LE-1992-1282
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-05-22 |
| Publisert: | LE-1992-01282 |
| Stikkord: | Arbeidsforhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Asker og Bærum herredsrett Nr. A 195 1992 førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01282 K |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ernst Henry Eriksen). Kjæremotpart: Princess-Interiør A/S (Prosessfullmektig: Advokat Fredrik Huseby). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Rakel Surlien, formann 2. Lagdommer Egil F. Jensen 3. Lagdommer Jan Villum |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §57, Tvistemålsloven (1915) §180, §61, §67 |
A stevnet 10. februar 92 Princess Interiør A/S for Asker og Bærum herredsrett bl.a. med påstand om at oppsigelse av 26. november 91 kjennes ugyldig. Innstevnede bestred at oppsigelse hadde funnet sted, og herredsretten avsa 3. april 92 kjennelse med slik slutning:
"Sak nr. A 195/92 ved Asker og Bærum herredsrett avvises."
Saksforholdet fremgår av kjennelsen.
A har i rett tid påkjært kjennelsen og har anført at herredsretten har tatt feil både hva angår sakens faktiske omstendigheter og det prosessuelle spørsmål.
Herredsretten har ensidig lagt vekt på opplysningene fra arbeidsgiver. A har kontinuerlig sendt sykmeldinger fra 10. oktober 91 og fremover. Det kan belyses av vitne.
Det er ikke riktig at As tidligere advokat fikk opplyst av arbeisgiver at denne gjerne så at hun gjenopptok arbeidet. Advokaten gjorde det tvert i mot klart at oppsigelsen ikke var rettsgyldig etter arbeidsmiljøloven §57 og at det ville bli tatt ut stevning. I følge advokaten svarte da arbeidsgiver av det i så fall var bedre om hun gjeninntrådte, hvilket ikke var aktuelt ettersom hun da var opptatt som elev ved Bjerknes videregående skole.
Slik brevet av 26. november 91 er formulert er dette en klar avskjed/ oppsigelse, selv om formkravene i arbeidsmiljøloven §57 ikke er oppfylt. En arbeidsgiver kan ikke først sende en ikke formriktig oppsigelse og siden "skyte seg inn" under at det ikke var ment som en oppsigelse, for derved å unngå de spesielle prosessregler i arbeidsmiljøloven §67 flg. Rt-1988-712 synes ikke relevant i denne sak.
A har nedlagt slik påstand:
"Asker og Bærum herredsretts kjennelse av 03.04 1992 i sak nr. A 195/92 oppheves. Sak nr. 195/92 henvises til behandling ved Asker og Bærum herredsrett som arbeidssak. Saksøkte tilpliktes å betale saksomkostninger med kr 5000,- femtusen kroner til det offentlige."
Princess-Interiør A/S har tatt til gjenmæle og har i tilsvaret anført:
"Det bestrides ikke at Princess-Interiør A/S har mottatt sykmeldinger for deler av den perioden A var sykmeldt.
For perioden 10. oktober -31. oktober 1991 mottok Princess-Interiør A/S sykmelding i begynnelsen av november 1991. Videre mottok Princess-Interiør A/S sykmelding for perioden 1. november -24. november 1991 i slutten av november 1991, kort tid etter at brevet av 26. november 91 (jfr. vedlegg nr. 3 til stevningen) var oversendt til A. Også etter at A mottok brevet av 26. november 91 fortsatte hun å sende inn sykmeldinger til Princess-Interiør A/S. Sykmeldingen for perioden 6. desember -11. desember 91 ble mottatt av Princess-Interiør A/S 11. desember 91. For perioden 25. november -5. desember 91 har Princess-Interiør A/S pr. dags dato ikke mottatt sykmelding. A ble friskmeldt med virkning fra 12. desember 91, men møtte ikke opp på arbeidet den aktuelle dagen. Selv om ikke vår klient kjenner seg helt igjen i referatene av samtalene med advokat Sverre Næss, bekreftes det i kjæremålserklæringen at Princess-Interiør A/S har gitt klart uttrykk for overfor advokat Næss at man gjerne så at A gjenopptok sitt arbeide. Dersom A mot formodning har oppfattet brevet av 26. november 91 som en oppsigelse, må hun således via sin daværende advokat Sverre Næss, senere ha blitt kjent med at brevet ikke var å anse som en oppsigelse. At hun fordi hun var engasjert på annet hold ikke kunne fortsette sitt arbeid, kan ikke lastes Princess-Interiør A/S.
Det foreligger således ingen oppsigelse fra arbeidsgiverens side, idet det utvilsomt er gjort klart for A at hun på tross av brevet av 26. november 91 var velkommen til å fortsette sitt vikariat etter at hun var blitt friskmeldt.
De særskilte prosessreglene i arbeidsmiljøloven §61 følgende kommer derfor ikke til anvendelse i vår sak."
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:
A ble ansatt i et vikariat på 30 uker fra 17. juni 91, d.v.s. fram til midten av januar 92. Gjensidig oppsigelsesfrist var 14 dager. Hun ble sykmeldt fra 10. oktober til 31. oktober 91. I følge arbeidsgiver ble sykmeldingen levert i begynnelsen av november. Lagmannsretten legger til grunn at arbeidsgiver ikke mottok ytterligere sykmelding før brevet av 26. november 91 ble sendt, idet A ikke har dokumentert at så er tilfelle. For øvrig vises til herredsrettens opplysninger om hvilke perioder det er innlevert sykmeldinger for.
Brevet av 26. november 91 lyder:
"Da vi ser at sist innsendte sykmelding hadde varighet til 31. oktober 91, og vi senere ikke har hørt noe fra deg, anser vi at ditt midlertidige ansettelsesforhold i Princess Interiør A/S, Metro, som opphørt. De bes vennligst omgående returnere det utlånte skjørt samt nøkkel til personalskap."
Arbeidsgiver har forklart at brevet ikke var ment som en oppsigelse eller formulert som dette, og at det var basert på et ønske om å få avklart om A hadde avsluttet sitt arbeidsforhold, slik at det kunne skaffes ny vikar i en hektisk juleinnspurt. Etter lagmannsrettens syn var brevet unødvendig skarpt og kunne nok av arbeidstaker oppfattes som en oppsigelse. På bakgrunn av det som er opplyst om formålet med brevet og det forhold at det ikke fyller vilkårene for å være en gyldig oppsigelse etter arbeidsmiljøloven §57, finner lagmannsretten i likhet med herredsretten at brevet må betraktes som en oppfordring til A om å avklare sitt arbeidsforhold. Dette bekreftes av at arbeidsgiver overfor As advokat i desember 91 ga uttrykk for at hun kunne gjeninntre i arbeidet, hvilket for så vidt ikke er bestridt at skjedde. Selv om det skulle foreligge en oppsigelse, måtte dette utsagn under enhver omstendighet oppfattes slik at den ble trukket tilbake.
Lagmannsretten slutter seg for øvrig til herredsrettens begrunnelse, herunder at henvisningen til Rt-1988-712 er relevant. Saken blir ikke å behandle etter de særlige prosessuelle regler i arbeidsmiljøloven
Herredsrettens kjennelse blir å stadfeste, idet lagmannsretten er enig i omkostningsavgjøreslen.
Kjæremålet har ikke ført frem. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges A å betale saksomkostninger i samsvar med kjæremotpartens påstand.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 1500 - femtenhundre - kroner til Princess-Interiør A/S innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.