at dersom den settes til side og skiftet gjennomføres ved at hun unntar kr 70.000 ved skjevdeling, vil den økonomiske effekten i hennes favør være begrenset til omlag kr 25.000, slik det går fram av hennes anførsler for byretten.
På denne bakgrunnen blir skifteavtalen å legge til grunn forsåvidt gjelder hovedsøksmålet. Det viste seg at banken ikke var villig til å la A overta ansvaret for pantegjelden og dermed frita B. Den ankende parten har ikke bestridt at konsekvensen av avtalens bestemmelse om dette er at hun må betale til ham det beløpet han er avkrevet av banken, og som utgjør kr 41.725 med tillegg av renter.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste forsåvidt gjelder hovedsøksmålet og motsøksmålet.
Anken i begge søksmålene har vært forgjeves, og hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd er at den ankende parten da må betale motpartens saksomkostninger. I begge søksmålene har spørsmålet om hvorvidt skifteavtalen må settes til side stått sentralt og har vært preget av prinsipielle vurderinger. Dertil kommer særskilt for motsøksmålet, at byretten, slik den ankende parten har påvist, har gjort seg skyldig i feil lovforståelse forsåvidt gjelder vilkårene for skjevdeling, jf. dommens nest siste (upaginerte) side; utdraget side 60. Lagmannsretten finner derfor at hver av partene bør bære hver sine omkostninger i begge søksmålene i medhold av unntaksregelen i §180 første ledd.
Når det gjelde saksomkostningene for byretten, gjør i begge søksmålene den samme betraktningen seg gjeldende forsåvidt gjelder skifteavtalen. Lagmannsretten finner at partene også bør bære hver sine omkostninger i begge søksmålene for byretten, jf. tvistemålslpven §172 annet ledd jf. §180 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Hovedsøksmålet:
1. Punkt 1 i byrettens dom stadfestes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for byretten.
3. Hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten.
Motsøksmålet:
1. Punkt 2 i byrettens dom stadfestes.
2. Hver av partene bære sine omkostninger for byretten.
3. Hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten.