LE-1990-229
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-07-25 |
| Publisert: | LE-1990-00229 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 25. juli 1990 i kjæremålssak nr. 229/90, hl.nr 665/90. |
| Parter: | Den kjærende part: A/S Klaveness Chartering (Prosessfullmektig: Adv. Kaare E. Borch v/adv.flm. Jon Bang-Olsen) Kjæremotpart: 1. Norton Shipping Company Limited 2. Production Shipping Company Ltd. (Prosessfullmektig: Adv. Viggo Lange). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Sverre Bjørnsen, formann 2. Lagdommer Ola R. Melheim 3. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §31, §452, Sjøloven (1893) §124, Sjøloven (1893), §32 |
Saken gjelder spørsmål om rett verneting ved tvist om betaling av meglerprovisjon.
Den 16. november 1987 ble det inngått to 19 måneders tidscertepartier vedrørende "Silver Reefer" eiet av kjæremotpart nr. 1 og "Golden Reefer" eiet av kjæremotpart nr. 2. Befrakter var Bassro A/S, Oslo. Megler var A/S Klaveness Chartering, den kjærende part i denne saken. Meglerens rett til provisjon fremgikk av certepartienes klausul 25.
Befrakteren fikk økonomiske vanskeligheter våren 1988. Etter forhandlinger partene imellom ble man enige om at skipene skulle tilbakeleveres før certepartitiden løp ut.
Megleren henvendte seg til rederne med krav om betaling av meglerprovisjon. Disse hevdet at kanselleringsavtalen med Bassro A/S inneholdt bestemmelse om at befrakteren skulle betale meglerprovisjonen. Dette ble bestridt av Bassro A/S. Megleren henholdte seg til certepartiets klausul 25, og begjærte arrest i redernes tilgodehavede hos Bassro A/S. Oslo namsrett besluttet arrest 22. desember 1988. Ved prosesskrift av 25. april 1989 sa rederne seg villige til å stille en bankgaranti til sikring av meglerens krav. Oslo namsrett opphevet deretter arrestbeslutningen.
A/S Klaveness Chartering tok ut stevning ved Oslo byrett 13. desember 1989 med krav om betaling av meglerprovisjon for ett år ved kansellering av de to tidscertepartier samt erstatning for påløpende omkostninger. De saksøkte bestred at Oslo byrett var rett verneting, idet de hevdet at det var avtalt voldgift i England. De saksøkte hevdet videre at saksøkeren ikke kunne påberope seg særskilt verneting i Oslo med grunnlag i arrestbeslutningen eller bankgarantien.
Oslo byrett avsa 7. mai 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises.
2. Saksøkeren betaler saksomkostninger til de saksøkte innen 2 uker etter forkynnelse av kjennelsen med kr 32.825,-."
A/S Klaveness Chartering har ved sin prosessfullmektig, advokat Kaare E. Borch, i rett tid påkjært kjennelsen til lagmannsretten og har nedlagt slik påstand:
"Kjennelsen oppheves, og saken hjemvises til behandling i byretten."
Norton Shipping Company Ltd. og Production Shipping Company Ltd. har ved sin prosessfullmektig, advokat Viggo Lange, tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet tas ikke til følge.
2. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger."
Sakens nærmere sammenheng fremgår av byrettens kjennelse og lagmannsrettens fremstilling i det følgende:
A/S Klaveness Chartering, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Byretten har tatt feil når den har kommet til at den kjærende part er bundet av tidscertepartienes voldgiftsklausul om voldgift i London etter engelsk rett.
Jurisdiksjonsspørsmålet må avgjøres etter norsk rett. Dette er partene enige om. Spørsmålet er om den kjærende part som megler kan ansees å ha vedtatt voldgift i London. Den kjærende part har kun utfylt certepartiene i egenskap av megler. Det er certepartienes direkte parter som har avgjort innholdet i avtalen. Megleren underskrev certepartiene kun som megler og etter fullmakt fra de to parter. Den kjærende part har derfor ikke inngått avtale om voldgift i London med kjæremotpartene.
Det strenge skriftlighetskravet i tvistemålsloven §452 er ikke oppfylt.
De eneste som har inngått voldgiftsavtale er certepartiets parter. Den kjærende part har i denne forbindelse vist til en dom av Gulating lagmannsrett av 21. november 1953 inntatt i NDS 1953 703, og til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1962-1215. Det er også vist til Sjur Brækhus: Meglerens rettslige stilling 343 note 35.
Det er således ikke vedtatt voldgift i London, og saken kan ikke avvises på dette grunnlag.
Heller ikke etter engelsk rett er megleren bundet av voldgiftsklausulen. Etter engelsk rett er megleren ikke part i certepartiet. Megleren kan derfor etter engelsk rett saksøke rederen der megleren finner det hensiktsmessig, og hvor rederen måtte ha hjemting eller annet verneting.
Når det gjelder spørsmålet om kjæremotpartene har verneting i Oslo, henholder den kjærende part seg prinsipalt til det sjørettslige arrestvernetinget i tvistemålsloven §31 tredje ledd, og subsidiært til formuesvernetinget i tvistemålsloven §32 første ledd.
Når det gjelder tvistemålsloven §31 tredje ledd, hevder den kjærende part for det første at skipsmeglerens provisjonskrav er et sjørettslig krav. Tvistemålsloven §31 tredje ledd henviser til bestemmelsen i 2. ledd i de tilfeller der arrestert frakt er frigitt mot sikkerhetsstillelse. Det er alment akseptert terminologi innen skipsfart at "frakt" betyr "fraktinntekt". Bestemmelsen i tvistemålsloven §31 tredje ledd må i dette tilfelle anvendes analogisk, idet det er tatt arrest i den frakterstatning som i henhold til kanselleringsavtalen tilfalt rederen.
Subsidiært hevder den kjærende part at betingelsene i tvistemålsloven §32 om formuesverneting er oppfylt. Den kjærende part hevder at den bankgaranti som DnC (nå DnB) har stillet til sikring av den kjærende parts krav, er en formuesgjenstand som tilhører kjæremotpartene. Bankgarantien er stilt av DnB på vegne av kjæremotpartene. Bankgarantien kom istedenfor en arrest tatt i rederens fraktkrav hos befrakteren. Det arresterte representerte en formuesgjenstand tilhørende reder. Arresten ble frigitt etter at det var stillet sikkerhet. Bankgarantien representerer en formuesgjenstand for kjæremotpartene fordi kjæremotparten har rett til å kreve at DnB etterlever sine forpliktelser etter garantien. Det syn den kjærende part her gjør gjeldende har støtte i en kjennelse av Hålogaland lagmannsrett inntatt i RG-1955-71.
Kjæremotpartene har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Prinsipalt gjøres det gjeldende at kjæremotpartene ikke har legalt verneting i Oslo. Bestemmelsen i tvistemålsloven §31, annet og tredje ledd kom inn i loven ved sjølovsnovellen av 12. juni 1964.
Formålet var å gjeninnføre det havneverneting som ved en inkurie ble opphevet ved den nye rettergangsordnings ikrafttredelse. Før denne tid hadde sjøloven §315 annet ledd følgende ordlyd:
"Til Indtale av Fordring, for hvilket Skib eller Ladning hefter, kan i Tilfælde av Arrest i Skibet eller Ladningen Søksmaal anlægges paa det Sted i Riget, hvor Arresten er foretaget."
I motivene til opphevelsen er det sagt at arrestvernetinget i henhold til sjøloven §315 annet ledd ville falle sammen med havnevernetinget etter tvistemålsloven §31 annet ledd. Gjeninnføringen av havnevernetinget for arrestert "Skib eller Ladning" fikk ordlyden "skip eller frakt". Det er intet grunnlag for å anta at sjølovkommiteen med dette har ment å endre innholdet, idet det som kan arresteres i den havn skipet befinner seg, nettopp er skipet og dets last (ladning eller frakt). Det er intet grunnlag for å anta at havnevernetingsbestemmelsen skulle kunne tolkes utvidende til å omfatte kravet på fraktinntekt. Enda mindre grunn er det til analogisk anvendelse av bestemmelsen på erstatningskrav som delvis trer istedenfor kravet på leie etter befrakterens mislighold. Det er heller ingen reelle hensyn som tilsier særbeskyttelse av en skipsmegler som gjennom arrest søker dekning i den påståtte debitors krav mot en norsk debitor.
Det eksisterer etter norsk rett ikke noe alminnelig arrestverneting. En skipsmeglers provisjonskrav er heller ikke noe sjørettslig krav.
På arresttidspunktet hadde kjæremålsmotparten legalt formuesvernting i Norge, jfr. tvistemålsloven §32 annet ledd. Dette var grunnlaget for at det ble besluttet arrest av Oslo namsrett. Den kjærende part kunne da ha tatt ut stevning ved Oslo byrett og samtidig begjært arrest der. Det samme kunne ha vært oppnådd dersom stevning hadde vært tatt ut i de mer enn seks måneder fordringen var arrestert. Dette skjedde ikke, og den kjærende part tillot at fordringen ble innfridd etter at arresten uttrykkelig var frafalt av den kjærende part selv. Den kjærende parts forutsetninger om arrestverneting må være hans egen risiko.
Tvistemålsloven §32 gir verneting for utlendinger i den rettskrets de måtte ha en formuesgjenstand. En garanti stillet overfor den kjærende part medfører at den kjærende part har en betinget fordring på garantisten, men noen formuesgjenstand tilhørende kjæremotpartene er den ikke. Dette tydeliggjøres av garantiens innhold, nemlig at banken for regning av og på vegne av kjæremotpartene påtar seg en betinget gjeldsforpliktelse overfor den kjærende part. Dersom garantien blir effektiv, får banken et korresponderende krav mot kjæremotpartene. Bare dersom man mener at den mulighet for kreditt garantien gir, er å anse som en formuesgjenstand, kan resonnementet føre frem.
Det forhold at garantien er stillet i Norge og med norsk verneting, har selvsagt betydning for hvor krav overfor garantisten kan fremmes. Det har imidlertid ingen betydning for vernetinget i hovedsaken.
Når det gjelder avgjørelsen av Hålogaland lagmannsrett inntatt i RG-1955-71, viser kjæremotpartene til at denne avgjørelsen hadde sitt utgangspunkt i den såkalte "Torskekrigen" i forbindelse med Norges ensidige innføring av fiskerigrense basert på rette grunnlinjer. Dette medførte at engelske trålere i enkelte tilfelle forsettlig rente på norske kystvaktskip med skadefølge.
Det ble tatt skritt til arrest i en tråler ved havnevernetinget i Tromsø, hvoretter arrest ble inngått ved at det ble stillet bankgaranti. Denne ble stillet for å forhindre at skipet ble belagt med arrest og det er presisert at: "Rederiet har anledning til å søke namsretten om at garantien skal falle bort, dersom søksmål ikke fremmes ..... med tilbørlig hurtighet." Dette siste må anses som en vedtakelse av havneverntinget. Kjennelsen er derfor ingen presedens for at en bankgaranti i seg selv er å anse som et formuesgode for den som har fått stilt den. Dersom kjennelsen skulle gi uttrykk for gjeldende rett, er det også bemerkelsesverdig at ikke sjølovkomiteen nevner den med et ord.
Når det gjelder betydningen av certepartienes klausuler om lovvalg og verneting, bestrider ikke kjæremotparten at megleren ikke direkte er part i certepartiet. Meglerens krav på godtgjørelse utspringer av det oppdrag han har fått. Partenes avtale i kontrakten om hvem som skal betale megleren, er ikke uten videre bindende for denne, som er å anse som tredjemann. Det er imidlertid sikker norsk og engelsk rett at provisjonsklausulen i certepartiet er en tredjemannsavtale, som kan påberopes av megleren overfor den part som etter tredjemannsavtalen er forpliktet. Ved å påberope seg provisjonsklausulen i certepartiet, har imidlertid megleren valgt å holde seg til den part som etter certepartiet er forpliktet til å betale provisjonen. Tvisten i denne saken gjelder ikke størrelsen på provisjonen eller om megleren har krav på provisjon. At han har krav på provisjon fremgår av den påberopte avtale. Av samme avtale følger imidlertid at tvister om forståelsen av avtalen skal avgjøres etter engelsk rett ved voldgift i London. Byretten har korrekt lagt til grunn at megleren ved å inntale sitt krav i henhold til det certeparti han selv har forestått utferdigelsen av, har valgt både et grunnlag for sitt provisjonskrav og en fremgangsmåte for inntale av kravet, nemlig den som følger av certepartiene.
Verken etter norsk eller engelsk rett kreves det at avtaler om lovvalg eller stedlig verneting inngås på en særskilt måte.
Etter norsk rett fordres kun skriftlighet med hensyn til avtale om voldgift, og underforstått at begge parter eksplisitt har bundet seg til avtalen. Det har den kjærende part gjort i denne saken.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.
Innledningsvis bemerker lagmannsretten at avvisningsspørsmålet skal behandles på grunnlag av norske rettsregler, herunder norske fortolkningsregler. Dette er forsåvidt partene også enige om.
De certepartier som er inngått med den kjærende part som megler, inneholder i klausul 25 bestemmelse om meglerprovisjon. Hvorvidt denne bestemmelse kan oppfattes som en tredjemannsavtale til gunst for megleren, eller om provisjonsbestemmelsen kan betraktes som en kontrakt mellom megler og partene, tar lagmannsretten ikke standpunkt til, idet lagmannsretten under enhver omstendighet finner at megleren ikke kan betraktes som part i den voldgiftsavtale som er inntatt i certepartienes klausul 23. Lagmannsretten viser til de strenge krav til skriftlighet som etter tvistemålsloven §452 kreves for at en avtale om voldgift skal være inngått. Disse strenge krav er fulgt opp i rettspraksis, jfr. bl.a. Rt-1962-1215. Lagmannsretten viser også til synspunktene i Sjur Brækhus: Meglerens rettslige stilling 343.
Lagmannsretten finner derfor ikke å kunne avvise saken på det grunnlag at det er vedtatt voldgift i London.
Kjæremotpartene har ikke alminnelig verneting her i landet.
Hvorvidt søksmål allikevel kan anlegges for norske domstoler vil avhenge av om betingelsen i noen av de særlige vernetingsreglene i tvistemålsloven er oppfylt.
Meglerens krav på provisjon må, etter lagmannsrettens oppfatning, betraktes som et sjørettslig krav i relasjon til tvistemålsloven §31. Kravet springer ut av et megleroppdrag i forbindelse med slutning av to tidscertepartier. I relasjon til tvistemålsloven §31 kan et søksmål mot en reder gjelde en hvilken som helst fordring på rederen som sådan, se Alten: Tvistemålsloven med kommentar 42.
Etter tvistemålsloven §31 kan søksmål om kravet reises i den rettskrets der arrest er tatt. Etter tredje ledd gjelder det tilsvarende dersom skipet eller frakten har vært arrestert, men er blitt frigitt mot sikkerhetsstillelse. I denne saken er arrest tatt i rederens krav mot befrakteren i henhold til en kanselleringsavtale. Kjæremotpartene hevder at frakt i tvistemålsloven §31 betyr last.
Videre hevder de under enhver omstendighet at uttrykket frakt ikke omfatter erstatningskrav i forbindelse med befrakterens mislighold.
Lagmannsretten antar at uttrykket "frakt" innen skipsfart i alminnelighet må forstås som "fraktinntekt". Det er ikke holdepunkter i forarbeidene til tvistemålsloven §31, annet og tredje ledd for å legge til grunn at frakt skal forstås som last. Dette spørsmål er i det hele tatt ikke kommentert i forarbeidene, og lagmannsretten finner derfor at man må legge til grunn den alminnelige forståelse av uttrykket frakt, slik det bl.a. er kommet til uttrykk i sjøfartsloven §124.
I denne saken er certepartiene kansellert og befrakteren har betalt erstatning til rederen p.g.a. den for tidlige tilbakelevering. Det er i dette kravet arrest er tatt, den arrest som senere er opphevet fordi det er stillet sikkerhet.
Lagmannsretten finner at dette kravet må likestilles med krav på frakt i relasjon til tvistemålsloven §31. Bakgrunnen for lovendringen i denne bestemmelsen tilsier ikke at det må stille seg forskjellig hva enten arrest tas i fraktkravet eller i det som i dette tilfelle er kommet istedenfor fraktkravet, nemlig erstatningskravet i henhold til kanselleringsavtalen.
Lagmannsretten finner derfor at Oslo byrett er rett verneting for søksmålet etter tvistemålsloven §31 tredje ledd.
Lagmannsretten finner også at Oslo byrett er rett verneting etter bestemmelsen i tvistemålsloven §32 om formuesverneting. Lagmannsretten slutter seg her til de synspunkter som har kommet til uttrykk i Hålogaland lagmannsretts kjennelse inntatt i Rt-1955-71. Denne kjennelsen er generelt formulert og synspunktene som kommer til uttrykk der må fortsatt ha gyldighet. I dette tilfellet innebærer dette at den garanti som DnB har stillet til sikring av den kjærende parts krav mot kjæremotpartene, gir rederiet en rett til å kreve at banken eventuelt innfrir garantien. En slik rett for rederiet er av økonomisk verdi og må i henhold til tvistemålsloven §32 begrunne verneting for rederiene i Oslo.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at saken må fremmes for Oslo byrett og utformer slutning i samsvar med dette i stedet for å oppheve kjennelsen. Byrettens omkostningsavgjørelse utstår da til realitetsavgjørelsen i saken.
Det er ikke krevet saksomkostninger i kjæremålssaken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken fremmes for Oslo byrett.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.