LB-1998-2939

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-06-09
Publisert:	LB-1998-02939
Stikkord:	Forvaltningsrett, Bygningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett Nr 96-1975 A/02 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02939 A/01 og LB-1998-02940 A/01. Anke til Høyesterett over sak nr 98-2940 A/01 nektet fremmet, HR-2000-01132. Anke til Høyesterett over sak nr 98-2939 A/01 nektet fremmet, HR-2000-01133.
Parter:	Ankende part: Asker kommune (Advokat Ola Brekken). Motpart: Hanne Merete og Morten Svendsen, Kristin og Pål Havig-Gjelseth (Advokat Knut Boye). Rettslig medhjelper: Advokat Audvar Os.
Forfatter:	Lagdommer Dag A. Minsaas, formann. Lagdommer Jørgen Brunsvig. Lagdommer Eirik Akerlie
Lovhenvisninger:	Plan- og bygningsloven (1985) §114, §20-4, §84, Tvistemålsloven (1915) §172, §178, §180, §213, §98, Friluftsloven (1957), Forvaltningsloven (1967) §41, §116b, §117, §121, §17-2, §20-6, §33, §7, §89

Asker kommune utferdiget den 20. august 1996 forelegg etter plan- og bygningsloven (pbl.) §114 mot Kristin og Pål Havig-Gjelseth, der de ble pålagt å redusere sitt bryggeanlegg i samsvar med pålegg av 21. april 1992. Tilsvarende forelegg ble samme dag utferdiget mot Merete og Morten Svendsen i samsvar med pålegg av 5. mai 1992.

Kristin og Pål Havig-Gjelseth har siden sommeren 1987 vært eiere av gnr. 58, bnr. 14 i Asker. Eiendommen ligger på Vettre og har strandlinje mot Blakstadbukten. Bryggeanlegget ble ødelagt under en høststorm samme år. De startet med å føre bryggen opp igjen i 1988 uten å sende søknad eller byggemelding, og arbeidet ble sluttført i 1989. Den 11. mars 1991 fikk de tillatelse til å oppføre et badehus på bryggen. Høsten samme år klaget en nabo til kommunen over at det nye bryggeanlegget delvis stod på hennes eiendom. Senere oppmåling viser at anlegget overskrider eiendomsgrensen med opptil 30 cm. I brev av 19. november 1991 ble Havig-Gjelseth gjort oppmerksom på at det skulle ha vært sendt melding etter pbl. §84, og de ble pålagt å sende byggemelding innen en fastsatt frist. Bygningssjefen innstilte til bygningsrådet på å nekte godkjennelse av arbeidet, samt å pålegge eieren å bringe bryggen tilbake slik at den i hovedsak fikk samme størrelse som før utvidelsen. Han viste til at alle byggetiltak i strandsonen var forbudt i henhold til arealdelen til kommuneplanen 1990-2000. Havig-Gjelseth kontaktet nå advokat Audvar Os, som bestred hjemmelen for å utferdige pålegget, og han anførte videre at pålegget innebar en forskjellsbehandling i forhold til andre bryggeeiere. I møte 21. april 1992 sluttet bygningsrådet seg til bygningssjefens innstilling. Vedtaket ble påklaget til fylkesmannen i Oslo og Akershus, som den 28. januar 1993 fattet vedtak om ikke å ta klagen tilfølge. Fylkesmannen hadde imidlertid ikke tilstrekkelige opplysninger til å kunne avgjøre hvorvidt det forelå en forskjellsbehandling, og han ba derfor om nærmere opplysninger. Ettersom sivilombudsmannen hadde hjemmelsspørsmålet for et tilsvarende byggeforbud i Vestby kommune til vurdering, avventet fylkesmannen sivilombudsmannen uttalelse, som forelå den 30. mars 1995. Den 19. mai samme år vedtok fylkesmannen å fastholde sitt standpunkt i klagesaken, som dermed var endelig avgjort. Havig-Gjelseth nektet fortsatt å etterkomme pålegget, hvoretter kommunen utferdiget rivningsforelegg som nevnt. Den 25. september 1996 tok Havig-Gjelseth ut stevning til Asker og Bærum herredsrett med prinsipal påstand om at forelegget kjennes ugyldig, subsidiært at det oppheves.

Merete og Morten Svendsen har siden 1990 vært eiere av gnr. 40, bnr. 855 i Asker. Eiendommen ligger på Nesøya med strandlinje til Hestsundet. Den 16. november 1990 sendte arkitekt Christen Stenstadvold søknad om byggetillatelse for bolig, garasje og brygge med badehus. Bygningssjefen innstilte på å avslå søknaden, fordi han ønsket en mer tilbaketrukket plassering av bebyggelsen. I møte den 25. juni 1991 godkjente bygningsrådet likevel boligen og dens plassering, men på vilkår om at bryggens størrelse måtte reduseres vesentlig. Reviderte planer måtte innsendes for godkjennelse. Svendsen satte byggearbeidene i gang høsten samme år. Ved bygningsjefens befaring i januar 1992 ble det konstatert at Svendsen hadde satt bryggearbeidene i gang uten å ha innlevert revidert søknad. Dessuten gikk bryggearbeidene ut over de retningslinjene som bygningssjefen hadde trukket opp. Den 28. januar påla han arbeidet stanset. Svendsen søkte nå om å få oppføre bryggen i samsvar med revidert plan. De mente at den nye søknaden burde bli godkjent og fullførte bryggeanlegget. Bygningsrådet vedtok i møte den 5. mai 1992 å avslå søknaden og viste til at brygge og gangsti langs strandlinjen måtte utføres i samsvar med bygningssjefens innstilling. Svendsen ble samtidig pålagt innen 1. juli samme år å fjerne de delene av anlegget som var opparbeidet i strid med disse. Svendsen påklaget vedtaket til fylkesmannen og reduserte bryggen i tilknytning til badehuset noe. Fylkesmannen vedtok den 19. mai 1993 å ikke ta klagen tilfølge. I november samme år fikk Svendsen varsel om rivningsforelegg. Svendsen kontaktet advokat Os, som anmodet om at saken måtte stilles i bero inntil sivilombudsmannens uttalelse i den omtalte saken fra Vestby forelå. Etter at uttalelsen forelå, ville Svendsen fremdeles ikke etterkomme rivningspålegget, hvoretter rivningsforelegg ble utferdiget som nevnt. Svendsen tok den 25. september 1996 ut stevning til Asker og Bærum herredsrett der de nedla prinsipal påstand om at forelegget kjennes ugyldig, subsidiært at det ble opphevet.

Om saksforholdet for øvrig vises til herredsrettens dommer.

Sakene ble ikke forenet til felles behandling i herredsretten, men Asker og Bærum herredsrett avsa den 26. juni 1998 dom i begge sakene med likelydende domsslutning:

1. Asker kommunes forelegg av 20. august 1996 oppheves.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Asker kommune har påanket begge dommene til Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten besluttet å forene sakene til felles behandling og pådømmelse, jf. tvistemålsloven §98. Ankeforhandling ble holdt i tinghuset i Sandvika i dagene 9. - 11. mai 2000. For kommunen møtte bygge- og reguleringssjef Per Kristian Haug, overingeniør Sverre Woll og juridisk rådgiver Bente Nygren, som alle fulgte ankeforhandlingen i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd. Av ankemotpartene møtte Kristin og Pål Havig-Gjelseth og Morten Svendsen. Lagmannsretten foretok befaring av de to aktuelle bryggene og fikk påvist en rekke andre brygger og eiendommer i omegnen fra sjøsiden. Under befaringen ble det avhørt ett vitne. Dokumentasjon ble foretatt som rettsboken viser.

Den ankende part har sammenfatningsvis anført:

Ankemotpartene skulle ha søkt om byggetillatelse for begge bryggene. Det fremgår av kommuneplanens arealdel for 1990-2000 at det så langt eiendomsgrensene går ut i sjøen og til 25 meter inn på land, ikke er tillatt å iverksette bygge- og anleggstiltak som blant annet nevnt i pbl. §84. Unntatt fra forbudet er blant annet brygger for bading og fortøyning av egne båter, som kan tillates av bygningsrådet etter spesiell søknad. Ankemotpartenes bryggeanlegg må klart sies å være varige konstruksjoner eller anlegg, og faller derfor inn under bestemmelsens virkeområde. De kombineres med andre bruksformål enn å sikre adkomst til eiendommene fra sjøen, og de er således mer enn hva som kan anses for å være en brygge i språklig og funksjonell forstand. Når omkostningene for å fjerne dem løper opp i flere hundre tusen kroner, må de også sies å være varige. Anleggene er nye. Svendsen førte sin brygge opp på en uberørt naturtomt. Havig-Gjelseth rev sin tidligere brygge og førte opp en ny. At det lå et tidligere anlegg hos Havig-Gjelseth, ville ikke ha vært mer enn et moment ved byggesaksbehandlingen.

Herredsretten har tatt feil når den er kommet frem til en annen konklusjon med hensyn til spørsmålene om bryggene omfattes av pbl. §84. Bestemmelsen ble endret i 1985, og forarbeidene til endringsloven må tillegges større vekt ved tolkningen enn bestemmelsens historiske tilblivelse. Heller ikke tidligere var bestemmelsen uttømmende, men det ble regnet opp en rekke eksempler i lovteksten på hvilke konstruksjoner og anlegg som ble omfattet av meldeplikten. De skiftende samfunnsforhold ville imidlertid fort medføre at en slik opplisting ikke lenger var à jour, og det ville snart oppstå behov for en utviding og revisjon av den. Bestemmelsen ble derfor endret slik at det i loven ble inntatt en generell formulering, jf. Ot.prp.nr.57 (1985-1986) side 55. At brygger faller inn under §84, bekreftes av Tyrén, Schultze og Ditlefsens kommentar til plan og bygningsloven (1997) side 292, departementets rundskriv H-20/86 side 21, sivilombudsmannens uttalelse i Vestbysaken og Borgarting lagmannsretts dom i samme og er lagt til grunn av fylkesmannen i klagesakene fra Svendsen og Havig-Gjelseth. Reelle hensyn taler også for å gi kommunene anledning til å føre en streng kontroll med utbygging i strandsonene. Herredsretten tar heller ikke hensyn til konsekvent språkbruk i samme lov. I pbl. §17-2 første ledd er det satt et generelt forbud mot å oppføre bygning, konstruksjon og anlegg nærmere sjøen enn 100 meter. Ordene konstruksjoner og anlegg må bety det samme her som de betyr i §84. Når det §17-2 siste ledd nr. 3 er gjort unntak fra forbudet for nærmere bestemte brygger, må dette forutsette en hovedregel som det gis unntak fra.

Når bryggene er meldepliktige etter pbl. §84, faller de inn under kommuneplanen forbud mot tiltak i 25 metersbeltet fra stranden. Havig-Gjelseth sendte ingen melding før bryggen var fullført. Derved fikk ikke kommunen noen mulighet til å vurdere tiltaket. Hvis de hadde sendt foreskreven melding, ville arbeidet antakelig ha blitt stanset, enten under henvisning til pbl. §17-2, til §33 og det pågående arbeidet med kommuneplanen, eller til forskrift om midlertidig plankrav §1, hvoretter det ikke kunne settes i verk arbeid eller tiltak blant annet som nevnt i pbl. §84. Forskriften gjaldt i 1988, ettersom gyldighetstiden ble forlenget til fem år. Anlegget må bedømmes ut fra de reglene som gjelder når foreskreven melding blir sendt, jf. Rt-1994-813, og i dag ville det neppe ha blitt godkjent. Etter 1988 har det skjedd en klar innskrenkning i forhold til før av hva slags tiltak i strandsonen som tillates. Fylkesmannen hadde påpekt behovet for å stramme inn praksis, noe som ledet opp til kommuneplanen 1990-2000. Kommuneplanens arealdel bygger på de samme hensyn som ligger til grunn for pbl. §17-2. Havig-Gjelseths brygge går langt utover unntaket i pbl. §17-2 siste ledd nr. 3. Den har et kaiaktig preg med platting og solingsplass. Ønsket om å hindre nedbygging av strandsonene er ytterligere understreket i Miljøverndepartementets rundskriv T-4/93 om rikspolitiske retningslinjer for planlegging i kyst- og sjøområder i Oslofjordregionen.

Den aktuelle bestemmelsen i kommuneplanens arealdel har hjemmel i pbl. §20-4 annet ledd bokstav b). Hjemmelsspørsmålet ble prøvet av sivilombudsmannen i Vestbysaken, der han konkluderte med at kommunen hadde hjemmel i nevnte bestemmelse for å nedlegge et generelt byggeforbud i en 50 meters strandsone. Desto mer må det være hjemmel for Asker kommunes forbud, der forbudet begrenser seg til 25 meter fra stranden, og der dispensasjonsadgangen er videre. Tiltakene faller inn under pbl. §84. Kommunen hadde således formell og materiell hjemmel til å kreve anleggene stanset og fjernet. Når eierene ikke vil gjøre det frivillig, er foreleggene hjemlet i pbl. §114. For Havig-Gjelseths del foreligger en dobbelt hjemmel, idet forbudet også kunne ha vært hjemlet i pbl. §17-2.

Foreleggene er intet myndighetsmisbruk. I 1988 skjedde en innstramning av praksis for slike tillatelser. At tillatelser ikke er blitt gitt etter dette tidspunktet, er ingen usaklig forskjellsbehandling i forhold til tidligere gitte tillatelser. Det skal i det hele meget til for å konstatere en forskjellsbehandling som medfører ugyldighet, særlig i saker som disse, hvor den enkelte avgjørelse er utpreget skjønnsmessig. Hver enkelt eiendom og anlegg må undergis en individuell vurdering, der det blant annet må tas hensyn til eiendommens funksjon, beliggenhet og omgivelser. I tillegg må de enkelte motstridende behov veies mot hverandre. Dessuten har kommunen grepet inn i enkelttilfeller. At det ikke er grepet inn overfor alle ulovligheter, skyldes kapasitetshensyn, og det er vanskelig å forfølge andre saker så lenge disse to ikke er avgjort. Det kan derfor ikke sammenlignes med andre brygger som er ulovlig oppført.

Etter reglene - slik de lød før lovendringen i 1995, og som får anvendelse i nærværende sak - har domstolene adgang til å prøve selve skjønnsavgjørelsen, jf. Rt-1972-54. Rettspraksis har vist at det skal meget til før et forelegg oppheves på grunn av urimelighet. Hensynet til konsekvensene, likebehandling av innbyggerne og dem som lojalt innretter seg etter de gjeldene forbud og påbud, må tillegges betydelig vekt. Mindre vekt legges det på de økonomiske følgene som en nedrivning nødvendigvis må medføre.

Ankemotpartenes subjektive forhold taler mot å oppheve foreleggene. Svendsen oppførte et bryggeanlegg som de hadde fått avslag på, og i strid med et entydig vedtak i bygningsrådet. Havig-Gjelseth søkte ikke i det hele tatt, likevel oppførte de et anlegg på 200 kvadratmeter. Hjemmelen var ubestridt inntil partene kontaktet advokat. Begge har iallfall opptrådt grovt uaktsomt.

Konsekvenshensynet og respekten for regelverket må tillegges betydelig vekt. Ingen skal profittere på å bryte reglene, og bygningsmyndighetenes vedtak må følges. I disse tilfellene er hele strandsonen blitt utbygget, fra grense til grense, noe som er uakseptabelt etter kommunens norm. Foreleggene går heller ikke lenger enn nødvendig, idet kommunen kunne ha forlangt bryggene helt fjernet. De to omstridte bryggene er meget store anlegg, og de er oppført i strid med materielle og formelle regler. Hvis kommunen ikke når frem i disse sakene, vil det bli uaktuelt for den å forfølge de øvrige.

Domstolene kan ikke overprøve de hensyn som ligger bak kommunens regler og fylkesmannens vedtak, slik herredsretten synes å ha gjort. Både kommunen og overordnede miljømyndigheter har et klart negativt syn på videre utbygning av strandsonene.

Konsekvenshensynet svekkes ikke selv om reglene nå er endret. Til erstatning for den gamle pbl. §114 er innført en ny §116b), der et subsumsjonsskjønn innføres. Realiteten er neppe forandret. For øvrig er det av betydning at bygningsmyndighetens vedtak blir respektert, uavhengig av hvilke regler som til enhver tid gjelder.

Kostnadene ved retting må tillegges liten vekt. Havig-Gjelseth hadde bygget ferdig før de søkte, og Svendsen fullførte til tross for stoppordren. De kunne ha valgt å fjerne det som var montert. Forøvrig skal man ikke kunne unngå rivning bare fordi man har ført opp et kostbart anlegg.

Tidsforløpet kan heller ikke tillegges særlig betydning. Kommunen reagerte raskt med en normal saksbehandling. At tiden har trukket ut, skyldes hovedsakelig ankemotpartenes ønsker, og at man avventet sivilombudsmannens avgjørelse i Vestbysaken. Da uttalelsen forelå, tok fylkesmannen Havig-Gjelseths sak opp igjen. Kommunen avventet resultatet av denne før den tok Svendsens sak opp på nytt. For øvrig har ikke saksbehandlingstiden medført noen ulempe for partene i form av økte kostnader. Tvert imot har de hatt nytte av ulovlighetene hele tiden. Også etter gjennomføringen av foreleggene vil de sitte igjen med store bryggeanlegg, som neppe ville ha blitt godkjent i dag.

Asker kommune har i begge sakene nedlagt denne påstand:

1. Asker kommune frifinnes.

2. Asker kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett, med tillegg av lovens renter fra forfall og til betaling skjer.

Ankemotpartene har sammenfatningsvis anført:

Det følger av legalitetsprinsippet at et forvaltningsmessig pålegg må ha lovhjemmel. Er det tvil om hjemmelsgrunnlaget, blir det et argument for at hjemmel ikke foreligger. En gjennomgang av de mulige hjemmelsgrunnlag viser at det ikke er noen hjemmel for påleggene mot Svendsen og Havig-Gjelseth.

Historikken til pbl. §84 viser at de to omstridte bryggene faller utenfor bestemmelsen. Den tidligere pbl. §84 forbød kaianlegg, moloer, dokker, broer, transformatorer, tank- og beholderanlegg, underjordiske anlegg, tribuner og andre permanente konstruksjoner og anlegg. I 1985 ble forbudet formet generelt, men endringen medførte ikke reelle skjerpelser i forhold til tidligere rett, jf. Ot.prp.nr.57 (1985-1986) side 59. I Ot.prp.nr.64 (1982-1983) side 9 understrekes at det må temmelig omfattende endringer og omgjøringer til for at disse skal komme inn under forbudet. Samtidig ble det innført forbud mot vesentlige endringer. Det må derfor være klart at forbudet gjelder massive tiltak. Brygger til sikring av eierens eller brukerens egen adkomst har alltid vært unntatt fra forbudet, siden friluftsloven av 1957 og den midlertidige strandlov i 1965. I dag befinner unntaket seg i pbl. §17-2 siste ledd nr. 3. Både Svendsens og Havig-Gjelseths brygger tjener deres personlige bruk. Størrelsen er uten betydning, så lenge de tjener dette formålet. Unntaket fra byggeforbudet gjelder også for større konstruksjoner.

Da kommuneplanens arealdel trådte i kraft i 1991, var Havig-Gjelseths brygge ferdig. Før denne tid er det usikkert om det forelå noen gyldig forbudsbestemmelse. Forskrift om midlertidig plankrav etter plan- og bygningsloven av 1986 hadde tre års varighet, og det er usikkert om gyldighetstiden ble lovlig forlenget til fem år, herunder om beslutningen ble stadfestet og kunngjort.

Det bestrides at kommuneplanens arealdel hadde hjemmel i pbl. §20-4 annet ledd bokstav b). Sivilombudsmannen avga uttalelse i Vestbysaken etter en meget grundig saksbehandling. Forbudssonen strekker seg gjennom hele kommunen, og kan neppe anses som et avgrenset område, slik sivilombudsmannen har lagt til grunn. Det kan ikke legges avgjørende vekt på hensynet bak bestemmelsen. Rettstilstanden er tvilsom, og sivilombudsmannen burde ha konkludert annerledes enn han gjorde. Bestemmelsen inneholder ikke noe om forbud, i motsetning til andre bokstaver i samme bestemmelse. Kommunen kan derimot gi «kriterier for lokalisering av ulik utbygging og arealbruk», men å nedlegge et generelt byggeforbud går utover hva kommunen har adgang til. I sivilombudsmannens uttalelse og Borgarting lagmannsretts dom av 10. desember 1999 tøyes lovteksten lenger enn hva som er forenlig med legalitetsprinsippet.

Havig-Gjelseth reparerte en skadet brygge. Er eiendommen allerede bebygd, vil unntaket i pbl. §17-2 nr. 3 gi hjemmel for gjenoppføring av en tidligere brygge som er blitt skadet, jf. sivilombudsmannen uttalelse i Dokument 4 (1987-88) side 171. At bryggen var ødelagt, er iallfall et sterkt argument hvis eieren søker om å få oppføre en ny, jf. Tyrén, Schulze og Ditlefsen (4. utgave) side 75.

Forelegget retter seg mot den påståtte ulovlige utvidelsen. Det bestrides at det foreligger noen vesentlig endring i forhold til den tidligere bryggen på eiendommen. I pbl. §89 påbys eieren i visse tilfelle å gjenopprette skaden. I dette tilfellet var tilstanden etter stormen i 1987 skjemmende, og det ville ha vært en forsømmelse av Havig-Gjelseth å la restene av brygga bli liggende.

Noen regler om størrelsen på brygger har man til nå ikke hatt. Spørsmålet har vært hva som har vært nødvendig. Likevel opptrer kommunen som om slike regler finnes.

Meldeplikt og søkeplikt er ikke det samme. Meldeplikten gir kommunen en treukers frist på å reagere. Går byggherren i gang med tiltaket, er han undergitt de materielle bestemmelser som gjelder. At tiltaket krever dispensasjon, utløser ingen søkeplikt, jf. pbl. §7 siste ledd. Det er tilstrekkelig å gi nabovarsel, og noen reelle naboprotester forelå ikke. Ved dispensasjonssaker følges egne saksbehandlingsregler.

§17-2 hjemler ikke forbudet. Svendsen bor i et regulert område, og Havig-Gjelseth i et byggeområde.

Det bestrides at bryggene skal vurderes etter reglene på søknadstidspunktet. Dette er i strid med normen i pbl. §121, som må få analogisk anvendelse for byggetillatelser.

Pbl. §84 omfatter ikke de aktuelle bryggene. Dette får følger for §20-6, som viser til §84. Kommuneplanen går ut over det som kan bestemmes etter §20-4.

For Havig-Gjelseths del anføres at det foreligger saksbehandlingsfeil ved at bygningsrådet ikke holdt befaring, til tross for at dette var krevet. Det er ikke tilstrekkelig at fylkesmannens representant har vært på stedet. Både bygningsrådet og fylkesmannen har lagt til grunn at bryggen skal reduseres slik at den i hovedsak får samme størrelse som før utvidelsen, noe som også pålegget og forelegget går ut på. Imidlertid har de ikke vært oppmerksom på at det var to brygger, hvorav den ene var ødelagt av flommen. Dessuten var denne strandlinjen nedbygget med mur fra før, noe som fremgår av tidligere fotografier og salgsannonse. Dette er forhold som med letthet kunne ha vært avdekket ved en befaring. Konsekvensen er blitt at Havig-Gjelseth får beholde en del av bryggen som på langt nær tilsvarer det tidligere anlegget. En slik begrensing er ikke tilsiktet, og det er - i likhet med hva som ble uttalt i Borgarting lagmannsretts dom om et badehus - overveiende sannsynlig at en brygge av tidligere størrelse ville ha blitt tillatt.

For øvrig begrunnes avslaget med forslag til reguleringsbestemmelser som ikke er blitt vedtatt, og til at bryggen ikke er i samsvar med bestemmelsene i kommuneplanen. Planen inneholder imidlertid ingen slik bestemmelse.

Under enhver omstendighet bør foreleggene oppheves som urimelige.

Konsekvenshensynet kan ikke tillegges avgjørende vekt. Inntil lovendringen i 1995 kunne domstolene prøve også de skjønnsmessige sidene ved å utferdige rivningsforelegg. Etter lovendringen i 1995 kan ikke domstolene lenger prøve rimeligheten av forelegget, noe som reduserer betydningen av konsekvenshensynet i disse to sakene. Det underliggende vedtak kan prøves med hensyn til lovligheten, om arbeidet på noe vesentlig punkt er utført i strid med loven eller noen bestemmelse gitt i medhold av loven, samt om forelegget er rimelig i enhver henseende, jf. Rt-1971-342. Prøvelsesadgangen forutsetter at enkelte ulovlige byggverk får stå, og forutsetter da at bygningsmyndighetene må tåle enkelte negative konsekvenser.

Rettspraksis er ikke entydig med hensyn til hva som skal til før et forelegg oppheves. Det foreligger avgjørelser som går i begge retninger, og som beror på konkrete vurderinger. Herredsretten har korrekt avveid de motstridende interesser.

Retten kan ikke justere foreleggene, og kommunen har avvist ankemotpartenes kompromissforslag. En opphevelse av foreleggene begrenser ikke kommunens adgang til å treffe nytt vedtak, jf. Audvar Os artikkel i Lov og Rett 1972 side 228.

Det er godt mulig at ankemotpartene ville ha fått tillatelse til arbeidene hvis de hadde søkt i tide. Frem til 1988 hadde bygningsmyndighetene en mer liberal holdning til utbygging i strandsonen. Reglene ble innstrammet etter en revurdering av målsettinger, som kom til uttrykk ved arealplanen i 1990. Senere er regelverk og retningslinjer blitt ytterligere skjerpet. Det er på ingen måte gitt at kommunen var like streng i 1988, da Havig-Gjelseths brygge ble oppført. Svendsen søkte om tillatelse for bryggen og bebyggelsen under ett, og de etterkom et pålegg om å redusere bryggedelen. Arbeidet ble utført i 1991 og vurdert i mai 1992. De skal ikke straffes alene for å ha søkt for sent.

Når normene er endret, må arbeidet vurderes ut fra de reglene som gjaldt da det ble utført, jf. pbl. §121. Sivilombudsmannens avgjørelser i sakene 18E/89 og 716/86 avgjør ikke det spørsmålet som vi her står overfor. I andre saker har ikke kommunen gjort noe mot eldre brygger som er oppført uten byggemelding. Svendsen og Havig-Gjelseth ønsker likebehandling i forhold til dette.

Det er ingen allmenn ferdsel over noen av eiendommene, og det hensyn som ligger bak påleggene og foreleggene må derfor være kommunens ønske om å verne om strandlinjens visuelle inntrykk. Befaringen viser at kommunen ikke har vært særlig konsekvent i denne henseende. Flere andre eiendommer har fått tillatelse til å foreta en fullstendig nedbygging av strandlinjen. De endringene som ankemotpartene er pålagt, vil dessuten kun få marginal betydning for strandlinjenes utseende. Svendsens hovedbrygge omfattes ikke av pålegget. De må rive den ene av to gangveier, den andre kan de erstatte med en oppfylling. Kommunen har videre akseptert at de setter opp et gjerde, som av sikkerhetsgrunner nødvendigvis må stå i strandkanten. Sten med oppmuring må sprenges. For Gjelseths brygge vil ikke den pålagte endringen medføre noe vesentlig annet synsinntrykk fra sjøen. Begge har fremsatt forlikstilbud som måtte ha vært akseptable for alle berørte.

Selv om pålegget skulle ha hjemmel, vil selve uklarheten om hjemmelsspørsmålet være et element ved rimelighetsvurderingen. Fylkesmannen viser til Frihagens kommentarutgave til plan og bygningsloven der «bygging av broer og anlegg ellers faller utenfor», og at en ikke har funnet noen uttalelser i lovens forarbeider som gir klarhet i forholdet. Sivilombudsmannen og herredsretten har vært i tvil om hjemmelen. I Ot.prp.nr.57 (1985-1986) side 57 anbefales det å klargjøre bestemmelsens innhold i rundskrivs form. Ankemotpartene er de eneste som har fått forelegg, og bryggene ble oppført i en periode da man stod oppe i en glidende utvikling og holdningene skiftet. Det fremgår av Ot.prp.nr.57 (1985-1986) at endringene i pbl. §84 ikke ville medføre reelle skjerpelser i forhold til tidligere rett. Likevel ble det vist til en viss glidning i holdninger. Det var følgelig på ingen måte klart at brygger ble omfattet av bestemmelsen.

Hensynet til rettssikkerhet og rimelighet taler mot å la en utvidelse av anvendelsesområdet for §84, og som er kommet så lite klart til uttrykk, få konsekvenser i form av rivningsforelegg. Allmennheten må kunne innrette seg etter det de oppfatter som en riktig regelforståelse. Tvilen og saksbehandlingen må også tas i betrakting. At de forskjellige organer som har hatt befatning med spørsmålet har vært i tvil, er et moment som taler mot rivning, jf. Rt-1979-341.

Begge ankemotpartene har vært i god tro. Svendsen har benyttet seg av arkitekt. Bryggen er anmerket på det situasjonskartet som ble innsendt til godkjennelse sammen med bebyggelsen. Således måtte anlegget før eller senere ha blitt oppdaget, senest når bygningsmyndighetene ville komme for å godkjenne huset. De har ikke forsøkt å trosse seg frem. Da det ble gitt stoppordre, var det alt vesentlige av investeringer gjort i form av fundamenter. Svendsen forsøkte også å gjøre tilpasninger. De kunne ikke la anlegget stå uferdig i nærmere ti år. Havig-Gjelseth trodde at de kunne gjenoppbygge sin tidligere brygge uten å søke eller melde fra om det. Det var ikke unaturlig å tro at de samtidig kunne forsterke konstruksjonen for å hindre fremtidige stormskader. Dessuten hadde de byggeanmeldt badehuset. De visste derfor at bygningsmyndighetene ville komme på befaring. Heller ikke de kan sies å ha trosset seg frem.

Det bestrides at hjemmelsspørsmålet først kom opp da advokat Os ble kontaktet. Ankemotpartene anførte overfor bygningsmyndighetene allerede i uttalelsene til rivningspåleggene at de hadde handlet i samsvar med regelverket. At de ikke argumenterte nærmere om hjemmelen, er naturlig. I utgangspunktet måtte de legge til grunn at myndighetenes rettsoppfatning var korrekt.

Selv om ankemotpartene skulle være noe å bebreide, kan rivning likevel være en urimelig reaksjon, noe som Rt-1979-341, RG-1996-1176 og 1978 side 132 gir eksempler på. De avgjørelsene som kommunen har vist til, gjaldt vesentlig mer graverende forhold enn hva de to ankemotpartene i nærværende sak har gjort seg skyldige i. I Rt.1972 side 54 hadde eieren uten søknad og tillatelse foretatt bruksendring, og fortsatt den ulovlige bruken etter at en senere søknad var avslått. I Rt-1973-153 var eieren subjektivt mer å bebreide, for så vidt som han var arkitekt av yrke og derfor burde ha kjent til bygningsvedtektene. I Rt-1983-608 hadde eieren fått avslag på å oppføre en helårsbolig, men oppførte en fritidsbolig isteden. Eieren i Eidsivating lagmannsretts dom av 27. oktober 1993 hadde gitt uriktige opplysninger, og i Oslo byretts dom av 7. mars 1991 hadde eieren prøvd seg to ganger. Rettspraksis gir således ikke et entydig bilde. Når det gjelder Borgarting lagmannsretts dom av 10. desember 1999, er ankemotpartene uenige i resultatet.

Ankemotpartene er utsatt for en urimelig forskjellsbehandling. Det bestrides at bryggene langt overstiger hva som er vanlig for tilsvarende eiendommer. Befaringen har vist at ankemotpartenes bryggeanlegg ikke er ekstreme i forhold til mange andre anlegg i distriktet. Dels finnes det eiendommer hvor eieren har fått tillatelse å utføre langt større tiltak i strandsonen enn disse to bryggene, dels har kommunen siden 1992 vært kjent med andre ulovlige brygger uten å ha reagert overfor dem. I Svendsens klagesak har fylkesmannen forutsatt at kommunen for fremtiden inntar en konsekvent holdning i slike saker. Denne forutsetningen er ikke blitt innfridd. Forskjellsbehandlingen blir urimelig, og foreleggene bør oppheves, jf. RG-1978-132. For Svendsens del må det også legges vekt på at Hestsundet ikke lenger er et naturområde, sml. RG-1973-258 der det ble lagt vekt på at et tidligere boligområde nå hadde fått en mer blandet karakter.

Konsekvenshensynene må i disse to sakene tillegges mindre vekt enn normalt. Den tidligere kommuneplanen er avløst av en ny, og prøvelsesadgangen etter pbl. §114 er bortfalt. Kravet om byggesøknad har nå fått en klar hjemmel. Det er kun disse to bryggene som har skapt problemer, og det finnes kun én sak til fra gammelt av.

Rivningskostnadene vil bli uforholdsmessig store. For Havig-Gjelseths del vil de beløpe seg til cirka 200.000 - 300.000 kroner, for Svendsen vil de bli noe lavere. Til sammenligning har fylkesmannen ansett 50.000 kroner for å være uforholdsmessig tyngende, og i RG-1997-1176 ble drøye 100.000 kroner ansett som urimelig i forhold til de fordelene som rivningen ville medføre.

Det må tillegges vekt at sakene er blitt gamle. Mye av tiden har medgått i det administrative systemet. Sett på denne bakgrunn blir reaksjonene av en mer pønal karakter.

Ankemotpartene har fremsatt forlikstilbud. Det er ikke utferdiget noen andre rivningsforelegg, det er ingen andre tilsvarende saker, bortsett fra én, og kommunen har inngått forlik med den grunneieren som har påført strandsonen den største skaden i hele Asker. Det er urimelig ikke å inngå et forlik også her.

Hanne Merete og Morten Svendsen har nedlagt denne påstand:

1. Prinsipalt:

Asker kommunes forelegg av 20.08.96 vedr. gnr. 40, bnr. 855 kjennes ugyldig.

2. Subsidiært:

Herredsrettens dom, pkt. 1, stadfestes.

3. I begge tilfelle:

Asker kommune betaler til Hanne Merete og Morten Svendsen saksomkostninger for herredsretten med tillegg av 12% rente fra 15. juli 1998 og til betaling skjer, samt saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente fra 14 dager efter dommens forkynnelse og til betaling skjer.

Kristin og Pål Havig-Gjelseth har nedlagt denne påstand:

1. Prinsipalt:

Asker kommunes forelegg av 20.08.96 vedr. gnr. 58, bnr. 14 i Asker kjennes ugyldig.

2. Subsidiært:

Herredsrettens dom, pkt. 1, stadfestes.

3. I begge tilfelle:

Asker kommune betaler til Kristin og Pål Havig-Gjelseth saksomkostninger for herredsretten med tillegg av 12% rente fra 15. juli 1998 og til betaling skjer, samt saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente fra 14 dager efter dommens forkynnelse og til betaling skjer.

Lagmannsretten er i begge sakene kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Det er enighet mellom partene om at saken må avgjøres på grunnlag av plan og bygningsloven §114, slik bestemmelsen lød før lovendringen som trådte i kraft 1. juli 1997. Retten kan således prøve både lovligheten og rimeligheten av foreleggene. Dessuten kan retten prejudisielt prøve lovligheten av de vedtakene som ligger til grunn for dem.

I begge påleggene om å redusere bryggene er det vist til kommuneplanens arealdel, bokstav B. Etter denne bestemmelsen er det i et belte på inntil 25 meter inn på land ikke tillatt å iverksette bygge- og anleggstiltak som nevnt i blant annet pbl. §84. Unntatt fra forbudet er blant annet brygger for bading og fortøyning av egne båter, som kan tillates av bygningsrådet etter spesiell søknad. Arealdelen er vedtatt med hjemmel i pbl. §20-4 annet ledd bokstav b). Dette reiser spørsmålet om bryggene omfattes av pbl. §84, og om et slikt byggeforbud kan vedtas med hjemmel i pbl. §20-4 annet ledd bokstav b).

Etter lagmannsrettens vurdering er begge bryggene omfattet av pbl. §84. Bestemmelsen omfatter «varige konstruksjoner og anlegg» generelt. Ved vurderingen av hvilke innretninger som faller inn under ordlyden har bestemmelsens forhistorie etter lagmannsrettens oppfatning kun begrenset betydning. Riktignok inneholdt bestemmelsen tidligere en rekke eksempler på konkrete tiltak som ble omfattet, uten at brygger var med i oppregningen. Oppregningen var imidlertid ikke uttømmende. I forbindelse med lovendringen i 1986 ble det blant annet uttalt at en eksemplifisering ofte ville gjøre det uklart om andre tiltak enn de eksemplifiserte faller inn under bestemmelsen. Dessuten ville oppregningen stadig ha behov for en utvidelse og revisjon. Den raske teknologiske utviklingen og de skiftende samfunnsmessige forhold ble antatt å medføre at den neppe ville være à jour i forhold til de behov en har for å vurdere tiltak ut fra arealdisponering- og bygningsmessige hensyn. Bestemmelsen ble derfor endret slik at det i loven ble inntatt en generell formulering, jf. Ot.prp.nr.57 (1985-1986) side 55. Man ønsket å fange opp alle tiltak det vil være behov for å vurdere, jf. side 57. I de senere årene har det meldt seg et økende ønske om å begrense nedbyggingen av strandsonene i befolkningstette områder, både for å sikre allmennheten tilgang til dem, og for å bevare noe av naturen der intakt. Som følge av dette har det meldt seg et tilsvarende behov for å vurdere tiltak i strandsonene, og i denne sammenheng må det være et særlig sterkt behov for å føre kontroll med en virksomhet som oppføring av brygger. Også før lovendringen var bestemmelsen i praksis blitt tolket til å omfatte også mindre konstruksjoner og anlegg enn de som eksemplifiseringen viste, jf. samme. prp. side 57. De aktuelle bryggene er fundamentert på betong, og de må eventuelt sprenges bort. Arbeidet med å redusere dem vil etter det opplyste beløpe seg til mer enn hundretusen kroner hver. At de er varige konstruksjoner og anlegg, er etter lagmannsrettens vurdering lite tvilsomt.

Om kommuneplanens arealdel har tilstrekkelig hjemmel i pbl. §20-4 annet ledd bokstav b) kan være mer tvilsomt hensett til bestemmelsens ordlyd. Bestemmelsen inneholder ingen uttrykkelig hjemmel for å nedlegge et generelt byggeforbud, men etter siste punktum kan det gis nærmere kriterier for lokalisering av ulik utbygging og arealbruk. Lagmannsretten leger særlig vekt på at forbudet gjelder et forholdsvis begrenset område, og at kommunen alternativt kunne ha tegnet inn utbyggingsområdet på kartet slik at det ikke omfattet strandsonen. Den siste fremgangsmåten er imidlertid mindre praktisk enn å innta byggeforbudet som en bestemmelse i planen. Det heftet således ikke alvorlige rettssikkerhetsmessige betenkeligheter ved forbudet.

Sivilombudsmannen har hatt spørsmålet til vurdering i forbindelse med et tilsvarende byggeforbud i Vestby kommune, der det var nedlagt et generelt byggeforbud i en 50 meter bred strandsone. Sivilombudsmannen karakteriserte rettstilstanden som tvilsom, men han fant etter en omfattende vurdering av de forskjellige rettskildefaktorer at forbudet hadde hjemmel. Senere har fylkesmannen lagt sivilombudsmannens oppfatning til grunn i klagesakene, og Borgarting lagmannsrett har i dom av 10. desember 1999 stadfestet herredsrettens dom der Vestby kommune ble frifunnet for denne delen av saken. Det er ikke fremlagt noen retts- eller forvaltningsavgjørelse som avviker fra sivilombudsmannens uttalelse eller lagmannsrettens avgjørelse. Byggeforbudet i Asker er mindre omfattende enn det som ble nedlagt i Vestby, for så vidt som det kun har halve bredden og har en videre dispensasjonsadgang. Lagmannsretten må etter dette konkludere med at byggeforbudet har hjemmel i pbl. §20-4 bokstav b).

Unntaket i pbl. §17-2 annet ledd nr. 3 får ikke anvendelse i disse to sakene. Bestemmelsen er et unntak fra det generelle byggeforbudet 100 meter fra strandlinjen, men gjelder ikke for forbud nedlagt med hjemmel i andre bestemmelser. For øvrig faller de heller ikke inn under unntaksbestemmelsens ordlyd. Begge bryggene tjener flere formål enn å sikre eierens adkomst. Deres størrelse og utforming gjør dem egnet til oppholdssted, så som til solbading og andre fritidsaktiviteter.

Hjemmelen er heller ikke så uklar at forbudet strider mot legalitetsprinsippet. Forbudet i arealdelen av kommuneplanen er klart nok. Hjemmelen for forbudet må avklares på andre måter enn å oppføre byggverk uten tillatelse og i strid med planens bestemmelser.

Etter lagmannsrettens oppfatning gjelder kommuneplanens arealdel også for Gjelseth-Havigs brygge, selv om den ble oppført før planen var vedtatt og trådt i kraft. Avgjørelsen i Rt-1979-341 har som forutsetning at en byggesøknad skal avgjøres etter reglene på avgjørelsestidspunktet, selv om reglene endres under saksbehandlingen. Det er ingen grunn til at andre regler skal gjelde for innretninger som er anmeldelsespliktige etter pbl. §84. Under enhver omstendighet kunne ikke tiltaket settes i verk uten etter samtykke fra bygningsrådet i henhold til forskrift om midlertidig plankrav etter pbl. §117, fastsatt av kommunestyret 25. juni 1986. Tidsforløpet frem til en innretning kreves fjernet kan ikke få betydning for vurderingen av lovligheten, men må inngå som et ledd i rimelighetsvurderingen etter pbl. §114 eller av forholdsmessigheten etter nåværende §116b.

Lagmannsretten kan ikke se at ankemotpartene har vært utsatt for en slik forskjellsbehandling i forhold til andre bryggeeiere at rivningspåleggene og foreleggene av den grunn er ugyldige. Under befaringen har partene riktignok påvist andre omfattende nedbygginger i strandsonen som enten har vært godtatt eller som det ikke har vært reagert mot. Til det er å bemerke at praksis ble innskjerpet etter holdningsendringer på slutten av 1980-tallet og årene etter. Generell endring av praksis er det imidlertid adgang til, og tiltak fullført før dette tidspunktet gir ikke et relevant sammenligningsgrunnlag. For øvrig står kommunen overfor sterkt skjønnspregede avgjørelser, der det blant annet må tas hensyn til tiltakets art, eiendommens beliggenhet, funksjon og omgivelser. Slike skjønnsmessige vurderinger kan medføre at avgjørelser noen ganger går i en retning og andre ganger i en annen retning, jf. Torstein Eckhoff: Forvaltningsrett (4. utgave) side 270. Dessuten har kommunen neppe kapasitet til å forfølge enhver lovovertredelse, og dels har den latt enkelte saker i bero inntil disse to sakene er avgjort. Det kan ikke konstateres at avgjørelsene i ankemotpartenes saker fremstår som to enkeltstående og ubegrunnede unntak fra en rekke andre saker med konsekvent motsatte avgjørelser.

For Havig-Gjelseth er det særskilt anført at kommunen har begått en saksbehandlingsfeil ved ikke å ha foretatt befaring før den utferdiget pålegget. Dette skal igjen ha medført at kommunen har misforstått utstrekningen av det tidligere anlegget, og dermed påbudt rivning i større utstrekning enn hva som skal til for at bryggen i hovedsak får samme størrelse som før utvidelsen. I den utstrekning det måtte foreligge en feil, er det lagmannsrettens oppfatning at feilen ikke kan ha virket bestemmende på det endelige vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven §41. Feilen var påberopt for fylkesmannen, og under klagebehandlingen ble det foretatt befaring der så vel byggherren som representanter for fylkesmannen og kommunen deltok. Feilen må anses som avhjulpet i klageomgangen, jf. Eckhoff side 608. Likevel ble ikke klagen tatt tilfølge.

Uansett krever ikke kommunen større retting enn at Havig-Gjelseth vil beholde et bryggeareal omtrent tilsvarende det tidligere. De fremlagte fotografiene viser at det på eiendommen var to mindre brygger, som var forbundet med hverandre med en forstøtningsmur. Muren lå såpass langt inn på land at den neppe har vært tjenlig til fortøyningsformål, iallfall ikke ved lavvann, og den kunne neppe betraktes som en brygge. Pålegget innebærer at arronderingen ikke blir fullt ut sammenfallende med den tidligere, men det kan ikke være tilstrekkelig til at pålegget må kjennes ugyldig.

Lagmannsretten må etter dette konkludere med at påleggene som ligger til grunn for foreleggene, er gyldige. Påleggene er ikke etterkommet, og forelegg kan da utferdiges etter pbl. §114 hvis arbeidene på noe vesentlig punkt er utført i strid med loven eller noen bestemmelse gitt i medhold av loven. Dette må sies å være tilfelle for begge bryggene. Havig-Gjelseth har uten å gi foreskreven melding revet restene av sitt gamle anlegg og oppført et nytt, som er både større og mer solid, og som også utseendemessig avviker sterkt fra det tidligere. Svendsen har oppført sin brygge på en tidligere uberørt naturtomt uten å sende ny søknad som de var pålagt, og de fullførte arbeidet til tross for kommunens stoppordre.

Det gjenstår å ta stilling til rimeligheten av rivningsforeleggene, jf. pbl. §114, slik bestemmelsen ble tolket og anvendt da foreleggene ble utferdiget. I utgangspunktet vil slike forelegg føles urimelig av den som rammes. Så vel samfunnsøkonomisk som privatøkonomisk er rivning en ressurssløsing. At rivningsomkostningene blir særlig store for ankemotpartene, kan ikke tillegges avgjørende vekt. Det kan ikke være slik at bare de økonomiske konsekvenser for eieren blir store nok, kan ulovligheten bli stående. Hensynet til respekten for bygningsmyndighetenes avgjørelser og til dem som følger reglene må veie tungt. At bygningsloven og andre regler er blitt endret underveis, kan ikke være avgjørende. Konsekvenshensynet tilsier at bygningsmyndighetenes vedtak skal følges, uavhengig av hvilke regler som til enhver tid gjelder. Ankemotpartene har ikke vært i unnskyldelig rettsvillfarelse. De burde ha forestilt seg muligheten av at de ikke kunne oppføre bryggeanlegg med de dimensjoner som det her er tale om, uten å søke tillatelse eller sende byggemelding. De hadde således all oppfordring til å undersøke hos bygningsmyndighetene hvilke regler som gjaldt. Svendsen hadde dertil fått beskjed om å redusere bryggen og sende inn reviderte planer til godkjennelse. Dette gjorde de ikke, likevel satte de arbeidet i gang, og fullførte det til tross for at de hadde fått stoppordre fra kommunen. At de hadde arkitektbistand, kan ikke tillegges særlig betydning. Havig-Gjelseth ville etter all sannsynlighet ha fått stoppordre hvis de hadde sendt inn foreskrevet melding. I 1988 og 1989 gjaldt forskrift om midlertidig plankrav, hvoretter det i Asker kommune ikke kunne settes i verk arbeid som nevnt i blant annet pbl. §84 uten etter samtykke fra bygningsrådet før området inngår i arealplanen av kommuneplanen eller reguleringsplan. Rivningspåleggene kom etter rimelig tid. At det tok relativt lang tid før foreleggene ble utferdiget, skyldes i hovedsak at partene og fylkesmannen ønsket å avvente sivilombudsmannens avgjørelse i Vestby-saken. Ankemotpartene har siden rivningspåleggene vært klar over at bryggene var ulovlige, og tidsforløpet har ikke påført dem økte omkostninger. Derimot har de i flere år hatt fordelen av å kunne benytte de ulovlige anleggene. Noen urimelig forskjellsbehandling kan ikke lagmannsretten se at de har vært utsatt for, jf. bemerkningene ovenfor.

Lagmannsretten må etter dette konkludere med at foreleggene heller ikke er urimelige, og Asker kommune blir å frifinne.

Ankene har ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 tilkjennes Asker kommune saksomkostninger i begge saker. Etter resultatet bør kommunen tilkjennes omkostningene også for herredsretten. Advokat Brekken har i omkostningsoppgaven krevet til sammen 118.139 kroner for lagmannsretten, hvorav salæret utgjør 74.620 kroner. Beløpet fordeler seg likt på begge saker. For herredsretten har han krevet til sammen 131.284 kroner, hvorav salæret utgjør 122.000 kroner. Omkostningene fordeles på sakene på samme måte. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn. I hver sin sak hefter ankemotpartene solidarisk for omkostningene, jf. tvistemålsloven §178 annet ledd første punktum.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I sak nr. 98-02939 A/01:

1. Asker kommune frifinnes.

2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Hanne Merete og Morten Svendsen én for begge og begge for én til Asker kommune 59.069,50 - femtinitusenogsekstini 50/100 - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten og 65.642 - sekstifemtusensekshundreogfirtito - kroner for herredsretten, tillagt 12 - tolv - prosent rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

I sak nr. 98-02940 A/01:

1. Asker kommune frifinnes

2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Kristin og Pål Havig-Gjelseth én for begge og begge for én til Asker kommune 59.069,50 - femtinitusenogsekstini 50/100 - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten og 65.642 - sekstifemtusensekshundreogfirtito - kroner for herredsretten, tillagt 12 - tolv - prosent rente p.a. fra forfall til betaling skjer.