LE-1988-261
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1988-12-27 |
| Publisert: | LE-1988-00261 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 27. desember 1988 i kjæremålssak nr. 261/1988, hl.nr. 860/1988. |
| Parter: | Kjærende part: Scandinavian Airlines System (Prosessfullmektig: Advokat Niels H. Noer). Kjæremotpart: 1. Geir Andre Meland 2. Ella-Marie Normann 3. Annika Berggren 4. Kari Johansen 5. Frank Burum 6. Kristin Holst-Larsen 7. Tove Solheim 8. Kari-Ann Pettersen 9. Janicke Rolid 10. Tone Turane 11. Berit Hemstad (Prosessfullmektig: Advokat Tor Vale). Hjelpeintervenient: Norsk kabinforening. |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Odd Friberg 3. Lagdommer Emil Eriksrud |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §58, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §239, Tvistemålsloven (1915) §400, §61, Arbeidsmiljøloven (1977), §262, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), §262, §180, §2 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Ved stevning av 26. august 1988 gikk ialt 11 Cabin attendants (kabinpersonale) v/advokat Tor Vale til søksmål mot Scandinavian Airlines System (SAS) ved Asker og Bærum herredsrett med påstand om at saksøkernes arbeidsavtaler hvoretter tilsetting gjelder for et bestemt tidsrom, skulle kjennes ugyldig.
Denne sak er ved Asker og Bærum herredsretts beslutning av 15. november 1988 forenet med et søksmål fra 6 flyvertinner mot SAS der stevning ble tatt ut 20. september 1988 med samme påstand vedrørende tilsettingsvilkårene.
I stevningen av 26. august 1988 begjærte advokat Tor Vale også midlertidig forføyning hvoretter de 11 saksøkere skulle gis rett til å gjeninntre og forbli i sine stillinger til rettskraftig dom i hovedsaken foreligger.
Etter forutgående muntlig forhandling hvorunder saksøkerne også ba om at avgjørelsen skulle gis foregrepet rettskraft, avsa Asker og Bærum herredsrett den 1. september 1988 kjennelse vedrørende anmodningen om midlertidig forføyning med slik slutning:
"1. Geir Andre Meland, Ella-Marie Normann, Annika Berggren, Kari Johnsen, Frank Burum, Kristin Holst-Larsen, Tove Solheim, Kari-Ann Pettersen, Janicke Rolid, Tone Turane og Berit Hemstad gis rett til å fortsette i sine stillinger i SAS ut over 31. august 1988 inntil rettskraftig dom foreligger.
2. Begjæringen om foregrepet rettskraft tas ikke til følge."
Om saksforholdet, partenes anførsler og herredsrettens begrunnelse vises til kjennelsen.
SAS har i rett tid påkjært denne kjennelse til Eidsivating lagmannsrett og har nedlagt slik påstand:
"1. SAS frifinnes for saksøkernes krav om midlertidig forføyning.
2. Kjæremålet gis oppsettende virkning.
3. SAS tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten med kr. 3 500,-."
Den kjærende part har anført at herredsrettens kjennelse bygger såvel på uriktig bevisvurdering som rettsanvendelse.
Det hevdes at herredsretten har tatt feil når den bygger på at kjæremålsmotpartene har rett til å stå i sine stillinger ut over 31. august 1988. Det bygges da på at ansettelseskontraktene ikke er i strid med arbeidsmiljøloven §58, nr. 7.
Dessuten anføres det at herredsretten ikke kan bestemme at kjæremotpartene skal fortsette i arbeidet. Herredsretten har avsagt kjennelse som må forstås som et krav om fullbyrdelse av retten til å tre inn i stillingene etter 31. august 1988. Et slikt krav kan ikke fremmes da det ikke kan tvangsfullbyrdes, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §239.
Høyesterett har ikke tatt standpunkt til dette spørsmål i den avgjørelse som er referert i Rt-1984-398 /399 og heller ikke i kjæremålsutvalgets avgjørelse referert i Rt-1988-583 (586).
Den kjærende part anmodet om at kjæremålet skulle gis oppsettende virkning slik at det ikke skulle være noen forpliktelse til å utbetale lønn ut over 3. september 1988. Denne anmodning ble avslått ved herredsrettens beslutning av 14. oktober 1988. Beslutningen ble meddelt partene samme dag, jfr. tvistemålsloven §400.
Den kjærende part har i et senere prosesskrift av 27. oktober 1988 meddelt at selskapet utbetaler løpende lønn til kjæremotpartene.
Den kjærende part hevder videre å være i den situasjon at selskapet ikke kan anvende kjæremotpartene i flytjeneste da det ikke er noe udekket behov for slik tjeneste.
Det hevdes at kjæremotpartene ikke er blitt oppsagt og heller ikke befinner seg i en oppsigelsessituasjon. Bestemmelsen om rett til å stå i stillingen etter Arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 kan derfor ikke anvendes. I prosesskrift av 18. november 1988 opplyser den kjærende part at et permitteringsvarsel er trukket tilbake.
Geir Andre Meland m.fl. (saksøkerne i herredsretten) har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:
"Herredsrettens kjennelse stadfestes og kjæremålsmotpartene tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten med kr. 3500,-."
Kjæremålsmotpartene har bl.a. anført at den kjærende part har satt i system en anvendelse av midlertidige ansettelser som ikke er endret etter at arbeidsmiljøloven fra 1. april 1986 innførte snevrere grenser for bruk av midlertidige ansettelser også i den sivile luftfart (jfr. Kgl. res. av 21.februar 1986).
Stevningene i saken med begjæring om midlertidig forføyning ble reist før den 31. august 1988 som var fastsatt som fratredelsestidspunktet i ansettelseskontraktenee. Ansettelsesforholdet var med andre ord aldri opphørt. Det var dermed ikke noe aktuelt behov for i herredsrettens kjennelse å fastsette noe annet enn en rett til å fortsette i stillingene. Herredsretten fant likevel at det også var grunnlag for gjeninntreden i stillingene.
Lagmannsretten bemerker at hovedsaken gjelder gyldigheten av de ansettelsesavtaler for vikarer som den kjærende part benytter for kabinpersonell.
Den midlertidige forføyning er begjært med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven §262 og gjelder sikring av kjæremotpartenes krav om å beholde sine stillinger etter utløpet av vikaravtalene pr. 31. august 1988.
Lagmannsretten viser - som herredsretten - til at det av Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse ref. i Rt-1984-398 er lagt til grunn at tvangsfullbyrdelsesloven kap. 15 kan anvendes i et tilfelle som denne sak angår, jfr. også Rt-1982-1725.
Lagmannsretten viser videre til at stevning i saken ble uttatt og begjæringen om midlertidig forføyning ble fremmet før de midlertidige ansettelsesavtaler utløp.
Før det tas standpunkt til anvendelse av tvangsfullbyrdelsesloven §262 vil det da være nødvendig å ta et foreløpig og prejudisielt standpunkt til om tilsettingsavtalen er av en slik karakter at den rettsgyldig kan inngås, jfr. arbeidsmiljøloven §58 nr. 7 annet ledd.
Lagmannsretten er her kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer dens begrunnelse. Lagmannsretten legger da avgjørende vekt på at vikariatene i praksis har fått et innhold som sterkt nærmer seg et ansettelsesforhold som både fra arbeidsgiver og arbeidstaker har et siktemål ut over sommerbehovet. Som påvist av herredsretten erstatter "vikarene" allerede i praksistiden etter avsluttet teoretisk opplæring og deretter ofte i tiden frem til sommerperioden, langt på vei en fast ansatt både i jobbinnhold og i arbeidstid. Videre legger lagmannsretten vekt på at kjæremotpartene etter det opplyste vet at den kjærende part i stor utstrekning rekrutterer nytt fast personale fra vikarene. SAS Norge ansatte i 1987 således 105 flyverter/flyvertinner. Av disse hadde 46 vært sommervikarer året før. Samtlige 105 sommervikarer ble tilbudt og aksepterte fast ansettelse i 1987. Det kan da ikke være avgjørende at situasjonen i 1988 - p.g.a. den kjærende parts situasjon - var den at ingen av vikarene ble tilbudt fast ansettelse.
Lagmannsretten er etter dette enig med herredsretten i at kjæremotpartenes avtaleforhold ikke er opphørt uten oppsigelse, jfr. arbeidsmiljøloven §58 nr. 7. Dette må bli resultatet selv om lagmannsretten aksepterer - som herredsretten - at den kjærende part har et spesielt behov for vikarer i sommermånedene.
Lagmannsretten finner videre med herredsretten at kjæremotpartene etter dette bør være beskyttet av reglene i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 som verner en arbeidstaker mens en oppsigelsessak verserer.
På denne bakgrunn må det i dette tilfelle videre være riktig - som herredsretten er kommet til - at en midlertidig avgjørelse er nøvendig for å avverge vesentlig skade eller ulempe for kjæremotpartene, det vil her si å sikre kjæremotpartene at de får fortsette i stillingene og kan motta sin lønn mens hovedsaken verserer for domstolene, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2. Lagmannsretten tilføyer at bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §239 annet ledd, som hindrer tvangsfullbyrdelse av pålegget om at kjæremotpartene får fortsette i stillingene, ikke kan lede til et annet resultat. Bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 er en lovbestemt verneregel for arbeidstakere. Den etablerer en ordning hvoretter en arbeidstaker under de angitte forutsetninger har rett til å fortsette i stillingene inntil saken er avgjort ved rettskraftig dom. Hvorvidt denne rett kan tvangsfullbyrdes er da et annet spørsmål som ikke kan tilsidesette eller begrense arbeidstakernes rett etter arbeidsmiljøloven. Lagmannsretten viser i den forbindelse til at Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke tok standpunkt til dette i den kjennelse som er referert i Rt-1988-583 (s.586).
Herredsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremotpartene har nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 3 500,-. Lagmannsretten tar kravet til følge, jfr. hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse av 1. september 1988 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Scandinavian Airlines System til Geir Andre Meland, Ella-Marie Normann, Annika Berggren, Kari Johnsen, Frank Burum, Kristin Holst-Larsen, Tove Solheim, Kari-Ann Pettersen, Janicke Rolid, Tone Turane og Berit Hemstad 3 500 - tretusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.