Hopp til innhold

LB-1999-3745

Fra Rettspraksis


Instans: Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato: 2000-09-19
Publisert: LB-1999-03745
Stikkord: Avtalerett, Entreprisekontrakt
Sammendrag:
Saksgang: Oslo byrett Nr 98-09241 A/17 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-03745 A/03. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-01366.
Parter: Ankende part: Vestfjorden Avløpsselskap (Prosessfullmektig: Advokat Karl Marthinussen). Motpart: Mika AS (Prosessfullmektig: Advokat Nils-Henrik Petterson).
Forfatter: Lagmann Ola R. Melheim, formann. Lagdommer Petter A. Lossius. Lagdommer Peter L. Bernhardt
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §213, Avtaleloven (1918) §36, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3


Saken gjelder krav om sluttoppgjør i et entrepriseforhold mellom Vestfjorden Avløpsselskap (heretter som hovedregel kalt VEAS) og Mika AS (heretter som hovedregel kalt Mika).

Ved avtale undertegnet 19 og 21 juni 1996 ble det inngått kontrakt om bygging av en ny overløpstunnel på Lysaker. Kontrakten bygger på Norsk Standard (NS 3410).

Som følge av uforutsette problemer med grunnforholdene, ble det foretatt flere endringer med hensyn til arbeidets omfang. Dette førte til at den endelige kontraktssum ble utvidet fra ca 17 millioner til ca 50 millioner kroner. Anlegget som skulle ha vært ferdigstilt 1 juni 1997, ble først overlevert sensommeren 1998.

Da man ved årsskiftet 1997-98 fortsatt hadde en del uavklarte spørsmål både med hensyn til arbeidets omfang og godtgjørelsen, ble det innledet forhandlinger med sikte på å få en endelig avklaring. Mika var da representert ved daglig leder Nils Høsøien, mens VEAS i hovedsak var representert ved prosjektleder Rune Vogt. Han ble dog i noen grad bistått av administrerende direktør Paul Sagberg og advokat Karl Marthinussen.

Det ble holdt noen møter og utvekslet en del dokumenter før man kom frem til en tilleggsavtale, datert 19 mai 1998. Den fremlagte avtale er ikke underskrevet av VEAS, men det er uomtvistet at byggherren har signert originaldokumentet.

Ifølge tilleggsavtalen skal VEAS betale Mika kr 5 781.000 inkludert mva. Beløpet omtales som «Endelig avregning, Sluttoppgjør». Da det tidligere var foretatt oppgjør innenfor avtalens ramme med kr 4 461.800, gjensto det (avrundet) kr 238.200, som Mika krevet i henhold til faktura av 7 juli 1998. I denne faktura er det også tatt med et beløp på kr 687.572 benevnt som «tilbakeholdt sikkerhetsstillelse». Med tillegg av mva utgjør dette beløp kr 845.713, som nå er tvistegjenstanden. Dette beløp refererer seg til et såkalt innestående beløp, som har sin bakgrunn i Norsk Standard (NS 3410) punkt 26.2. Av dette dokument fremgår det at entreprenøren i første del av byggefasen kun kan kreve 90 % av avdragsgrunnlaget inntil det innestående beløp utgjør 5 % av kontraktsummen. Pr 30 november 1996 utgjorde innestående det ovennevnte beløp, som da tilsvarte 5 % av kontraktsummen. Fra denne dato har det innestående vært uendret og uomtvistet hva selve beløpet angår.

Det tvisten nå dreier seg om, er om Mika har krav på det innestående beløp i tillegg til nevnte nettobeløp etter tilleggsavtalen, eller om beløpet er innbakt i tilleggsavtalen som et endelig sluttoppgjør. Siden tilleggsavtalen bruker betegnelsen sluttoppgjør, oppstår spørsmålet om preklusjonsbestemmelsen i NS 3430 punkt 31.1 kommer inn.

Oslo byrett avsa dom den 21 oktober 1999 med slik domsslutning:

1. Vestfjorden Avløpsselskap dømmes til å betale 845.713 - åttehundreogførtifemtusensyvhundreogtretten - kroner til MIKA AS med tillegg av 12 % rente p.a. fra 21. juli 1997 til betaling skjer.

2. Vestfjorden Avløpsselskap dømmes til å betale til MIKA AS saksomkostninger for byretten med 49.800 - førtinitusenåttehundre - kroner med tillegg av 12 % rente p.a. fra 2 - to - uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

3. Oppfyllelsesfristen for beløpene under punkt 1 og 2 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Vestfjorden Avløpsselskap har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

Det er lagt ned slik påstand:

Vestfjorden Avløpsselskap frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.

Mika AS har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Vestfjorden Avløpsselskap dømmes til å betale til Mika AS saksomkostninger for lagmansretten med tillegg av 12 % rente pro anno fra to uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus den 30 august 2000.

For VEAS møtte administrerende direktør Paul Sagberg, som ble avhørt som vitne, jf tvistemålsloven §213. For Mika møtte daglig leder Nils Høsøien, som ble avhørt som vitne, jf tvistemålsloven §213. I tillegg ble det avhørt to andre vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, Vestfjorden Avløpsselskap, har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. For lagmannsretten er det særlig fremhevet:

Det erkjennes at partene glemte det innestående beløp da man forhandlet og senere inngikk tilleggsavtalen. Det bestrides at VEAS kan klandres for ikke å ha bragt videre en opplysning om et mulig utestående beløp i Mikas favør slik det fremgår av motpartens anførsler. Mika hadde selv den nødvendige oversikt til å kunne få avklart spørsmålet i tilleggsavtalen.

Avtalen er uansett klar nok til at man kan si at det innestående beløp ble innbakt i det totale beløp i tilleggsavtalen, kr 5.781.000. Formålet med tilleggsavtalen var å få et endelig oppgjør slik at VEAS visste hva sluttsummen ville bli. Dette var viktig for VEAS av hensyn til de budsjettrammer man hadde. Mika på sin side fikk samtidig en avklaring med hensyn til gjenstående arbeid, idet dette fremgikk av de hjelpedokumenter som avtalen bygget på.

At det innestående beløp omfattes av tilleggsavtalen, fremgår direkte av formuleringen i tredje avsnitt som omhandler kompensasjon for utført, men ikke fakturert arbeid som var godkjent. Når motparten gjør gjeldende at det innestående beløp er å betrakte som fakturert, er dette en konstruksjon uten dekning i praksis og anerkjente regnskapsregler. Dette er utdypet ved en imøtegåelse av ankemotpartens vitne, revisor Arve Lid.

Dertil kommer at tilleggsavtalen er å betrakte som et sluttoppgjør. Det står sågar at sluttoppgjøret er fast. Tilleggsavtalen fremstår derfor i realiteten som en sluttfaktura, som går direkte inn under NS 3430 punkt 31.1, jf 2. og tredje ledd. Når Mika har glemt å ta med det innestående beløp, og VEAS ikke kan klandres for dette, blir kravet prekludert. Det var da ikke anledning til å ta kravet med i sluttnotaen av 7 juli 1998. Motpartens anførsel på dette punkt om at tilleggsavtalen bare regulerer gjenstående arbeid, er uriktig. Sluttsummen omfatter også arbeid som var utført på avtaletidspunktet.

Det er for øvrig vist til en del uttalelser i teorien, blant annet kommentarer til Norsk Standard.

Ankemotparten, Mika AS, har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. For lagmannsretten er det særlig fremhevet:

Det er ubestridt at det innestående beløp representerer godtgjørelse for arbeid som var utført pr november måned 1996. Ingen tenkte på beløpet da tilleggsavtalen ble undertegnet. Det er dog på det rene at VEAS' representant under forhandlingene hadde viten om et beløp på ca kr 700.000 som kunne gå i Mikas favør. Dette fremgår av prosjektleder Vogts memo av 20 april 1998, men han ga ikke opplysningene videre til Mika. Det foreligger da en form for illojal opptreden fra VEAS side, som må tillegges vekt i totalvurderingen av saken.

Bevisførselen viser at partene hadde en felles subjektiv oppfatning av tilleggsavtalen. Både det forhold at ingen tenkte på det innestående beløp, samt partenes opptreden etter at avtalen var inngått, viser at det ikke var meningen at tilleggsavtalen skulle omfatte det innestående beløp. Ved denne vurdering må VEAS identifiseres med prosjektleder Vogt, som allerede på et tidlig stadium har gitt uttrykk for at det innestående beløp burde komme i tillegg til den sum som fremgår av tilleggsavtalen. Dette har han også gitt uttrykk for i lagmannsretten.

Uansett er det flere objektive tolkningsmomenter som tilsier samme løsning. Anførslene er her de samme som for byretten. Disse vises at man med tilleggsavtalen bare tok sikte på å regulere betalingen for det arbeid som gjensto på avtaletidspunktet.

Når det gjelder preklusjonsspørsmålet, må dette vurderes i tilknytning til de samme tolkningsmomenter som benyttes ved fastleggelsen av avtalens innhold. Man kan ikke trekke så vidtrekkende slutninger av reglene om fakturering og regnskapsførsel som den ankende part gjør gjeldende. Det ble inngått en tilleggsavtale som bare regulerer sluttoppgjøret innenfor avtalens ramme. Tilleggsavtalen bruker derfor ikke ordet sluttfaktura eller sluttnota, men sluttoppgjør. Det er bare betegnelsen sluttfaktura/sluttnota som i henhold til fast praksis går inn under preklusjonsbestemmelsen i NS 3410 punkt 31.1.

Subsidiært er det gjort gjeldende at selv om Mika skulle rammes av reglene om preklusjon, er virkningen ikke absolutt. Det kan gjøres unntak etter en konkret vurdering. Det er her vist til rettspraksis, blant annet RG-1998-909.

Endelig er det anført at avtaleloven §36 tilsier at Mika gis medhold i sin påstand.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

Som det fremgår av anførslene, er det på det rene at tilleggsavtalen ble ført i pennen av prosjektleder Vogt, som var engasjert av VEAS. Under de forutgående forhandlinger var han i begrenset utstrekning i kontakt med administrerende direktør Sagberg og advokat Marthinussen. Ved vurderingen av partenes forutsetninger mv når avtalens innhold skal fastlegges, må VEAS i utgangspunktet identifiseres med Vogt. For Mika deltok daglig leder Høsøien.

Det legges til grunn at hverken Vogt eller Høsøien tenkte på det innestående beløp da tilleggsavtalen ble undertegnet.

Høsøien hadde heller ikke beløpet i tankene under de forutgående drøftelser, idet han forutsatte at tilleggsavtalen bare skulle fastlegge det gjenstående arbeid og betalingen for dette (selv om noe av arbeidet ble fullført innen avtalen ble undertegnet).

Vogt på sin side hadde en viss informasjon som kunne tilsi at han hadde det innestående beløp i tankene. Det vises til Vogts memo av 20 april 1998 til Sagberg. Under punkt 2 nest siste avsnitt uttaler Vogt at «... MIKA'S oppsett er ca 0.7 mill. for lavt mht. gjenstående kontraktsarbeider (PL «flagger» ikke dette da PL ser en mulighet til en fastprisavtale for gjenstående)».

Lagmannsretten finner at Vogt med dette hadde gjort seg visse tanker om ovennevnte differanse. Det er grunn til å tro at han da dannet seg den oppfatning at Høsøien trodde at det innestående beløp skulle holdes utenom tilleggsavtalen. Dette underbygges av Vogts etterfølgende opptreden da han gikk inn for at VEAS skulle dekke også det innestående i henhold til fakturaen av 7 juli 1998. I lagmannsretten har han også gitt uttrykk for at dersom spørsmålet hadde kommet opp ved utformingen av avtalen, ville han ha foreslått en tilføyelse tilsvarende beløpet. Etter lagmannsrettens oppfatning burde VEAS ha sørget for en avklaring på dette punkt før tilleggsavtalen ble undertegnet.

Lagmannsretten finner etter dette at det er mye som taler for at Vogt og Høsøien hadde en felles subjektiv oppfatning om at det innestående beløp ikke skulle omfattes av tilleggsavtalen. Det er uklart om Sagberg og advokat Marthinussen dannet seg noe bilde av spørsmålet under forhandlingene. Vogts memo til Sagberg burde ha gitt et signal om en uklarhet som kunne trenge en avklaring. Sagberg har forklart i lagmannsretten at han overlot alt det forberedende arbeid til Vogt, som fikk det mandat at han skulle medvirke til en «fair» avslutning av oppdraget. I et møte som Sagberg deltok i kort tid før undertegningen, ble tilbudet økt med ca kr 160.000, men uten at det prinsipielle spørsmål om det innestående ble nevnt. Ifølge Sagberg hadde han gjort seg opp den mening at tilleggsavtalen omfattet alt utestående da han orienterte styret om avtalen. Advokat Marthinussens delaktighet under forhandlingene synes å ha vært beskjeden. Det er etter lagmannsrettens oppfatning noe underlig at man ikke lot selskapets juridiske rådgiver kontrollere et så viktig dokument som tilleggsavtalen var.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse enkeltheter, idet VEAS, slik saken ble behandlet, må identifiseres med Vogt når det gjelder partenes subjektive forutsetninger.

I tillegg kommer det forhold at flere objektive tolkningsmomenter taler for det samme resultat. Lagmannsretten viser til at betegnelsen tilleggsavtale peker i retning av et supplement til tidligere avtaler. Dette fremgår enn klarere lenger nede i dokumentet hvor man benytter overskriften «tilleggsavtale til gjeldende kontrakt». Dersom det var meningen at avtalen skulle erstatte/oppheve tidligere avtaler, burde det ha vært sagt direkte. Særlig må det gjelde når det innestående beløp refererer seg til et opparbeidet og isolert sett ubestridt beløp tilbake til november 1996.

Uttrykket kompensasjon som brukes i de tre avsnittene om hva avtalen omhandler, peker også i retning av en mer positiv ytelse enn hva som ville ha vært tilfellet hvis man samtidig ville innbake en reduksjon tilsvarende det innestående beløp.

Begge parter har festet seg ved hvert sitt avsnitt i avtalen når det gjelder de forskjellige former for kompensasjon som er oppregnet. VEAS har særlig festet seg ved henvisningen i 3. avsnitt til de ikke fakturerte arbeidene, mens Mika har funnet mest støtte i 4. avsnitt vedrørende de gjenstående arbeider. Det vises til partenes anførsler.

Lagmannsretten finner ikke å kunne legge særlig vekt på spørsmålet om fakturering.

Det er ingen grunn til å tro at hverken Vogt eller Høsøien hadde spørsmålet om fakturering i tankene. Langt mindre hadde de noen tanker om at bruken av ordet fakturerte skulle få vidtrekkende konsekvenser for forståelsen av tilleggsavtalen og for spørsmålet om preklusjon. Dersom VEAS med denne formulering hadde ment å referere til det innestående beløp, kunne det har vært sagt på en meget enklere måte.

Som ytterligere et fortolkningsmoment, legger lagmannsretten vekt på at avtalen er ført i pennen av VEAS, som må bære risikoen for eventuelle uklarheter. Særlig må dette gjelde når VEAS hadde juridisk ekspertise tilgjengelig.

Etter lagmannsrettens oppfatning var formålet med tilleggsavtalen i første rekke å få avklart rammen, omkostningene og fremdriften av det gjenstående arbeid. Det innestående beløp hadde isolert sett vært uomtvistet siden november 1996.

Lagmannsretten finner etter dette at tilleggsavtalen ikke omfatter det innestående beløp.

Det gjenstår da å ta standpunkt til spørsmålet om Mika likevel kan ta tapt sitt krav dersom preklusjonsbestemmelsen i NS 3410 pkt 31.1 kommer til anvendelse.

På side 2 i avtalen er det brukt formuleringer som etter ordlyden kunne tale for at man tok sikte på en endelig avregning mellom partene. Det er imidlertid ikke brukt noen formulering ellers i avtalen som indikerer at man tenkte på en avregning av hele avtalekomplekset med preklusiv virkning for det innestående beløp. Dersom avtalen ikke bare skulle regulere gjenstående arbeid, men samtidig skulle fremstå som en faktura og da i betydningen sluttfaktura, burde dette ha vært sagt med rene ord. Det vises her for øvrig til byrettens begrunnelse på side 12-13, som er dekkende for lagmannsrettens syn.

Byrettens dom pkt 1 blir etter dette å stadfeste. Det gjelder også saksomkostningene, idet avgjørelsen ikke har budt på tvil. Den ankende part bør etter hovedregelen også erstatte motparten sakens omkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger noen særegne omstendigheter som tilsier unntak fra denne regel. Ankemotparten har fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr 43.100 hvorav salær kr 41.000. Utgiftene er ikke spesifisert, men retten finner etter omstendighetene ikke å burde be om en nærmere utdypning. Lagmannsretten finner at salæret er noe høyere enn nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176. Det er særlig lagt vekt på at anketilsvaret og etterfølgende prosesskrift er meget korte, samt at det er benyttet samme prosessfullmektig i begge instanser. Omkostningene settes til kr 30.000 inkludert utgifter.

Dommen er enstemmig.

Domslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Vestfjorden Avløpsselskap 30.000 -trettitusen- kroner til Mika AS. I tillegg kommer renter etter forsinkelsesrenteloven §3, første ledd, 1 punktum fra forfall til betaling skjer.

3. Oppfyllelsesfristen etter pkt 2 er 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.