LE-1992-2150
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-12-07 |
| Publisert: | LE-1992-02150 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Avvisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 3645/1990 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02150 K - HR-1993-00154 (Kjæremålet forkastes) og HR-1994-00363K (lagmannsrettens kjennelse stadfestes). |
| Parter: | Den kjærende part: Espen Nordby (Prosessfullmektig: Ingen). Kjæremotpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/adv. flm. Peter Vagle). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Anders Bøhn, formann 2. Lagdommer Nina Frisak 3. Lagdommer Ragnhild Dæhlin |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, Skattebetalingsloven (1952) §48, §172, §180 |
I desember 1990 reiste Espen Nordby søksmål mot Oslo kommune for Oslo byrett med krav om at kommunen blant annet skulle pålegges å fastsette ligning og skatt samt medlemsavgift til folketrygden for Espen Nordby for 1985. Oslo kommune påsto søksmålet avvist fordi det ikke var foretatt noen ligning av Espen Nordby i Oslo for 1985.
Oslo byrett krevde 30 juli 1990 at Nordby skulle innbetale gebyr for stevning. Byretten avsa så 13 august 1991 kjennelse for at saken skulle avvises fordi gebyret ikke var betalt. Avgjørelsen ble stadfestet av Eidsivating lagmannsrett, men Høyesteretts kjæremålsutvalg opphevet 12 mars 1992 lagmannsrettens kjennelse og hjemviste saken til fortsatt behandling ved lagmannsretten. Formodentlig ved en forglemmelse ble Espen Nordbys krav om saksomkostninger ikke pådømt i kjennelsen. Kjennelsen må forstås slik at omkostningsspørsmålet ble utsatt til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179.
Ved lagmannsrettens kjennelse 24 april 1992 ble byrettens beslutning om å kreve gebyr for stevningen opphevet, ettersom Nordby før tidspunktet for byrettens beslutning hadde søkt Fylkesmannen om fritak for rettsgebyret, og da hadde krav på utsettelse med innbetaling. Lagmannsrettens kjennelse har slik slutning for så vidt gjelder saksomkostningsspørsmålet:
Avgjørelsen av kravet om saksomkostninger utsettes til den avgjørelse som avslutter hele saken.
Etter dette tok Oslo byrett søksmålet til behandling, og avsa 12 juni 1992 kjennelse med slik slutning:
1. Sak nr. 90-03302 A/17 avvises.
2. Espen Nordbye betaler saksomkostninger til Oslo kommune med kr 2000,- - totusen - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av kjennelsen.
Byretten la til grunn at Espen Nordby ikke ble lignet i Oslo i 1985, og at det da ikke var hjemmel for søksmålet mot Oslo kommune.
Espen Nordby har påkjært avvisningskjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Han gjør gjeldende at han ble lignet ved en rekke forskjellige ligningskontorer i 1985, deriblant Oslo. Han må ha krav på at søksmålet fremmes. Videre skulle han ha vært tilkjent saksomkostninger i forbindelse med forrige avvisningssak. Fortsatt er hans kjæremål over byrettens kjennelse 13 august 1991 om å avvise saken, ikke behandlet. Espen Nordby har lagt ned slik påstand:
Oslo byretts kjennelse av 12. juni 92 oppheves, og saken hjemvises til Oslo byrett, evt. Eidsivating lagmannsrett, for fortsatt behandling. Espen Nordby tilkjennes saksomkostninger med kr 3200,- for Eidsivating lagmannsrett.
Oslo kommune opprettholder sine anførsler om at søksmålet ikke kan reises mot kommunen, og at byrettens kjennelse er riktig. Kommunen har lagt ned slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger.
I et senere prosesskriv gjør Espen Nordby gjeldende at Oslo kommune har vært kjent med at han fra slutten av september 1984 hadde bosted i Oslo, og således var skattepliktig til Oslo i 1985. Det går blant annet klart fram av selvangivelsen for 1984 at han meddelte Oslo ligningskontor at han hadde bosted i Oslo. Han viser også til at han er lignet i Oslo også i 1984, og for så vidt også i enkelte tidligere år. Oslo byretts avvisningsgrunn må derfor være uriktig.
Lagmannsretten bemerker:
Oslo kommune gjør gjeldende at Espen Nordby ikke er lignet i Oslo for 1985. I Nordbys siste prosesskriv synes dette erkjent, ettersom Nordby opplyser at han har vært lignet i Oslo i 1984 og tidligere år. Han anfører videre at han skulle vært lignet i Oslo i 1985.
Lagmannsretten har ellers gått gjennom dokumentene i saken, og kan ikke se at det foreligger noen opplysninger om at Nordby er lignet i Oslo for ligningsåret 1985.
Lagmannsretten er enig med byretten i at søksmål etter skattebetalingsloven §48 nr 5 forutsetter at det er foretatt en ligning av skattemyndighetene i vedkommende kommune. Dersom saksøkeren mener at han uriktig er lignet ved en annen kommune, og skulle vært lignet i den saksøkte kommunen, må det reises søksmål mot førstnevnte kommune for å få ligningen der opphevet. Byrettens kjennelse om å avvise søksmålet mot Oslo kommune må etter dette stadfestes.
Kjæremålet har vært forgjeves, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd ilegges Nordby omkostninger i kjæremålssaken. Oslo kommune har krevet seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten med 1 800 kroner. Det er skrevet et kort tilsvar, og nødvendige omkostninger for kommunen settes til 1 000 kroner. Lagmannsretten er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 første ledd.
Espen Nordby påkjærte opprinnelig både byrettens beslutning 30 juli 1991 om å innkreve gebyr, og byrettens kjennelse 13 august 1991 om å avvise søksmålet på grunn av manglende gebyrinnbetaling. Beslutningen av 30 juli 1991 ble som nevnt opphevet som uriktig. Kjæremålet over avvisningskjennelsen av 13 august 1991 ble etter det lagmannsretten kan se aldri behandlet. Det er imidlertid på det rene at Nordby hadde krav på utsettelse med betaling av gebyret til hans søknad om gebyrfritak ble behandlet av Fylkesmannen. Fylkesmannen avslo søknaden først 16 september 1991, og det er på det rene at Nordby hadde innbetalt gebyret før dette tidspunktet. Det kan derfor uten videre slås fast at Oslo byretts avvisningskjennelse av 13 august 1991 var uriktig, og byretten har tatt konsekvensen av dette ved å ta saken opp til ny behandling. Det er derfor uten betydning at kjæremålet over den opprinnelige avvisningskjennelsen ikke er behandlet, og både kjennelsen 13 august 1991 og kjæremålet må anses bortfalt.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet i forbindelse med forrige avvisningssak er imidlertid utsatt i medhold av tvistemålsloven §179, og lagmannsretten må nå treffe avgjørelse om disse omkostningene. De tidligere instansers avgjørelse om å utsette omkostningsbeløpet må innebære at omkostningsspørsmålet skulle ses i sammenheng med det endelige utfallet av saken. Dette er det adgang til, jf Schei: Tvistemålsloven (I) side 378 med henvisninger. Nærværende lagmannsrett er enig i at omkostningene må ses i sammenheng med at saken nå på nytt er avvist, og finner på denne bakgrunn at det ikke er grunn til å tilkjenne Espen Nordby saksomkostninger i forbindelse med tidligere behandling av saken i Eidsivating lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Byrettens kjennelse 12 juni 1992 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Espen Nordby 1 000 - tusen - kroner til Oslo kommune innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
3. Saksomkostninger i forbindelse med tidligere behandling av saken for Eidsivating lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.